Fingernem urbefolkning.

Mange år med sledekjøring i tildels ekstreme temperaturer har gjort noe med fingrene mine. I tillegg er jeg mann. Disse tingene i fellesskap har gjort fingrene mine til det de er i dag. Ubrukelige. Ihvertfall hva hverdagslige småsysler angår. Sånn ellers, der jeg trenger dem funker de bra. De er så stive og trælete at de tåler det meste. Kulde har ikke lengre nevneverdig påvirkning, og jeg kan svinge øksa uten å tenke på vannblemmer.

Men til sånne vanlige ting, kjerringting om du vil, er de ikke lengre brukbare, om de noen gang har vært det. Det å ta på seg dress har utviklet seg til et mareritt de få gangene omstendighetene tvinger meg til å torturere meg selv med et slikt kostyme. Her kommer kona til hjelp. Det å få knappene på plass er rett og slett til å bli gal av.

Har aldri prøvd det, men mener det må være som å tre et kondom på en elefant. Det lar seg simpelthen  ikke gjøre. Ihvertfall ikke med mine fingre. En ting er nå fronten av skjorta. Om du slumper til å greie dette vil du, når forundringen over suksessen har lagt seg, fort finne ut at det ikke er mulig å kneppe skjorteermene. Hva i all verden er galt med glidelås spør jeg?

Enda verre er det om du har samisk bakgrunn. Man skulle jo tro at urbefolkningen har funnet på praktiske ting å kle seg i. Du kunne ikke tatt mer feil. Hver 17. mai kler jeg på meg kofta, man skal jo se kledd ut for anledningen. Har du greid å knytte silketørklet på deg venter selvest helvete. Søljer!!! Disse har nåler som skal tres gjennom et tørkle som er pansret. Om du unngår å stikke deg rett i halspulsåra kan du ta deg fan på at den står skeivt.

Så var det skallebåndene. Metervis med bånd i fine mønstre som skal surres rundt på riktig måte. Når du er ferdig skal selvsagt dette festes, noe som ikke er mulig med mine fingre. Dette er det ultimate bevis på hvor degenererte  enkelte urbefolkningsgrupper er. Hvorfor kan ikke vi få borrelås??? Vi trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Borrelås fungerer utmerket, men vi skal selvsagt surre svineriet.

Det har hendt jeg har måttet sy på sånne skjorteknapper selv. Dette skjer hvert åttende skuddår, men du kan ta gift på at fruen er borte akkurat da. Alle disse klesgreiene er et bevis på at det er kjerringene som styrer. Alt er lagt opp til at vi ikke selv skal greie hverdagen. Hadde det vært opp til oss hadde vi ikke hatt skallebånd, skjorteknapper som må tres i, ditto nål og tråd. Vi hadde hatt store og enkle glidelåser og borrelås.

Jeg kaller på urbefolkningsgrupper verden over. La oss lage borrelåssystemer på alle disse pyntefjastingene vi sliter med. Mottoet må være; "Gi urbefolkningen borrelås og glidelås"! Skal vi komme oss videre må vi få dette på plass. Og det bør skje fort. Jeg gruer meg allerede til neste 17. mai.