Skråsikkerhet versjon 2.0

 

På nettstedet forskning.no kan man lese at klitoris har mer enn 10.000 nerver, noe som gjør den til kroppens mest følsomme organ. Dette skal jeg komme tilbake til etter hvert.

 

Jeg har stor respekt for fagfolk. Når man omtaler noen som fagfolk er det gjerne som følge av at vedkommende har en eller annen form for utdanning innen faget. Her er det viktig å tenke gjennom begrepet og hva man legger i det. Jeg tenker man kan kalles fagmann som følge av lang og omfattende erfaring innen et fag til tross for manglende utdanning, noe som støttes i den realkompetansevurderingen vi har innen yrkesfagene. Man kan gå opp til fagprøve om man mangler formell utdanning i faget hvis man har tilstrekkelig erfaring og kompetanse. I dag har vi utdanninger innen de fleste yrker, noe som gjør at man lærer sitt fag både på skolen og/eller i bedrift. Å kunne et fag betyr også kunnskap om lover og forskrifter og disse endrer seg ofte. Dette betyr at fagfolk er det som følge av utdanning og/eller evnen til å følge med i utviklingen innen faget man har omfattende erfaring/utdanning i. Av dette følger at fagfolk uten utdanning er fagfolk fordi de har erfaring/realkompetanse og den nødvendige ydmykhet til å erkjenne at man stadig må lære noe nytt innen sitt fag.

 

Da tomta til hytta vår ble gravd ut, var det av en fagmann. Det å grave ut en tomt krever sin mann eller kvinne. Det er ikke bare kunsten å grave med maskin som gjør deg til fagmann. Jeg hadde stående tilbud om selv å bruke gravemaskinen på dager fagmannen ikke kunne, noe jeg benyttet meg av. Vi kan fort slå fast at jeg ikke er fagmann hva graving angår. En fagmann vet noe om hvor du skal gjøre av massene du graver opp med tanke på senere utnyttelse og for å unngå at de nevnte masser er i veien. Jeg visste lite om dette og strøk grundig på eksamen. Det ble for oss billigere å betale for fagmannen enn og drite seg ut på egen hånd.

 

Vedkommende som bygde hytta var meg selv. Alt fra støyping av søyler, samt snekkerarbeide frem til ferdigstillelse er gjort på egen hånd, faktisk med hammer og håndsag og uten elektriske hjelpemidler. Hytta er fortsatt tett etter over 20 år, men en dyktig fagmann vil nok med rette le godt av noen av mine løsninger. I tillegg ville en fagmann ha bygd hytta fortere og sannsynligvis i sum billigere idet han ville gjort det riktig første gang og ikke stadig måttet gjøre det om igjen, som meg. Det at jeg har bygd en hytte, flere badstuer og verandaer gjør meg ikke til fagmann. Jeg er kun en fusker i faget. Jeg liker å snekre, men mangler fagkunnskap. Du bør ikke lytte til meg hva byggtekniske løsninger angår.

 

Livets skole er et begrep som har dukket opp de siste årene. Alle som har levd noen år har jo egentlig gått her, men begrepet brukes gjerne om og spesielt av mennesker uten utdanning, men som ser ut til å mene at det å ikke ha utdanning egentlig er den eneste virkelige kvalifikasjonen. Det å ha gått denne skolen gir et mandat til å kunne uttale seg skråsikkert om det meste. Det som ser ut til å være en fellesnevner her er den totale mangel på den før nevnte ydmykheten.

 

Har du gått Livets skole, beskjeftiger du deg ofte med alle problemene «den jævla regjeringa/kommunen» skaper og hvor enkelt de egentlig kan løses om regjeringen/kommunen bare ville høre på de som kan dette, altså eksperter fra Livets skole. For dem er det gjerne den virkelige skolen som representerer problemet. Folk med høyere utdanning latterliggjøres over en lav sko fordi disse angivelig ikke kan noe som helst om hvor skoen trykker, som de sier. Lærere er gjerne de dummeste. Her er det verdt å nevne at en av kvalifikasjonene for å komme inn på Livets skole er at man av ulike grunner ikke har lykkes i den vanlige skolen. Dette gjør at de plutselig er fagmennesker på hva som er problemet i grunnskolen. De vet jo at lærere er dumme siden de ikke evnet å få dem gjennom skolen på en god måte. Siden de selv har gått grunnskolen uten å lykkes kan de dermed alt om det skolefaglige.

 

Noen av dem kan helt sikkert mye om temaet også, men det er neppe som følge av sin eksamen ved Livets skole. Det vil nok heller være som et resultat av at de faktisk har lest seg opp og satt seg grundig inn i problemstillingene. Med andre ord har man her rett og slett benyttet seg av utdanning, noe som selvsagt står alle fritt, ja noen vil til og med si at det er bent fram intelligent. Mange ordentlige fagfolk vil forøvrig advare mot å tro at man får den nødvendige utdanning av forskere som kun har sine publiseringer på facebook. Selv går jeg glatt i den fellen å råde til at man heller bør lytte til ordentlige forskere, sånne som faktisk vet hva de snakker om. Disse finnes oftest på andre plattformer, som bøker og seriøse nettsteder.

 

Summen av dette blir at om jeg politisk skal ta stilling til noe, synes jeg det er lurt å lytte til de som kan noe om det før jeg bestemmer meg. Alle skal ha rett til å ha sin politiske mening og gi uttrykk for den. Det er likevel forskjell på vektingen av meninger avhengig av den kunnskapen meningene støtter seg på. Kjernefysikere kan mer om kjernefysikk enn matroser. Matroser kan mer om båter enn kjernefysikere, og så videre. Selv kan jeg ingenting om kjernefysikk. Det samme gjelder rakettforskning, vindkraftteknologi og matrosfaget, her er jeg helt grønn. Skal jeg mene noe om disse tingene spør jeg fagfolk før jeg danner meg en oppfatning, skråsikker kan jeg ikke tillate meg å være siden jeg ikke er fagmann på området.

 

Kjernefysikk og vindkraftteknologi ut til å være pensum på Livets skole. Også pedagogikk og vanlige skolefag, ja alt egentlig, får man doktorgrad i ved denne skolen. Man skal ikke se ned på folk som ikke kan skille mellom og/å eller sliter med alminnelig grammatikk, man er ikke dårligere mennesker av den grunn. Intelligens kommer ikke av grammatisk kunnskap. Det er likevel grunn til å spørre om de dermed har faglig tyngde når de sier noe om undervisningen i for eksempel norsk på skolen. Ingen er diskvalifisert fra å mene noe om norsk litteratur, men dine synspunkter har gjerne litt mer vekt om du faktisk kan skrive og lese for å sette det på spissen. Eller for å bruke den gaven selvironi kan være: selv kan jeg gjerne ha sterke meninger om hyttebygging, men du bør definitivt ikke vektlegge mine meninger like tungt som en tømrer med 30 års erfaring. Det eneste faget du ikke får doktorgrad i ved livets skole er forøvrig selvironi.

 

Er du ekspert fra Livets skole, mener du at man skal lytte til fagfolk. Jeg kunne ikke være mer enig. Folk med skoene på vet jo hvor de trykker, skoene altså. Jeg spør med andre ord gravemaskinføreren, fagmannen, når jeg skal ha gravd en grøft. Jeg gjør tilsvarende når jeg vil ha lagt opp nytt rørsystem i huset eventuelt nytt sikringsskap, trenger å operere hjertet eller skiftet linser i øynene. Jeg spør fagfolk på området. Her er jeg og folk fra Livets skole helt på linje. Vi bør spørre fagfolk oftere.

 

Selv har jeg lang utdanning fra universitet innen pedagogikk og andre fag. Jeg har studert, jobbet og undervist innen fagene i ulike skoleslag siden 1987, herunder barneskole, ungdomsskole, folkehøgskole, videregående skole, jeg har liketil studert ved og senere undervist ved befalsskolen. Jeg har altså både faglig og erfaringsmessig bakgrunn når jeg uttaler meg om skole. Jeg er på alle mulige måter skolefagmann om du vil, på en god dag er jeg til og med ydmyk. Her skiller jeg meg fra de med Livets skole. De har vært elever på skolen og kan dermed dette mye bedre enn meg og andre med min bakgrunn. De vet jo hvor den fordømte skoen trykker. Ikke bare kan de det bedre, de gir seg selv retten til å latterliggjøre meg og andre fordi vi har akademisk bakgrunn. Jeg vet altså ikke noe om hvor skoen trykker selv om jeg har gått i den lengre enn de fleste.

 

Noe jeg ikke har er retten til å ta til motmæle mot karakteristikker gitt av mennesker med bakgrunn fra Livets skole. De eier retten til å latterliggjøre folk som har utdanning. Min dype og ektefølte respekt for fagfolk omfatter ikke mennesker fra Livets skole som lider sterkt under Dunning-Kruger-effekten. Den forbeholder jeg ekte fagfolk, fagfolk som innehar ydmykheten til å se at man stadig må lære noe nytt og forstår og aksepterer at folk med fagbakgrunn faktisk også gjelder mennesker med utdanning. Doktorene fra Livets skole gir seg selv retten til å forakte mennesker med utdanning og høylytt gi uttrykk for det. Akademikere må ikke finne på å ta til motmæle eller Gud forby; tulle med dem når de forsøker å fremstå som supereksperter. Da er man nemlig nedlatende.

 

Det er her vi kommer tilbake til den før omtalte klitoris. Jeg nevnte at forskningen fastslår at klitoris innehar rundt 10 000 nerver. Dette gjør den til et utrolig følsomt organ. Den er faktisk nesten like følsom som folk med doktorgrad fra Livets skole er når de opplever seg krenket i møte med motbør fra fagfolk.

Truser og ensretting

 

 

Jeg er generelt ikke for ensretting i noen form. Enkeltindividets rett til selv å definere sin egen tilværelse er viktig. Når det er sagt vil det alltid finnes det områder hvor det slett ikke burde være opp til den enkelte å bestemme alt selv. Det er helt greit for meg at folk kler seg ulikt, det skulle vel tatt seg ut om alle gikk i Mao-dress eller skoleuniform for eksempel. Noen liker høghælte sko, mens andre foretrekker sandaler. Personlig bruker jeg helst sokker i sandalene. Her åpenbarer mine medmenneskers syn på ensretting seg idet jeg kritiseres for dette, noe som forøvrig bryr meg midt i toeren. I motsetning til disse foretrekker jeg en fordomsfri tilnærming til bekledning.

 

Nå finnes det imidlertid annen bekledning hvor enkeltindividets rett til selv å bestemme sin stil, står i konflikt med det faktum at den valgte bekledningen kan påføre andre mennesker lidelser. Når noens valg påfører andre mennesker smerte, bør man i rettferdighetens navn kunne si stopp. Det må aldri få bli slik at man kan ta seg retten til å plage andre med de valg man mener en selv bør ha mulighet til. Om det ikke strider mot norsk lov, står det derimot i sterk kontrast til Kardemommeloven som jeg synes er en riktig vakker og sympatisk lov.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle deler dette enkle resonnement, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg kommer tilbake til dette.

 

 Fruen, en ellers utmerket dame på alle måter, sliter litt med trusene mine, boxere kalles det visst nå. Hun mener at de bør kastes om det dukker opp huller i dem. Det tar seg visstnok ikke ut å gå i hullete truser, eller rettere sagt boxere. Jeg argumenterer imot ved å vise til at det ikke skjeller andre mennesker hva jeg har på meg under klærne. Så lenge edelstenene holder seg på anvist plass, betyr det da ingenting om det er et hull i ræva, det viktigste er vel tross alt at den vaskes jevnlig. Jeg møter lite forståelse her og rammes av stadig å måtte investere i nye idet hun tar seg retten til å kaste de hullete når hun bretter klær. Her er det altså slik at hun og andre fruer mener seg berettiget til å kaste noe de ikke liker, mens deres ektemenn ikke har den samme rett. Det kan også anføres at den kritikk vi mottar vedrørende hullete truser gis av mennesker som selv har hull i dongeribuksa (er visstnok på moten nå). Altså våre huller, som ingen ser er ikke ok, mens huller alle ser er ok, sier kvinnelogikken. Dette er nok noe mange ektemenn vil kjenne seg igjen i uten at det blir mer logisk av den grunn.

 

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt i våre dager. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte, stor smerte. Vi snakker her om truser, dametruser altså. La meg være helt tydelig. Til tross for at jeg er mot ensretting generelt er jeg av den sterke overbevisning om at verden ville vært et fredeligere sted om vi hadde en tydelig ensretting når det kommer til dametruser.

 

Når en stakkar er kommandert og sitter der med en haug med truser som skal brettes utsettes man for valg ingen burde tvinges til å ta. Saken er naturligvis tenåringsdøtre, det finnes enda en igjen i huset. Det er nemlig slik at teknologien i vaskemaskinen enda ikke er kommet dithen at den automatisk skiller mellom fruens og døtrenes truser. Det samme gjelder min egen software som her er utgått på dato. Damene ser selvsagt dette på 20 meters hold selv om trusene er på og skjult av bukser. Jeg derimot sitter med en haug med truser. De har det til felles at de ser ut som......truser. Hvordan en stakkar skal kunne se forskjell på dametruser og tenåringstruser er for meg en gåte. Det er her smerten kommer inn.

 

Puberteten

 

 

At foreldre kommer i puberteten er like normalt som det er vanskelig å forstå for uforberedte tenåringer. Husk at vi er glade i dere uansett.

 

Puberteten er en vanskelig periode for mange. Ikke minst tenåringer sliter veldig med hva som skjer med ellers greie og forståelsesfulle foreldrene i denne tiden. Det er nemlig slik at spesielt tenåringene blir utsatte for det foreldre går gjennom i pubertetsfasen. Det er derfor viktig å forberede tenåringer på hva som er i ferd med å skje med foreldrene og hvilke ting som kan bli utfordrende i tiden som ligger foran dem. Det som skjer kan nok oppleves som skremmende og fortvilende, men husk at det bare er en fase, og som alle faser går den over.

 

Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner som bare tenkte på barnas beste, ser verden nå plutselig ganske annerledes ut. Vi hadde alltid et godt fang å sitte på og en armkrok man kunne gråte i når livet føltes vanskelig. Alt dette endrer seg når vi foreldre kommer i puberteten. Det er ikke noe dere tenåringer kan gjøre for å endre situasjonen. Det er rett og slett noe som skjer i kroppen til mødre og fedre som følge av de hormonelle endringene vi går gjennom.

 

Dere vil kjenne på frustrasjonen over foreldres plutselige manglende tålmodighet. Der vi før var vennligheten selv, oppleves vi nå som vanskelige å leve med. Vi begynner å mase om alt mulig. Vi klager over at dere ikke rydder i huset, vi sier kanskje at dere bare slenger ting rundt dere i huset og ikke bidrar eller rydder etter dere. Vi henger oss opp i de nye vennene deres og hva dere gjør sammen på fritiden. Vi blir frekke og svarer spydig, ja dere opplever kanskje at vi rett og slett slenger døra igjen og går og gjemmer oss i stua.

 

Vi blir i denne fasen, puberteten altså, fryktelig urimelige og klager over alt mulig. Vi gnager over manglende leksearbeide og vil gjerne, helt uten grunn selvsagt, påstå at dere ikke har kontroll på skolearbeidet. Vi begynner å klage på manglende økonomistyring og hvordan det skal gå med dere når dere blir voksne. Vi blir generelt mer og mer gleldrete og brysomme og dere vil oppleve det som direkte vanskelig å ha med oss å gjøre. Jeg må vel innrømme at vi i denne perioden rett og slett kan oppleves som skikkelig kjempeteite, og det med god grunn.

 

Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe vi foreldre kan gjøre noe med. Alt dette skjer som følge av helt normale hormonforstyrrelser foreldre går gjennom og som dessverre påvirker vår atferd i svært stor grad. Det betyr ikke at vi ikke er glade i dere, langt ifra. Vi er like glade i dere men har bare litt vanskelig for å vise det når hormonene raser gjennom kroppene våre i en prosess vi ikke styrer selv.

 

Trøsten får være at dette bare er en fase. Det er noe som har sin tid og det tar litt tid for oss foreldre å komme gjennom. Når vi så virker totalt urimelige er det ikke fordi vi ønsker å være det, og slett ikke at vi ikke er glade i dere. Når vi har vokst oss gjennom fasen, vil vi heldigvis være de samme som vi tidligere var, like glade i dere og innstilte på å ha det fint sammen igjen. Inntil det skjer, håper vi dere orker å holde ut med oss.