Ishockey

Jeg har forsøkt å se på ishockey. Denne sporten hvor man ratter rundt i 200 km/t med kniver under beina på glatt is. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke forsto så mye utover at det dreier seg om å få pucken inn i motstanderens mål oftere enn motstanderen får til det samme i ditt lags mål. Så langt alt vel.Det er mange begreper inne i bildet. Disse forstår jeg ingenting av, icing feks. Men uavhengig av ulike begreper som kontrollerer spillets gang er det til syvende og sist det laget som scorer mest som vinner.

Jeg har forsøkt å følge med, men må bare erkjenne at mine øyne på ingen som helst måte greier å henge med på den fordømte pucken. Den beveger seg så fort at før jeg har blunket er den på andre siden av banen. Plutselig er det mål, noe du får vite når det ene laget jubler mens de andre er sure. Etterpå får du se det hele i sakte film om du er heldig.

Underveis skjer det masse du ikke forstår, mye fordi du ikke greier å se hvor pucken er. Jeg regner med at spillerne har en viss oversikt over den siden de greier å treffe den med kølla. Mens alt skjer i full fart, og du strever med å følge med, skjer det noe rart. Plutselig ryker to spillere opp og slåss. Hvorfor er det ikke så greit å vite siden det hele skjer så fort. Uansett er slåsskampen et faktum.

Gutta hiver av seg både hjelm og hansker og ryker i hop mens de stadig ramler omkull, det er ikke så greit å bryte og bokse med skøyter selvsagt. Det er her jeg lurer på noe. Nå er jeg en godt voksen mann og forlengst ferdig med ungdomstidens slåssing. Skulle noen slå meg ville jeg selvsagt meldt dette til politiet og vedkommende ville måtte svare for seg i retten, Slik er det ikke i ishockey.

Her kan de sette i gang direkte voldsbruk nesten uten konsekvenser. Det eneste som skjer er at de får et par minutter i fryseboksen, det er sikkert derfor de er så godt kledd. Det er som regel temmelig kaldt i en fryseboks. De hamrer løs på hverandre mens en dommer forsøker å skille dem, som regel uten å lykkes helt. Så skjer noe enda merkeligere. Vi må jo formode at de to som sloss har en eller annen grunn til dette, selv om vi andre ikke skjønner hvorfor. Men for dem må det jo være noe som rettferdiggjør voldshandlingene.

Det merkelige er at de andre spillerne på de respektive lag plutselig blir uvenner. Så langt har de ikke vært en del av det, som jeg kan se, men det faktum at to stykker sloss, fører gjerne til at hele gjengen hiver fra seg hansker og hjelmer. Masseslagsmålet er et faktum. Dagen etter nevnes dette ikke med et ord i media. Kun resultatet av kampen nevnes før man turer videre til andre viktige nyheter.

Hadde 10 stykker røket opp og slåss midt på Karl Johan hadde politiet vært på pletten i løpet av kort tid. Slåsskjempene ville havnet i varetekt og det ville blitt opprettet sak mot de deltakende. Disse ville risikert bøter for forstyrrelse av offentlig ro og orden for ikke å snakke om fengsel for voldsbruk. Erstatning for skader de måtte ha påført kommer på toppen. Gjett om dette hadde vært førstesideoppslag i media?

I ishockey er dette ikke en problemstilling. Her kan man hive seg ut i de rene voldsorgier, gjerne med barn på tribunen, og dette uten andre konsekvenser enn en tominutters utvisning. det verste er imidlertid noe helt annet. La oss nå si at jeg, mot formodning, sto på to skøyter og ble angrepet av en sint fyr kledd som jeg. Altså med hjelm, visir, skøyter, kølle og hansker. Hvis jeg nå først skulle blitt angrepet var jo det siste jeg ville gjort å hive av meg hjelm og visir og slik risikert skader.

Den andre fyren kunne heller fått gi meg en real knyttneve, uten hanske, rett i hjelmen. Deretter kunne han tuslet på legevakten med brukket hånd, jeg hadde da hjelm på. Skulle han unnlate å skade hånda på hjelmen min ville jeg selvsagt forsvart meg. Ikke med å ødelegge min egen hånd, hvorfor skulle jeg det? Jeg har da en kølle å slå med. Jeg hadde selvsagt knallet den i pappen på ham, evt gitt ham et kne i pungen, før jeg snudde meg og stakk av.

Ingen rett i verden ville straffet meg for å slå en voldelig fyr som angriper meg på gata, mens tusener ser på. Om jeg kakket ham i hodet var det selvsagt i selvforsvar. Et ballespark ville fint gått inn under det man kaller rimelig maktbruk i selvforsvar. Så ikke på en ishockeybane. Hadde jeg gjort det eneste riktige, nemlig forsvart meg med de midler jeg hadde tilgjengelig, hadde jeg blitt sendt ut av banen i betydelig mer enn to minutter. Jeg hadde sannsynligvis blitt nektet å spille mer ishockey. På toppen av det hele ville jeg blitt hengt ut i media som en gærning som slår folk med kølle. Jeg hadde sikkert mistet retten til å spille ishockey på livstid. Selvsagt hadde jeg havnet under tiltale og havnet i fengsel for alt jeg vet.

Men det er helt greit å slå hverandre helseløs i gjengslagsmål når man spiller hockey. Publikum jubler til og med. Jeg har til og med en kjenning som er politi. Han erkjenner åpent at han ser på dette uten å gripe inn. Nei, jeg forstår ikke helt denne idretten. Kanskje skal jeg gå på kamp en gang istedenfor å se det på TV? Alle sier det er veldig gøy.

Hypokondere

Før i tiden hadde man liten tid til å være syk. Dette medførte at man gikk på jobb til og med når man var syk, noe som ikke alltid var så bra siden man da smittet de andre på jobb. I dag har det endret seg en smule. Norske leger slår fast at av 100 mennesker som hevder å ha en eller annen allergi er det bare ca 20 som faktisk har det.

Dette kalles selvdiagnostisering. Mennesker leter på nett for å finne et eller annet de kan synes å reagere på og finner fort sin egen diagnose. Du er liksom ikke helt frisk hvis du ikke har en eller annen sykdom du kan lide av. Allergi mot hunder er åpenbart en folkelidelse her til lands. Det er bare å ringe rundt til foreningen for omplassering av dyr. Der vil du finne drøssevis av hunder som omplasseres pga allergi mot hunder. Noen av dem har til og med vært omplassert flere ganger pga allergi. Det faktum at de gjerne er umedgjørlige og gjerne aggressive sier man lite om. De er ikke like lette å omplassere da.

Nei da er det bedre å ha en diagnose. For mange hundeeiere burde kanskje diagnosen hett "kronisk ute av stand til å håndtere bikkja". Antallet diagnoser stiger for hver dag som går og stadig nye og sykere lidelser dukker opp, noe som selvsagt ikke gjør det lettere for de som faktisk er syke. Sist ut er vår alles kjære prinsesse, du vet hun med engleskolen. Nå har hun endelig funnet ut hvorfor hun har hatt det så trist i oppveksten. Hun lider nemlig av høysensitivitet. Etter dette kommer nok nevnte lidelse til å ta av. Personlig kjenner jeg selv av og til et snev av høysensitivitet. Jeg reagerer veldig negativt på franske biler selvsagt, men også på folk som finner på noe de kan lide av, spesielt høysensitivitet.

Slår man opp i et hvilket som helst leksikon finner man navnet på lidelsen mange synes å være rammet av i dag. Den er gammel og veldokumentert og kalle hypokonderi. Lidelsen er helt klart reell og ganske sikkert ille nok for den som sliter med det. Du trenger med andre ord ikke å lete etter noen slags nye, mystiske lidelser, diagnosen er klar. Det finnes til og med hjelp å få.

Hypokonderen sliter med at han tror han lider av et eller annet som sikkert er veldig farlig, men som kun er noe han tror han lider av. Det kjennes selvsagt reelt nok ut for den som sliter med slikt og er en plagsom lidelse for den som er rammet. Problemet med diagnosen er jo at man helst ikke vil bli forbundet med å være en som tror han er syk. Det høres jo helt sykt ut. Derfor finner vi opp stadig nye og mer finurlige lidelser ingen har hørt om og som selvsagt ikke kan dokumenteres annet enn at mange nok tror på det, såkalte alternative fakta.

Alt dette kommer selvsagt av at vi har tid og råd til slikt. En undersøkelse i en flyktningeleir i Hellas ville neppe påvist noen epidemi hva matintoleranse angår. Der tålererer man nok det man får. Har man råd og, ikke minst tid, finner man lett nye ting å lide av. I vår overflod har vi til og med tid og råd til å lide av midtlivskrise. Det er en sykdom som best kureres med å få seg motorsykkel, skinnvest og ny kjerring, gjerne ei som er 20 år yngre enn den gamle.

For ikke så lenge siden var det ingen som hadde hørt om midtlivskrise. Det var selvsagt fordi man var for opptatt med å jobbe for å få endene til å møtes og hadde liten tid til imaginære lidelser. Led man av noe da, var man faktisk syk. I dag har vi så god råd at vi finner på sykdommer som aldri har eksistert og neppe vil komme til å gjøre det heller. De som lider mest av dette er selvsagt de som faktisk er syke og har en faktisk lidelse.

Personlig er jeg negativt høysensitiv overfor mennesker med lidelser som ikke eksisterer. Jeg er like høysensitiv stilt ovenfor slikt som jeg er positivt sensitiv stilt ovenfor mennesker som faktisk er syke. Til de der ute som lider av ikkeeksisterende sykdommer har jeg et råd. Kjøp gravsteinen allerede nå. På den bør det graveres inn "Hva var det jeg sa"!

Puppeforstørrelser og prostataoperasjoner

"Liver er urettferdig, venn deg til det". Dette mantra har jeg forsøkt å tvinge mine barn til å svelge, foreløpig uten hell. Fortsatt gnager de over urettferdigheter de mener seg utsatt for. Min sympati for dem her er relativt begrenset. Min barndom dreide seg i stor grad om å akseptere urettferdigheten som en del av livet og etterhvert levde man greit med det. Jeg synes fortsatt at jeg burde få like mye penger som Bill Gates, men skjønner at dette er en urettferdighet jeg kan leve med.

Det som imidlertid ikke er like greit er at lærdommen barna får skal ramme en stakkar midt i trynet i godt voksen alder. Jeg er for gammel til å akseptere at livet er urettferdig på samme måte som da jeg var liten. Derfor denne protesten mot en grusom og utålbar urettferdighet vi daglig rammes av.

Jeg snakker selvsagt om rosabloggere. Slike unge damer, som ved hjelp av tastaturet, mener å ha en gudegitt rett til å synes noe om alt mellom himmel og jord. De synes gjerne noe om det som befinner seg mellom beina også, for ikke å snakke om pupper og fjes. Dette er selvsagt en menneskerett og deres rett til å skrive angripes selvsagt ikke av meg. Det skulle vel tatt seg ut.

Nei, rosabloggere må selvsagt ha sin rett til å operere puppene sine og legge bilder ut for å synliggjøre deres selvrealisering for allverden. Heri finnes det ingen urettferdighet. Det finnes, for alt jeg vet, masse mennesker som er svært opptatt av puppene til unge damer. Selvsagt gjør det det. De tjener jo masse penger på det. Jeg synes ikke engang det er urettferdig at de tjener penger på det. Nei dette lever jeg veldig godt med. Min egen interesse for silikonpuppene til yngre damer er derimot noe begrenset.

Leppeforstørrelser som gjør at de ser ut som merkverdige ender med nese og hår plager meg heller ikke nevneverdig. Det er ikke det minste urettferdig at de fikser på trynet sitt slik at de ser ufattelig teite ut, legger bilder av dette ut på bloggen med kommentarer om hvor fantastisk de føler seg, og tjener enda mer penger på det. Selvrealisering er i vinden som aldri før og det er rettferdig at yngre damer driver med slikt. Skulle da bare mangle. Jeg kan velge å unnlate å se på disse bloggene og ingenting urettferdig har skjedd.

Siden media dekker det meste av disse yngre damebloggernes gjøren og laden, får man jo med seg mye av det som skjer. Derfor har jeg til og med akseptert at det åpenbart har enorm nyhetsverdi for oss alle om en av de nevnte bloggerdamene har fått en piercing i musa, evt brystvorten. Det er også greit for meg at riksmedia ikke har for vane å vise bilder av dette.Jeg er så gammel at jeg ikke helt greier å akseptere at skarpe gjenstander og genitalier hører sammen. Men urettferdig? Aldri i verden. Vil mennesker se dette og snakke om det, be my guest. Skulle da bare mangle.

Nei, i fordomsfrihetens navn greier jeg ikke å se at det finnes noe som helst grunnlag for kritikk av disse damenes behov for å vise deler av kroppen sin, samt kommentere rundt dette. Det er heller ikke det minste urettferdig at de tjener seg søkkrike på det. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte. Personlig ville jeg ikke akseptert en skarp kniv i nærheten av helligdommen selv for alle pengene til Bill Gates om han tilbød det. Dette bare for å understreke hvor lite urettferdig jeg finner situasjonen.

Men om jeg nå skulle behøve en liten prostataoperasjon, eller kanskje fjerne en kreftrammet testikkel eller noe sånt, sånn bare for overlevelsens skyld. Hva om jeg fant at pungen, som jo har en tendens til å bli litt slakkere med årene, trengte en aldri så liten oppstrammer? Kanskje jeg fant en sånn kirurg, fikk vedkommende til å skjære vekk et par meter løshud og sy igjen. Kanskje følte jeg meg utrolig selvrealisert av dette. Kanskje ble jeg så glad for min nye, stramme pung at jeg rett og slett tok et bilde av hele stasen og la det ut på bloggen min, i rosa og hele pakken.

Om jeg fant på å gjøre dette, hadde jeg nok fått reaksjoner. Jeg hadde sikkert fått spalteplass i riksmedia også. "Eldre blogger blotter seg, følg rettssaken her", jeg ser overskriftene for meg. Jeg hadde neppe tjent særlig med penger på det heller. Tvert imot ville pengene mine fått ben å gå på som følge av alle erstatningssaker som ville dukket opp pga svidde netthinner hos folk. Ingen ville heller gratulert og hyllet min selvrealisering. Jeg tror rett og slett at min posisjon i samfunnet ville blitt alvorlig forringet, gode kristne ville korset seg og snudd ryggen til. Ingen ville hyllet min åpenhet og uttalt hvor godt det var at jeg valgte å stå frem.

Det er urettferdig det!

Tale er sølv......

Tale er sølv, taushet er gull, heter et gammelt munnhell. Mange andre tilsvarende ordtak forsøker på tilsvarende vis å fortelle oss at det ikke alltid er like lurt å buse ut med det du til enhver tid måtte ha på hjertet. For egen del mistenker jeg vel at jeg ikke alltid blir forbundet med dette ordtaket, av en eller annen grunn. Tale er sølv for taushet er tull, kjennetegner vel i noen grad endel av oss, som ikke alltid holder kjeften igjen.

Ikke desto mindre skjedde det i romjula noe høyst spesielt. Undertegnede greide, ihvertfall nesten, å holde kjeften igjen. Og det i saker som jeg i høyeste grad har meninger om. Det har seg slik at jeg tid om annen drar over til naboen i øst for å kjøre turister med mine hunder. En trivelig geskjeft, som på toppen gjør hundeholdet billigere. Virksomheten gjør at man kommer i kontakt med mennesker fra hele verden, på godt og vondt. Godt, fordi de er der for å oppleve noe de har drømt om, kjøre hundespann på vidda. Vondt fordi det finnes usedvanlig mange utrolig dumme mennesker i verden. Mange av disse velger altså å bruke pengene sine slik at de ender opp i min slede, bak mine hunder.

Slik ville det seg at jeg hadde fire amerikanere sittende i sleden til sammen fire timer en dag. De var fullstendig overgitt over naturen, hundene og det meste. Ord som "marvelous",og "spectacular" brøt stillheten gang på gang, det er svært begrenset hvor lenge amerikanske turister evner å holde kjeft før de føler seg kallet til å komme med noe de oppfatter som lurt å si. Som guide for slike gjelder det å holde kjeft selv, men følge med fordi samtalen går fort og selv om de ser ut til å drite i deg forventer de at du selvsagt skal svare på alt når som helst. Amerikanere ser også ut til å kunne det meste om det meste, ihvertfall i egne øyne. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at en av dem holdt et foredrag om det jeg selv mener å kunne litt om, nemlig hunder.

Jeg nøyer meg med å slå fast at kunnskapen deres om hund lå på nivå med deres evne til å velge en kvalifisert president ved siste valg. Derfor passet jeg mine egne saker som best jeg kunne og tenkte som så at det nok var best for evt tips i ettertid å gjøre gode miner til slett spill. Damen, som mente å kunne mye om hund, ødela imidlertid det hele for meg. Hun beskrev et opptrinn hun hadde vært vitne til og lurte på om jeg syntes hun hadde handlet riktig. Hun hadde, som lærer på tur med klassen, kommet til å overvære to hunder som paret seg med hverandre, eller hadde sex, som hun beskrev dette.

Opplevelsen var selvsagt sjokkerende for en amerikaner. Hanhunden hadde nemlig regelrett voldtatt tispen, og før de greide å komme henne til unnsetning hang de fast. De gjorde alt de kunne, både rev og slet for å berge tispen, helte varmt og kaldt vann på, uten hjelp. Da veterinæren kom slapp hanhunden endelig taket, men skaden var skjedd. Ungene ble nemlig vitne til det hele. Hunder er gjerne ufølsomme for slikt. Hun lurte på hva jeg syntes fordi veterinæren de tilkalte åpenbart ikke var situasjonen voksen. Han hadde bare sett rart på henne og sagt dette var normalt. Hun hadde selvsagt skjelt ham ut, uten at det hjalp. Han satte seg bare i bilen og dro.

Hun stakkar, stod igjen med en gjeng traumatiserte ungdommer og en like traumatisert tispe. Den ansvarlige hanhunden viste ingen tegn til anger, men sleiket åpenlyst på stellet selv om barna så på. Det hun lurte på var om jeg visste bedre måter å få avsluttet slike hundevoldtekter på siden jeg hadde mange hunder. Jeg var veldig stolt av meg selv da jeg nikket gjenkjennende og viste til at det nok gjaldt å holde hanhunder adskilte fra tisper fordi de har en tendens til ikke å ivareta offentlig moral på anstendig vis. Dessuten forsikret jeg om at slike paringer var ukjent for meg. Følget ble etterhvert enige om at hun hadde handlet riktig. Det gjaldt å avslutte slik utukt foran barn snarest mulig.

Etterhvert kom samtalen inn på mat. Den omtalte damen drev for tiden på med en vurdering om hvorvidt hun skulle slutte å spise kjøtt, for å unngå å bidra til drap på dyr. Da de lurte på om jeg jaktet måtte jeg erkjenne at dette hendte, noe som førte til retoriske spørsmål om hvor grusomme naturmennesker kan være. Jeg lyttet til den "intelligente" meningsutveklslingen som endte med en samlet fordømmelse av de av oss som jaktet uskyldige dyr. Selv hadde de anstendighet nok til å handle kjøtt på butikken. Muligens burde jeg fortsatt å holde kjeften igjen og slik kanskje blitt tipset rundhåndet, men det bare måtte ut.

Jeg undret på hvordan kjøttet i sin tid kom til butikker der de kom fra og opplyste om hvordan dette foregikk hos oss. Videre påpekte jeg det åpenbare med at dyr vi jakter i naturen lever fritt helt til det dør plutselig og uventet, med minimal lidelse. Helt dum var de ikke. De skjønte selvsagt at dyr ble slaktet for å slippe inn i butikken. Likevel burde jeg sett det de selvsagt så. Dette dreide seg om det faktum, i deres, øyne, at amerikanske bønder hadde slik omsorg for sine dyrs ve og vel pga strenge dyrvernsinstitusjoners kjærlige overvåkning at dyrene følte denne omsorgen gjennom livet og slik opplevde slakteprosessen mindre ille enn andre dyr som helt uforvarende og uten kjærlige følelser ble myrdet. Det å avlive dyr humant, som de beskrev det, gjorde visstnok selve dødsprosessen mindre opprivende for dyrene fordi de følte kjærlighet hele veien.

Det er utrolig hvor mye man er villige til å gjøre for penger. Slik er jeg 100% prostituert. Slått over denne visdommen ga jeg meg ende over og skjønte umiddelbart hvor mye bedre slaktedyr hadde det på dødsleiet så og si. Jeg så lyset og lovte å slutte med umoralsk jakt og annet tull. Min tidligere uttrykte enighet vedr hanhunders mangel på anstendighet og moral talte til min fordel. For dette ble jeg belønnet med 400 blanke kroner i tips. Denne gangen var taushet bokstavelig talt gull. Men du milde skaper hvor mange dumme mennesker det finnes i verden.