Hvor ble det av Lensmannen?

Dagens diskusjon rundt den såkalte nærpolitireformen skal jeg la ligge i ro og fred. Hverken interessen eller kompetansen strekker til. Men siden diskusjonen nå engang går så høylydt skal jeg heller drømme meg litt tilbake til den tiden da vi hadde en gammeldags Lensmann å forholde oss til. At livet var noe enklere da, er vel ikke til å komme fra. Narkotika hadde vi nok hørt om, men slikt var det bare noen gærninger i byen som drev med, uten at vi helt visste hva det faktisk var for noe.

Gammellensmannen forholdt seg til livet slik det var og brukte neppe tid på bekymringer om hverken nær eller fjernpoliti. Han hadde sitt og sine å stri med, metodene var praktisk tilnærmet, og reaksjonene på overtredelser varierte med pedagogiske tilnærminger. Han hadde kontroll og oversikt over sitt område. Uansett hvor komplisert en situasjon var, visste du at bare lensmannen kom, ordnet det meste seg.

For oss som vokste opp på bygda var verden forutsigbar og grei å forholde seg til. Det vi omtalte som negere var noe vi først ante hva var da vi fikk fargefjernsyn. Hverken slike eller de såkalte muhammedanere besøkte oss i Håkvik den gangen. Ikke sånn å forstå at vi var fordomsfrie. Vi hadde bare ikke lært at vi burde hatt fordommer mot dem. Vi hadde nok med våre fordommer mot homofile, franske biler, byfolk og andre merkverdigheter vi ikke forsto oss på.

Uansett hva som stod på visste vi en ting. Lensmannen ville stille opp på kort varsel og fikse det. Han utferdiget bøter, krevde dem inn, og hadde reaksjonsmåter politiet i dag ikke kjenner, eller får benytte. Hadde noen pøbler gjort hærverk, ble de røyket ut, dratt frem etter ørene, og stilt angrende fram for offeret. Etter å ha tilstått måtte de tåle lange moraliserende formaninger før de kunne sone straffen. Den var gjerne å rydde opp etter seg før man kunne arbeide inn verdien av det ødelagte gjennom fysisk arbeid på offerets åker, som trengte å lukes.
Slike ting havnet ikke i noen form for offentlige rulleblad, som kunne plage forbryteren over tid. Bygdas hån hang over stakkaren en periode fram til åkeren bar grønt og alle kunne se at straffen var sonet.

Hadde en fyr satt unge på en dame han ikke var gift med, var det lensmannen som stod for innkrevingen av evt bidrag. Dette var lenge før Statens innkrevingssentral for bidragssaker ble opprettet i Bjørnevatn ved Kirkenes. Både vurderingen av hva som skulle betales, og hvordan, ble ordnet av lensmannen. Her var det rom for utrolig mange løsninger dagens byråkrati aldri har hørt om. Jeg vet om menn som har gjort opp sin gjeld gjennom å levere gratis ved, poteter, samt å stille opp som vaktmester for å fikse det som trengtes på bil eller annet for damen med barnet. Dette var så lenge siden at det selvsagt var utenkelig at menn kunne ta vare på barn. Morspresumsjon het det på fint juristspråk.

Selv har jeg en karriere som hardkokt forbryter. Jeg hadde, av min far, fått hans gamle Tempo Comet. For uinvidde var dette svære saker. De andre dro rundt på knallerter på 50 kubikk. Min Tempo hadde mer å fare med. Den dro lett opp i 80 km/t med to på. Da får det heller være at den hadde kåpe. Altså et deksel for å beskytte kalde knær. Dette ble ikke ansett som spesielt mandig, men ble oppveiet av overlegen fart og akslerasjon.

Saken var at den ikke var registrert. Nå betydde ikke det så mye all den stund jeg ikke var gammel nok til å inneha sertifikat heller. Dette var normalt ikke noe å bry seg med, noe ingen heller gjorde så lenge man hadde vett til å kjøre sakte forbi husene der kjente grinebitere bodde, ingen navn nevnt, men slettes ikke glemt (forbaska surpeiser)!

Så en dag ville det seg slik at jeg hadde penger i lomma og tenkte meg på butikken for å bruke dem opp. Dette innebar å krysse den røde linjen, her snakker vi om selveste Europavei 6. Idet jeg dro over veien og stoppet ved butikken skjedde det. Rett bak meg stoppet en orange Ford Consul coupe med svart tak. Blodet frøs til is i årene. Dette var lensmannens bil. Jeg så for meg vann og brød, to års utsettelse på sertifikatet, samt dom om å kjøre fransk bil i fremtiden eller annen tortur.

Han kom rolig gående mot meg, stoppet, mens han studerte meg og mopeden. Spurte så om ikke dette var en lett motorsykkel og derfor krevde sertifikat. Her måtte jeg bare nikke. Siden dette var den allvitende lensmannen visste han selvsagt at jeg ikke var fylt 14 enda og dermed langt unna å være gammel nok til engang å tenke ordet sertifikat. Han påpekte at det heller ikke var skilter på mopeden min, noe som var så populært i byen.
Livet passerte revy idet han spurte om ikke jeg var Reidars gutt. Selvsagt visste han både hvem min far og mor og resten av slekta var. Vi snakker jo her om selveste lensmannen!

Han la rolig armen om skuldrene mine og uttalte dette, her sitert slik jeg husker det: "Nå skal du høre her unge mann. Her i bygda har vi det slik at når man er for ung til å ha sertifikat og kjører en uregistrert motorsykkel, gjelder det visse regler du må kunne. Du skal aldri krysse E-6 før du er gammel nok og har skilter på. Når du kjører med denne før dette skal du gjøre det på Kolonistveien (En grusvei opp gjennom bygda). Nå leier du den tilbake over E-6, så snakker vi ikke mer om dette. Hils din bestefar fra meg". Det er unødvendig å nevne at jeg aldri mer krysset E-6 med mopeden igjen.

Den nevnte nærpolitireformen har jeg, som nevnt, ingen formening om. Jeg vil likevel savne tiden da vi hadde en vaskeekte lensmann. En sånn som kjente alle. Han som visste om den gutten som ville få rundjuling hjemme om visse ting ble bragt på bane og derfor tok det i stillhet med gutten selv. Han som fungerte som veileder og hadde tid til å sette seg ned med oss og diskutere hvor ørreten bet best og når. Han som formante oss å høre etter hva læreren sa og gjøre leksene, men skjønte at ikke alle skulle bli advokater og leger. Noen skulle bli bønder og rørleggere, og det var like viktig.

Selv om det enda svir i øret etter de gangene han tok tak i øreflippen og halvveis løftet meg på tærne, mens han øste eder og forbannelse over meg om jeg ikke hørte etter, og "gudnåde deg om du er oppkjeftig gutt", vil jeg tenke tilbake på ham med vemod og savn.

Indoktrinering er en kunst

Historien har vist oss at indoktrinering har fungert og fungerer utmerket for de som ønsker å kontrollere mennesker. Vi forstår gjerne indoktrinering som et systematisk forsøk på å påvirke en eller flere personer. Begrepet er som regel ment i negativ betydning. Både ytre høyre og ytre venstre benyttet og benytter indoktrinering, noe som har fungert og fungerer utmerket får man tro, siden det ikke har gått av moten.

Selv vil jeg ta til orde for positiv indoktrinering. Personlig har jeg jobbet intenst med dette for å påvirke mine barn til riktige oppfatninger av hvordan verden er og bør være. Fra jentene mine var små har jeg lært dem at gode kjerringemner vasker kopper og tar seg av huset. Her har min kone dessverre blandet seg inn og skapt forvirring i begrepene, noe som har ført til at jeg selv lager mat og vasker hus. Men tro nå ikke at jeg gir opp så lett. 

Hva slags biler man forholder seg til har jeg lykkes mye bedre med. Begge jentene viser korsets tegn og ytrer "vik fra meg" om de ser en fransk bil Min sønn kjøre selvsagt tysk kvalitet. Dette selvsagt på bakgrunn av stadige innspill fra både meg og andre fornuftige mennesker i sakens anledning. Ungene vet godt at bruk av franske biler er som å røyke hasj eller å spille volleyball. Det leder rett i fortapelsen. De fleste selvmordsbombere sprenger seg i lufta med franske biler. Tilfeldig? Neppe! Det er det samme med bacon. Ungene spiser bacon for harde livet idet de vet at risikoen for å sprenge seg selv i lufta øker dramatisk for mennesker som ikke spiser bacon. Alle disse fornuftige foranstaltninger kommer fra min positive indoktrinering.

Ektemenn kommer jo på et tidspunkt. Begge jentene er selvsagt informert om visse krav som stilles i så måte. Det er svært viktig at de kjenner rutinene som slår inn om de kommer hjem med en fyr med manbag og sånn knute i håret. Jeg er på ingen som helst måte å anse som fordomsfull, men slike blir sendt på hodet ut, det får da være måte på. Min tro er at stadig gjentakelse av dette vil føre til gjensidig glede for hele familien. Kommer de med franske biler blir det et spørsmål om disse skal leveres i papir eller plastsøpla om de parkeres på min tomt.

Hvordan menn skal være er selvsagt gnidd inn til det kjedsommelige. Jeg er derfor overbevist om at ingen av jentene kommer borti fotballspillere, de er jo noen sytpeiser og tåler overhodet ingenting før de ligger og vrir seg i smerter. Disse smertene er selvsagt ingenting imot hva de vil oppleve om de stiller på frierføtter i røde eller grønne fotballsko i mitt hus. Kommer de med svarte sko med hvite striper på kan det hende sklitaklingen i ballehøyde dempes noe.

Tatoveringer er selvsagt djevelens verk. Det er jo noe i veien med folk som frivillig lar andre stikke 1000 huller i huden din for så å fylle disse med blekk. At gutter, med hull i ørene, bør kastreres har lite med fordommer å gjøre selvsagt. Igjen, jeg er selvsagt ikke fordomsfull, men visse ting blir det slått hardt ned på. En god, trygg og positiv indoktrinering her vil spare både meg og jentene for mye bry.

Trygg på at denne indoktrineringen er til det beste for jentene har jeg samvittighetsfullt gjennomført den siden de var små. Som babyer har de sovnet inn til pappas beroligende messing om hvordan det går med menn som bruker parfyme og hårspray. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker over hvor tidlig de ble kjent med mannlige dyder gjennom denne innsatsen. Vissheten om at mine jenter vil gifte seg med ekte menn som går i vedskogen, jakter og kan rygge med henger har mang en kveld lullet meg i søvn.

Hva som egentlig har skjedd er ikke godt å vite. Mistenker selvsagt at fruen har vært ute med revestrekene sine. Kanskje har min homofile bror prøvd seg med å så splid. Uansett ble jeg nettopp utsatt for noe som virkelig har satt min tro på det gode i mennesker, samt indoktrineringens kraft på prøve. At jeg, som så fordomsfritt, har spredt gode holdninger gjennom positiv indoktrinering skulle utsettes for noe så nedrig, ville jeg aldri kunnet forestille meg.

Min eldste datter (hun er selvsagt arveløs nå, i likhet med min sønn med tatoveringene og hullene i ørene), kom hjem med et spørsmål til sin far. Det var et av disse vakre tilfellene hvor en datter ber sin far om råd i hans uendelige visdom. Muligens burde jeg reagert på det sleske gliset som lurte i munnvikene hennes da hun kom med det. Det er ikke godt å vite hva slags onde makter som har tatt bolig i henne når slikt kan skje. Og at det kunne skje til tross for all den indoktrinering som har funnet sted er ufattelig.

Hun startet med, prisverdig nok, å vise til de dyder som preger en ekte mann, en sånn som hun en gang skal gifte seg med, som hun sa. Mitt hjerte svulmet da hun snakket om vedskogen, hundekjøring, jakt og fiske, for ikke å snakke om det å kunne rygge med henger. Hennes visjon om det vakre, velstelte hjemmet han skulle komme hjem til etter endt arbeidsdag gledet meg. Jeg følte virkelig at indoktrineringen virket og at alt mitt strev ble kronet med seier.

Hvorfor hun da kunne finne på, smilende, å spørre meg om hvordan jeg tenkte om hun kom hjem med en fyr som kunne alle disse mannlige tingene, men i tillegg rygget elegant inn oppkjørselen med vedlasset på hengeren bak en PEUGEOT, er for meg ubegripelig. Hun har jo humor, men visse ting spøker man bare ikke med. Kan det være at indoktrinering er vanskeligere enn jeg trodde?

Før friluftslivet begynte

For veldig lenge siden, da jeg var meget yngre og begynte å henge med bestefar på hytta, ante jeg overhodet ingenting om friluftsliv. Lykkelig uvitende om alt som hørte det nevnte fagområde til, lærte jeg om fluebinding, setting av rypesnare og harevippe. På den tiden var vi mye ute. Realiteten var vel egentlig at vi stort sett var ute. Når skolen var ferdig, fikk du middag, før du ble sendt ut igjen. Det var ikke slik at man oppholdt seg for mye innomhus. Frisk luft skulle man ha, og det fikk man ute. Resultatet var det samme hver dag; en kald fot i ræva og på hodet ut.

For min del bar det mye ned til bestefar. Han var en gammel mann allerede da, men ikke eldre enn at han hadde mye å fortelle, og mangt å lære bort. Mye av dette foregikk på hytta. Nå var det slik at man ikke var inne på hytta heller. Når man kom dit handlet det om å få kokt kaffe inne, før man oppholdt seg ute og nøt den nevnte drikk. Ja, jeg drakk jo ikke kaffe selvsagt. Drakk man kaffe for tidlig ble man svart i magen, sa bestefar. Kaffe var noe gamle folk drakk. Han hadde mange visdomsord, bestefar. Man skulle ikke sitte på kalde steiner, da fikk man telladunst. Satte man seg rett på bakken tidlig på våren , risikerte man jorddunst. Når bikkja hans, Fabina, lå under stuebordet var det også mange dunster som svevde omkring.

Utenfor hytta var det mye å lære. Fuglehus skulle repareres og settes opp på nytt, "litjepip" skulle ha tak over hodet. Åpningen på husene til svart/hvit fluesnapper skulle være 32 mm. Hverken mer eller mindre, andre fugler krevde andre åpninger. Plasseringen var viktig. Plasserer du to slike kasser for nære, kommer fluesnapperhannene til å ta livet av hverandre i kampen om territoriet. Ulike fugler, ulike vaner. Ronny Røyskatt under vedskjåen var viktig. Han stelte man godt med. Uten ham ble det fort mus på hytta, og da ikke slike mus man gjerne ville ha på hytta.

Slik lærte man litt etter litt noe om naturen rundt seg og hvordan ting hang sammen. Elva var et paradis hvor man fikk så mye småørret man kunne bære. Større fisk hentet vi i vannene lenger opp i dalen. Vi fisket med stang, makktrøe og boks. Fisken ble saltet, røkt eller stekt fersk. Senere ble det jakt. Snarene ga av og til rype. Det toppet seg da jeg 14 år gammel fikk hagla i hendene, en neve skudd i lomma og en streng formaning om å passe på hva som var den farlige enden av våpenet. Sikkerhetsregelen for bruk av håndvåpen var litt enklere den gangen.

Den dagen jeg kom ned og fortalte bestefar om 18 ryper på en dag ble jeg høytidelig kronet. Da han fant ut at alle var skutt rundt Litjetuva, måtte jeg på det mest ydmykende vis abdisere. Dette var brudd på all jaktetikk fordi enhver idiot (meg) måtte forstå at man ikke skjøt så mange ryper på et så lite område. Man skulle tenke på de som kom etter. I dag heter dette visstnok jaktetikk på fint, men det vet jeg, som tidligere nevnt, ingenting om. Bestefar, som hadde levd av jakt og fiske, tenkte ikke på fint. Han tenkte på å høste slik at noe nytt grodde.

Slik lærte man litt etter litt at ting hang sammen i naturen. Vår måte å bruke den på påvirket den. Vi lærte å sove ute, både med og uten telt. Vinter eller sommer, man visste hvordan man skulle greie seg. Det tok tid å lære. Når sant skal sies har jeg enda ikke lært alt, noe jeg neppe kommer til å gjøre heller. Den som tror han kan alt, han kan ingenting, og det er også alt han kan. Hver dag ute i naturen med hundene er læring. Finner du ikke noe å lære, har du ikke fulgt med.

Denne bakgrunnen kom godt med på befalsskolen. Der drev vi heller ikke på med friluftsliv, hadde enda ikke hørt om det. Feltlivet passet meg bra, kommandokjeden mindre bra. Det å være i felt var hverdag, man tenkte ikke over det. Fryser på beina sa noen. Javisst, det hører med. Lær deg å fikse det, ikke noe å bråke om.

Da jeg senere ble tilbudt jobb som lærer i friluftsliv visste jeg lite om hva som var forventet av meg. I min enfoldighet trodde jeg dette handlet om den erfaring jeg gjennom årene hadde fått gjennom å bruke mye tid utendørs. Det var delvis riktig. Jeg har lært mer om det nå, men behersker på ingen som helst måte friluftslivet. Jeg fant fort ut at friluftsliv var noe ganske annet enn det en enkel arktisk sjel hadde fått gjennom morsmelken. Jeg hadde ikke det riktige utstyret.

Joda. På utstyret skal friluftsmannen kjennes. Vi hadde et par ski. Skikkelige universalski idet de ble brukt til alt. Enda i dag kan jeg med mitt ene par fjellski klare meg godt, men så jeg er jo ingen friluftsmann. En ekte friluftslivmann har mange par ski. Det er forholdene, og hvem som ser på, som avgjør hvilke han bruker. Likeledes er det med klærne. Man bruker friluftsklær hele tiden, men bare noen av dem skal brukes ute. De andre har man på seg inne sånn at det skal vises at man driver med friluftsliv ute. Driver man med jakt må våpenet være av det kostbare slaget, med utskiftbare choker og slikt. Jeg ber om tilgivelse til de ryper jeg har hånet ved å felle med min Star Bajkal kjøpt brukt til 1500 kroner.

Riktig bil må også til. Det holder ikke med varevogn eller noe annet praktisk. Man kan til nød klare seg med en SUV, men det foretrekkes en riktig pickup. Skiene legges på taket der de festes grundig. Det er ikke så nøye om du ikke får dem løs igjen. De skal ses men ikke brukes. Har du en sånn bil, med randoneeski fastsveist på taket, er du på gang. Om du i tillegg har fargesprakende outfit i stoffer med rare navn er du en veteran. Bomullsfeltbuksa jeg enda bruker diskvalifiserer meg fra kjernen i friluftslivbegrepet. Bruk for all del kunstpels i parkasen.

Selv om jeg med tiden har ervervet meg et og annet nymotens plagg, får jeg på ingen som helst måte fatt i friluftslivbegrepet. Desillusjonert over den blotte tanke om at jeg har noen som helst kunnskap om friluftsliv, pakker jeg snart sleden for en 30 mils kosetur med telt i fjellene. Med på turen har jeg en bomullsparkas med ekte pels. Jeg har fått en sånn GPS i bursdagsgave av fruen, men aner ikke hvordan den brukes.

Kampen mot terror.

En liten indisierekke leder meg til følgende konklusjon. Franske biler selger best i land som Tyrkia, Irak, Afganistan, Syria, Somalia og Pakistan. Tilfeldigvis er det også her flest selvmordsbombere setter seg i bilen sin og tar seg en svipptur før de sprenger seg selv og bilen i lufta. Konklusjonen er  at det er en nær sammenheng mellom ønsket om å sprenge seg selv i lufta og det å kjøre fransk bil.

På TV ser vi at gatebildet domineres av franske biler. Det er i seg selv et indisium, men et sterkt sådan. Dette stemmer godt overens med det faktum at disse landene har en befolkning som har lavere utdanning enn vestlige land. Lavere utdanning fører til økt kriminalitet, tidlig død og generelt en tendens til å ta dumme valg, dette er fakta og ikke indisier.

Jeg slår altså fast at pga lav utdanning har befolkningen i disse landene en langt større hang til å gjøre dumme ting som feks å røyke, sprenge seg i lufta, kjøre fransk biler eller andre ting som ikke er bra for helsa. Vi ser også at mennesker i disse landene ikke spiser svinekjøtt. Statistikken her er entydig. Det er nesten bare mennesker som ikke spiser bacon som sprenger seg selv i lufta. Når disse menneskene sprenger seg i lufta er det dermed overveiende sannsynlig at de ikke har fått bacon til frokost, samt at det gjøres i franske biler, ref dette med tendensen med å ta dumme valg også når det gjelder bilkjøp.

En viktig faktor i kampen mot terror er altså utdanning, som fører til større bevissthet om de helseskadelige påvirkningene sprengstoff, mangel på bacon og franske biler har på helsen til befolkningen. Denne indisierekken blandet med fakta vil åpenbart sørge for lavere salgstall for tre bilmerker i den vestlige verden, hvor utdanningsnivået er høyt.

Kampen mot terror er dermed inne på et blindspor. Vi bør dreie innsatsen i retning de ting vi ser har en direkte betydning ved hver eneste bilbombing. Hver gang en bil eksploderer uten rimelig grunn er det overveiende sannsynlig at det sitter en fyr med skjegg, rare klær og lav utdanning bak rattet. Sannsynligheten er, som tidligere påvist, stor for at bilen er fransk. Hvem har vel hjerte til å sprenge feks en Mercedes i lufta?

Øker vi vedkommendes utdanning, barberer ham, gir ham andre klær er vi et stykke på vei. Om vi i tillegg begrenser tilgangen på franske biler og starter kampanjer for salg av godt norsk bacon, skulle mye være gjort.