Retromusikk og granplanting

Her om dagen drev jeg på med noe snekring på hytta. Jeg trives med slikt, leke snekker og bygge ting. Fagmann er jeg på ingen som helst måte, men det er nå moro å skape noe selv. Som man driver på, hender det jeg hører på musikk. Nå er jeg etterhvert såpass gammel at jeg kan innrømme at jeg hører på radio, gammeldags radio altså. Jeg er faktisk så gammel at jeg kan kjøpe kamferdrops uten å vise legitimasjon. Jeg husker godt det noe begrensede utvalget av radio, for ikke å snakke om TV-kanaler. I dag er situasjonen annerledes. Det formelig vrimler av kanaler, og alt finnes via internett og på DAB+.

Fruen har lært meg hvordan man kan bruke mobilen og høre radio gjennom en slags høyttaler. Hun har lastet ned en app med haugevis av radiokanaler på mobilen min, en smarttelefon 100 ganger smartere enn meg. Dette funker de fleste ganger jeg prøver, om ikke jeg får det til er hun heldigvis snar til å rettlede, samt håne meg, med dertilhørende spydigheter. Snart greier jeg det nok helt selv. Vel, denne gangen var jeg alene i sommervarmen på hytta og drev på med raftekasser i solveggen, mens jeg nøt en kald øl til. Ren sommerlykke. Jeg fikk til og med denne høytaleren til å funke uten å slå mobilen hardt i bordet i frustrasjon, og begynte å lete etter kanaler med litt eldre musikk. Jeg liker sånn gammel musikk som foreldrene mine hørte på.

Kanal 9 Retro, lyste det mot meg på mobilen. Dette må da være noe, tenkte jeg og trykket febrilsk. Sjelden har jeg blitt så skuffet. Musikken som trillet ut var rett og slett fantastisk. Den ene godlåten etterfulgte den andre. Det var som om noen hadde åpnet den gode Pandoras radioeske. Musikk man virkelig kunne nyte strømmet ut. Men så var det dette med navnet da; Retro? Hallo! Musikken var jo fra min egen ungdom, altså i går om du vil. Absolutt ikke retro med andre ord. Her må det være en feil. Hvordan kan man kople retro til min ungdoms musikk? Jeg er jo så vidt ferdig med tenårene. Navnet på kanalen er jo fullstendig misvisende og egnet til å antyde noe om min egen alder. Nærmest krenkende vil jeg si.

Vel, nok om fullstendig misvisende kanalnavn. I gleden over sola, varmen, kaldt øl og raftekassen som var i ferd med å ferdigstilles, kom jeg til å sette meg på verandaen og skue ut over det som en gang var en tett granskog som kranset hytta. Det har seg slik at det meste av grana rundt hytta nå er borte. Et firma som driver med slikt har i sommer felt og fraktet bort det meste rundt eiendommen, til min store glede. Endelig strømmer det frisk luft rundt hytteveggene. Bare noen milliarder mingemaur sitter nå og banner i solskinnet og undres hvor i fanden barskogen de elsker ble av. Jeg og maurene i tuer i hyttas umiddelbare nærhet er ikke helt på bølgelengde må vite, og nå vet jeg hvor jævlene har tuene sine. Jeg har både midlene, evnen og viljen, jeg sier ikke mer, men de tuene blir ikke gamle.

Den granskogen som nå er borte, har jeg inngående kjennskap til. Mye av den ble i sin tid plantet av min far og hans generasjon. Senere har jeg og min eldre bror hatt sommerjobb med å plante gran. Selv har jeg plantet på teiger helt nede fra hytta og opp til dalbotnen lengre oppe. Det var godt betalt jobb, selv om kleggen var en sann plage de ukene den varte. Vi fikk en krone pr. plante. Disse ble levert i kasser og man fikk betalt når kassene var tomme. Det var 25 planter i hver bunt og det var plass til 5 bunter i plantebeltet man hadde rundt magen. Om man sto på, kunne man faktisk tjene 125 kroner timen. Det gikk bra å tømme et belte på en time om terrenget spilte på lag. Det var god timelønn på 80-tallet. Nå skal det sies at det nok ligger noen nedgravde kasser med granplanter her og der også – har jeg hørt. Uansett, vi tjente godt på dette. Det var også gode penger i å hugge veistikker av bjørk. Disse leverte vi i bunter a 50 til veivesenet. Dette var lenge før dagens plaststikker.

Granplantingen var en ide noen kloke, får man tro, hoder hadde tenkt ut. Her skulle det skapet ny næring i utkantstrøk. Her skulle bønder gro tømmer til å bygge hus og låver av. Det ble plantet gran til den store gullmedaljen over hele Nordnorge, og lille jeg var et pittelite tannhjul i dette enorme maskineriet. Sånt er rart å tenke på. Denne granskogen rundt hytta har jeg altså vokst opp med og nå er den sterkt redusert til min og manges glede, til andres frustrasjon, får man tro. «Til lags åt alle kan ingen gjera», som det jo står skrevet!

Jeg sa sterkt redusert. Restene, det vil si det maskinen ikke kan nå står jo igjen, og det er faktisk mesteparten. I plantevanviddet som en gang rådde, ble det plantet gran absolutt overalt. Bare det fantes snev av jord mellom bergnabbene å stikke plantestikka nedi, satte man ned planter. Oppover bratte lier og helt til høyeste fjell står det i dag tette granskoger som vitnesbyrd over galskapen manglende konsekvensutredninger kan føre til. Det meste av granskogen min og foregående generasjoner plantet, vil aldri kunne felles og bli til det tømmeret den var tiltenkt. 

Om man ser litt rundt seg i nærområdet, vil man se tette granfelt langt opp mot fjellet. Om man så måtte bruke stegjern for å klatre opp til skrinne jordskråninger, ble det plantet. Ikke en jævel tenkte over hvordan dette skulle felles, langt mindre hvordan det skulle kunne fraktes ned. Spre seg skulle den heller ikke, hadde de kloke hoder regnet ut. Selv går jeg og kniper av smågran som spirer overalt rundt hytta. Det som ikke ble felt og hentet ut i sommer, står nå og venter på motorsagen min. Kvaliteten på tømmeret av gran her oppe er såpass dårlig at det stort sett blir frest til flis, sier det samme firma som gjorde jobben. Det som er igjen rundt her, bruker jeg i bålpanna. Fyrer du i ovnen med det, må du feie pipa 3 ganger i året for å unngå pipebrann.

Så morer jeg meg med tanken om at jeg fikk godt betalt for å plante disse granene i min ungdom. Det ga faktisk gode penger da. I dag sager jeg ned det som har brukt kanskje 70-80 år på å vokse og sparer sånn sett god bjørkeved når jeg brenner skiten i bålpanna. Så har den i hvert fall vært god butikk for noen av oss som bor i grisgrendte strøk, selv om det neppe var på den måten datidens kloke hoder en gang hadde tenkt. Jeg er ellers fullstendig ferdig med å plante gran.

Tilfeldigheter

Tilfeldigheter

Vi har en tendens i dagens opplyste samfunn til å tenke at alt som skjer, gjør det på basis av  studier og forskning. Det å utdanne seg, studere, spekulere og teste, skal altså gi oss ny innsikt, velstand og fremskritt til beste for alle. De siste årene har vi sett at til og med statsråder har funnet forskningens velsignelse gjennom sine masterstudier. Noen av dem fant at det fort går til helvete om man forsøker å jukse seg til en grad selv om det var de reneste tilfeldigheter som gjorde at de ble tatt med buksa nede. For de fleste av oss som har lest, studert og tatt grader, uten å falle for fristelsen og jukse, finner vi fort at tilfeldighetene har hatt en større rolle innen forskningen enn vi liker å tro.

I det Herrens år 1772 oppdaget Joseph Priestly ved en tilfeldighet at han hadde laget en ny gass gjennom diverse eksperimenter i laboratoriet. Han kalte den Dinitrogenoksid, men fant ikke der og da at den egentlig hadde noen spesielle bruksområder, og det hele kokte bort i kålen. Men så en vakker dag i 1977 fant en assistent ved navn Humphry Davy, sammen med noen venner, ut at de absolutt måtte prøve å lukte på diverse remedier på laboratoriet, folk er jo rare sånn. Etter å ha snust på den aktuelle gassen, ble Humphry overstadig lykkelig og rullet rundt mens han lo høyt. I årene etter ble dette et populært rusmiddel og lystgassfester var top of the pop i forskningsmiljøer. Det skulle likevel gå helt til 1840-tallet før en tannlege ved navn Wells fant at de som ramlet i fylla på de nevnte festene ikke opplevde smerter når de trynet. Han eksperimenterte videre og en av hans kolleger fant senere ut at vi gjennom en rekke tilfeldigheter hadde fått et effektivt narkotikum, noe som har gagnet oss vel.

At Alexander Fleming oppfant penicilinet, må også kunne kalles tilfeldigheter. Han tuklet med stafylokokker og forlot noen slike i skåler og dro på ferie. Da han kom hjem fra ferien oppdaget han at skålene var fulle av mugg.  Det viste seg at muggsoppsporer fra naboens laboratorium hadde fløyet gjennom lufta og forurenset skålene. Fleming så at stafylokokkene var døde, mens muggsoppen florerte. Resten er historie gjennom tilfeldighetenes spill. 

Willhelm Röntgen lekte med elektriske ladninger i et tildekket glassrør for å se hva som kunne skje. Han oppdaget så et fluoriserende lysglimt på en papplate i det mørklagte rommet. Selvsagt måtte han putte hånden mellom lysstrålen og papplaten, og gjett hva han så da? Gjennom å forske på noe helt annet oppdaget også han noe som skulle velsigne medisinen i fremtiden. Like tilfeldig var det da Charles Goodyear var slurvete og sølte en bit blandet av gummi og svovel på en varm ovn. Istedenfor å smelte, slik den jo burde, ble den steinhard. Vipps hadde han oppdaget vulkaniseringen. Igjen en tilfeldighet.

Sveitseren George De Mestral var en hundeglad mann. Etter en luftetur med bikkja, plukket han borrefrø ut av pelsen på kjøteren og oppdaget at disse frøene hadde en krok som gjorde at de satt godt fast. Han lekte videre med det tilfeldige funnet. I dag er vi alle glade for at han oppfant borrelåsen. Likedan ville tilfeldighetene at Percy Spencer gjennom sin jobb med å utvikle radarteknologi plutselig fant at sjokoladen han hadde i lomma smeltet hurtig og uten påviselig grunn. Han jobbet med å utvikle magnetroner, noe som viste seg å generere mikrobølgesignaler. De fleste av oss har mikrobølgeovn på kjøkkenet takket være denne tilfeldigheten.

Det er ikke alle tilfeldigheter som har vært til like stor nytte som de ovenfornevnte. Alois Schicklgruber ble født i Østerrike i 1837. Han var en ganske enkel tollfunksjonær og burde egentlig gått ut av historien uten noe større styr. Alois var sønn av Maria Anna Schicklgruber. Nå var det slik at denne Maria var en temmelig løsaktig ung dame. Hun hadde nemlig født Alois lenge før hun giftet seg med Johann Georg Hiedler, en lokal møllersvenn. Faktum er at disse to turtelduene var så nært i slekt at de måtte søke biskopen om å få lov å gifte seg. Ikke ulikt våre egne bygder før i tiden lå også grisgrendte strøk i Østerrike under for sterk innavl. For egen del er jeg enda bestemor evig takknemlig for at hun i sin tid rodde over fjorden og giftet seg med bestefar. Dermed berget hun to slekter ned fra trærne. Familien kan til og med gå oppreist og snakke ganske rent den dag i dag.

Vel, jeg nevnte løsaktig. Maria hadde altså lausungen Alois og var lite lysten på å snakke om hvem som faktisk var faren. Johann, som hun giftet seg med, nektet å ha noe med gutten og gjøre og adopterte ham ikke, som jo var vanlig på den tiden. Senere valgte han likevel å hevde han var faren fordi det dukket opp en større arv han ville ha fingrene i. Det har seg slik at det var flere enn Johann som hadde vært tilstede både i og omkring Maria sent 1836, og følgelig vet vi lite om hvem som var Alois` far. En av pretendentene var Johanns bror, Nepomuk og en tredje var en velstående jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger. Man kan forstå at Johann trengte en større arv for å ville påta seg farskapet.

Uansett, Alois ble født, tok morsnavnet Schicklgruber og beholdt dette frem til 1876. I 39 år het han altså Schicklgruber før han i 1976, av soknepresten, som følge av Johanns sikling etter en arv, fikk endret navn til Hitler, en omskrivning av Johanns Hiedler. Som dere skjønner er den mest interessante tilfeldigheten her at Alois` sønn het Adolf og ble etter hvert relativt kjent, herostratisk berømt som det gjerne heter. Det kan nok sies at tilfeldigheten fikk stor betydning for verden som vi kjenner den. Og alt dette fordi Maria opererte med kjønnslig køordning, og at en tilfeldig sokneprest skrev navnet Hitler istedenfor Hiedler.

2 verdenskrig var, etter mitt syn, verdens største tilfeldighet. Hadde Maria bare hatt kontroll på hvem som slapp til, for ikke å si nedentil, kunne det hele sett annerledes ut. I stedet valgte hun blindt en av dem, som tilfeldigvis het Hiedler, senere omskrevet til Hitler. Lausungens «far» fikk, ved en ny tilfeldighet, en arv ved å påstå at han var guttens far. En prest endret navnet for at Johann skulle være arveberettiget, Alois Schicklgruber ble Alois Hitler, siden presten valgte en omskrivning av Johanns Hiedler og dermed lå alt til rette for sønnen Adolf Hitler. Jeg hevder altså at 2 verdenskrig er verdens største tilfeldighet; selvsagt baserer jeg dette på mer enn løst snakk, noe det følgende ytterligere vil demonstrere.

I årene etter Weimarrepublikken i Tyskland led man under en stor økonomisk depresjon, begrepet hyperinflasjon kommer herfra. Historien fra 1. verdenskrig preget taperen og tyskere følte at de trengte en sterk mann for å ordne opp (nevnte jeg dagens Ungarn, USA, Tyrkia, også videre?). De fant Adolf Hitler. Min påstand baserer seg på det faktum at Hitlers far levde mesteparten av sitt liv som Schicklgruber, hans rettmessige fødenavn. Tilfeldighetene ville det seg slik at Hitlers bestemor levde med svingdør hva menn angikk og dermed tilfeldigvis «traff» en Hitler som agerte far, alternativet var til og med jødisk, noe som virkelig ville vært en nedtur for Adolf. Tror noen på alvor at en hvilken som helst østerriksk Adolf med jødisk bestefar hadde fått med seg tyskere, erobret det meste av Europa og slaktet flere titalls millioner av uskyldige mennesker, herunder 6 millioner jøder med det mål å utrydde jødene, under slagordet «Heil Schicklgruber»? Nei, tilfeldighetene styrer det meste sier nå jeg.

Gamlingene, regler og tegn

Det er mye å lære av å lytte til de gamle, heter det. Med årene blir jeg mer og mer opptatt av at man bør lytte til de eldre. Det har nok kanskje noe å gjøre med at jeg selv blir eldre. Det hender til og med at de eldre har noe fornuftig å si, naturligvis avhengig av hvilke eldre vi lytter til. Noen eldre er svært kloke, andre mindre kloke. De har imidlertid til felles at de har opplevd mangt og mye gjennom årene. Den livsvisdommen de har formidles på ulike måter og har ofte noe å gjøre med at man må gjøre sånn og slik, ellers får det gjerne konsekvenser, negative eller positive. Været mener mange eldre å kunne spå ut fra ulike tegn bare de vet om. To eldre kan spå sommeren totalt forskjellig ut fra samme tegn, noe som gjør at det ikke alltid er like lett å vite hva man skal tro. Slike tegn kan være temmelig forvirrende for uinvidde. 

Hjemme hos salig bestemor og bestefar vanket det mange regler, styrt av noe som av og til sikkert hadde vitenskapelig belegg, men også ofte basert på ren overtro. Utenfor trappa på  huset var det en kum med rist over. I denne skulle bøtta tømmes når du hadde vasket bilen. Det var ikke lov å tømme bøtta på bakken lengre oppe mot fjøset, bestemor mente nemlig at det ikke var gitt at de som bodde der ville like det. Hvem de som bodde der var, kom hun aldri nærmere inn på. Mange slike ting man har hørt preger en selv, jeg tømte faktisk aldri bøtta der, bare for å være på den sikre siden. Likedan er det slik at jeg aldri snur de nystekte brødene på hodet ut av formen når jeg tar dem ut av ovnen. Dette kan nemlig etter sigende føre til at en av ungene dine blir en bytting. De underjordiske bytter nemlig ut barnet ditt med en liten jævelunge om du gir dem åpningen, som altså er å snu brødene på hodet. Mange baker brød selv og som lærer gjennom over 30 år undrer man seg jo på om mange kanskje har bommet her og snudd brødene på hodet, gitt hva som øses ut i media om dagens jævelunger. Når det er sagt kan det nok like godt være dagens ungdoms oldeforeldre som var uforsiktige under baksten om man skal tolke besteforeldregenerasjonens oppførsel i kommentarfeltene på Facebook. Her ser det ut til å finnes mange byttinger.

Jeg har alltid med meg et sitteunderlag i sekken når jeg går i fjellet. Dette på bakgrunn av tillærte tegn og tanker. Man skal nemlig ikke sette seg på bakken uten noe under, da det kan medføre at man får «jordduinst». Likedan med steiner, disse kan gi «telladuinst». Det var bestefar som kom med disse advarslene om negative konsekvenser. Jeg tror i dag han nok mente noe om at man rett og slett risikerte en forkjølelse eller lignende av å bli kald i ræva. Kanskje hadde han et godt poeng her. Leger mener jo i dag at et sitteunderlag virker bra mot både hemmoroider og andre ubehageligheter som kan oppstå om man sitter på den kalde bakken. Bestefars advarsler om at jokeren i kortstokken var selve Satan og at kortspill generelt, men spesielt på søndager, ville føre oss lukt i undergangen, tror jeg nok neppe tåler en nærmere forskningsbasert granskning. Det kan for øvrig her legges til at bestemors måte å løse denne utfordringen på var like enkel og handlekraftig, som hun jo selv var. Hun spurte bestefar om det var jokerne som var problemet, noe han bekreftet. Da tok hun ut jokerne, hev dem i ovnen og fyrte på. Deretter sa hun: «snask å ti stille» til bestefar, som var satt sjakk matt. Vi spilte mye kort med bestemor opp gjennom årene, så langt ser det ut til å ha gått rimelig bra med både meg, mine brødre og søskenbarn, tross all spillingen hverdager som søndager.

Jeg nevnte værtegn. Det var mange ting som kunne fortelle om hvordan været kom til å bli. Bestefar hadde stadig utsagn om at ditt varslet datt. Det kunne være spesielle skyformasjoner mot kvelden, hvordan rogna vokste, samt ulike mer eller mindre plante og naturbaserte betraktninger. Han var imidlertid svært uvillig til å snakke om det etterpå om vi konfronterte ham med at det ble regn selv om han spådde sol. Han fikk likevel rett den gangen han skråsikkert uttalte: «Han blir ikkje ligganes længe» om snøfallet vi fikk en gang sent i mai. 

Bestefar, Altså farfar, mente også at vinterens snømengder kunne spås ut fra rogna. Om det var mye rognebær, kunne vi være sikker på at det ble lite snø til vinteren. Han var skråsikker på at rogna aldri bar tungt to ganger på rad. Dette utsagnet sto imidlertid i direkte motsetning til min andre bestefar, altså morfars ide om det stikk motsatte. Han var like sikker på at mye rognebær garanterte mye snø. Jeg viste alltid til den av de to som hadde hatt rett når jeg etter vinteren kunne fortelle at min bestefar visste alt om hvordan været ble. Alltid godt å være helgardert.

Selv er jeg ikke helt borte på dette med tegn, både for vær og annet. Jeg har mange teorier som har vist seg å holde stikk. Om skaresnyen bærer en voksen mann sankthansaften kan jeg garantere at det blir sen vår. Likedan er det sikkert at kvinner med diger bak lever lengre enn ektemenn som opplyser dem om den samme digre baken. Det er ikke lurt å tisse uten først å vaske fingrene om du har hakket chili. Dette siste har jeg selvsagt hørt fra en bekjent. Om du har vært på byen til tidlig morgen, blitt bedugget, og er bekymret for fruens reaksjon, har jeg følgende råd: Riv opp døra, og skrik ut at nå er du rimelig yven (kåt om du vil) og vil ha et nummer. Du kan ta deg fan på at kjerringa ligger og snorker når du kommer på soverommet.

«Kveldssol rød gjør morgen bløt», brukte mormor å si. Om dette har noe for seg stiller jeg meg tvilende til. Til det har jeg for mange ganger opplevd å våkne til strålende sol etter en vakker solnedgang, senest på sommeren nå i år, men selv har jeg et sikkert tegn som så langt alltid har vist seg å stemme: «Kveldssol rød gir morrabrød». En annen sak er det at resultatet så langt i livet har vært det samme om det nå er kveldssol, snø eller regn. Den dagen dette ikke lengre inntreffer, er jeg foreløpig usikker på om jeg kommer til å skrive et skråblikk om det.

Martyrer og jomfruer

For en tid siden kunne iranske medier fortelle oss at President Ebrahim Raisi var blitt martyr. Han hadde vært litt uheldig på en helikoptertur. Myndighetene hyller ham som rettskaffen, gudfryktig, vis og så videre. At vanlige folk kalte ham «slakteren fra Teheran», skrives det lite om. Jeg lar den gamle grisen råtne og ser heller litt på martyrbegrepet. Et begrep som dessverre brukes og misbrukes over en lav sko, litt avhengig av din egen politiske/religiøse overbevisning.

I litteraturen finner vi at ordet martyr, som så mange andre, kommer fra gresk og vitner om en person som gir sitt liv for sin religiøse overbevisning eller for en spesiell sak vedkommende måtte brenne for. Ordet er gammelt. Det skriver seg fra forfølgelsene kristne ble utsatt for i den første tiden etter Jesu korsfestelse, død og oppstandelse (ref kristen tro). Under romertiden, frem til Keiser Konstantin så lyset og ble kristen, ble kristne slaktet for fote. Det er her vi henter begrepet martyr fra. Siden den samme keiseren valgte å bli kristen, ble han kanonisert idet kirken så det som litt av et varp rent markedsføringsmessig, de slet jo litt med markedstilgangen på 200-tallet. Han ble med andre ord en helgen (sankt Konstantin). Det må legges til at en martyr kan bli kanonisert til helgen, mens keiseren døde av naturlige årsaker helt uten noe martyrium. Derav kan vi slutte at det faktisk er tøffere, rent religiøst sett, å være bare helgen. Dessuten har så mange dødd for sin tro at martyriumet etter hvert ble utsatt for alvorlig inflasjon. I dag må du virkelig stå på om du skal bli kanonisert, det holder ikke lengre å sprenge seg i lufta, som jo de siste årene har vært på moten.

Begrepet martyr kommer altså fra kristendommens spede start. Senere har andre religioner og livssyn brukt det samme begrep. Muslimene valgte å ta dette et par steg lengre. I tradisjonen, og dels Koranen, oppfattes martyrer som mennesker som dør i hellig krig, eller jihad. Nå betyr jihad mye mer enn det de fleste mennesker i dag forstår av ordet, men for enkelhets skyld bruker jeg det om mennesker som dreper andre i det de oppfatter som en hellig krig. Der vil det vil altså for noen fortone seg som svært fornuftig å sprenge seg selv og andre i lufta. Den tidligere presidenten drepte for fote, regimet oppfatter seg å være i krig med det meste, og dermed fant de det riktig å erklære at han ble martyr ved sin død. Han spiste forøvrig ikke bacon, noe som er et kjennetegn ved dagens martyrer. Statistikken viser at risikoen for å sprenge seg selv og andre i lufta øker signifikant omvendt proporsjonalt med minkingen i inntak i bacon. I tillegg til å smake vanvittig godt, har bacon vist seg å være en effektiv vaksine mot å sprenge seg selv i lufta.

Dette betyr, i en forstand, at han dermed har opparbeidet seg visse rettigheter, om man tar ideologien på alvor. Ikke bare kommer han til paradis og er berettiget 72 jomfruer, han får evig ereksjon også. Lysende utsikter for den døde president altså. Et paradis bestående av villige jomfruer og evig ståpikk. Han var jo ellers kjent for å være en sint eldre mann med skjegg. Dermed trår han inn i en tradisjon som slett ikke bare gjelder muslimske eldre menn. Det er heldigvis ikke alle sinte eldre menn som drar det så langt at de dreper de man er uenige med. Sinnet derimot, er ikke ulikt, om man tar en titt i kommentarfeltene i sosiale medier.

Problemet til våre hjemlige ideologer (Les eldre menn med svært dårlig folkeskikk) er at drap ikke ses på med helt blide øyne her hjemme på berget. Dessuten mangler de forsikringen om en haug med unge jomfruer i paradis og evig ståpikk. Et skille kan gå på det faktum at i et diktatur, kan man drepe for fote og berge saligheten uten å måtte stå til ansvar. Sinte menn i vesten vet at dreping er upopulært, og dermed lar de være. Sinnet derimot, er det verdt å se på. Kan det tenkes at sinte geistlige diktatorer og sinte vestlige ideologer har en felles utfordring?

Med årene svinner testosteronet hen. Evnen blir borte, selv om lysten og minnene er der. Kan det voldsomme sinnet som kommer til uttrykk rett og slett være frustrasjon over manglende ereksjon, et slags seksuelt traume? Vi må også ta viagra med i betraktningen. Selv om det finnes medisin for å få den falmende stolthet opp å stå, har den manglende folkeskikken fått damene til å se en annen vei. Damer ser ikke ut til å tenne på gamle surkuker som er sinte på #metoo, Pride, likestilling, elbiler, kommunen, Staten og annet suringene ser på som noe herk. Dessuten er det strengt tatt kun store pengesummer som får unge jomfruer til å vende seg mot sinte gamle grinebitere, som selvsagt ikke blir blidere av at de mangler de store pengesummene, noe som vanligvis skyldes noe de kaller Deep State og Fake news media. Dermed blir de kjempesinte av ren seksuell frustrasjon. Gamle sintinger i Iran derimot, vet jo at de får damer i fleng når de dør. De har med andre ord noe å se frem til, i motsetning til våre hjemlige grinebitere. De kan kun ta det ut på facebook, uten at det gir dem hverken ereksjon eller damer. Ikke rart de blir sinte.

Vi får trøste oss med at en liten titt i det religiøse grunnlaget for tanken om Jihad viser oss at saken er mildt sagt omdiskutert. Det har seg slik at ideene om hva man skal motta, dels handler om krig i islams navn. Det er jo bare de sinte gamle gubbene som hevder at dette er i Guds navn. Vi andre må jo bare stole på det de sier, noe som jo er vanskelig siden de stort sett lyver om alt annet også, som sinte gamle menn ofte gjør. Dessuten gjelder jihad i like stor grad muslimers anstrengelse for å leve etter Guds bud. Disse budene er forøvrig skremmende like den kristne Guds bud, men det liker vi ikke å snakke så høyt om.

Videre tror jeg at de sinte gamle geistlige har glemt en viktig ting når de drømmer om villige jomfruer og evig ereksjon. De sliter nemlig også med homofile, forøvrig ikke ulikt mange sinte gamle vestlige menn. Når de sinte geistlige ser frem til evigheten glemmer de at i skriftene og tradisjonene står det fint lite om hvilket kjønn disse jomfruene skal ha. Jeg nevner videre at homofile som ikke har debutert seksuelt også betegnes som jomfruer.

Det kan nok bli en skremmende evighet å gå inn i for en gammel geistlig grinebiter når pikken står, lysten og evnen er der og man er heterofil på sin hals, om de villige jomfruene har store muskler og en minst like brukbar ereksjon. Jeg ser for meg at den avdøde president allerede har møtt sin første jomfru. Han heter Ben, er 2 meter høy, med hår på brystet, har digre muskler og tilsvarende snurrebass. Han hilser den tidligere president med et fast, mannlig håndtrykk og sier «My name is Ben, Ben…d Over! Og vi snakker her om selveste evigheten, Insha Allah.

Kjempeklok når jeg dør

 

Etter sigende er det slik at man blir meget klokere med årene. Det er som om man skal modnes fra det grønne eplekartet man en gang var til å bli et riktig ferdig modnet rødt eple. Jeg nevnte dette til en kjenning i en samtale, hvorpå han straks påpekte likheten mellom å gå fra å være populistisk partileder til å bli Nelson Mandela, jeg lar det ligge og unnlater klokelig å nevne navn på den kjente populistiske partilederen min bekjente snakket om, men det hadde noe å gjøre med og møte seg selv i døra når partimedlemmer skriver noe i whiskyfylla på Facebook. Men om det nå er slik at visdommen kommer med årene, vil nok både jeg og andre være kjempekloke når vi dør. På veien mot uendelig visdom og klokskap gjør man seg jo noen tanker om hvordan livet egentlig har artet seg fra de gode gamle dager. Kan hende var de gode gamle dager ikke så gode som vi vil ha det til. Kanskje sier dette heller mer om at det var godt å være yngre.

Hvordan har nå livet forløpt for de av oss som må kunne karakterisere oss som godt og vel middelaldrende? Har vi egentlig kommet så langt? Om vi går tilbake til den tiden da vi ikke var annet enn et lystent glimt i pappas øyne, var vi allerede da smarte? Hadde vi i oss det som etter hvert skulle sette oss i stand til å reise til månen, utvikle datamaskiner og all verdens ny teknologi? Eller var dette noe som lå i oss og trengte å modnes litt, ikke ulikt nevnte populist. Har vi evnet å nærme oss en Mandela eller Ghandi i klokskap og visdom?

I det vi skrek oss ut i verden mellom mammas lår, møtte vi en skremmende virkelighet. Vi var totalt hjelpeløse. Varmt, lunt og godt hadde vi ligget inne i mamma og gjæret. Vi ble etter hvert så store at vi skulle ut, ut i den virkelige verden. Vi var helt uten evne til å gjøre rede for oss, langt mindre til å ivareta oss selv, i motsetning til for eksempel kyr. Når kalven har kommet ut, går det kun få timer før den er i stand til å løpe avgårde på sine første ustødige skritt i livet. Vi hevder jo å være født med ski på beina, noe alle fødende norske kvinner takker sin skaper for at ikke er tilfellet. Det er da ille nok å presse et menneske ut av et relativt lite hull, om ikke mennesket skulle ha ski på i tillegg. I dag har jo ski gjerne stålkanter…..jeg lar det ligge. Kalven kan i det minste stå på beina.

Menneskebarn er helt ute av stand til å gjøre noe som helst for å endre egen situasjon ut over det å vræle. Vi er ute etter en ting og kun det. Skal du stoppe munnen på et barn er det en ting som gjelder. Gi dem pupp. Pupper kan virkelig få stilnet skrikingen. Ingenting får et barn fortere rolig og stille enn en pupp i munnen. Det rare er at dette også gjelder et par tiår senere, i hvert fall hva gjelder de fleste guttebarn. 19-20 årige gutter, akkurat som spedbarn, har en lignende tendens til kun å tenke på pupper. Sannheten er vel at behovet for pupp også er noe selv middelaldrende menn kjenner på. For middelaldrende menns del kan utsikten til noe som har med pupp å gjøre faktisk få dem til både å støvsuge og vaske hus. Visse ting endrer seg altså ikke.

Men utover dette med pupp, er det slik at det nyfødte barn stort sett driter og sover, noe som faktisk ikke er helt unormalt for tenåringer heller. Hvor er utviklingen her? Sånn i syv til åttemånedersalderen begynner vi å krype rundt mette og gode etter å ha suttet på en flaske. Den samme situasjonen gjentar seg faktisk ofte 16 år senere. Da havner vi stadig krypende på knærne rundt uten særlig kontroll lørdagskveldene, etter nærkontakt med nettopp flasker. Det hele er svært likt småbarn som vagger frem og tilbake på knær og hender mens hodet virrer på slitne nakkemuskler. Evnen til å fokusere på det som er foran oss er i beste fall marginalt tilstede.

I nevnte syvmånedersalderen har vi gjerne utviklet trangen til å putte lite næringsrike ting i munnen. Alt stappes i kjeften. Det samme gjentar seg nok en gang senere i tenårene, gjerne krypende på alle fire, mens man fortvilet forsøker å få restene av en kebab inn mellom gommene. Småen på syv måneder gulper lykkelig alt opp på pappas skulder mens tenåringen gjerne gjør dette i fanget til en kompis eller i baksetet på en politibil.

Da vi var små telte vi lett elle melle musen, titusen. Vårt forhold til antall var ikke på noen som helst måte utviklet. Senere i livet har jeg selv funnet meg selv, en utdannet mann, i oppgitte stunder klage til mine barn at «jeg har jo sagt dette minst 1000 ganger….). Mitt forhold til antall har altså utviklet seg lite. Vi blåser opp tall som en syvåring totalt uten evne til å føre regnskap, igjen viser jeg til populistiske politikere og deres evne til å finne monopolpenger til alle slags påfunn velgermassen til enhver tid måtte være opptatte av.

Når vi endelig har blitt tenåringer, har vi fått evnen til å tro at vi kan alt, husker alt, greier alt og trenger slett ikke noen til å gi oss råd om noe som helst. Det pussige er at nøyaktig det samme skjer når man godt og vel har passert middagshøyden og straks skal bruke pensjonisttiden på Facebook. Da har du blitt superekspert på atomkraft, vindteknologi, at elbiler er tull og vet godt at klimaendringer er en oppfinnelse deep state bruker for å holde helvete med oss og at vi greide oss fint med diesel i middelalderen og skal vel greie oss fint lenge med det lenge enda. Du skrek av smerte og motstand da du fikk vaksinen som liten. Når hyler du opp på nøyaktig samme måte om noen foreslår vaksine mot corona. Jeg påstår ikke antivaxxere er dumme, men man kan jo spørre seg om de ville vært positive til en vaksine mot ren dumhet?

Oppe i alderen rundt 80 begynner noen av oss dessuten å regenerere. Vi beveger oss stadig bakover i tid. Vi husker det som skjedde for 60 år siden som det var i går, men det er gjerne det eneste vi husker. De heldigste får flytte inn hos barna vi en gang hev på dør. Kanskje steller de for oss som vi en gang stelte for dem. Min mellomste sier stadig at jeg må huske hvem det er som skal trille meg i rullestol når jeg blir gammel, drittungen!

Før vi vet ordet av det, sitter vi på pleiehjemmet og må mates med skje og oppnår at ringen er sluttet og fornedrelsen oppnådd idet vi driter på oss og må skiftes bleie på. Forskjellen er gjerne at den som skiftet skitbleie på deg da du var 2 måneder gammel, syntes du var utrolig søt. Jeg tror at de som jobber på pleiehjem er dyktige fagfolk som vil behandle meg med respekt og verdighet så langt de formår, men jeg nekter å tro at en 25-årig kvinnelig vernepleier vil mene at den hårete 90-årige ræva mi er nusselig eller søt, i så tilfelle bør den aktuelle pleieren bures inne.

Sannheten er vel at livet egentlig er en golfball. Jeg har selv aldri forsøkt meg på nevnte idrett, men har skjønt at det dreier seg om å motta en rekke harde slag før man ender i et svart hull. Det er sannelig noen lystelige fremtidsutsikter spedbarnet har foran seg. Det er kanskje like greit å ikke spekulere for mye på om vi har utviklet særlig mye visdom gjennom årene.

Ordtak og selvhøytidelighet

 

 

Gamle ordtak forsvinner om vi ikke bruker dem. Selv har jeg ved gjentatte anledninger, i taler, gått skoene av meg ved å bruke ordtak publikum ikke aner hva betyr. I en avskjedstale til elevene ved folkehøgskolen jeg da jobbet ved for circa 20 år siden, kom jeg i skade for å bruke ordtaket «å hoppe etter Wirkola». Ordtaket viser til at det ikke var lett å skulle hoppe etter storhopper Wirkola (For ordens skyld, vi snakker om skihopp). Jeg kunne registrere at enkelte av foreldrene trakk gjenkjennende på smilebåndet. Elevene derimot, responderte dårlig. I ettertid forsøkte jeg å fritte ut de nevnte elever. Noen mente Wirkola lagde gode filmer, mens andre ikke ante hvem fyren var. Nå er vel ikke skihopping heller hva det en gang var, men jeg synes nå fortsatt det er et godt ordtak vi burde bruke oftere.

 

«Hvor lenge var Adam i Paradis»? Her beskriver man en situasjon hvor man forventer at noe negativt vil inntreffe snarest, som vil kullkaste det gode du opplever nå. Et minimum av kjennskap til Bibelen er nødvendig for å forstå ordtaket. I dag er det knapt lov å nevne Bibelens eksistens i skolen, dermed forsvinner jo også forståelsen av dette. I beste fall har noen ungdommer hørt om at foreldrene hoppet noe som het Paradis, mens andre vil lure på hvilken Adam vi snakker om og hva han har i Paris å gjøre. Ungdom bruker ikke disse uttrykkene mer og dermed dør de ut.

 

Salig bestemor hadde mange ord og uttrykk hun stadig gjorde bruk av. Utfordringen var at disse kun var kjent blant hennes nærmeste. «Spar spilte Moses og vant, utbrøt bestemor om hun la ut et sparkort og med det vant i Amerikaner eller Mattis, som vi ofte spilte. Bestefar satt da gjerne i bakgrunnen og klaget sin nød over kortspill. Preget av oppveksten i en bygd preget av et religiøst og pietistisk syn på kristendom, anså han dette som syndig, spesielt på søndagene. Under en konfrontasjon med bestemor om temaet, spurte hun hva som var problemet med kort. Han sa at det visste hun vel godt og pekte på jokerne i kortstokken. Da stakk bestemor jokerne i ovnen og fyrte på. «Sånn! Nå er kortstokken renset, snask og ti still», sa hun. Så spilte vi mer kort. «Hjerter i ræva til han som vant» kunne hun utbryte. Til dags dato vet hverken jeg eller mine brødre hva dette egentlig betydde. «Den står som bukk i nysny», betød at dette kortet ikke kunne trumfes av andre. «Det stemmer som hår på en snau svenske» var bestemors måte å bekrefte at en påstand var riktig.

 

«Et og drekk og vær glad» sa bestemor når vi ble servert middag. Når vi var ferdige, måtte tallerkenen være behørig tømt, ellers kom det: «Et opp maten! Tenk på negerungene i Afrika». Sultkatastrofene i Biafra preget nyhetsbildet og bestemor hadde et hjerte av gull. Hennes tanke var nok at vi skulle være ydmyke i forhold til vår overflod. I ettertid har jeg alltid husket å slikke i meg den siste peppersausresten når jeg spiser entrecote med fløtegratinerte poteter, alt for Afrika. Mange andre av hennes ord og uttrykk får jeg komme tilbake til om jeg tenker på å utgi en bok. Det må bli en tykk bok, for hun hadde fantastisk mange ordtak, gjerne parafraserte til det ugjenkjennelige.

 

Selv har jeg kommet opp med et par ordtak uten at de så langt har hatt noen nevneverdig suksess. «Du skal ikke kaste agurk når du sitter i drivhus», sa jeg til mine tremenninger, hvis far drev gartneri med nettopp agurk. De syntes det var sånn måtelig morsomt. En kompis jeg besøkte i Svolvær forsto visst heller ikke mitt nyomskrevne ordtak «Du skal ikke ta med loff til Lofoten». «Den som feirer flest fødselsdager, lever lengst» er jo mer en konstatering av fakta enn et ordtak. Likeledes er min personlige favoritt «Det er bedre å være rik, mett og varm, enn fattig, sulten og kald» mer en beskrivelse man kan forstå enn å tenke som et ordtak. En kjenning, som er aktiv i SV, ble faktisk krenket på vegne av fattige i verden da jeg dro frem dette høyst personlige ordtaket. Humor er i dag blitt plagsomt politisk.

 

Døden for ordtak er mastersyken. Her støtter jeg meg til forskning som viser til at den utstrakte spesialiseringen gjør at mennesker blir «allmendumme», man har rett og slett ikke lengre den allmenkunnskapen vi før hadde. Siden jeg har allmenlærerutdanning, som det da het, i bunnen, må jeg vel kunne alt? Her får jeg følge opp med at det verste jeg vet er folk som tror de vet alt. De er en stadig kilde til irritasjon for de av oss som faktisk gjør det. Så må jeg legge til i dagens mastersyke wokesamfunn at selvironi og humor er ment avæpnende og morsomt. Hører dere? Humor er faktisk ment å være morsomt, alt gjøres ikke i den mening å krenke noen. Det går altså fint å spøke med både hvite, svarte, jøder, samer, svensker og nordmenn, bare pass på settingen og hvem du forventer å le sammen med.

 

Min gamle fenrik fra befalsskolen brølte ut følgende i 1987: «Jeg driter i om dere er gule, svarte, brune, røde eller hvite. For meg er dere alle avskum»! Når du trengte det var han en varm omsorgsperson man kunne åpne seg for. Humor er altså ikke noe man finner på bare for å krenke. Er du mindre selvhøytidelig, blir du mindre krenket i livet. Selvhøytidelighet er gjerne synonymt med manglende evne til å le av seg selv. Ingen er så lette å le av, og ikke med, som selvhøytidelige mennesker Selv blir jeg krenket av organiserte mennesker. De organiserer alt perfekt fordi de er for late til å lete etter ting. Jeg hater latskap. Jeg legger ofte planer, men har en tendens til å glemme hvor jeg la dem. Men jeg er da ikke for lat til å lete, selv om jeg ikke finner dem.

 

 

 

Religion og stayerlåter på hjernen

 

Jeg befinner meg ofte i en tilstand hvor jeg går rundt og nynner for meg selv, ja liketil synger høyt, gjerne i dusjen til fruens fortvilelse. Plutselig har en eller annen sang festet seg i hjernen, og jeg blir ikke kvitt den. Kom til å tenke på dette siden jeg nå i flere timer har vært hjemsøkt av salmen «O bli hos meg» som stayerlåt i hodet. Slikt er til å bli sprø av. Det er  ikke tilfeldig at jeg går rundt og tenker på salmer. En oppvekst med søndagsskole og kirkebesøk med bestemor setter sine spor.

 

Det er også andre ting som setter sine spor. Fra jeg var liten var det obligatorisk å være med pappa i vedskogen. Tidene var litt annerledes da, potensialet i barnearbeid er i grunnen sterkt undervurdert i dag. Når skolene hadde høstferie, eller potetferie, som det het, hadde mine klassekamerater ferie, mens jeg måtte til pers i potetåkeren. Potetåkeren og vedskogen kommer alltid opp når jeg mimrer tilbake. Potetene kjøper jeg i dag i butikken, men jobben i vedskogen har fulgt meg i alle år. Jeg sager min egen ved med glede. Jeg pusker jevnt i skogen og koser meg med det. Det er en egen ro over det å svette seg gjennom en økt i skogen, god trening er det også. Jeg sager, kapper og kløyver, før jeg stabler veden og beundrer mitt verk. Det er få ting som gleder mer enn en vedsjå full av godt stablet ved. Jeg må innrømme at jeg kan stå lenge ute alene og nyte synet av vedsjåen full av ved. I den grad jeg har noen slags fetisjer, dreier det seg nok om ved, tørr og sirlig stablet ved.

 

Så kan man saktens spørre seg hva vedskogen har å gjøre med mine utfordringer med sanger som henger seg fast på hjernen. Det finnes grunner til dette, mange av dem er nært knyttet til søndagsskolen, hvor man frimodig skulle synge salmer, hver med den stemmen man hadde På skolen og i kirken sang vi også salmer. Dette var i tiden før man fikk utslett, og sure oppstøt av kristent innhold i skolen. Selv har jeg kristendom som fag på universitetet og kan titulere meg kristendomslærer, eller religionslærer, som det heter i dag, men nok om det. Besøk i forsamlingshuset på Øra med barndomsvenner i den læstadianske menigheten gjorde også sitt. Følgen er uansett at jeg i dag kan mange salmer utenat. En av salmene som stadig henger ved gjør det nok siden den har vært min følgesvenn i alle år, hver gang jeg tar frem motorsaga. Når jeg er på hytta, trenger jeg bare å titte inn i vedsjåen og umiddelbart dukker den samme salmen opp i hodet.

 

Jeg innrømmer at jeg knapt kan hente en pinne ved uten at jeg begynner å nynne på salmen «Milde Jesus, du som sagde», skrevet av Frans Michael Franzen, som vi jo alle husker i 1832. For spesielt interesserte finnes den som salme nummer 674 i Landstads reviderte salmebok. Det kan jo synes noe underlig at denne salmen følger meg, men faktum er at jeg måtte bli voksen før jeg tenkte på salmen som en salme. For meg fortalte «Du som sagde…..» at dette var en sang for vedskogen.  Du som sagde, sagde nødvendigvis ved, siden har salmen blitt min følgesvenn i skogen. Jeg lagde endog et eget vers som begynner slik: «Milde Jesus, du som sagde, sagde foten av min bror…..». Andre vers skal jeg la ligge, de er høyst private, men dreier seg om Jesus og hans forhold til ved, og er ikke egnet til offentlig fremføring, spesielt ikke av et utdannet menneske med oppvekst i et noenlunde møblert hjem.

 

En annen ting som gjør at jeg stadig har salmer på hjernen er Thalidomidskandalen på 50 og 60-tallet. Thalidomid var et legemiddel som rundt den tiden jeg ble unnfanget ble brukt som middel mot morgenkvalme hos gravide kvinner. Tragisk nok viste det seg at bivirkningene legemiddelet ga var dødfødte barn, eller barn med misdannelser. Selv kjenner jeg flere som ble født med korte armer som følge av dette, slikt er skjellsettende for et barnesinn. Da var selvsagt veien kort til å tenke på salmen «Her kommer dine arme små», av Hans Adolph Brorson fra 1732. Salmen er forøvrig nummer 36 i Norsk Salmebok, som vi vel alle vet. For min del synges alltid salmen slik «Her kommer dine armer små……..», selvsagt måtte det bli armer små for en liten gutt på søndagsskolen en gang på 70-tallet, med bekjente med korte stumper til armer.

 

Søndagsskolen ja. Den vekker blandede følelser hos meg. Det er nok mye min egen feil, gitt min tidlige kriminelle løpebane. Der min yngre bror ble født kriminell, homofil som han er, i 1971, altså før homofili ble avkriminalisert, var jeg født uskyldsren heterofil, men utviklet meg etterhvert til en hardkokt vaneforbryter. Det hadde seg nemlig slik at hver gang man møtte på søndagsskolen fikk man et lite gullfiskklistremerke. Dette klistret man på søndagsskoleboka. Når man hadde møtt 10 ganger fikk man et stjerneklistremerke. Du kan skjønne det var stas å ha mange slike på boka. Nå ville det seg slik at jeg ikke var den ivrigste til å møte på søndagsskolen. Dermed var det ikke så mye å vise til på forsiden av min bok. Jeg var imidlertid ikke rådløs. Da læreren var ute et nødvendig ærend, var jeg rask nedi veska hans. Der visste jeg å finne en hel haug med klistremerker. Boken min så da også straks ut som om den tilhørte en ekte veteran.

 

Læreren syntes det var underlig å se at jeg plutselig hadde bevis for en langt mer utstrakt tilstedeværelse enn hans regnskap tilsa. Dermed ble det etterforskning, vitneavhør og tiltalebeslutning. Jeg mistenker enda Anna Lena for å ha sladret, men sikker kan jeg jo ikke være og man skal jo ikke henge noen ut, de kan jo være helt fullstendig uskyldige (bare nevner det din forbaskede sladrehank).

Tiltalen munnet ut i fellende dom. På den tiden var korporlig avstraffelse enda ikke gått av moten og jeg måtte stå i rett på tåspissene, hengende etter et godt tak i øret, mens læreren konfirmerte meg kraftig. Jeg ble altså konfirmert av en geistlig lenge før konfirmasjonsalderen, det er få som er så grundig konfirmert som jeg.

 

Under selve konfirmasjonsseansen, altså eksekveringen av dommen, som forøvrig var en temmelig ydmykende affære, idet de andre stod og bivånet det fryktede øregrepet, som for øvrig kun ble gutter til del, kom det mange formaninger fra læreren/bøddelen. Han lekset skikkelig opp og avsluttet med å avkreve meg et løfte om å være snill gutt heretter. Det er klart man gjør seg noen tanker der man henger etter øret i neven til en håndfast søndagsskolelærer, livet passerer gjerne i revy. Jeg så for meg kirken og det som der var. Der inne henger det en fyr på veggen, spikret fast på et kors. Sånn går det når du ikke hører på presten tenkte jeg, og du kan ta deg fan på at jeg lovte kirkens mann å være snill heretter.