Julehandel

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis slik at hun kan få en varm kopp te når hun er ferdig. Også her tenker jeg bare på andre.

 Med andre ord er jeg opptatt av mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass, det er en jungel derute, men de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det.

 Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter?

 På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt.

 Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene eller henne) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

 Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!