Erkjennelsen av at man ikke lengre er så ung som man engang var er etterhvert begynt å sige inn over en. Ikke sånn å forstå at man har så mye valg. Kroppen melder fra om ting den tidligere glatt overså. Mange signaler valgte man å se bort fra med fatale følger. For meg kom første del av denne erkjennelsen i et lystig lag med gode venner. Samtalen dreide seg om idrett og alt man, på det nevnte området, hadde oppnådd og mente man fortsatt evnet å gjøre.
For egen del har jeg alltid vært myk og greid å gå lett i spagat. Det har nok mye å gjøre med at jeg ofte var temmelig svingstang i ungdommen. Dette trodde ikke de andre i det, så langt, lystige laget noe på. Har man tatt seg noen konjak blir det ofte til "åja, kan ikke jeg??" Det ene ordet tok selvsagt det andre, og før jeg visste hva som var i ferd med å skje stod jeg klar til å vise at en middelaldrende mann fortsatt kunne gå i spagat. Jeg skled ned og imponerte selskapet med en vakker spagat. Dongeribuksa skjulte resultatet og jeg greide selv å sitte der i nesten en halv time og late som om ingenting var skjedd før en smertefull hjemtur begynte. Muskelavrivninger er aldri behagelig.
Jeg har etterhvert funnet at man fortsatt kan være både sprek og myk i min alder, men da utelukkende relatert til andre på egen alder. Jeg har derfor begynt å overse yngre hver gang diskusjon om idrett bringes på banen. Å diskutere med dem gir aldri positive utslag. Uansett hvor godt du mener å huske om hvor tøff, sterk og rask du selv var på deres alder, kan de når som helst be deg ut for å bevise det. Da har du tapt. Ikke nødvendigvis bare æren, men også helsen.
Ikke sånn å forstå at man har resignert fullstendig. det er vel mer slik at man ikke lengre tar ting i hverdagen like for gitt som man gjorde før. Man forholder seg liksom litt mer til realiteter man før kunne overse. Der man før skled lettvint ut på glattisen i vissheten om at et fall lett kunne kamufleres med en elegant rulle, før man tok nakkespretten opp igjen, tenker man nå litt mer over at man nok er blitt mer sprø på mer enn en måte med årene.
Et godt eksempel i så måte er når jeg finner det for godt å knytte skolissene. Jeg greier selvsagt lett å bøye meg ned og gjennomføre nevnte handling. det er bare det at jeg i det siste har begynt å tenke over om det er andre ting jeg også kunne gjort når jeg nå engang er der nede. Noen velger å se denne tregheten hos oss som ikke lengre er i vår gryende ungdom som et utslag av visdom. Altså at vi tenker oss bedre om og slik fremstår som mer gjennomtenkte og vise enn før. Det kan sikkert være riktig. Når jeg tenker meg om fremstår det som en, rett nok søkt, men ganske så sympatisk forklaring. I realiteten ser jeg det selv som et utslag av at jeg nok er tregere enn før. Visere, forhåpentligvis, men definitivt tregere!
Visdommen er muligens en illusjon idet gjennomtenksomhet forveksles med treghet. Vi glemmer også mer enn vi gjorde før. Jeg har tidligere skrevet om det skrekkelige møtet med noen du rett og slett ikke husket hvem var, men som godt husket deg. Dette inntreffer selvsagt oftere med årene. Man begynner med å glemme navn, deretter ansikter. Før man vet ordet av det, kommer man ut fra badet og har glemt å trekke opp glidelåsen. Verre blir det når man glemmer å trekke ned glidelåsen.
Når man er i førtiårene sies det at man er i alderdommens ungdom. Jeg liker å tenke på det som en ungdom, og slipper ikke tanken selv om jeg snart passerer femti. Da går jeg heller over i alderdommens ungdom, slik holder jeg meg enda en tid til ungdommen. Her ser vi selvsagt store forskjeller på mennesker. Noen av oss erkjenner at det skjer og forholder oss til det. Vi trener gjerne i håp om å bremse alderdommen, men vet at vi ikke lengre blir bedre, bare saktere verre.
Noen av mine jevnaldrende venner, som aldri var særlig aktive som yngre, har plutselig tatt helt av. De bruker formuer på sykler, ski og alt de tidligere kun så på TV. Dødsraten øker selvsagt idet et allerede utrent hjerte godt oppe i årene plutselig skal yte på et nivå det aldri har hørt om. Damer jeg kjenner velger gjerne en annen vei. De skal se ut som sine døtre. Det er ikke pent å bruke uttrykket stygt om middelaldrende damer som fortvilt forsøker å dytte en normal 50 års rumpe inn i trange jeans designet for fjortiser, samtidig som trutmunnen er malt smellrød og trynet er gnidd inn med merkelige kremer. Jeg vil aldri bruke uttrykket stygg om noen, men det er ikke til å slå under en stol at noen kan fremstå som svært visuelt krevende.
En venn av meg fikk et brutalt møte med sin egen alder. Han har vært ungkar hele sitt liv og hadde i en alder av straks 60 ikke tenkt over utviklingen da han plutselig befant seg på vei til en romantisk helg med en ny flamme. Han hadde stoppet på veien og kjøpt kondomer for sikkerhets skyld. Damen, som var like gammel, lo godt da hun mente han heller kunne brukt pengene på rynkekrem idet hun for lengst hadde passert forplantningsdyktig alder.
Det beste er vel nettopp at man glemmer mer enn man før gjorde. Det er mange ting jeg gjorde, da jeg var yngre, jeg er takknemlig for at jeg er i stand til å glemme i dag. Hver dag er jeg veldig fornøyd med at jeg vokste opp uten smarttelefon og slik lett kan glemme de idiotiske påfunn, jeg helst ser begravet. Dagens unge må forholde seg til at hver dumme ting de finner på dokumenteres til evig tid. For egen del bruker jeg tid på å samle inkriminerende bilder og slikt til talen jeg skal holde når ungene gifter seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar