Dagens diskusjon rundt den såkalte nærpolitireformen skal jeg la ligge i ro og fred. Hverken interessen eller kompetansen strekker til. Men siden diskusjonen nå engang går så høylydt skal jeg heller drømme meg litt tilbake til den tiden da vi hadde en gammeldags Lensmann å forholde oss til. At livet var noe enklere da, er vel ikke til å komme fra. Narkotika hadde vi nok hørt om, men slikt var det bare noen gærninger i byen som drev med, uten at vi helt visste hva det faktisk var for noe.
Gammellensmannen forholdt seg til livet slik det var og brukte neppe tid på bekymringer om hverken nær eller fjernpoliti. Han hadde sitt og sine å stri med, metodene var praktisk tilnærmet, og reaksjonene på overtredelser varierte med pedagogiske tilnærminger. Han hadde kontroll og oversikt over sitt område. Uansett hvor komplisert en situasjon var, visste du at bare lensmannen kom, ordnet det meste seg.
For oss som vokste opp på bygda var verden forutsigbar og grei å forholde seg til. Det vi omtalte som negere var noe vi først ante hva var da vi fikk fargefjernsyn. Hverken slike eller de såkalte muhammedanere besøkte oss i Håkvik den gangen. Ikke sånn å forstå at vi var fordomsfrie. Vi hadde bare ikke lært at vi burde hatt fordommer mot dem. Vi hadde nok med våre fordommer mot homofile, franske biler, byfolk og andre merkverdigheter vi ikke forsto oss på.
Uansett hva som stod på visste vi en ting. Lensmannen ville stille opp på kort varsel og fikse det. Han utferdiget bøter, krevde dem inn, og hadde reaksjonsmåter politiet i dag ikke kjenner, eller får benytte. Hadde noen pøbler gjort hærverk, ble de røyket ut, dratt frem etter ørene, og stilt angrende fram for offeret. Etter å ha tilstått måtte de tåle lange moraliserende formaninger før de kunne sone straffen. Den var gjerne å rydde opp etter seg før man kunne arbeide inn verdien av det ødelagte gjennom fysisk arbeid på offerets åker, som trengte å lukes.
Slike ting havnet ikke i noen form for offentlige rulleblad, som kunne plage forbryteren over tid. Bygdas hån hang over stakkaren en periode fram til åkeren bar grønt og alle kunne se at straffen var sonet.
Hadde en fyr satt unge på en dame han ikke var gift med, var det lensmannen som stod for innkrevingen av evt bidrag. Dette var lenge før Statens innkrevingssentral for bidragssaker ble opprettet i Bjørnevatn ved Kirkenes. Både vurderingen av hva som skulle betales, og hvordan, ble ordnet av lensmannen. Her var det rom for utrolig mange løsninger dagens byråkrati aldri har hørt om. Jeg vet om menn som har gjort opp sin gjeld gjennom å levere gratis ved, poteter, samt å stille opp som vaktmester for å fikse det som trengtes på bil eller annet for damen med barnet. Dette var så lenge siden at det selvsagt var utenkelig at menn kunne ta vare på barn. Morspresumsjon het det på fint juristspråk.
Selv har jeg en karriere som hardkokt forbryter. Jeg hadde, av min far, fått hans gamle Tempo Comet. For uinvidde var dette svære saker. De andre dro rundt på knallerter på 50 kubikk. Min Tempo hadde mer å fare med. Den dro lett opp i 80 km/t med to på. Da får det heller være at den hadde kåpe. Altså et deksel for å beskytte kalde knær. Dette ble ikke ansett som spesielt mandig, men ble oppveiet av overlegen fart og akslerasjon.
Saken var at den ikke var registrert. Nå betydde ikke det så mye all den stund jeg ikke var gammel nok til å inneha sertifikat heller. Dette var normalt ikke noe å bry seg med, noe ingen heller gjorde så lenge man hadde vett til å kjøre sakte forbi husene der kjente grinebitere bodde, ingen navn nevnt, men slettes ikke glemt (forbaska surpeiser)!
Så en dag ville det seg slik at jeg hadde penger i lomma og tenkte meg på butikken for å bruke dem opp. Dette innebar å krysse den røde linjen, her snakker vi om selveste Europavei 6. Idet jeg dro over veien og stoppet ved butikken skjedde det. Rett bak meg stoppet en orange Ford Consul coupe med svart tak. Blodet frøs til is i årene. Dette var lensmannens bil. Jeg så for meg vann og brød, to års utsettelse på sertifikatet, samt dom om å kjøre fransk bil i fremtiden eller annen tortur.
Han kom rolig gående mot meg, stoppet, mens han studerte meg og mopeden. Spurte så om ikke dette var en lett motorsykkel og derfor krevde sertifikat. Her måtte jeg bare nikke. Siden dette var den allvitende lensmannen visste han selvsagt at jeg ikke var fylt 14 enda og dermed langt unna å være gammel nok til engang å tenke ordet sertifikat. Han påpekte at det heller ikke var skilter på mopeden min, noe som var så populært i byen.
Livet passerte revy idet han spurte om ikke jeg var Reidars gutt. Selvsagt visste han både hvem min far og mor og resten av slekta var. Vi snakker jo her om selveste lensmannen!
Han la rolig armen om skuldrene mine og uttalte dette, her sitert slik jeg husker det: "Nå skal du høre her unge mann. Her i bygda har vi det slik at når man er for ung til å ha sertifikat og kjører en uregistrert motorsykkel, gjelder det visse regler du må kunne. Du skal aldri krysse E-6 før du er gammel nok og har skilter på. Når du kjører med denne før dette skal du gjøre det på Kolonistveien (En grusvei opp gjennom bygda). Nå leier du den tilbake over E-6, så snakker vi ikke mer om dette. Hils din bestefar fra meg". Det er unødvendig å nevne at jeg aldri mer krysset E-6 med mopeden igjen.
Den nevnte nærpolitireformen har jeg, som nevnt, ingen formening om. Jeg vil likevel savne tiden da vi hadde en vaskeekte lensmann. En sånn som kjente alle. Han som visste om den gutten som ville få rundjuling hjemme om visse ting ble bragt på bane og derfor tok det i stillhet med gutten selv. Han som fungerte som veileder og hadde tid til å sette seg ned med oss og diskutere hvor ørreten bet best og når. Han som formante oss å høre etter hva læreren sa og gjøre leksene, men skjønte at ikke alle skulle bli advokater og leger. Noen skulle bli bønder og rørleggere, og det var like viktig.
Selv om det enda svir i øret etter de gangene han tok tak i øreflippen og halvveis løftet meg på tærne, mens han øste eder og forbannelse over meg om jeg ikke hørte etter, og "gudnåde deg om du er oppkjeftig gutt", vil jeg tenke tilbake på ham med vemod og savn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar