Dikt og forbannet løgn

 

 

Dikt og forbannet løgn, skrev Ibsen. Sånn er det med livet vårt også. Bare dikt og forbannet løgn, fra det øyeblikk vi står opp om morgenen, til vi legger oss på kvelden. Vi lyver, dikter og lyver. Ikke sånn å forstå at vi tenker det å lyve er noen form for dyd. Vi vi selvsagt ikke et øyeblikk innrømme at det å lyve er greit. Vi vil tvert imot bedyre at ærlighet er den eneste dyd og vi vil lære våre barn at det eneste riktige er å følge den smale sti. Ærlighet varer lengst. Vi forbinder ærligheten med vår ære, og æren tar ingen fra oss. Du skal ikke lyve, lyder det åttende bud. Vi holder oss selvsagt alltid til sannheten, mener vi.

 

Det vil si helt til vi møter noen. «Hei. Lenge siden sist gamle venn. Hvordan går det med deg og familien»? Den gamle vennen du nettopp møtte hilser blidt og stiller et spørsmål han slett ikke mener noe med. Han gir faktisk blanke i hva han sier og vil slett ikke ha noe svar, i hvert fall ikke et ærlig svar. Han slenger frem en gammel frase, utviklet nettopp for slike møter. Det sparer ham for å vise noen form for virkelig interesse for deg og din familie. Det kalles høflighet. Du later som om du er interessert i den du møter selv om du ikke bryr deg et sekund. Det er ikke usannsynlig at han ikke engang husker hva du heter. Han bare kjenner igjen et ansikt og frasen han kommer ut med er rigget nettopp for slike møter. Den kamuflerer at han ikke husker hvem du er.

 

Svaret ditt er ikke dårligere, enn si mindre fabrikkert og rigget. «Joda. Takk som spør. Vi baler bare bra her hjemme», sier du mens du tar ham i hånden og takker skaperen for at du kan følge et fast manus i møtet med et menneske du ikke engang husker du noen gang har sett. Både du og han vet at det nå er viktig å følge manus og ikke et sekund falle for fristelsen for å svare ærlig. Han ønsker ikke å vite at fruen har forlatt deg til fordel for din søster etter at du ble impotent etter den siste prostataoperasjonen og at din yngste datter nettopp har startet i ny jobb på gata i oslobyen, med miniskjørt, høyhalsede skinnstøveletter, trutmunn og kledelige sprøytemerker på armene. Alt dette slipper vi å komme inn på takket være våre innlærte fraser.

 

Vi lyver altså, selv om det å lyve er blant de ytterste synder. Om noen beskylder en nordmann for løgn har mye skjedd. Alea iakta est, terningen er kastet, sverdet er trukket, hansken er kastet. Kjært barn har mange navn. Som barn var det mange fornærmelser man kunne tåle når det ene ordet tok det andre. Dumming, teiting, min pappa er sterkere enn din pappa. Uttrykkene eskalerte, men enda var det tid å trekke seg ut med æren i behold. Beskyldte du noen for løgn, var det for sent. Her måtte du finne i deg å bite ordene i deg eller ta duellen. Man beskylder ikke noen for løgn uten å være forberedt på å sloss.

 

I voksen alder har vi i stedet funnet på fraser, fine liljehvite løgner som sparer oss for å være ærlige. Vi vil jo ikke på noen som helst måte fornærme noen. Her er vi ved kjernen. Vi vil ikke fornærme noen, men samtidig kan vi heller ikke snakke sant uten å fornærme noen. Så vi lyver i vissheten om at løgnen er den største synd.

 

«Herregud hvor godt du holder deg», sier damen når hun møter en gammel kvinnelig bekjent. Den bekjente er temmelig lutrygget og marginalt mindre rynket enn en tørket vindrue, som jo også har vært kjernen i kostholdet for dem begge de siste årene, i flytende form vel å merke. Sant å si (men det sier vi jo ikke) ser hun ut som det hun er, gammel og oppbrukt, som vi alle etter hvert kjenner oss i støytene. Men si det? Aldri. Til tross for at vekten for dem begge samlet kommer opp i vekten på en liten campingvogn, sier altså den ene til den andre at hun holder seg godt. Grunnen til at hun sier det er selvsagt at dette trigger svarfrasen hun vet vi umiddelbart har i vårt innlærte repertoar av løgner. Hun vet at nå er det den bekjentes tur til å lyve tilbake. «Enn du da? Jeg kjente deg nesten ikke igjen, så slank og fin du er». Det er damene som er flinkest til å lyve.

 

Menn har det lettere. «Dæven så stygg du er», hilser min gamle venn muntert idet vi gir hverandre en god klem. «Fan ta deg. Du er jo så feit at jeg ikke greier å holde rundt deg, selv om jeg har ganske lange armer», svarer jeg før vi tar oss en øl sammen. Deretter kommer også vi til lyvingen. Min gamle venn og jeg har nemlig konkurrert mot hverandre i hundekjøring gjennom 30 år. Den lyvingen som nå finner sted er faktisk mer hinsidig sannheten enn hva selv temmelig overvektige damer kan komme med til hverandre. Våre for lengst avdøde bikkjer skrytes nå så høyt opp i stratosfæren at de aldri evner å komme ned igjen. Lederhunder som var så innkjørte, dresserte og på bølgelengde at de styrte til høyre bare du tenkte tanken. «Min gamle lederhund, salig Nøvven, brøytet spor gjennom hele Finnmarksløpet, to meter snø, 1200 kilometer», åpner min venn forsiktig. Selv kontrer jeg med at jeg sovnet bak sleden etter start og våknet først på vei nedover Altaelva og målstreken. Bikkjene hadde faktisk foret seg selv underveis mens jeg sov. Det verste var at elveisen hadde gått. Jeg våknet derfor siden jeg ble våt, mens gamle Helene svømte trøstig først i spannet inn til mål. Dette er bare en forsiktig start. Hva vi kommer til utpå kvelden står enda mindre til troende, forutsatt at vi har whisky nok.

 

Vi vet godt at vi lyver, vi foretrekker faktisk å lyve. Vi er som Trumpsupportere. Vi ønsker ikke sannheten for løgnen er mer forlokkende. De to venninnnene, min gamle venn og jeg, vil helst ikke vite av sannheten. Fantasien tar oss og før vi vet ordet av det er vi alle 25 år igjen. Bikkjene er fantastiske og vi har glemt både alder og utseende. Neo i filmen «The Matrix», valgte å svelge den røde pillen, for slik å våkne opp fra drømmesøvnen og se virkeligheten som den egentlig er. Vi luller oss inn i gamle fraser og tygger blå piller så det skummer rundt munnen. Vi velger drømmen, den er lettere å leve i og tusen ganger morsommere enn sannheten.

 

Denne teksten er skrevet i circa 10600 meters høyde på flyet mellom Evenes og Gardermoen. Jeg er på vei til en ukes tur sørpå. Når jeg kommer hjem vil min kone gi meg en klem og si hun har savnet meg. Jeg vil respondere med at hun er like vakker som da jeg dro. Og sånn går nå dagene.