Er barnebarn bare en glede?

Idet jeg sitter og gleder meg til besøk av barnebarnet er det noe som slår meg kraftig. Det faktum at jeg var tidlig ute og testet ting og tang, gjorde at jeg fikk en sønn tidlig.
Nå er jo det å få barn en velsignelse, og det å få en sønn en av de største ting man kan få. Den andre store tingen er naturligvis en datter.

Nå er det jo slik at for oss fedre gir en sønn oss gleden av å kunne tenke positivt om gutten når han i sin tur er relativt tidlig ute og tester ting og tang. Slik skal jo gutter gjerne gjøre, liker vi menn å tenke. Så langt alt vel.

Utfordringen oppstår idet vi kopler egne døtre inn i regnestykket. Jeg ble igjen velsignet med to barn til. Disse to var da døtre. Nå er det også slik at døtre skal man ta vare på. Man må altså passe på slik at de ikke utsettes for noens sønn. Slike skal jo være tidlig ute for å vise at de er menn. Igjen, så langt alt vel, så lenge vi da passer våre døtre for andres sønner.

Min sønn ga meg altså tidlig mitt lille barnebarn, og gleden er så stor at jeg gjerne tar flere i samme farten. Selvsagt fra ham. Han er jo gutt, og skal dermed gjøre gutteting, noe som igjen fører til at jeg får flere barnebarn. Dette er ren matematisk glede, i den grad matematikk noen gang har gledet noen.

Så begynte jeg å summere, med stor møye. Min sønn fikk gleden av å være tidlig ute, noe jeg selvsagt unnet sønnen min. Det er viktig at man evner å la barna oppleve glede. Jeg har altså lykkes i å få en sønn, oppleve at han gjorde tidlige gutteting og gledet meg over hans resultat og på toppen av det hele sitter jeg og koser meg med resultatet av hans glede. Bare lutter glede å spore så langt.

Nå begynner problemene å dukke opp. Hvis jeg mener noe med å la mine barn oppleve glede, som det å bli foreldre jo er, må jeg i likestillingens navn også gi mine døtre muligheten til å oppleve det samme tidlig, igjen gitt den gleden det ga meg å bli tidlig far.

Om jeg følger denne tanken videre, er det jo naturlig å anta at jeg legger vekk hagla og unnlater å skyte den jyplingen som legger an på en av mine døtre. En veldig besværlig tanke må jeg innrømme.

Saken er altså den at gutter gjerne skal ha tidlig seksuell debut og slik vise at de er ekte gutter, mens jenter skal vente og slik vise at de er dydige jenter. Når min sønn evt skal debutere er det greit at han gjør det med jevnaldrende jenter, altså noens døtre. Mine døtre derimot, skal selvsagt ikke debutere tidlig.

Jeg begynner å ane dypet i begrepet paradoks. Og det er barnebarnets skyld!