Skillsmisser og karakterstyrke

"Er du gift, eller er du dømt for andre alvorlige handlinger", burde være et naturlig spørsmål ved for eksempel et jobbintervju. Det å være gift må anses som en tvilsom handling siden så mange velger å skille seg. Skillsmissestatistikken fyker til værs om dagen. Har du ikke vært gift før, er du helt ute. Hva er det som gjør at vi ikke evner å holde sammen med kjerringa, som planen var?

Spørsmålet er stort, komplekst og fortjener alvorlig ettertanke. Kanskje bør man starte med en annen innfallsvinkel? Hvorfor man i utgangspunktet gifter seg, kan muligens være en bedre tilnærming? Jeg tror mange går i fella allerede her. Når du treffer en dame på byen, tar en drink, og etter fem minutter plutselig oppdager at du har gått tørr for småprat, kan mange finne på å havne utpå glattisen. "Vil du gifte deg med meg", er ikke det lureste å si når tausheten dukker opp og man ikke har mer å snakke om. Noen ekteskap synes faktisk å virke som om de oppstod av denne grunn.

Havner man i et ekteskap inngått på et lignende grunnlag, er karakterstyrke avgjørende for hvorvidt du faktisk evner å fortsette å være gift. Man skal ha stor karakterstyrke for å greie og være gift med noen man egentlig ikke kan fordra, men likevel har gitt et løfte om til evig tid osv. På den annen side gjelder det å være karaktersvak nok til å nyte livet. Her oppdager man fort at man står midt i paradokset.

Fanatisme av alle slag er jo noe vi advarer mot om dagen. Radikaliseringen er farlig og vi må ha tiltak for å forhindre slikt. Derfor må det kanhende endres litt på ordlyden i "til døden skiller oss av". Setningen høres dramatisk nok ut til å minne om fanatisme. Noen hevder de er gift, men ikke fanatisk, kanskje nettopp for å unngå å havne utpå den galeien. Jeg har en kjenning som var bifil før han endte opp med å bli radikalisert. Fra å være en som kunne omgås alle seksuelt ble han radikalisert inn i homofili. Han endte opp som en ortodoks homse. Er du tro mot din kone, må du altså kunne se deg selv som radikalisert og ortodoks.

Når nå så mange velger å skille seg, bør man kanskje se mer på hvordan man skal lære seg å leve i og med ekteskapet for å unngå å havne i radikaliseringsfella hvor du ender opp med den samme ektefellen til evig tid. Trofast bør man jo være i ekteskapet. Det er gjerne slik med ektefeller at de har en tendens til å være ekstremt egoistiske. De vil rett og slett ha den andre for seg selv. Stikk i strid med hva alle barn lærer i barnehagen skal man plutselig ikke lengre kunne dele med hverandre. Som barn lærte vi å dele når vi hadde godsaker. Personlig er jeg blitt så ekstremt egoistisk med årene at jeg ikke synes det er greit at min kone deler av godsakene.

Det er viktig å være trofast i ekteskapet, men ikke lengre noen skandale å være skilt. Slik kan man kanskje oppsummere holdningen det brede lag har til ekteskapet og skillsmisse om dagen. Dette bringer oss inn på noe som kanskje kan være en god måte å forholde seg til problemstillingen på. Hvis man nå har giftet seg, men samtidig har svak nok karakterstyrke til å kunne nyte livet til tross for en lite forståelsesfull ektefelle, kan løsningen være nærmere enn man tror.

Man skal altså være egoist/ karakterfast og nekte å dele godene når man er gift. Om man så ønsker en endring er det bare å skille seg. Så kan man gifte seg med den som gjorde at man oppdaget hvor karaktersvak man var. Det er viktig at man skiller seg før man er utro. Det er svært viktig å være trofast, men kan kan skille seg og være trofast mot en annen i stedet.

Man kan altså finne en løsning hvor man er radikalisert nok til å være nærmest militant, ortodoks trofast i ekteskapet inntil det blir kjedelig. Da skiller man seg, og viser at man slett ikke er fanatisk, før man gifter seg på nytt og innleder nok en radikaliseringsprosess. Slik er man trofast mot en av gangen og lever i seriemonogami.