De velsignede ungene

 

Jeg tenker stadig på hva det egentlig var som gjorde at vi kom på ideen om å få barn. Av og til er det jo slik at foreldre i gitte, les oppgitte, stunder grubler over hva pokker vi egentlig tenkte på når vi lot lystene ta overhånd og ledet oss ut i sanseligheten. Her kan jeg selvsagt bare svare for menn, av åpenbare grunner. For oss er det relativt enkelt. Kroppen har bare blod nok til å forsyne ett hode av gangen. Når en da blir lokket ut på glattisen er vi med andre ord bevisstløse i gjerningsøyeblikket og kan ikke ta ansvar for våre handlinger. Dette er, skremmende nok, ikke gjort gjeldende i norsk rett. Menn er altså rettsløse.

Det er først etterpå, altså etter at en liten sånn test man tar hjemme på badet har gitt bekreftende svar, man tenker over hva det egentlig var som skjedde? Da er det for sent å bakke ut. Det er bare å stå løpet ut. Det er slik sett enkelt å lage barn. Man kan på mange måter sammenligne det å lage barn med og starte en revolusjon, sånn som i Russland i 1917. Greit nok å starte, men helt umulig å kontrollere og dermed planlegge hva som videre skal skje. Revolusjoner og barn har en tendens til å leve sine egne liv. Vi andre som er til stede må bare følge med.

Barn kan være en utfordring. Det hender det er en smule slitsomt og kan den første tiden medføre endel søvnløse netter, noe som gjerne øker på når de blir tenåringer og skal på fest. Noen ganger passer det heller ikke at de må skiftes på akkurat der og da. De har gjerne en tendens til å våkne med mareritt akkurat når du og fruen en tid etter fødselen igjen finner ut at det går an å ta opp igjen hyrdestundene. Sannheten er vel det at de er noen fordømte terrorister. De ligger egentlig bare på lading og planlegger å gjøre livet surt for foreldrene. Noen vil kanskje mene at jeg drar det litt langt når jeg sammenligner uskyldige små babyer med terrorister. Jeg velger å moderere meg litegrann. De er terrorister med forbedringspotensiale. I utgangspunktet er de programmerte til å ødelegge både nattesøvn og kveldskos med fruen, men dette kan muligens gå over ved riktig styring og oppdragelse, jeg legger vekt på kan og da bare i de heldigste tilfeller.

Når de er ferdige med å være søte små babyer, og faktisk har lært seg å gjøre greia si på do, blir livet straks lettere, ihvertfall i teorien. Uansett når du legger dem på kvelden er de garantert å stå tidligere opp enn småfuglene. Ungene er slik alltid oppe før du selv er klar til å våkne. Da må du til pers, trøtt og jævlig, men likevel med lys og vennlig stemme. Du har lyst til å kaldkvele det lille krapylet som evner å se så forbannet lyst på tilværelsen klokka 05.00 en søndags morgen. Det er forøvrig det samme krapylet som lager et sponhelvete sånn utpå kvelden når det er leggetid. De er nemlig aldri trøtte på kvelden uansett.

Du ser frem til at de begynner på skolen og får kveldsaktiviteter å holde på med. Det synes du er topp helt til du oppdager hvor mange kilometer bilen får kjørt på en uke og hvor mye av din egen fritid dette beslaglegger. Det er gjerne i denne fasen mange ekteskap krasjer, noe som også fort skjer med bilens motor og slitedeler ellers. Dette har selvsagt sammenheng med at damene etter å ha født, igjen får menstruasjon. De første årene er de opptatte av de søte små, men så setter hverdagen inn og PMS-problematikken tiltar. Her blir noen faktisk bli fristet til å sammenligne damer med PMS med terrorister. Dette er en grov overdrivelse og direkte fornærmende overfor reale terrorister. Det er faktisk mulig å forhandle med terrorister. Sammenligningen blir dermed direkte feil, jeg håper Taliban tilgir.

Etter hvert får de moped og kan slik ratte rundt selv og gi deg og fruen litt etterlengtet fritid. Dette er kjærkomment helt til du finner ut at de har fått seg kjærester. Gjelder det jenter er det et rent helvete. Vi minnes vår egen ungdom og vet at enhver guttekjæreste på 16 år kun har en ting i hodet. Blod altså, og det er ikke i hodet med hår på. De er villige til å gjøre eller si hva som helst for å komme i posisjon for å si det slikt. Dette er ikke egnet til å gi en pappa rolige kveldsstunder. Men sånn er det bare, og vi må leve med det.

Det er i denne alderen de begynner å bli en smule eplekjekke også. Mine egne har faktisk i diskusjoner bedt meg roe ned og minnet meg på hvem som styrer rullestolen min om noen år. Frekke små krapyl! Dette har de selvsagt arvet etter moren. Det er slik at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper etter meg, de andre har de fra moren.

Endelig kommer dagen de skal flytte hjemmefra. Dette har du sett frem til i mange år. Endelig skal du og fruen (dere har mirakuløst evnet å unngå skilsmisse) få all den tid dere trenger til å pleie forholdet og egne interesser. Endelig blir du kvitt en voldsom utgiftspost. Livet har stått på vent, men nå er det vår tur.

Det virker slik noen dager i beste fall, kanskje bare noen timer. Du kan være sikker på at det uansett ikke tar lang tid før du står inne på det fraflyttede barnerommerommet, nå tiltenkt som gjesterom, med en bamse i hånden og undres om de ikke snart kommer hjem. Du tørker en tåre og kjenner på nostalgien i å tenke på bleieskifting, nattevåking, kollikkhyling og alt det andre. Kjærlighet har en utrolig helende virkning på sviende minner om oppkjeftige tenåringer.

Alt dette er det viktig å ha tenkt gjennom før unnfangelsen finner sted. Gjør du jobben din riktig de påfølgende årene skal du ikke se bort fra at de faktisk rett som det er kommer tilbake på besøk til sine foreldre. Kanskje har de til og med barnebarn med. Barn er tross alt livets festmåltid og barnebarna er den nydelige desserten. Nyt det og velbekomme.