Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. De krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er få ting som slår en god gammel bygdekrangel, og underholdningsverdien er alltid høy. Krav som må oppfylles for å oppnå definisjon bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer ikke på noen måte bolyst og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne i krangelen.

 

Bestefar hevdet i sin tid at det var i Beisfjord de fant opp bygdekrangelen og at jeg aldri måtte finne på å flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 17 år og kan for så vidt bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, siden jeg ikke tilhører noen av de stridende parter. Det er mer slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra famile B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. Fra tiden jeg bodde i Troms ble det hevdet at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Hos oss i Ofoten er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til oss andres store forlystelse. Jeg nevner i fleng skolekorpset med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med selveste statskanalen.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte, og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i krangler er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem, som i andre bygdekrangler er de alltid enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere, selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært der, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett, hva nå retten måtte dreie seg om. Denne bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er i grunn lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en helt annen av Jerusalems bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få vet at den eksisterer, men den er underholdende nok likevel. Bygdekrangler dreier seg jo ofte om to parter. Denne omfatter ikke mindre enn seks.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter intensivt googlesøk. Andre av oss leser heller faglitteratur, som viser til at kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor påsto å ha funnet rester av det sanne kors der. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangensammenheng. Bakgrunnen for akkurat denne bygdekrangelen har noe med den kristne kirke å gjøre. Både jøder og muslimer holder seg dermed langt unna, de har jo evig nok med sin egen bygdekrangel.

 

Fra kirken stod ferdig på 400-tallet har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seiglivet uenighet. I 1757 var området en del av det osmanske rike. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei krangelen mellom de ulike kristne gruppene, den hadde vart i over 1300 år, at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder delt mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste, her snakker vi gode kristne. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter, og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten har alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall siden de ikke blir enige om noen andre ting enn at de andre har skylden. Vedlikehold eller bygging får vente, det er like vanskelig som å forsøke og bygge campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboene.

 

Senest i juni 2002 brøt det ut heftige slagsmål på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker og det gikk skikkelig hardt for seg. Ingen skal si at munker ikke kan sloss. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det hele startet den gang med at en koptisk munk flyttet på stolen sin for å få den inn i skyggen. Dermed havnet den visstnok på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å sette foten 2 centimeter inn på naboens elgvald i Gratangsbotn.

 

Dette med stolen var et brudd på en gammel avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten etter avtale. De kan heller ikke skifte ut så mye som en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der. Dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet og endog stjålet og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan bakgrunnen for en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige.

Å møte seg selv i døra

 

Å møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med dimlinger som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på og tåle, og selv å trene på og beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer, har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville egentlig ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag, nevner ingen navn, met gikk altså merkelig bra for dem selv om de ble dømt nord og ned da.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Husk å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

En jævlig bygdekrangel

 

En jævlig bygdekrangel

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nordnorge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels god porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å ta hevn mot opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid og spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det noe annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, eller mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han tok dårlig imot siden det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen måneder senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv å grave, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent og håndfast, tok Henrik Hestkuk i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem. Henrik Hestkuk så sin begrensning, men det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et anstrengt forhold. Da naboen bygget sin egen gård, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå, som følge av kreft.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.

 

Erotikk og veneriske sykdommer

 

 

Erotikk er ikke noe nytt. Selv Adam og Eva hadde sex minst tre ganger. Fra tidenes morgen har erotikk og handlinger knyttet til dette vært en forutsetning for videre forplantning og spredning av ens gener. Likedan har de sykdommer som kan følge av erotisk virksomhet fulgt mennesket fra tidlig av. Det er ikke bare faren for å bli tatt på fersken av fruen som burde gjøre at du holder deg unna utroskap. Det kan fort være litt problematisk om din trofaste kone på legebesøket får vite at hun har fått en kjønnsykdom ut fra intet. Da bør du være like god å prate for deg som salig jomfru Maria. Hun fikk Josef til å tro at hun ble besvangret av den hellige ånd, noen vil den heldige hånd eller deromkring.

 

Allerede i 4. Mosebok presenteres vi for noe av det første vi mener å kjenne som veneriske sykdommer. Etter 40 års vandring i ørkenen slo israelittene seg ned nær byen Sittin ved Dødehavet. Her bodde de side om side med moabittene. Israelittene fant selvsagt interesse i de moabittiske damer og det gikk ikke likere enn at de begynte å hore rundt med moabittiske kvinner, med den følge at 24.000 døde av pest, om vi skal tro Bibelen. Forskere antar at denne pesten var sykdommer av såkalt venerisk natur.

 

Nå var det kanskje ikke så rart at disse moabittene smittet våre jødiske venner. De nedstammet fra Bibelens Lot. De som kjenner sin Bibel vet at Lot stakk av fra syndenes Gomorra og overlevde selv om kjerringa ble til stein fordi hun ikke lyttet til hva Gud sa om ikke å snu seg og se når Herren straffet byen. Ikke siden Edens hage har kvinner greid å styre sin nysgjerrighet, visse ting endrer seg ikke. Lots barn avlet frem Moab gjennom incestuøs omgang. Om det var dette som ga hans barn lav seksuell moral vites ikke, men israelittene fikk nå kjørt seg med moabittdamene. Resultatet ble som man kan forvente, mange såre snurrebasser.

 

Gjennom årene har vi prøvd det meste for å helbrede disse sykdommene, med vekslende hell. Sykdommene kunne variere fra relativt ufarlige men ubehagelige konsekvenser, til skrekkelige lidelser med døden til følge. Dessuten hadde disse sykdommene en tendens til å føre til sosial stigmatisering. For katolske geistlige var det dessuten en delikat øvelse å skulle forklare hvordan du hadde skaffet deg en sur en uten å bryte det påbudte sølibat. Man mente dessuten tidlig at det var ren usedelighet som var bakgrunnen for at du ble syk. Sex utenom ekteskapet fører til sykdom, noe Krf sikkert kunne brukt i dag.

 

Usedelighet kom selvsagt fra prostitusjon, og siden det var menn som fikk det av kvinner var altså kvinner de skyldige. Ikke noe nytt her altså. Dessuten var mange av bordellene også et oppkomme av fyll og fanteri. Når man på toppen av fyll og fest, finner at menn blir fristet av løsaktige, usedelige kvinner, skjønner man jo at man måtte ta dette på alvor. I Norge ble dermed bordeller forbudt. Det skulle vel tatt seg ut om menn ble uskyldige ofre for usedelige kvinners smitte. Seksuell omgang utenom ekteskap ble kriminelt, noe som hjalp like lite da som i dag.

 

Men helbredelse måtte jo til. De som drev med helbredelse på den tiden hadde enda ikke hørt om en av legeetikkens grunnregler: «Primum non nocere» (først og fremst, å ikke skade noe). Dette førte til noe spesielle måter å «helbrede» på. Kvikksølv var mye brukt. Dette kunne svelges, smøres på området som trengte behandling, eller åndes inn. Summen av dette var faktisk at noen pasienter mente de opplevde kortvarig bedring av symptomene, før de døde av forgiftning senere. Kvikksølvforgiftning hadde en tendens til å påføre pasienter de utroligste lidelser før de døde. Det var for eksempel ikke uvanlig at nesen ble tært bort, håret falt av og issen ble full av åpne sår som ikke grodde.

 

Årelating var her som ellers populært. Ulike leger hadde ulike steder på kroppen de mente årelatingen fungerte best. Bakgrunnen for tanken om at man skulle bli bedre av det meste ved årelating var at det var ubalanse i væskene. Dermed tappet man blod slik at balansen kunne bli gjenopprettet. Dersom du ikke døde, kunne det jo hende du ble bedre, og suksessen var et faktum, og om du døde kunne du jo ikke klage. Videre fantes det såkalte kloke koner som hadde andre mer eller mindre fantasifulle måter å helbrede på. Voldtekt av barn kjenner vi til fra rettspapirer. Her har altså mannen voldtatt barn med den tanke at perversiteten skulle rense mannen for sykdom. Ideen lever enda i deler av Afrika. Det er ikke lenge siden daværende president i Sør-Afrika kunne berolig alle med at hans utsvevende sexliv ikke kunne føre til HIV-smitte, idet han alltid dusjet etter sex.

 

Mer uskyldig var rådet om å skrive en personlig henvendelse til Gud på et papir. Dette papiret skulle så legges på pasientens nakne legeme med teksten mot huden. Ulike former for seksuell kontakt med dyr har forekommet. Tanken var at man etterlot sykdommen i dyret. Det sies at kondomet ble oppfunnet i Asia, de brukte sauetarmer. Senere fant visstnok  skottene ut at man kunne ta tarmen ut av sauen før bruk, men det er nå en annen sak. Dessuten var også urin en foretrukket løsning idet man kunne koke ut sitt eget utslipp. Det som ble igjen ble så tvunget i dyr på den ene eller andre måten. Dette skulle føre til at sykdommen ble trukket ut av pasienten og inn i dyret. Man hadde ikke noe oppegående system for dyrevelferd i de dager.

 

Her, som ved så mange andre sykdommer, ble det meste bedre da vi ved en tilfeldighet fant opp penicillinet. Gjennom moderne medisin har vi etter hvert funnet god behandling mot mye svineri, og bruk av kondom er svært effektivt. Også her er det all grunn til å le av antivaxxere. I dag finnes det effektive vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer. Det eneste som mangler er vaksine mot ren dumskap. Hadde vi hatt det er jeg nok likevel redd antivaxxerne hadde vært for dumme til å ta den så det hadde neppe hjulpet likevel. Man kan kanskje se antivaxxere som en kjønnssykdom, de er også et resultat av seksuell omgang.

 

For egen del fikk jeg i en alder av 18 år en uventet suvenir fra en jente i Harstad, det har jo sjelden kommet noe godt fra den byen. Jeg har tidligere fremholdt at historien om Jesu fødsel egentlig var tenkt lagt til Harstad og ikke Betlehem. Dette strandet idet man ikke kunne finne tre vise menn og langt mindre en jomfru der, men det var en digresjon. Besøket hos salig doktor Reithe på Ankenes legekontor prøver jeg enda å glemme. Han ba meg dra ned buksa, tok stoltheten i sin behanskede hånd og uttalte «Nei Vidar, dette ser ikke bra ut. Vi må nok amputere». Deretter lo han seg halvt i hjel. Jeg fikk heldigvis en effektiv salve, problemet ble løst, og jeg lærte et og annet om harstadjenter.

 

Etter at jeg traff min kone har det heldigvis ikke vært noe problem. Jeg mente det jeg lovet presten og biskopen. Dette skjedde faktisk. Vi kan skryte av å være bedre gift enn de fleste. Vi ble viet av en prest med en biskop som vitne. Dessuten har jeg observert fruens håndlag med kniven gjennom årene i diverse sammenhenger, og er vel kjent med hennes bråsinne. Utroskap er ikke et alternativ.

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to biskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke er katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for det følgende.

 

Mange av oss har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før man kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du ser at bilen skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Da skal det kunne gå bra, og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet lot vente på seg – i 9 måneder. Han er nå 37 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i fullstendig uvisshet om at både han og jeg er på vei til Helvete om vi skal tro våre konservative venner, noe hverken han eller jeg gjør.

 

Jeg snublet altså i en unge og fikk lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regler og endte opp med en horunge, en bastard. Guttskarven var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med mer Krf-moralske briller, har jeg ett ektefødt barn etter dette. Arverekkefølge, farskjærlighet og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til samfunnets, kirkens og spesielt Krfs syn på slike horkarler som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (igjen i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, skal brenne….

 

Horunger som mine to eldste, kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er, dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker arvesynd med andre ord.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være mammas og pappas horunger, slik som våre lever godt med i dag. Kirken og samfunnet har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre, her ser jeg bort fra visse fundamentalistiske kristne politiske partier. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn. Vi lar akkurat dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og eiendom kaller jeg forøvrig meg selv Greven og fruen Grevinnen av Formoen. Horungene får arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være bastard. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig rett nok dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises. I 1956 fikk vi 2 nye lover, som skilte mellom ekte og uekte barn. Denne varte helt til 1981. Loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger og et ektefødt har lik arverett dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det enda sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor, en kjenning nå relativt nylig sluppet ut av fengsel etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen, slik han var. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn, må være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, selv om humoren rundt familiemiddagene nok best hører hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofile i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi, ikke bare lot være å fordømme ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem fan han vil. Som dere skjønner har min familie mye å svare for på den ytterste dag. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsaklig av  moralens voktere.

Tekstilregler man ikke forstår

En sommer er over nok en gang. Med årene slår det meg at jeg i henhold til statistikken har gjennomlevd langt flere somre enn jeg vil oppleve i fremtiden. Det er mye som slår en når det kommer til det faktum at årene har gått og at det uvergelig går mot en ende på det hele, selv om det forhåpentligvis enda varer en stund til. Det som slår meg mest når tema er sommer er likevel noe som har vært en konstant kilde til undring så langt i livet. Vi snakker om de håpløst uforutsigbare og hemmelige reglene som favner tekstiler, og da spesielt tekstiler menn benytter.

 

Denne sommeren greide jeg til min store tilfredsstillelse å unngå og måtte bruke surt ervervede midler til innkjøp av unødvendige tekstiler. Joda, fruen maste som vanlig på dette med ny badebukse, samt at hun alltid mener at mine kortbukser ikke holder den standard hun til enhver tid mener danner et minimum, forøvrig en standard som endrer seg fra dag til dag etter som motebildet endrer seg.

 

Jeg innehar, etter opptellingen oppussingen av vårt walk in clossett krevde, intet mindre enn to korte benklær egnet til sommerbruk. Det ene plagget er en badeshorts, som til nød godkjennes til bruk om man legger seg i sola. Den andre rekker så vidt nedenfor knærne, er av dongeri og anses av kjennere (les kona) som brukbar om man skal bevege seg i bybildet, altså blant folk flest. I min verden er dette faktisk mer enn jeg trenger idet badeshortsen knapt brukes. Soler jeg meg, funker boxershorts utmerket. På hytta vandrer jeg rundt i boxer hele sommeren når været tillater det, til glede for meg selv om ikke de som passerer på veien. Den andre shortsen rammes forøvrig av et idiotisk regelverk som omhandler bruk av sokker og sandaler. Her har jeg fått motstridende opplysninger om paragrafene i regelverket. Det er visstnok innafor å bruke lange shorts, altså slike som rekker nedenfor knærne, samtidig med sokker om man har lukkede sko og ikke sandaler. Bruker man sandaler og sokker, er det visstnok reservert en egen plass i helvete for brukerne. Jeg skjønner at jeg havner i celebert selskap hos Han Tykje når tiden kommer all den stund jeg driter blankt i slike regler. Fruen hadde med andre ord også i år noe å anføre i sakens anledning, forøvrig uten å få gjennomslag denne sommeren underlig nok.

 

Det er ikke ofte jeg får sette skapet på plass uten å få beskjed om at det må flyttes til høyre eller venstre. Denne gangen sto jeg imidlertid på mitt og nektet innkjøp av ny shorts. Det får holde med en. Hva skal man egentlig med flere? Shorts er ikke annet enn et plagg som inneholder halvparten så mye tekstil som en vanlig bukse, men gjerne til dobbel pris. Dessuten er det så mye klegg sommerstid her at man helst går i langbukse uansett.

 

Tekstilregler er vanskelige å få fatt på. Fruen og døtrene har en rekke merkverdige regler de mener jeg må følge. Jeg anses ikke berettiget å inneha egne oppfatninger av regelverket. Om jeg nå skulle finne på å dra på stranda for å bade har jeg forstått at min nåværende badebukse, under sterk tvil visstnok pga. slitasje, vil være innafor regelverket. Det er altså greit å stille seg opp i solsteken foran barn ikledd et minimum av tekstiler når man skal bade. Om jeg så litt senere etter dusjen går til postkassa ikledd badekåpe og sandaler i klassisk Hugh Heffnerstil, vil det kunne være krenkende for forbipasserende, og må følgelig aldri skje. Hva er greia her? En badekåpe inneholder jo mange ganger flere tekstiler enn ei badebukse.

 

I svømmehallen i byen er det slik at man ikledd en minimal speedo kan gå og kjøpe is foran øynene på endog små barn. Om du finner på å åpne døra, med godteri under halloween ikledd en vanlig boxershorts og by småungene som ringer på og maser om slikt, må du forvente å få politiet på uanmeldt besøk. Dette selv om boxeren inneholder langt mer tekstiler enn en speedo. Det er forøvrig ikke uvanlig å se gubber i speedo i svømmehallen. Gitt Carl I Hagens kritikk av burkini for muslimske damer, kan vi åpne for debatt om hva som er verst, kvinner i burkini eller Carl Ivar i speedo. Jeg kjenner allerede svien i netthinna.

 

På campingtur med vogn i Boden lærte jeg at det er greit å sole seg i bare badebukse rett utenfor vogna. Du blir sett rart på om du går fra dusjen tilbake til vogna kun ikledd sokker og T-skjorte. Også her er det langt mer tekstiler enn en badebukse kan by på. Inkonsekvensen i slike tekstilregler formelig skriker imot en. Kun shorts og sandaler uten sokker er greit, men du anses som pervers om du går barføtt ikledd kun langbukse rundt på campingen. Tør ikke engang tenke på hva du er om du har sokker i sandalene. Hvor er logikken?

 

Reglene er ikke bare inkonsekvente hva mengden tekstiler angår. De er direkte kjønnsdiskriminerende også. Der kvinner til nød tolererer menn i badebukse, altså minimalt med tekstiler, rett utenfor campingvogna, men ikke på gata utenfor, er menn langt mer imøtekommende. Du vil sjelden finne menn som reagerer på kvinner ikledd minimalt med tekstiler, snarere tvert imot. For vår del er det greit at de opptrer nakne til og med, og gjerne på gata også. Menn er altså langt mer aksepterende enn kvinner på tekstilområdet. Likevel er det kvinner som lager reglene. Det henger ikke på greip. Menn må komme på banen og delta når tekstilregelverket skal opp til høyst nødvendig revidering.

Datateknologi og datqadinosaurer

 

Datateknologi og datadinosarer

 

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg skal ikke gå inn på hverken sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens på resultatet. Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss, som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

 

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg, på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste, og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var  nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

 

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvier fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte datateknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at det jeg oppnådde av grader da jeg studerte, kom som resultat av nitidig hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Siste oppgave ble skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

 

Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rundt årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at lappsinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadressesende og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på fokehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke datateknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den datateknologiske revolusjon.

 

En dag ble jeg i et besøk presentert for en underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor og graving og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund, skrev jeg under.

 

Bredbåndet kom og med det en diger hjemmePC. Da mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man stappet fakturaen inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

 

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver samme sted. Første dag kom en datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde den på og ga et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

 

 Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant for meg. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

 

Så var det dette med dobesøket i går, og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en pc, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd, her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i, min verden, kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

 

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 3 i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min andre bil, en diesel, i støvlene på absolutt alle områder.

 

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben  gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i går, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på facebook og min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god. Alt var ikke bedre før.

 

 

 

 

 

Fra støvtørking til fred i verden

 

 

De fleste av oss har et ønske om at det skal bli fred i verden. Det finnes dessverre noen som ikke ønsker det, men det er heldigvis relativt få av dem. Langt de fleste mennesker uavhengig av hvor de bor, ønsker å leve fredelig, ha nok mat, muligheter i livet osv. Mange av oss har til og med en drøm om å kunne bidra til at dette faktisk skal skje. Det er selvsagt ikke lett i en verden med Putin, Trump, franske biler og sinte multieksperter på facebook, men om vi hadde hatt sjansen til å bidra positivt, ville vi nok grepet sjansen begjærlig.

 

Jeg kom til å sysle med tanken her en dag fruen puslet med sitt. Hun tørket støv. Hun er faktisk rasende flink til å gjøre rent, yrkesstoltheten skinner gjennom. Nå er det selvsagt ikke slik at hun gjør alt husarbeidet, langt derifra. Jeg løfter for eksempel selv beina så hun får støvsuget under, det er viktig at alle bidrar i husholdet. Jeg forsøker også å være saklig med kritikken om jeg våkner en lørdags morgen av støvsugelyder. Jeg ber henne på en vennlig måte vente med å støvsuge til senere på dagen. Har hun bursdag ber jeg henne utsette vaskingen til dagen etter. Man er da en gentleman.

 

Det slo meg at jeg kanskje kunne bidra til en bedre verden selv. Kanskje få israelerne til å fare fram med lempe, få Putin til å trekke inn barten, gjøre noe med katastrofen i Sudan. Kanskje til og med få roet ned kranglingen i Bjerkvik ….. Ok. Ser den, her tok jeg litt av. Om jeg om ikke annet fikk slutt på krigen i Ukraina hadde det vært godt nok. Bjerkvik får passe seg selv, det er grenser for hva selv fredsmeklere evner. Så slo det meg at jeg kanskje kunne få det til ved å hjelpe fruen med og tørke støv.

 

Nå ser jeg det vanvittige i å tro at jeg skulle kunne hjelpe fruen med å tørke støv. Jeg ser jo ikke støv så jeg ville ikke visst hvor jeg skulle begynne. Dessuten ville jeg sikkert gjort noe galt om jeg prøvde. Jeg forsøkte her om dagen å vaske ullskjorta mi i vaskemaskinen. Den passer nå muligens barnebarnet på 3 år, kanskje hun på snart 11, men definitivt ikke meg. Vi ser allerede her at min gode tanke med å starte og hjelpe fruen med og tørke støv vil avstedkom en temmelig irritert frue, idet hun nylig hadde kjøpt denne ullskjorta i gave til meg. Det er jammen ikke lett å skape fred i verden når man skaper ufred i hjemmet bare ved å forsøke og hjelpe til.

 

Likedan er det med andre ting jeg forsøker på. Kanskje prøver jeg å rydde i klesskapet, brette klær og stable pent og sånt. Her vil det slå inn at jeg er fullstendig ute av stand til å legge ting i rett hylle. Menn vet ikke slikt fordi det ikke finnes klare regler for det, bare i fruers hode og der har vi ikke tilgang. Fruen ville altså fått mer jobb med å korrigere mitt valg av hylle til de ulike typer plagg. Det er enklere i mitt skap, legg merke til skap i entall. En hylle for mine tre bukser, en hylle for de få T-skjortene jeg har, osv. Jeg trenger ikke mange skuffer. Damer derimot…..

Men la oss nå si at jeg i evner å legge klær i rett hylle, tørke støv på riktig måte, kanskje til og med vaske gulvet uten behov for korrigering. Jeg vet det høres vilt ut, men la oss et øyeblikk tenke oss at jeg faktisk får til dette. Vi det kunne gjøre verden fredeligere?

 

Om vi ser for oss at dette skjer tror jeg store ting vil kunne skje. Hvis fruen kom hjem til et støvfritt hus og oppdaget at klærne lå sirlig brettet i riktig hylle, ville hun nok blitt veldig glad. Man skal ikke undervurdere hva som skjer når fruer blir fornøyde og glade. Blir fruen fornøyd, skal du ikke se bort i fra at ting skjer som igjen gjør meg fornøyd. Kanskje våkner jeg en tirsdag morgen, blid og fornøyd med minnet om at mandag var blitt freddan. Med fornyet energi og spenst i skrittene går jeg på jobb. Akkurat den dagen er jeg kanskje på en konferanse hvor næringslivet er representert, det hender i min jobb.

 

Jeg møter for eksempel lederen for utbyggingen i Narvikfjellet hvor VM i alpint skal gå av stabelen i 2029. Han blir imponert av min energi og mitt gode humør, forært meg av fruen kvelden i forveien, og tenker at mitt humør og min energi kan han ha bruk for. Plutselig sitter jeg i styret for VM 2029. Med ny jobb kommer høyere lønn. Hjemmet vårt får mer å rutte med og fruen kan shoppe mer. Når hun shopper mer går næringslivet i kommunen bedre, igjen desto bedre går næringslivet i Nord Norge og jo bedre blir kommunene i landsdelen i stand til å bygge offentlige toaletter langs veiene sånn at turistene ikke lengre driter på plena til folk i Lofoten.

 

Med mindre bæsj langs veiene blir det plass til flere turister i fylket. De vil kanskje gjerne se på VM i Narvikfjellet. Mitt inntog i styret har altså generert mer penger til hele landsdelen og næringslivet går nå så det suser. Herfra er veien kort til politikken. Siden jeg stadig er blid og fornøyd, gitt at fruen får shoppe mer og vi dermed oppnår den omtalte smitteeffekten det gir oppnår jeg ting ingen hadde drømt om, og plutselig sitter jeg på Stortinget. Superhappy med mine nye oppgaver gyver jeg på og før jeg vet ordet av det sitter jeg i møte med EU som del av utenrikskomiteen. Her er jeg så blid og energisk og oppnår dermed så mye at befolkningen ser at Norge må bli med i EU. Selvsagt får jeg en plass i EU-parlamentet. Der er det så mange sure mennesker at jeg med mitt gode humør fort går til topps.

 

I mitt nye, svært positive og blide liv, møter jeg Putin, Trump og andre gærninger. Mitt gode humør gir meg evnen til å se løsninger man ikke så før, og slett ikke de to surkukene der. Dermed blir det ny giv, mye positivitet, fred i Ukraina og nedrustning. Med nedrustning kan vi bruke mer ressurser på å bidra i fattige land, som selvsagt får det bedre. Mette folk slåss mindre og dermed blir det rolig i Sudan. Siden det rustes ned kan ikke lengre Trump sende raketter til Israel for å bombe flere palestinere. Palestinerne blir blide, så blide at de sjarmerer sure israelere, kanskje gifter en israelsk soldat seg med en palestinsk dame. Barna deres blir fornøyde blide jødemuslimer og før vi vet ordet av det er problemene der nede også løst.

 

Alt som skal til for å oppnå fred i verden og en bedre fordeling er altså at jeg skal begynne med å tørke støv hjemme.

 

 Nåja. Kanskje lurt å satse på aksjer i Kongsberg Defence & Aerospace likevel.

Menn og kvinner på do

 

 

Menn liker egentlig ikke å gå på offentlige toalett om de ikke er helt nødt. Dette har sin logiske forklaring. I sin iver etter å spare penger har det offentlige det med å lage båser hvor man risikerer å ende opp på en lang linje sammen med andre menn. Nøyaktig hva som er årsaken til at dette ikke fungerer for mange menn kan være det samme som hvorfor mange egentlig ønsker å ta en IQ-test, men lar være fordi man ikke ønsker å risikere og finne ut at man ikke har høy nok score. Det er ikke alt man egentlig ønsker å finne ut av, hverken hva IQ angår eller om man «kommer til kort» på andre områder.

 

For menn som frykter å finne ut at naboen er bedre utstyrt, kan det fort ende med situasjonen hvor tissebåsen er full. Der står det kanskje 6 stykker på linje som ikke får det til. Frykten for å stille i lavere divisjon gjør at presset på blæra tvinger enkelte til å forlate. De får  ikke til å tisse sammen med andre uansett hvor tissetrengte de er. Da må de gå ut og finne nærmeste smug og håpe lovens lange arm ikke finner dem. Bøtesatsen for urinering på offentlig sted er for tiden på 6000 kroner. Det kan altså bli temmelig dyrt om du føler litjekarn ikke holder mål på offentlig urinal.

 

Noe helt annet er det om man virkelig må, men at vi snakker om større ting. Her er det kanskje vegger og dører man kan gjemme seg bak. Så lett er det ikke. I beste fall er det vegger som stenger, men ikke helt. Mange plasser er det åpent de nederste 20 cm og du kan se over til naboen om du står oppreist. Lydisoleringen er ikkeeksisterende og du føler det som om du sitter på gamle fergekaiutedass, hvor det gjerne var sitteplasser uten vegger mellom hullene, og du dreit rett i sjøen. Jeg var en gang i Russland på jobbreise. Her hadde skolen jeg besøkte fellesdo. Vi snakker om selveste skole nr. 3 i Zapoljarno. 10 doer side ved side, og 10 på motsatt side, ingen vegger kun rader med dass. Vet ikke om dette er representativt for paradiset i øst ellers på dofronten. Man får uansett ikke særlig lyst å trykke til under slike forhold.

 

Nuvel. Uansett sitter man der, lettet over å ha rukket dassen før trykket sprengte nødventilen. Du så for deg en utblåsing av større dimensjoner der du lett jogget langs korridoren før du endelig rakk doen. Klar til å legge en større kabel inntreffer katastrofen. Idet torpedoen er på vei ned utskytningsrøret åpnes døren ved siden av. En eller annen har satt seg på nabodoen. For noen blir løsningen å late som om de ikke er der. De holder pusten, gjør mentale øvelser, kniper igjen det de greier, hva som helst egentlig i håpet på at naboen blir fort ferdig. Er du heldig, er det bare en som skal tisse. Det bruker å gå fort tenker du og tror du kan holde deg litt til. Ingen skal jo høre de av naturen skapte lyder vi ikke kan holde tilbake når raketten launches. Dette vil man holde for seg selv.

 

Du velger å sitte der musestille i håp om at naboen fyrer av før deg slik at du kan puste lettet ut før du endelig lar det stå til. Dette kan gå bra, men ikke alltid. Situasjonen blir alvorlig om du oppdager at det er en som tenker som deg. Han som setter seg på nabodoen vet jo godt at du sitter der selv om du evner å holde pusten i en time. Det blir jo rødt på låsen når døra er låst. Der sitter du altså sammen med en som har tilsvarende taktikk i møte med nabodritere. Det er ikke alle som har vokst opp på russisk skole med fellesdass for 20 stykker.

 

Nå sitter du virkelig i knipa. Du holder desperat igjen av frykt for at naboen skal oppdage at du har nøyaktig de samme behov som han har. Du har satt deg i en situasjon hvor naboen har samme plan og han har ikke til hensikt å gi seg først. Det brygger opp til en eksplosjon som kan måles relativt høyt oppe på Richters skala. To stykker som tenkt å knipe igjen som en frigid kjerring kan bare ende med et smell. Man tør ikke la det stå til av frykt for at naboen gjør det samtidig. Da risikerer du jo å møte ham når du går ut, og det skal jo ikke skje. Jeg lar detaljene ligge, dere kan tenke selv.

 

Slike ting sliter altså mange menn med. Dette må de lever med hver dag på jobb eller i andre sammenhenger hvor man ikke kan gjemme seg inne på et trivelig privat do. Det er få ting som er triveligere enn et ordentlig privat do. Kanskje sitter du der med telefonen og koser deg i vissheten om at alle andre må vente til du er ferdig og du får være helt i fred. Om man hadde TV på do, kunne man sett på serier mens man sitter der og legger kabler. Kanskje det er derfra begrepet kabel-TV kommer? Nåja, dette ble jo å prate seg helt vekk, men rolige, private do er alltid å foretrekke.

 

Saken er den at for damer er verden helt annerledes, også her. De lærer tidlig å gå sammen på do. Hva pokker driver de med der inne? De kan bruke en time på samme do og komme glade og fornøyde ut igjen der to menn etter en time kommer ut med utstående øyne pga. trykket de ikke fikk lettet på. Damer sminker seg kanskje, de snakker muligens om typene sine og sammenligner størrelsen på utstyret deres, alt som menn ikke kan eller vil snakke om. Jeg kjenner en fyr som ynder å reklamere for at han bruker comfyballs boxere. Ingen vil egentlig høre om slikt av venner, de blir fort forhenværende venner. Når damer har vært på do lukter det dessuten bare roser etterpå, hevder de. Nei, damer har det alltid mye lettere.

Eufemismer

 

Eufemismer

 

Når du går på toalettet trår du inn i en eufemisme, noe jeg kommer tilbake til. Ordet toalett kommer fra fransk toilette. Egentlig betyr ordet «liten duk», en duk man gjerne hadde på bordet hvorpå man la sin kam eller sitt speil, på badet eller toilettet, som det etter hvert ble kjent som. For finere folk, altså byfolk som skreller potetene før de spiser dem, kan man enda høre uttrykket å «gjøre sitt toalett». Dette betyr at man rett og slett steller seg, eller kler og ordner seg. På fransk bruker man enda «grand toilette» om festdrakt, gallaantrekk, aftenkjole med mer. For ordens skyld, og i rettferdighetens navn, ble ordet toalett oppfunnet lenge før franske biler ble laget. Man har altså hatt kjennskap til dritt lenge før bilene kom.

 

Det mer tekniske ordet for toilette «klosett» betyr et lite avlukke, av latin Clausus, altså lukket eller stengt. Fra tysk har vi lånt ordet dass fra den bestemte artikkelen «det», lånt fra uttrykket «das Hauschen», altså det lille huset, eller veslehuset, som vi i dag kjenner som doen. Do er forøvrig avledet av det mellomtyske verbet don, som betyr «å gjøre». I gamle bygningstegninger og beskrivelser er do ofte omtalt som «hemmelighet» eller «løyndarhus». Militært kjenner vi ordet «latrine», brukt om en liten grøft eller grop. Ordet kommer fra latin (lavare) og betyr å vaske. «Kakkhus» kommer fra tysk kacken og betyr «å gjøre sitt fornødne». På fint går vi heller «et visst sted» når vi skal drite. Vi kan også «forrette vår nødtørft» heller enn å si at vi må drite.

 

Vi kjenner til dritt og doer gjennom arkeologien og kan faktisk slå i bordet med en 50.000 år gammel forsteinet bæsj fra en neanderthaler i dagens Spania. Siden alt er yngre i USA, kan de kun slå i bordet med en 9000 år gammel bæsj funnet i Hinds Cave. Ikke bare har vi hus i Europa som er eldre enn USA. Dritten vår er også mye eldre selv om presidentene deres gjerne hører hjemme innen geriatrien. USA har altså i dag eldre drittsekker enn oss. Ellers viste analyser av den amerikanske 9000-årige bæsjen at menneskene da spiste hund. Og dette var i Amerika og ikke Kina.

 

Som den observante leser kanskje vil ha oppfattet allerede, her jeg egentlig forklart inngående hva en eufemisme egentlig er. Det dreier seg om å bruke skjønnmalende, mildnende eller smykkende ord for noe vi helst ikke vil nevne ved sitt rette navn. Vi sier gjerne at Trump har en tendens til å overdrive, eller komme med forhandlingsutspill når vi egentlig mener at han «lyg så hæsten reinn», som salig bestemor ville sagt det. Forhandlingsutspill er mer et annet ord for en drøm om at rene trusler faktisk kan forhandles om. Personlig stoler jeg på Trump like langt som jeg kan kaste en hest.

 

Men vi må komme tilbake til vår opprinnelige eufemisme, altså toilettet. Drit i det, vi kaller det dassen. Det var ikke før vi nærmet oss det vi i dag kjenner som romertiden at det ble mer svung over dassen. Jakt og sankesamfunnets mennesker dreit der de ville. De skulle likevel ikke bo der. Det var først når menneskene ble bofaste og dyrket jorda, at man tidlig fant at det var lurt å drite en annen plass enn man spiste. Da kom det groper og grøfter man kunne sette seg skrevs over for senere å fylle igjen. Dette kjenner vi til allerede fra Skara Brae i Skottland. Her finner man noen av verdens første kjente toaletter. De dateres rundt 5000 år tilbake i tid. Det er faktisk ikke lett å finne gamle dass. Dritt blir veldig fort til jord og forsvinner.

 

Romerne derimot, tok det hele til nye dimensjoner. Lenge før vi hadde funnet opp vater og annet niveleringsutstyr, evnet de gamle romere å lage akvedukter som fraktet vann milevis avgårde. Vi skjønner enda ikke helt hvordan de greide å beregne så og så mange centimeters helling over for eksempel 1000 meter. Det er nesten like uforståelig som hvordan man de senere år har evnet å velge presidenter i USA. Romerne skjønte fort at vann kunne brukes til mer enn å lage vin av. De konstruerte de første toaletter hvor dritten ble skyllet vekk. Dette forbedret selvsagt hygienen betraktelig. Noe å tenke på for det hvite hus om man vil bli kvitt dritten.

 

Det stanset ikke der. Da keiser Vespasianus i år 69 kom til makten, innførte han toalettavgift for bruk av offentlige toaletter. Dagens politikeres avgifter er altså ikke noen ny oppfinnelse. Under romertiden skjedde det altså dritmye bra på hygienefronten, noe som faktisk påvirket store deler av den kjente verden på den tiden. For en tid siden fikk jeg gleden av å spankulere rundt i Roma, med min yngste datter som kyndig guide. Det er verdt et besøk å studere alt fra imponerende byggverk til gamle dass. Romerne kunne sin latrine.

 

Etter romertiden gikk det faktisk flere hundre år før vi igjen kom på ideen med å finne løsninger for dritten vår. Vikingene hadde for eksempel latrinetønner. I mangel på dopapir vet man fra funn at man brukte såkalte hygienepinner. Vi får anta at man på en måte skrapet seg i toern for å bli kvitt møkka. Fra Danmark vet vi at det i 1267 ble foreskrevet regler om at dassen måtte være minimum 7 alen fra nærmeste gate. Dette er altså 1200 år etter at romerne lagde vannklosett. Rosenkrantztårnet i Bergen fikk avtrede fra høyt oppe og rett i sjøen rundt 1560.

 

Det skulle imidlertid gå helt til 1775 før vannklosettet i moderne form ble patentert og selv om det tok sin tid før dette ble vanlig i landet vårt, er det nå en naturlig og integrert del av ethvert hus. I dag har vi kommet så langt at du ikke engang trenger å tørke deg bak selv. På de nyeste dassene trykker du på en knapp og så blir du grundig spylt i ræva og deretter tørket med behagelig oppvarmet luft. Det er ikke som da min eldste sønn dreit seg ut i en alder av 3 da vi var på ei hytte på fjellet, han syntes det var kaldt på utedoen. Da dette gjentok seg for tredje gang sprakk det for meg. Jeg tok ham under armen og bar han ned til vannet, som hadde isskorpe, det var noen minusgrader. Jeg kakket hull i isen, vasket skitræva og tørket med sand. Kan ikke huske at han dreit seg ut mer etter det. For ordens skyld; Gutten er nå 37 år, forholdet er foreldet strafferettslig sett og gutten kommer fortsatt på besøk. Barnebarna vaskes forøvrig med lunket vann ved behov, verden og jeg har gått fremover.

 

Men tilbake til det dette egentlig handlet om, altså eufemismer. Vi har, som det ovenforstående viser, alltid hatt behov for å si ting på måter som høres finere ut enn det egentlig er. De senere år har vi tatt det til helt nye nivå gjennom #metoo. Det gjør selvsagt ingenting at ord som neger eller lappjævel er helt ute. Det er i grunn ikke vanskelig å vise mennesker av annen kultur eller hudfarge respekt, for de fleste av oss altså.

 

Utfordringen i dag er at enkelte tema har blitt så følsomme at vi ikke lengre har eufemismer gode nok til å beskrive det. Da er vi tilbake i US of fucking A. Våre politikere sliter med å finne fine omskrivninger av det man egentlig ønsker å si om vår orange venn over there. Det finnes rett og slett ikke gode nok eufemismer til å beskrive hva vi mener om fyren. Våre ledende politikere kan jo ikke si hva de mener, han har litt for mye makt til det og et skjevt ord koster for mye. Vi har alltid brukt eufemismer, kan hende til og med brukt dem opp. Kanskje er det på tide å drite blankt i eufemismer i møte med uforskammede presidenter og heller si det vi mener; «Kan du være så vennlig å ta tilfart og sykle rett til helvete din satans klovn»! Kanskje er tiden for eufemismer over?

Misforståelser

 

Misforståelser

 

Det er så lett å bli misforstått, det er faktisk like lett som det er selv å misforstå. For damer er det selvsagt lettere enn for menn å misforstå. Hva dette skyldes skal jeg være forsiktig med å spekulere i, man blir jo så lett misforstått av slikt. Menn går gjerne rundt i en evig tilstand av redsel for å bli misforstått, eventuelt forstått, eller ikke å bli forstått i det hele tatt. Om du ser en mann på en brun pub, som har fått litt vel mye innabords, kan det faktisk være at han drikker fordi kona enten ikke forstår ham, eller hun forstår ham så alt for godt.

 

Det finnes knapt grenser for situasjoner en mann kan risikere å bli misforstått i. Ta for eksempel noe så enkelt som gardiner. Nå er jo menn gjerne ikke særlig opptatte av gardiner, i hvert fall ikke jeg, men la oss nå forestille oss en mann som faktisk er opptatt av gardiner. Om nå mannen spaserer på en vanlig gate og ser et hus med spesielt fine gardiner. Han stanser opp og studerer gardinene, kanskje hadde de en nydelig blåfarge. Innenfor står det en naken dame og vasker vinduet. Straks blir han oppfattet som en kikker. Han blir rett og slett misforstått. Hva om situasjonen var motsatt? Vi ser altså nå for oss en dame som spaserer på vegen og ser noen aldeles nydelige gardiner i et stuevindu. Hun stanser opp for å memorere fargenyansene idet hun blir oppmerksom på at det står en naken mann der innenfor og vasker vinduet. Stakkaren får straks politiet på døra og blir tauet inn til forhør og tiltalt som blotter. Igjen, damer misforstår oss så lett.

 

Menn ser med stor forståelse på kvinner som går rundt med korte skjørt. Menn flest ser faktisk veldig positivt på de fleste damer med korte skjørt, til og med om de ikke har noe på under skjørtet, særlig da faktisk. Kvinner derimot, har liten forståelse for menn som går i korte skjørt. Dette selv om de heller ikke har truse på under skjørtet. Menn ser ut til å være både mer positive og fremstår med større forståelse enn kvinner hva angår dette med korte skjørt. Kvinner fremstår rett og slett som fryktelig konservative når det kommer til skjørt.

 

Litteraturen har heller ikke hatt særlig gunstig påvirkning på oss menn. Jeg regner meg som godt over middels belest, både hva angår formell boklig kompetanse, og ellers når det gjelder vanlig folkelig skjønnlitteratur. Slik vil det seg at jeg gjennom årene gjentatte ganger har lest gjennom Kjell Hallbing, alias Louis Mastersons serie om Morgan Kane. Jeg har altså ervervet en ikke ubetydelig forståelse av kvinnen, kvinnens behov og deres følelsesliv gjennom litteraturen, i dette tilfellet Hallbings litteratur. Det kom derfor som en overraskelse på meg for 33 år siden, da jeg traff min kone, at hun ikke forsto dette. Jeg ble grundig misforstått og måtte selvsagt beklage og endre syn. Det var ikke snakk om å møtes på midten engang. Hva er det egentlig som er galt med Morgan Kanes kvinnesyn liksom?

 

Sex og samliv er også noe menn som var ungdom på 80-tallet blir misforstått på. Man fikk jo grundig opplæring i både sex, samliv og språk samtidig. Altså noe man i dag vil ha mer av i skolen. Jeg minnes godt de tyske produksjonene vi hadde som opplæringsvideoer i ungdommen. «Ach Helga. Schlafsen sie bitte meine grosse banana» ga oss jo et fortrinn når det gjaldt tysk språk og, trodde vi, seksualitet. Av en eller annen grunn ble dette heller ikke forstått. Nok en gang kom kvinners virkelighetsoppfatning i veien for menns, og vår virkelighetsoppfatning måtte selvsagt vike. Vi ender alltid opp med å bli misforstått, forstått, eller ikke forstått utelukkende på bakgrunn av kvinnelige nykker.

 

For noen år siden var jeg på vei til min yngre brors bursdagsselskap på et hotell i hovedstaden. På veien passerte jeg en dame, noe eldre, temmelig lettkledd og veldig stylet, kan en vel si. Hun sto på fortauet med høye svarte skinnstøveletter på og så litt bortkommen ut. Jeg tenkte hun prøvde å krysse veien. Min oppdragelse slo inn og jeg gjorde miner til å ville by henne en arm og geleide henne over gaten. En annen yngre bror gjorde meg imidlertid oppmerksom på at denne damen faktisk ikke skulle over gaten. Hun hadde helt andre planer, jeg skjønte etter hvert at hun var prostituert. Man er jo ikke så vante med det i en liten bygd nordpå, her byr man på en kopp heimbrent så er det i boks.

Så tenker jeg at dersom jeg nå hadde tatt henne i armen for å hjelpe henne, ville hun sikkert avkrevd meg en pengesum, noe man neppe rekker å protestere på før politiet hanker deg inn for brudd på sexkjøpsloven, mens damen forbereder sivil sak for manglende betaling. Etter dette tør jeg aldri mer hjelpe gamle damer over veien av frykt for å bli misforstått. Det å skulle sitte i varetekt og forsøke å forklare min kone at hun har misforstått dette med meg og eldre  damer blir kanskje ikke så lett. Dessuten er jo min kone nå over 50……….best å stoppe her, ellers blir jeg misforstått igjen.

 

Jeg har vært aktiv hundekjører i 39 år og vet hvor lett hundekjørere blir misforstått. Når man trener hunder over så lange distanser som vi gjør, er det viktig å bruke sokker for å beskytte potene til hundene mot skader og slitasje. Det å sette sokker på hundene er et begrep hundekjørere har et eget navn på. Vi går ut og sokker hundene. Da en kompis kjørte Iditarod og ble intervjuet av amerikansk TV, ba han om unnskyldning fordi han nå måtte «go out and sokk the dogs». Det ble selvsagt misforstått. I USA er det helt greit å skyte naboen men ikke å banne på TV.

 

Fruer er nå egentlig slik at de spiller på dette med misforståelser for å starte et eller annet du får skylden for. Du bare vet det når de kommer med starten på en setning du kjenner altfor godt. Du vet at uansett hva du svarer nå er du i fella. Det blir en krangel og det ender med at du legger deg flat, beklager og lover å aldri gjøre det igjen. Du aner ikke hva du aldri skal gjøre igjen, men det er ikke så viktig. Om nå fruen en gang spør deg om du foretrekker tynne eller pene damer, er det bare å svare: «Ingen av delene kjære. Du vet jeg elsker bare deg». Deretter tar du beina på nakken. Du blir garantert misforstått.