Er barnebarn bare en glede?

Idet jeg sitter og gleder meg til besøk av barnebarnet er det noe som slår meg kraftig. Det faktum at jeg var tidlig ute og testet ting og tang, gjorde at jeg fikk en sønn tidlig.
Nå er jo det å få barn en velsignelse, og det å få en sønn en av de største ting man kan få. Den andre store tingen er naturligvis en datter.

Nå er det jo slik at for oss fedre gir en sønn oss gleden av å kunne tenke positivt om gutten når han i sin tur er relativt tidlig ute og tester ting og tang. Slik skal jo gutter gjerne gjøre, liker vi menn å tenke. Så langt alt vel.

Utfordringen oppstår idet vi kopler egne døtre inn i regnestykket. Jeg ble igjen velsignet med to barn til. Disse to var da døtre. Nå er det også slik at døtre skal man ta vare på. Man må altså passe på slik at de ikke utsettes for noens sønn. Slike skal jo være tidlig ute for å vise at de er menn. Igjen, så langt alt vel, så lenge vi da passer våre døtre for andres sønner.

Min sønn ga meg altså tidlig mitt lille barnebarn, og gleden er så stor at jeg gjerne tar flere i samme farten. Selvsagt fra ham. Han er jo gutt, og skal dermed gjøre gutteting, noe som igjen fører til at jeg får flere barnebarn. Dette er ren matematisk glede, i den grad matematikk noen gang har gledet noen.

Så begynte jeg å summere, med stor møye. Min sønn fikk gleden av å være tidlig ute, noe jeg selvsagt unnet sønnen min. Det er viktig at man evner å la barna oppleve glede. Jeg har altså lykkes i å få en sønn, oppleve at han gjorde tidlige gutteting og gledet meg over hans resultat og på toppen av det hele sitter jeg og koser meg med resultatet av hans glede. Bare lutter glede å spore så langt.

Nå begynner problemene å dukke opp. Hvis jeg mener noe med å la mine barn oppleve glede, som det å bli foreldre jo er, må jeg i likestillingens navn også gi mine døtre muligheten til å oppleve det samme tidlig, igjen gitt den gleden det ga meg å bli tidlig far.

Om jeg følger denne tanken videre, er det jo naturlig å anta at jeg legger vekk hagla og unnlater å skyte den jyplingen som legger an på en av mine døtre. En veldig besværlig tanke må jeg innrømme.

Saken er altså den at gutter gjerne skal ha tidlig seksuell debut og slik vise at de er ekte gutter, mens jenter skal vente og slik vise at de er dydige jenter. Når min sønn evt skal debutere er det greit at han gjør det med jevnaldrende jenter, altså noens døtre. Mine døtre derimot, skal selvsagt ikke debutere tidlig.

Jeg begynner å ane dypet i begrepet paradoks. Og det er barnebarnets skyld!

Julehandel

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis slik at hun kan få en varm kopp te når hun er ferdig. Også her tenker jeg bare på andre.

 Med andre ord er jeg opptatt av mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass, det er en jungel derute, men de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det.

 Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter?

 På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt.

 Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene eller henne) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

 Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!

Når ungdommens alderdom blir alderdommens ungdom

Erkjennelsen av at man ikke lengre er så ung som man engang var er etterhvert begynt å sige inn over en. Ikke sånn å forstå at man har så mye valg. Kroppen melder fra om ting den tidligere glatt overså. Mange signaler valgte man å se bort fra med fatale følger. For meg kom første del av denne erkjennelsen i et lystig lag med gode venner. Samtalen dreide seg om idrett og alt man, på det nevnte området, hadde oppnådd og mente man fortsatt evnet å gjøre.

For egen del har jeg alltid vært myk og greid å gå lett i spagat. Det har nok mye å gjøre med at jeg ofte var temmelig svingstang i ungdommen. Dette trodde ikke de andre i det, så langt, lystige laget noe på. Har man tatt seg noen konjak blir det ofte til "åja, kan ikke jeg??" Det ene ordet tok selvsagt det andre, og før jeg visste hva som var i ferd med å skje stod jeg klar til å vise at en middelaldrende mann fortsatt kunne gå i spagat. Jeg skled ned og imponerte selskapet med en vakker spagat. Dongeribuksa skjulte resultatet og jeg greide selv å sitte der i nesten en halv time og late som om ingenting var skjedd før en smertefull hjemtur begynte. Muskelavrivninger er aldri behagelig.

Jeg har etterhvert funnet at man fortsatt kan være både sprek og myk i min alder, men da utelukkende relatert til andre på egen alder. Jeg har derfor begynt å overse yngre hver gang diskusjon om idrett bringes på banen. Å diskutere med dem gir aldri positive utslag. Uansett hvor godt du mener å huske om hvor tøff, sterk og rask du selv var på deres alder, kan de når som helst be deg ut for å bevise det. Da har du tapt. Ikke nødvendigvis bare æren, men også helsen.

Ikke sånn å forstå at man har resignert fullstendig. det er vel mer slik at man ikke lengre tar ting i hverdagen like for gitt som man gjorde før. Man forholder seg liksom litt mer til realiteter man før kunne overse. Der man før skled lettvint ut på glattisen i vissheten om at et fall lett kunne kamufleres med en elegant rulle, før man tok nakkespretten opp igjen, tenker man nå litt mer over at man nok er blitt mer sprø på mer enn en måte med årene.

Et godt eksempel i så måte er når jeg finner det for godt å knytte skolissene. Jeg greier selvsagt lett å bøye meg ned og gjennomføre nevnte handling. det er bare det at jeg i det siste har begynt å tenke over om det er andre ting jeg også kunne gjort når jeg nå engang er der nede. Noen velger å se denne tregheten hos oss som ikke lengre er i vår gryende ungdom som et utslag av visdom. Altså at vi tenker oss bedre om og slik fremstår som mer gjennomtenkte og vise enn før. Det kan sikkert være riktig. Når jeg tenker meg om fremstår det som en, rett nok søkt, men ganske så sympatisk forklaring. I realiteten ser jeg det selv som et utslag av at jeg nok er tregere enn før. Visere, forhåpentligvis, men definitivt tregere!

Visdommen er muligens en illusjon idet gjennomtenksomhet forveksles med treghet. Vi glemmer også mer enn vi gjorde før. Jeg har tidligere skrevet om det skrekkelige møtet med noen du rett og slett ikke husket hvem var, men som godt husket deg. Dette inntreffer selvsagt oftere med årene. Man begynner med å glemme navn, deretter ansikter. Før man vet ordet av det, kommer man ut fra badet og har glemt å trekke opp glidelåsen. Verre blir det når man glemmer å trekke ned glidelåsen.

Når man er i førtiårene sies det at man er i alderdommens ungdom. Jeg liker å tenke på det som en ungdom, og slipper ikke tanken selv om jeg snart passerer femti. Da går jeg heller over i alderdommens ungdom, slik holder jeg meg enda en tid til ungdommen. Her ser vi selvsagt store forskjeller på mennesker. Noen av oss erkjenner at det skjer og forholder oss til det. Vi trener gjerne i håp om å bremse alderdommen, men vet at vi ikke lengre blir bedre, bare saktere verre.

Noen av mine jevnaldrende venner, som aldri var særlig aktive som yngre, har plutselig tatt helt av. De bruker formuer på sykler, ski og alt de tidligere kun så på TV. Dødsraten øker selvsagt idet et allerede utrent hjerte godt oppe i årene plutselig skal yte på et nivå det aldri har hørt om. Damer jeg kjenner velger gjerne en annen vei. De skal se ut som sine døtre. Det er ikke pent å bruke uttrykket stygt om middelaldrende damer som fortvilt forsøker å dytte en normal 50 års rumpe inn i trange jeans designet for fjortiser, samtidig som trutmunnen er malt smellrød og trynet er gnidd inn med merkelige kremer. Jeg vil aldri bruke uttrykket stygg om noen, men det er ikke til å slå under en stol at noen kan fremstå som svært visuelt krevende.

En venn av meg fikk et brutalt møte med sin egen alder. Han har vært ungkar hele sitt liv og hadde i en alder av straks 60 ikke tenkt over utviklingen da han plutselig befant seg på vei til en romantisk helg med en ny flamme. Han hadde stoppet på veien og kjøpt kondomer for sikkerhets skyld. Damen, som var like gammel, lo godt da hun mente han heller kunne brukt pengene på rynkekrem idet hun for lengst hadde passert forplantningsdyktig alder.

Det beste er vel nettopp at man glemmer mer enn man før gjorde. Det er mange ting jeg gjorde, da jeg var yngre, jeg er takknemlig for at jeg er i stand til å glemme i dag. Hver dag er jeg veldig fornøyd med at jeg vokste opp uten smarttelefon og slik lett kan glemme de idiotiske påfunn, jeg helst ser begravet. Dagens unge må forholde seg til at hver dumme ting de finner på dokumenteres til evig tid. For egen del bruker jeg tid på å samle inkriminerende bilder og slikt til talen jeg skal holde når ungene gifter seg.

Hevnporno

I faget norsk jobber elevene for tiden med debatt. Som utgangspunkt for dette bruker vi endel tekster og statistikker som omhandler hevnporno. Det er, statistisk sett, relativt vanlig i dag kontra for 5 år siden, å sende nakenbilder av seg selv til andre. Den samme statistikken viser at vi sender til kjærester, venner av samme kjønn eller motsatt, folk vi kjenner kun på nett, osv. Kort sagt; det ser ut til at ungdom i dag er villige til å sende nakenbilder av seg selv til hvem som helst. Det skal ikke underslås at også noen voksne lider av det samme behov. Kongressmann Anthony Weiner måtte gå av fordi han hadde en lei uvane med å sende bilder av pikken sin til andre fremmede damer, noe hverken hans kone eller kongressen, merkelig nok, syntes å like. Det skjer, med andre ord, i de beste familier.

Personlig har jeg enda ikke opplevd det store behovet for å sende bilder av hverken meg selv eller deler av meg selv naken til noen som helst. Hvis min kone føler for å se snurrebassen min, trenger hun ikke å lete på mobilen ihvertfall, vi skal nok kunne finne andre løsninger. Jeg kan nok finne på mye rart under feks påvirkning av alkohol. Faktum er vel likevel at jeg finner på mest rart i edru tilstand. Men om jeg nå sent en fredagskveld i lystig lag har tatt et glass for mye, har jeg enda ikke tenkt at det er en god ide å ta et bilde av pikken for så å sende det noen som helst plass. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har aldri opplevd å ha dette behovet.

Likevel synes det å ta nakenbilder av seg selv å være viktig for enkelte i dag. Kan være det er viktig i markedsføringsøyemed? Er du singel kan det kanskje hende noen tenker det er lurt å vise hva de har å by på offentlig? Jeg vet ikke. Personlig vil jeg nok lure på hva som er feil i hodet til den av de jeg kjenner, evt ikke kjenner, som føler for å sende bilder av puppene sine, eller Gud forby snurrebassen sin, til meg. Det er ikke usannsynlig at fruen også hadde reagert en smule om mine venninner hadde begynt å sende puppebilder til meg.

Med denne bakgrunnen er det derfor kanskje ikke så rart at jeg klør meg en smule i hodet stilt ovenfor statistikker som viser at mennesker tar sitt eget liv pga nakenbilder som deles på nett. Denne hevnpornoen går altså ut på at når en av dine venner, evt ekskjæreste, ikke lengre er venner med deg, sender han/hun nakenbilder av deg ut på nett for å ramme deg. Da blir man selvsagt trist og lei og noen velger i verste fall å ta livet sitt.

Det å være ung er jo noe som går over med tiden. Det samme skulle man gjerne sett var tilfellet med det å være dum, noe som dessverre ikke ser ut til å være tilfellet. Jeg var så heldig at jeg ikke vokste opp i en tid med smarttelefoner, noe som var bra fordi både jeg og mange av mine venner nok ville ha prestert like dumme ting i fylla dengang, uten å tenke konsekvenser.

Men når man er voksen i dag, og til tross for dette en vakker fredagskveld, finner at det er på tide å ta et bilde av tisseluren sin, for så å sende bildet til en eller annen venn/venninne, som selvsagt er passe sveiseblind, begynner jeg å lure en smule. Jeg greier ofte å finne merkverdige, ikke alltid troverdige, grunner til at folk gjør det de gjør. Likevel kjenner jeg at jeg sliter litt her. Jeg greier rett og slett ikke å finne noen god, evt dårlig, grunn til å sende nakenbilder av meg selv til noen som helst i en tid hvor slike kan spres som ild i tørt gress på sekunder. Når sant skal sies, greier jeg ikke å finne en eneste god grunn til å ta nakenbilder av meg selv i det hele tatt.

Da begynner jeg også å stille visse spørsmål ved intelligensen til diverse bloggere og andre som endelig velger å "stå frem" og fortelle hvor ille det var at intime bilder av dem selv i spesielle situasjoner ble spredd på nett. Hallo!!!! Hvorfor i fan var du så dum at du tok disse bildene i utgangspunktet? Hva var det som fikk deg til å tenke at det var lurt å få en venn til å ta bilder av deg selv mens du fingrer med deg selv nedentil? Hva var det som fikk deg til å tro at denne "vennen" ikke var like dum som deg selv og dermed lot være å dele disse bildene når dere to måneder senere ble uvenner?

Det kan synes som det er viktig for bloggere, som ønsker å bli kjent, å ha slike bilder sirkulerende rundt på nett slik at man kan skrive en blogg om hvor ille dette er. Det er jo så populært å stå fram med diverse ting nå om dagen. Man kommer gjerne ut av skapet med forskjellige seksuelle legninger, som om det burde være noe å lage leven om. I et fordomsfritt samfunn ville vi strengt tatt ikke hatt noe skap å komme ut av i det hele tatt, noe som nok ville vært det beste.

Siden jeg nå engang selv driver på med en blogg skal jeg herved love, til manges lettelse, å ikke fortelle om nakenbilder av meg selv spredt på nett, og slik ødelegge nattesøvnen til folk, med skrekkelige bilder på netthinna atpåtil. I erkjennelsen av at samfunnet ikke er så fordomsfritt jeg skulle ønske at det var skal jeg likevel velge å komme ut av skapet og stå frem med noe, som sikkert er til uvurderlig hjelp for andre i samme situasjon: Jeg er 100% heterofil og har ikke blitt utsatt for hevnporno. Sånn, det var godt å få det ut.

Syklisk eller lineær utvikling?

For en som hadde sin seksuelle debut engang på -80 tallet, har verden definitivt endret seg. På noen områder helt klart til det bedre, mens på andre områder ser det ut til å gå den veien høna sparker. Andre ting igjen, ser ut til å følge en syklisk utvikling. Det siste gjelder ihvertfall landslaget i fotball. Da jeg var liten ledet Tor Røste Fossen oss fra nederlag til nederlag. Mange år etter ledet Drillo oss helt opp i verdenstoppen, før vi nå sliter med å henge med Færøyene på verdensrankingen.

Fotballandslaget følger altså en syklisk utvikling og ut fra den tankegang skal de faktisk bli bra igjen. Vi venter i spenning. Andre ting følger en lineær utviklingslinje. Jeg tenker spesielt på damer. Her ser jeg selvsagt på det fra en manns perspektiv, hvem pokker forstår hva de selv tenker. For oss menn ser det ut som de erkjenner at utviklingen er lineær, de bare nekter å akseptere det. Lite er mer patetisk enn damer i førtiårsalderen som fortvilt forsøker å se ut som sine døtre. La oss innse det damer; vi blir faktisk eldre, og det er helt greit.

Menn har tilsvarende problemer. Dette ser vi spesielt på salget av sykler og ski. Sommerstid dør de som fluer langs veiene av slag som følge av hesblesende forsøk på å vekke gammel storhet til live. Vinterstid dør de etter etter Birken på ski. Andre av oss igjen, velger å sette oss ned og skrive om det. Vår fysiske utvikling på individnivå er nok å anse som lineær, mentalt er jeg litt mer usikker.

Kanskje det er på sin plass å definere dette med syklisk og lineær utvikling. Med en syklisk utvikling, skal altså utviklingen gå i ring. Man kommer tilbake til samme stadium på en måte. Om kristendommen skulle vært syklisk ville Jesus stadig bli korsfestet om og om igjen. Liverpool ville faktisk kunne vinne serien igjen med en syklisk utvikling, og det vil, som nevnt, bli morsomt å følge landslaget om noen år. Lineært sett fødes altså Jesus en gang før han korsfestes, dør og så videre for at vi skal kunne spasere inn perleporten, om vi da ikke må ta heisen ned. Det siste tror jeg ikke på. Om det finnes et helvete er det nok allerede fullt der, mest av religiøse fanatikere. Et eksempel på en lineær utvikling er kvaliteten på franske biler. De startet i sin tid med å lage dårlige biler. Etter mange års utvikling har de blitt......enda dårligere.

For oss mennesker gjelder kanskje det lineære. Vi blir eldre, helt uavhengig av noen av mine jevnaldrende damers forsøk på å bevise det motsatte. Med alderen følger det positive privilegium det er å kunne se tilbake på ting og gjerne fortelle hvor mye bedre, evt verre alt var før i tiden. Hvis vår utvikling skulle være syklisk, bør syklusene være store nok til at jeg ikke blir avslørt av mine barn når jeg forteller hvor ille det var da jeg vokste opp. Det ville vært for galt om jeg på mine gamle dager skulle kunne stilles til veggs av ungene når jeg skryter av hvor mye jeg jobbet med leksene.

Som lærer, ser jeg med skepsis på noe av tanken bak en lineær utvikling. Dette dreier seg om at undervisningen nå om dagen skal dreies i en stadig mer praksisorientert retning. Jeg er glad seksualundervisning ikke står på læreplanen i mine fag.

Moter er helt klart et syklisk fenomen. Selv er jeg svært praktisk anlagt hva bekledning angår. Dongeri og t-skjorte har funket i alle år. Du kan ta deg f.. på at uansett hvordan du går kledd vil du på et eller annet tidspunkt være på moten. Endrer du ikke stil er det kun et tidsspørsmål før det sykliske vil gjøre deg til en trendsetter. Likeledes ser kjøkkenutstyr ut til å utvikles syklisk. Det siste nå er retrobrødristere. Etter å ha byttet kjøkken skulle vi selvsagt ha ny brødrister. Det som var å finne i hyllene het nemlig retro og så akkurat ut som da jeg var liten.

Kanskje er det ikke så lett å slå fast det ene eller det andre. For min egen del ser jeg klart at min fysiske forfatning taler for en lineær utvikling etter som årene går. Jeg er kommet over det stadiet der jeg tror jeg kan bli ung igjen. På den annen side trenger erkjennelsen av at det ikke er for mange år igjen til at jeg trenger bleier og må mates med skje, seg på.

Skillsmisser og karakterstyrke

"Er du gift, eller er du dømt for andre alvorlige handlinger", burde være et naturlig spørsmål ved for eksempel et jobbintervju. Det å være gift må anses som en tvilsom handling siden så mange velger å skille seg. Skillsmissestatistikken fyker til værs om dagen. Har du ikke vært gift før, er du helt ute. Hva er det som gjør at vi ikke evner å holde sammen med kjerringa, som planen var?

Spørsmålet er stort, komplekst og fortjener alvorlig ettertanke. Kanskje bør man starte med en annen innfallsvinkel? Hvorfor man i utgangspunktet gifter seg, kan muligens være en bedre tilnærming? Jeg tror mange går i fella allerede her. Når du treffer en dame på byen, tar en drink, og etter fem minutter plutselig oppdager at du har gått tørr for småprat, kan mange finne på å havne utpå glattisen. "Vil du gifte deg med meg", er ikke det lureste å si når tausheten dukker opp og man ikke har mer å snakke om. Noen ekteskap synes faktisk å virke som om de oppstod av denne grunn.

Havner man i et ekteskap inngått på et lignende grunnlag, er karakterstyrke avgjørende for hvorvidt du faktisk evner å fortsette å være gift. Man skal ha stor karakterstyrke for å greie og være gift med noen man egentlig ikke kan fordra, men likevel har gitt et løfte om til evig tid osv. På den annen side gjelder det å være karaktersvak nok til å nyte livet. Her oppdager man fort at man står midt i paradokset.

Fanatisme av alle slag er jo noe vi advarer mot om dagen. Radikaliseringen er farlig og vi må ha tiltak for å forhindre slikt. Derfor må det kanhende endres litt på ordlyden i "til døden skiller oss av". Setningen høres dramatisk nok ut til å minne om fanatisme. Noen hevder de er gift, men ikke fanatisk, kanskje nettopp for å unngå å havne utpå den galeien. Jeg har en kjenning som var bifil før han endte opp med å bli radikalisert. Fra å være en som kunne omgås alle seksuelt ble han radikalisert inn i homofili. Han endte opp som en ortodoks homse. Er du tro mot din kone, må du altså kunne se deg selv som radikalisert og ortodoks.

Når nå så mange velger å skille seg, bør man kanskje se mer på hvordan man skal lære seg å leve i og med ekteskapet for å unngå å havne i radikaliseringsfella hvor du ender opp med den samme ektefellen til evig tid. Trofast bør man jo være i ekteskapet. Det er gjerne slik med ektefeller at de har en tendens til å være ekstremt egoistiske. De vil rett og slett ha den andre for seg selv. Stikk i strid med hva alle barn lærer i barnehagen skal man plutselig ikke lengre kunne dele med hverandre. Som barn lærte vi å dele når vi hadde godsaker. Personlig er jeg blitt så ekstremt egoistisk med årene at jeg ikke synes det er greit at min kone deler av godsakene.

Det er viktig å være trofast i ekteskapet, men ikke lengre noen skandale å være skilt. Slik kan man kanskje oppsummere holdningen det brede lag har til ekteskapet og skillsmisse om dagen. Dette bringer oss inn på noe som kanskje kan være en god måte å forholde seg til problemstillingen på. Hvis man nå har giftet seg, men samtidig har svak nok karakterstyrke til å kunne nyte livet til tross for en lite forståelsesfull ektefelle, kan løsningen være nærmere enn man tror.

Man skal altså være egoist/ karakterfast og nekte å dele godene når man er gift. Om man så ønsker en endring er det bare å skille seg. Så kan man gifte seg med den som gjorde at man oppdaget hvor karaktersvak man var. Det er viktig at man skiller seg før man er utro. Det er svært viktig å være trofast, men kan kan skille seg og være trofast mot en annen i stedet.

Man kan altså finne en løsning hvor man er radikalisert nok til å være nærmest militant, ortodoks trofast i ekteskapet inntil det blir kjedelig. Da skiller man seg, og viser at man slett ikke er fanatisk, før man gifter seg på nytt og innleder nok en radikaliseringsprosess. Slik er man trofast mot en av gangen og lever i seriemonogami.