Jesus fra Nazareth tilhører uten tvil den mest uheldige
gruppen mennesker vi kjenner til. Han har bursdag på selveste julaften, noe som
innebærer at kjipe foreldre, besteforeldre og andre kan slippe billig unna. Når
vi nå ser tilbake på nok en dag hvor stakkaren har fått pakker med beskjed om
at dette gjelder både som bursdags og julegave, et slags kinderegg fra helvete,
tenker jeg likevel at mannen har større problemer enn som så. Jeg sikter til
den betente farskapssaken hvor ulike alternative fedrealternativer synes
åpenbare, selv om det så langt ikke finnes noen endelig juridisk holdbar dom.
Jesus kan ikke slå i bordet med en kjent far etter juridiske termer.
Josef var en ganske alminnelig tømrer fra Midt-Østen, skal
vi tro Matteusevangeliet. Vi vet ikke så mye om ham og hans liv ut over at han
er kjent som pappan til selveste Jesus. Når han døde er uklart, selv om
bibelske kilder forteller oss at det var etter gjenfinningen av Jesus i
tempelet, altså etter at Jesu offentlige virke ble kjent. Han må ha dødd en
gang da sønnen var mellom12 og 30 år ut fra kildene. Vi får la det holde siden
han ikke fikk noen større betydning ut over den nevnte farskapssaken annet enn
at han faktisk fungerte som pappa til han selv eller sønnen døde. Det skal
likevel sies at han satte spor etter seg uansett. Det er ikke alle forunt å
oppdra en sønn som får tidsregningen oppkalt etter seg.
Sakens kjerne er det faktum at Josef omtales i Bibelen, som
Jesu far. I den samme boken har imidlertid også Gud en finger med i spillet,
selv om onde tunger hevder det må mer enn en finger til. Kan hende er «Den
hellige ånd» egentlig bare en feilskriving av «den heldige hånd»? Uansett har
dette skapt trøbbel siden det aldri ble foretatt noen form for test som kan
bringe klarhet i hvem som egentlig sto bak. Bibelen selv opererer altså med to
fedre.
Vi starter med begynnelsen. En eller annen gang knappe 9
måneder før 24 desember år null (jada, jeg vet datoen er omstridt) har Maria,
altså Josefs forlovede og Jesu mor, hatt seg på en eller annen måte, med en
eller annen, ut fra alle biologiske parametre. Kunstig befruktning fantes som
kjent ikke. Det er jo mulig uttrykket «å få det inn med teskje», stammer
herfra, men det er en ren spekulasjon. De to foretrukne alternativene Josef
(forloveden) eller Gud (Sjefen sjøl) er åpenbare. Det er likevel ikke helt
sikkert at ikke Maria har vært ute og hatt seg fremmed, her må vi bare stole på
de bibelske kilder som hardnakket påstår det dreier seg om en jomfrufødsel. Maria
selv hevder det var engelen Gabriel som sa at hun skulle bli gravid og bedyret
at ingen hadde vært bortpå henne, ikke engang Josef hadde sluppet til. Hun er
noe uklar på dette med Gud, men noe samleie skal altså ikke ha funnet sted.
Uansett er neppe Maria en uhildet kilde. Uten å ta stilling til hennes
troverdighet er det jo ikke noe nytt å benekte utroskap.
Men la oss se på dette ut fra Josefs ståsted. Jeg legger da
til grunn at livet til de forlovede foregikk i sømmelige former. En vakker dag
kommer din kjære hjem og forteller deg at du skal bli far. Kan hende blir du
glad, men på et eller annet tidspunkt dukker tanken på at du har blitt lurt
opp. Du skjønner jo at det krever mer enn bare en klem i ny og ne. Selv om de
fleste på denne tiden ikke hadde noen særlig skolegang, var det nok også da
slik at de hadde en ide om at det måtte en form for kopulasjon til for å
unnfange et barn. Så står altså din forlovede der og hevder at hun ikke har
vært utro, fortsatt jomfru må vite, men gravid.
Vi får anta at Josef var en tålmodig, eventuelt utrolig
tilgivende mann, gitt det som senere skjedde. Personlig tipper jeg det må ha
vært mer enn en diskusjon i etterkant. Om min frue holdt døren stengt, so to
speak, for deretter å komme med stor mage hjem og hevde at en fremmed hadde
besvangret henne uten å ha vært nær henne….. Jeg er troende til litt av hvert,
men så troende er jeg ikke. Uansett har Josef tilgitt, velsigne ham, eventuelt
trodd på Maria. Nå skal det jo også sies at siden datidens lover tilsa at man
ikke hadde lov å lage bilder av Gud, kunne man mistenke Maria for å bruke dette
bevisst. Hun kunne altså ikke peke på noen skyldige uten å gjøre seg skyldig i
blasfemi. Uansett mener jeg Josef fortjener tittelen historiens mest naive
mann.
Så er det en del andre grunner til å forstå de som måtte
tvile på denne historien. Josef og Maria, to unge forlovede, hvorav Maria
høygravid, skulle altså reise fra Nazareth til Judea for over 2000 år siden.
Dette gjorde de alene. De søkte også rom hvor de skulle sove sammen. Vi snakker
her om et samfunn som praktiserte sharialover. De lovene finnes jo som kjent i
Bibelen. Om Josef var naiv når han trodde på Maria, må naiviteten være enda
større hos oss om vi skal tro at datidens samfunn ville akseptert et ugift par
som opererte slik. Realiteten er at de aldri hadde fått plass i noe herberge,
ei heller hadde det blitt gull, røkelse og myrra. Det hadde nok snarere blitt
offentlig steining.
Noe annet er Marias foreldre. Hun er altså ugift og gravid i
et gammeltestamentisk samfunn med ultrakonservative religiøse over alt. Det
største mirakelet i det som skjedde var nok at Marias far ikke tok affære og
gjenopprettet familiens ære på en endelig måte, slik som skikken krevde. Og
tror du Josefs far ville akseptert å betale medgift til en brud som viste seg
ikke å være jomfru? Da tror du nok på Trump også. Her tror jeg nok det ville
finnes tilstrekkelig juridisk presedens til å kreve handelen omgjort.
Nei dette er i sannhet litt av en historie, ja bent frem noe
å fråtse i for tvilere. Den er utførlig beskrevet i en diger bok på uhorvelig
masse sider, skrevet over mer enn 3000 år, og danner på mange måter grunnlaget
for det samfunn vi har i Norge i dag. Personlig er jeg sjeleglad for at jeg
ikke trenger å forsøke og bevise eller på noen som helst måte forsvare
sannhetsgehalten i historien. Folk ville jo tro jeg er gal, og kanskje er jeg
det, for i likhet med over 1,6 milliarder mennesker i verden er jeg kristen,
medlem av metodistkirken til og med. Definisjonen på det å være kristen er å
tro at Jesus er Guds sønn og døde på korset for våre synder. Jeg går ikke god
for alle historier i verden, men jeg liker jo en god historie, selv om noen
historier fort kan være for gode til å være sanne.
Mens vi venter på at
Jesus skal komme tilbake og dømme levende og døde, slik boken jo foreskriver
skal skje, får vi i hvert fall forsøke å oppføre oss noenlunde ordentlig skal
vi ha noe håp. Herjing med religion blant religiøse som ikkereligiøse er
viktig. Humor handler faktisk også om respekt og vi bør jo respektere både
troende og ikketroende. Når vi kan le sammen går det oftest bra. La oss satse
på at det nye året banker dette inn i skallen på Putin, Netanyahu, Hamas og
andre gærninger. Vi ler ikke sammen med dem riktignok, heller av dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar