Tale er sølv......

Tale er sølv, taushet er gull, heter et gammelt munnhell. Mange andre tilsvarende ordtak forsøker på tilsvarende vis å fortelle oss at det ikke alltid er like lurt å buse ut med det du til enhver tid måtte ha på hjertet. For egen del mistenker jeg vel at jeg ikke alltid blir forbundet med dette ordtaket, av en eller annen grunn. Tale er sølv for taushet er tull, kjennetegner vel i noen grad endel av oss, som ikke alltid holder kjeften igjen.

Ikke desto mindre skjedde det i romjula noe høyst spesielt. Undertegnede greide, ihvertfall nesten, å holde kjeften igjen. Og det i saker som jeg i høyeste grad har meninger om. Det har seg slik at jeg tid om annen drar over til naboen i øst for å kjøre turister med mine hunder. En trivelig geskjeft, som på toppen gjør hundeholdet billigere. Virksomheten gjør at man kommer i kontakt med mennesker fra hele verden, på godt og vondt. Godt, fordi de er der for å oppleve noe de har drømt om, kjøre hundespann på vidda. Vondt fordi det finnes usedvanlig mange utrolig dumme mennesker i verden. Mange av disse velger altså å bruke pengene sine slik at de ender opp i min slede, bak mine hunder.

Slik ville det seg at jeg hadde fire amerikanere sittende i sleden til sammen fire timer en dag. De var fullstendig overgitt over naturen, hundene og det meste. Ord som "marvelous",og "spectacular" brøt stillheten gang på gang, det er svært begrenset hvor lenge amerikanske turister evner å holde kjeft før de føler seg kallet til å komme med noe de oppfatter som lurt å si. Som guide for slike gjelder det å holde kjeft selv, men følge med fordi samtalen går fort og selv om de ser ut til å drite i deg forventer de at du selvsagt skal svare på alt når som helst. Amerikanere ser også ut til å kunne det meste om det meste, ihvertfall i egne øyne. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at en av dem holdt et foredrag om det jeg selv mener å kunne litt om, nemlig hunder.

Jeg nøyer meg med å slå fast at kunnskapen deres om hund lå på nivå med deres evne til å velge en kvalifisert president ved siste valg. Derfor passet jeg mine egne saker som best jeg kunne og tenkte som så at det nok var best for evt tips i ettertid å gjøre gode miner til slett spill. Damen, som mente å kunne mye om hund, ødela imidlertid det hele for meg. Hun beskrev et opptrinn hun hadde vært vitne til og lurte på om jeg syntes hun hadde handlet riktig. Hun hadde, som lærer på tur med klassen, kommet til å overvære to hunder som paret seg med hverandre, eller hadde sex, som hun beskrev dette.

Opplevelsen var selvsagt sjokkerende for en amerikaner. Hanhunden hadde nemlig regelrett voldtatt tispen, og før de greide å komme henne til unnsetning hang de fast. De gjorde alt de kunne, både rev og slet for å berge tispen, helte varmt og kaldt vann på, uten hjelp. Da veterinæren kom slapp hanhunden endelig taket, men skaden var skjedd. Ungene ble nemlig vitne til det hele. Hunder er gjerne ufølsomme for slikt. Hun lurte på hva jeg syntes fordi veterinæren de tilkalte åpenbart ikke var situasjonen voksen. Han hadde bare sett rart på henne og sagt dette var normalt. Hun hadde selvsagt skjelt ham ut, uten at det hjalp. Han satte seg bare i bilen og dro.

Hun stakkar, stod igjen med en gjeng traumatiserte ungdommer og en like traumatisert tispe. Den ansvarlige hanhunden viste ingen tegn til anger, men sleiket åpenlyst på stellet selv om barna så på. Det hun lurte på var om jeg visste bedre måter å få avsluttet slike hundevoldtekter på siden jeg hadde mange hunder. Jeg var veldig stolt av meg selv da jeg nikket gjenkjennende og viste til at det nok gjaldt å holde hanhunder adskilte fra tisper fordi de har en tendens til ikke å ivareta offentlig moral på anstendig vis. Dessuten forsikret jeg om at slike paringer var ukjent for meg. Følget ble etterhvert enige om at hun hadde handlet riktig. Det gjaldt å avslutte slik utukt foran barn snarest mulig.

Etterhvert kom samtalen inn på mat. Den omtalte damen drev for tiden på med en vurdering om hvorvidt hun skulle slutte å spise kjøtt, for å unngå å bidra til drap på dyr. Da de lurte på om jeg jaktet måtte jeg erkjenne at dette hendte, noe som førte til retoriske spørsmål om hvor grusomme naturmennesker kan være. Jeg lyttet til den "intelligente" meningsutveklslingen som endte med en samlet fordømmelse av de av oss som jaktet uskyldige dyr. Selv hadde de anstendighet nok til å handle kjøtt på butikken. Muligens burde jeg fortsatt å holde kjeften igjen og slik kanskje blitt tipset rundhåndet, men det bare måtte ut.

Jeg undret på hvordan kjøttet i sin tid kom til butikker der de kom fra og opplyste om hvordan dette foregikk hos oss. Videre påpekte jeg det åpenbare med at dyr vi jakter i naturen lever fritt helt til det dør plutselig og uventet, med minimal lidelse. Helt dum var de ikke. De skjønte selvsagt at dyr ble slaktet for å slippe inn i butikken. Likevel burde jeg sett det de selvsagt så. Dette dreide seg om det faktum, i deres, øyne, at amerikanske bønder hadde slik omsorg for sine dyrs ve og vel pga strenge dyrvernsinstitusjoners kjærlige overvåkning at dyrene følte denne omsorgen gjennom livet og slik opplevde slakteprosessen mindre ille enn andre dyr som helt uforvarende og uten kjærlige følelser ble myrdet. Det å avlive dyr humant, som de beskrev det, gjorde visstnok selve dødsprosessen mindre opprivende for dyrene fordi de følte kjærlighet hele veien.

Det er utrolig hvor mye man er villige til å gjøre for penger. Slik er jeg 100% prostituert. Slått over denne visdommen ga jeg meg ende over og skjønte umiddelbart hvor mye bedre slaktedyr hadde det på dødsleiet så og si. Jeg så lyset og lovte å slutte med umoralsk jakt og annet tull. Min tidligere uttrykte enighet vedr hanhunders mangel på anstendighet og moral talte til min fordel. For dette ble jeg belønnet med 400 blanke kroner i tips. Denne gangen var taushet bokstavelig talt gull. Men du milde skaper hvor mange dumme mennesker det finnes i verden.