Selv vil jeg ta til orde for positiv indoktrinering. Personlig har jeg jobbet intenst med dette for å påvirke mine barn til riktige oppfatninger av hvordan verden er og bør være. Fra jentene mine var små har jeg lært dem at gode kjerringemner vasker kopper og tar seg av huset. Her har min kone dessverre blandet seg inn og skapt forvirring i begrepene, noe som har ført til at jeg selv lager mat og vasker hus. Men tro nå ikke at jeg gir opp så lett.
Hva slags biler man forholder seg til har jeg lykkes mye bedre med. Begge jentene viser korsets tegn og ytrer "vik fra meg" om de ser en fransk bil Min sønn kjøre selvsagt tysk kvalitet. Dette selvsagt på bakgrunn av stadige innspill fra både meg og andre fornuftige mennesker i sakens anledning. Ungene vet godt at bruk av franske biler er som å røyke hasj eller å spille volleyball. Det leder rett i fortapelsen. De fleste selvmordsbombere sprenger seg i lufta med franske biler. Tilfeldig? Neppe! Det er det samme med bacon. Ungene spiser bacon for harde livet idet de vet at risikoen for å sprenge seg selv i lufta øker dramatisk for mennesker som ikke spiser bacon. Alle disse fornuftige foranstaltninger kommer fra min positive indoktrinering.
Ektemenn kommer jo på et tidspunkt. Begge jentene er selvsagt informert om visse krav som stilles i så måte. Det er svært viktig at de kjenner rutinene som slår inn om de kommer hjem med en fyr med manbag og sånn knute i håret. Jeg er på ingen som helst måte å anse som fordomsfull, men slike blir sendt på hodet ut, det får da være måte på. Min tro er at stadig gjentakelse av dette vil føre til gjensidig glede for hele familien. Kommer de med franske biler blir det et spørsmål om disse skal leveres i papir eller plastsøpla om de parkeres på min tomt.
Hvordan menn skal være er selvsagt gnidd inn til det kjedsommelige. Jeg er derfor overbevist om at ingen av jentene kommer borti fotballspillere, de er jo noen sytpeiser og tåler overhodet ingenting før de ligger og vrir seg i smerter. Disse smertene er selvsagt ingenting imot hva de vil oppleve om de stiller på frierføtter i røde eller grønne fotballsko i mitt hus. Kommer de med svarte sko med hvite striper på kan det hende sklitaklingen i ballehøyde dempes noe.
Tatoveringer er selvsagt djevelens verk. Det er jo noe i veien med folk som frivillig lar andre stikke 1000 huller i huden din for så å fylle disse med blekk. At gutter, med hull i ørene, bør kastreres har lite med fordommer å gjøre selvsagt. Igjen, jeg er selvsagt ikke fordomsfull, men visse ting blir det slått hardt ned på. En god, trygg og positiv indoktrinering her vil spare både meg og jentene for mye bry.
Trygg på at denne indoktrineringen er til det beste for jentene har jeg samvittighetsfullt gjennomført den siden de var små. Som babyer har de sovnet inn til pappas beroligende messing om hvordan det går med menn som bruker parfyme og hårspray. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker over hvor tidlig de ble kjent med mannlige dyder gjennom denne innsatsen. Vissheten om at mine jenter vil gifte seg med ekte menn som går i vedskogen, jakter og kan rygge med henger har mang en kveld lullet meg i søvn.
Hva som egentlig har skjedd er ikke godt å vite. Mistenker selvsagt at fruen har vært ute med revestrekene sine. Kanskje har min homofile bror prøvd seg med å så splid. Uansett ble jeg nettopp utsatt for noe som virkelig har satt min tro på det gode i mennesker, samt indoktrineringens kraft på prøve. At jeg, som så fordomsfritt, har spredt gode holdninger gjennom positiv indoktrinering skulle utsettes for noe så nedrig, ville jeg aldri kunnet forestille meg.
Min eldste datter (hun er selvsagt arveløs nå, i likhet med min sønn med tatoveringene og hullene i ørene), kom hjem med et spørsmål til sin far. Det var et av disse vakre tilfellene hvor en datter ber sin far om råd i hans uendelige visdom. Muligens burde jeg reagert på det sleske gliset som lurte i munnvikene hennes da hun kom med det. Det er ikke godt å vite hva slags onde makter som har tatt bolig i henne når slikt kan skje. Og at det kunne skje til tross for all den indoktrinering som har funnet sted er ufattelig.
Hun startet med, prisverdig nok, å vise til de dyder som preger en ekte mann, en sånn som hun en gang skal gifte seg med, som hun sa. Mitt hjerte svulmet da hun snakket om vedskogen, hundekjøring, jakt og fiske, for ikke å snakke om det å kunne rygge med henger. Hennes visjon om det vakre, velstelte hjemmet han skulle komme hjem til etter endt arbeidsdag gledet meg. Jeg følte virkelig at indoktrineringen virket og at alt mitt strev ble kronet med seier.
Hvorfor hun da kunne finne på, smilende, å spørre meg om hvordan jeg tenkte om hun kom hjem med en fyr som kunne alle disse mannlige tingene, men i tillegg rygget elegant inn oppkjørselen med vedlasset på hengeren bak en PEUGEOT, er for meg ubegripelig. Hun har jo humor, men visse ting spøker man bare ikke med. Kan det være at indoktrinering er vanskeligere enn jeg trodde?
Ektemenn kommer jo på et tidspunkt. Begge jentene er selvsagt informert om visse krav som stilles i så måte. Det er svært viktig at de kjenner rutinene som slår inn om de kommer hjem med en fyr med manbag og sånn knute i håret. Jeg er på ingen som helst måte å anse som fordomsfull, men slike blir sendt på hodet ut, det får da være måte på. Min tro er at stadig gjentakelse av dette vil føre til gjensidig glede for hele familien. Kommer de med franske biler blir det et spørsmål om disse skal leveres i papir eller plastsøpla om de parkeres på min tomt.
Hvordan menn skal være er selvsagt gnidd inn til det kjedsommelige. Jeg er derfor overbevist om at ingen av jentene kommer borti fotballspillere, de er jo noen sytpeiser og tåler overhodet ingenting før de ligger og vrir seg i smerter. Disse smertene er selvsagt ingenting imot hva de vil oppleve om de stiller på frierføtter i røde eller grønne fotballsko i mitt hus. Kommer de med svarte sko med hvite striper på kan det hende sklitaklingen i ballehøyde dempes noe.
Tatoveringer er selvsagt djevelens verk. Det er jo noe i veien med folk som frivillig lar andre stikke 1000 huller i huden din for så å fylle disse med blekk. At gutter, med hull i ørene, bør kastreres har lite med fordommer å gjøre selvsagt. Igjen, jeg er selvsagt ikke fordomsfull, men visse ting blir det slått hardt ned på. En god, trygg og positiv indoktrinering her vil spare både meg og jentene for mye bry.
Trygg på at denne indoktrineringen er til det beste for jentene har jeg samvittighetsfullt gjennomført den siden de var små. Som babyer har de sovnet inn til pappas beroligende messing om hvordan det går med menn som bruker parfyme og hårspray. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker over hvor tidlig de ble kjent med mannlige dyder gjennom denne innsatsen. Vissheten om at mine jenter vil gifte seg med ekte menn som går i vedskogen, jakter og kan rygge med henger har mang en kveld lullet meg i søvn.
Hva som egentlig har skjedd er ikke godt å vite. Mistenker selvsagt at fruen har vært ute med revestrekene sine. Kanskje har min homofile bror prøvd seg med å så splid. Uansett ble jeg nettopp utsatt for noe som virkelig har satt min tro på det gode i mennesker, samt indoktrineringens kraft på prøve. At jeg, som så fordomsfritt, har spredt gode holdninger gjennom positiv indoktrinering skulle utsettes for noe så nedrig, ville jeg aldri kunnet forestille meg.
Min eldste datter (hun er selvsagt arveløs nå, i likhet med min sønn med tatoveringene og hullene i ørene), kom hjem med et spørsmål til sin far. Det var et av disse vakre tilfellene hvor en datter ber sin far om råd i hans uendelige visdom. Muligens burde jeg reagert på det sleske gliset som lurte i munnvikene hennes da hun kom med det. Det er ikke godt å vite hva slags onde makter som har tatt bolig i henne når slikt kan skje. Og at det kunne skje til tross for all den indoktrinering som har funnet sted er ufattelig.
Hun startet med, prisverdig nok, å vise til de dyder som preger en ekte mann, en sånn som hun en gang skal gifte seg med, som hun sa. Mitt hjerte svulmet da hun snakket om vedskogen, hundekjøring, jakt og fiske, for ikke å snakke om det å kunne rygge med henger. Hennes visjon om det vakre, velstelte hjemmet han skulle komme hjem til etter endt arbeidsdag gledet meg. Jeg følte virkelig at indoktrineringen virket og at alt mitt strev ble kronet med seier.
Hvorfor hun da kunne finne på, smilende, å spørre meg om hvordan jeg tenkte om hun kom hjem med en fyr som kunne alle disse mannlige tingene, men i tillegg rygget elegant inn oppkjørselen med vedlasset på hengeren bak en PEUGEOT, er for meg ubegripelig. Hun har jo humor, men visse ting spøker man bare ikke med. Kan det være at indoktrinering er vanskeligere enn jeg trodde?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar