Først kommer maten, så kommer moralen

Først kommer maten, så kommer moralen

«Hurra hvor det smeller fra loft til kjeller, i dag er det Jonas Gahr Støre det gjelder». Dette kunne vært en gledelig hilsen for statsministeren om det ikke hadde vært for konteksten. Det smeller definitivt i hele huset til Arbeiderpartiet om dagen. Hvor dette ender, har jeg ingen som helst anelse om. I likhet med alle andre, spiser jeg popcorn og forsøker å henge med i svingene. Dette skal imidlertid ikke handle om Arbeiderpartiet eller partipolitikk. Det skal heller ikke handle om hvem som skal styre landet. Det skal mest handle om hva politikere sier, eventuelt ikke sier, om større eller mindre kriser. Det mest fantastiske er likevel hvordan enkelte overlever selv de mest perverse kriser.

Vi tar det første først. Støre har havnet utpå glattisen om dagen. Noen peker på meningsmålingene, mens andre peker på ham personlig. De siste dagene har handlet om  medias ransakning av partiet for å finne hvem som er mot ham, for ham, eller ikke sier noe. Alt dette i sum betyr i praksis at han er på vei ut i løpet av nyåret. Det er oftest sånn det foregår når media tar fatt. Om han greier seg gjennom dette, vil det være helt på nivå med Ernas inhabilitetsskandale med Sindres aksjer, eller Siv jensens elendige hukommelse vedrørende Lersteins sextekstmeldinger eller Søviknes` sex med fulle småjenter. Vi hiver også på Ola Borten Moe og Bjørn Arild Grams taushet da det ble oppdaget at «noen» hadde sendt tekstmelding lydende «vi har lyst på fitta di» til daværende partileder Navarsete. Vi kommer selvsagt heller ikke unna Rødts langfingrete «sunshineboy» Moxnes og hans stadig bedre forklaringer på tyveriet. Listen er lang og lengre enn lang. 

Støre selv mener at han oppfatter at han har god støtte i partiet, som han sier i intervjuer. Dette med at «jeg oppfatter at….» er en standard frase for politikere som skjønner at nå går det til helvete. Min gjetning er at denne kommer du ikke unna Jonas. Den blir litt på linje med daværende LO-leder Vallas «jeg beklager om jeg har sagt noe som kan oppleves som sårende…». Dette siste betyr i praksis at hun beklager at andre kan være så tjukke i pæra. Sånt slipper politikere sjelden unna med. For Støres vedkommende er manglende uttalt støtte det samme som mistillit.

Heller slipper de ikke unna når de blir tatt for tukling med reiseregninger eller glemmer hvor de bor. Slike ting har det til felles at resten av samfunnet har store problemer med å ta på alvor for eksempel daværende Krf-leder Ropstad, når han hadde gratis pendlerbolig, leide ut sin egen bolig i Oslo, mens han oppga å bo hjemme hos mamma og pappa, og slik tjente gode penger. Det er ikke lett å påberope seg rollen som moralens vokter med hendene fulle av stjålne penger. Velgerne vet jo hvor de selv bor, dessuten skriver mange av oss reiseregninger og vet at vi ikke skal tukle med sånt. NRK hadde en serie som het «Hvem bor her?». Personlig synes jeg den hadde passet bedre til stortingspolitikere, de kunne møtes i studio og gjettet på hvor de selv bodde, til fornøyelse for velgerne.

Det de slipper unna med er andre ting, som egentlig er mye verre. Dette skyldes gjerne den standingen de har i eget parti. Man har rett og slett ikke råd til å ofre dem idet de har stor støtte i viktige velgergrupper. Siv Jensen løy så det sang etter da hun påstod at hun ikke husket å ha blitt varslet om Lerstein, eller at hun visste noe om Søviknes` og hans bravader, selv om velgerne visste bedre. Hun (og Søviknes) var likevel for viktig for partiet til å måtte gå. Ernas insidehistorie beskrives som at den «savner sidestykke i norsk politisk historie av politiske kommentatorer. Hennes dyktighet og velgertekke vant, og hun ble sittende. Giske røyk ut av det meste da tilstrekkelig mange vitnet om at han hadde en lei tendens til å tukle med alle som hadde pupper. Ryktene vil ha det til at Anniken Huitfelt ble fornærmet fordi han ikke tuklet på henne, dette er imidlertid bare rykter. Han ble forsøkt sendt i skammekroken. Der snudde han i døra, og er nå på vei inn på Stortinget igjen med større støtte enn noen gang. Nok en gang velger velgerne den de tror egner seg best, uten nødvendigvis å skjele for mye til hva de gjør. Moxnes ble filmet mens han stjal solbriller, og tatt for å lyve om det. Nå er han sannelig tatt til nåde og ser ut til å få fornyet tillit på tinget. Midt oppe i skandaler som felte andre politikere slapp jammen Trine Skei Grande unna med å ha sex med en 17-åring i en kornåker. Snakk om cårny greier.

De slipper også unna med tidligere, temmelig spesielle uttalelser, om de bare er dyktige nok, og vurderes som nettopp det av velgerne. Listhaug uttalte at norsk politikk «var en barnehage og nektet å moderere seg, da hun måtte ut av regjering på grunn av andre temmelig spesielle uttalelser som at «Støre sleiker imamer oppetter ryggen». Med meningsmålingene som fasit er hun nå imponerende statsmannaktig og diplomatisk mens hun styrer mot jobben som barbehagestyrer. Vi kommer ikke unna Per-Willy Amundsens mildt sagt sære uttalelser i fylla heller. Han er også tilbake. Her må det jevnes ut med at Jens Stoltenbergs tale drita full etter julebordet i 2008, på Stortingets talestol, heller ikke virket hemmende på fremtidig karriere. Erna ville nok uttalt at «Jeg ville ikke brukt de ordene…». Det begrenses altså ikke nødvendigvis til parti, mer til hvor viktige personer anses for partiets oppslutning. 

Listen kunne selvsagt vært fryktelig mye lengre. Det er sikkert også slik at jeg garantert burde nevnt andre partirepresentanters miserer. Dere får ha meg tilgitt for dette, eller kanskje burde jeg si: «Beklager om dere er så tjukke i pæra at dere lar dere krenke av dette», men det gjør jeg selvsagt ikke, jeg er da ingen politiker.

Summen av det hele er at det ser ut som om betydningen av hva politikere sier veies like tungt som deres betydning for oppslutningen, må jeg nevne Donald Trump? Om de vurderes dithen at de kan gi større oppslutning, tilgis de for hva som helst. Politikk er ikke det muliges kunst, det ser mer ut som de umuliges kunst. Det er her vi kommer tilbake til tittelen, som er sakset fra Bertold Brech: «Først kommer maten, så moralen!