Finnes det homofile fotballspillere?

 

Før i tiden var fotballspillere menn. Ekte dedikerte heterofile menn som ikke vek tilbake for tøffe taklinger i hodehøyde. Det fantes ikke homofile fotballspillere. Homofili var synonymt med noe feminint, noe kvinnelig, og kvinners plass var på sidelinjen hvor de i nesegrus beundring jublet frem sine helter som kjempet som gladiatorer mot motstanderne ute på banen. Min bror ble født kriminell idet homofili først ble avkriminalisert i 1972. For ham var det ikke håp om tilgivelse. Med et slikt utgangspunkt var fotball en umulighet, han var dømt til å bli stylist, måtte Herren tilgi ham.  

Jentefotball? Glem det! Jentefotball ble ansett som pysete og fotballspillere var alt annet enn det. Når så du for eksempel Billy Bremner gråte? Har aldri skjedd. Da han ble født spyttet han ut snusen og bannet stygt før han taklet faren ned fra krakken på puben. Deretter skylte han ned en pint, fotballspillere ammet aldri. Det var menn på banen den gang, heterofile menn, ekte mannfolk. Spillerne hadde nummer fra 1 til 11. Nummer 1 stod i mål, nummer 11 var venstre ving, nummer 6 var midtbanespiller og så videre. Ingen lurte på hvor på banen du hørte hjemme med et ellevetall på ryggen.

 Vingene skulle ha sagflis på skoene etter kampen og alle skulle være blodige på knærne etter grusen på banen. Pinglene brukte leggskinn, men for gutta var strømpene ikke engang oppe under knærne, de lå i en vase rundt anklene og ble aldri vasket mellom kampene. Taklingene var av det brutale slaget og ingen fotballspiller med respekt for seg selv hadde tennene i behold. Beinbrudd var ikke akseptabel grunn til innbytte. «Er du homo eller», var spørsmålet du fikk om du ynket deg for et lite kraniebrudd.

 Du kunne bytte kone men aldri i verden klubb. Det fantes ikke penger i verden som kunne få en wolvesgutt til å gå til Leeds. Skjedde bare ikke. Og viktigst av alt: Fotballsko var sorte med hvite striper; tatoveringer og ringer i ørene var noe kun sjøfolk hadde. En eller annen plass på veien mistet fotballen sin sjel. Var nok mye italienerne sin feil. Scoret italienske lag først, fikk spillerne umiddelbart fyrstikkbein og falt om i dødskrampe stadig vekk. Selv Neymar på speed ville blitt imponert av forestillingene.

I dag er fotballspillere de fremste kjerringer (Jepp, det finnes både mannlige og kvinnelige kjerringer). De hyler og bærer seg når de kommer bort i hverandre, faller i trill bortover så det ser ut som et Herrens mirakel at de faktisk overlever, og mirakler skjer faktisk. Etter åpenbare dødsfall på banen kommer Jesus inn på banen med selveste Guds isspray og vips står Lazarus opp igjen og igjen.

 Tannbeskyttere og susp har gjort sitt inntog og ingen har ensifrede tall på ryggen. Nummer 22, som før betydde bikkja til ytterste ballguttreserve er nå selveste stjerna. De er utro etter noter idet de bytter klubber oftere enn sokker og ingen kan stave ordet lojalitet. Det er en for en og alle hver for seg. De er tatoverte på en måte som ville fått gamle sjøulker til å rotere i graven og håret er så fjongt og fint at de er forbilder for kvinnelige modeller. 

Men verst av alt er fotballskoene. Røde, blå, gule, ja alle mulige farger finnes. Det er nesten ikke en ærlig sort sko med hvite striper å se, med hederlige unntak av en og annen dommer.
Så skulle en kanskje tro at noen av dem har kommet ut av skapet i dette åpenbart superfeminine stylistmiljøet fotballen i dag er blitt en del av. Ikke fan! Hvor mange homofile toppspillere har du hørt om?

 Det som finnes igjen i fotballen er angsten for å bli avslørt som homofil. Gutta springer rundt og lever ut sine feminine sider ved å klappe hverandre på rompa når noen scorer, og alle har daglige frisørøkter, men ingen er homo. Den statistiske sannsynligheten for at ingen mannlige toppspillere er homofile er sannelig et større mirakel enn den nevnte Jesus og hans kunststykke med Lazarus.

 

Nå skal VM i fotball spilles i Qatar, dere vet landet med virkelig fotballkultur. Landet hvor selve fundamentet er likestilling i idretten. Landet som er en drøm for fattige fremmedarbeidere og har en lovgivning som virkelig bygger opp under skeives rettigheter. Landet som er et fyrtårn for demokratisk utvikling og ytringsfrihet. Selvsagt skal vi andektig sitte foran skjermene og bivåne det hele, og det blir sikkert gode kamper å se. Den perfekte finalen hadde likevel vært om en av de virkelig store stjernene kom ut av skapet på direktesendt TV fra Qatar og fortalte verden og styresmaktene i drømmelandet at han er homofil. Da blir det fort slutt på VM i suspekte diktaturer og forbud mot fotball i Russland.