For veldig lenge siden, da jeg var meget yngre og begynte å henge med bestefar på hytta, ante jeg overhodet ingenting om friluftsliv. Lykkelig uvitende om alt som hørte det nevnte fagområde til, lærte jeg om fluebinding, setting av rypesnare og harevippe. På den tiden var vi mye ute. Realiteten var vel egentlig at vi stort sett var ute. Når skolen var ferdig, fikk du middag, før du ble sendt ut igjen. Det var ikke slik at man oppholdt seg for mye innomhus. Frisk luft skulle man ha, og det fikk man ute. Resultatet var det samme hver dag; en kald fot i ræva og på hodet ut.
For min del bar det mye ned til bestefar. Han var en gammel mann allerede da, men ikke eldre enn at han hadde mye å fortelle, og mangt å lære bort. Mye av dette foregikk på hytta. Nå var det slik at man ikke var inne på hytta heller. Når man kom dit handlet det om å få kokt kaffe inne, før man oppholdt seg ute og nøt den nevnte drikk. Ja, jeg drakk jo ikke kaffe selvsagt. Drakk man kaffe for tidlig ble man svart i magen, sa bestefar. Kaffe var noe gamle folk drakk. Han hadde mange visdomsord, bestefar. Man skulle ikke sitte på kalde steiner, da fikk man telladunst. Satte man seg rett på bakken tidlig på våren , risikerte man jorddunst. Når bikkja hans, Fabina, lå under stuebordet var det også mange dunster som svevde omkring.
Utenfor hytta var det mye å lære. Fuglehus skulle repareres og settes opp på nytt, "litjepip" skulle ha tak over hodet. Åpningen på husene til svart/hvit fluesnapper skulle være 32 mm. Hverken mer eller mindre, andre fugler krevde andre åpninger. Plasseringen var viktig. Plasserer du to slike kasser for nære, kommer fluesnapperhannene til å ta livet av hverandre i kampen om territoriet. Ulike fugler, ulike vaner. Ronny Røyskatt under vedskjåen var viktig. Han stelte man godt med. Uten ham ble det fort mus på hytta, og da ikke slike mus man gjerne ville ha på hytta.
Slik lærte man litt etter litt noe om naturen rundt seg og hvordan ting hang sammen. Elva var et paradis hvor man fikk så mye småørret man kunne bære. Større fisk hentet vi i vannene lenger opp i dalen. Vi fisket med stang, makktrøe og boks. Fisken ble saltet, røkt eller stekt fersk. Senere ble det jakt. Snarene ga av og til rype. Det toppet seg da jeg 14 år gammel fikk hagla i hendene, en neve skudd i lomma og en streng formaning om å passe på hva som var den farlige enden av våpenet. Sikkerhetsregelen for bruk av håndvåpen var litt enklere den gangen.
Den dagen jeg kom ned og fortalte bestefar om 18 ryper på en dag ble jeg høytidelig kronet. Da han fant ut at alle var skutt rundt Litjetuva, måtte jeg på det mest ydmykende vis abdisere. Dette var brudd på all jaktetikk fordi enhver idiot (meg) måtte forstå at man ikke skjøt så mange ryper på et så lite område. Man skulle tenke på de som kom etter. I dag heter dette visstnok jaktetikk på fint, men det vet jeg, som tidligere nevnt, ingenting om. Bestefar, som hadde levd av jakt og fiske, tenkte ikke på fint. Han tenkte på å høste slik at noe nytt grodde.
Slik lærte man litt etter litt at ting hang sammen i naturen. Vår måte å bruke den på påvirket den. Vi lærte å sove ute, både med og uten telt. Vinter eller sommer, man visste hvordan man skulle greie seg. Det tok tid å lære. Når sant skal sies har jeg enda ikke lært alt, noe jeg neppe kommer til å gjøre heller. Den som tror han kan alt, han kan ingenting, og det er også alt han kan. Hver dag ute i naturen med hundene er læring. Finner du ikke noe å lære, har du ikke fulgt med.
Denne bakgrunnen kom godt med på befalsskolen. Der drev vi heller ikke på med friluftsliv, hadde enda ikke hørt om det. Feltlivet passet meg bra, kommandokjeden mindre bra. Det å være i felt var hverdag, man tenkte ikke over det. Fryser på beina sa noen. Javisst, det hører med. Lær deg å fikse det, ikke noe å bråke om.
Da jeg senere ble tilbudt jobb som lærer i friluftsliv visste jeg lite om hva som var forventet av meg. I min enfoldighet trodde jeg dette handlet om den erfaring jeg gjennom årene hadde fått gjennom å bruke mye tid utendørs. Det var delvis riktig. Jeg har lært mer om det nå, men behersker på ingen som helst måte friluftslivet. Jeg fant fort ut at friluftsliv var noe ganske annet enn det en enkel arktisk sjel hadde fått gjennom morsmelken. Jeg hadde ikke det riktige utstyret.
Joda. På utstyret skal friluftsmannen kjennes. Vi hadde et par ski. Skikkelige universalski idet de ble brukt til alt. Enda i dag kan jeg med mitt ene par fjellski klare meg godt, men så jeg er jo ingen friluftsmann. En ekte friluftslivmann har mange par ski. Det er forholdene, og hvem som ser på, som avgjør hvilke han bruker. Likeledes er det med klærne. Man bruker friluftsklær hele tiden, men bare noen av dem skal brukes ute. De andre har man på seg inne sånn at det skal vises at man driver med friluftsliv ute. Driver man med jakt må våpenet være av det kostbare slaget, med utskiftbare choker og slikt. Jeg ber om tilgivelse til de ryper jeg har hånet ved å felle med min Star Bajkal kjøpt brukt til 1500 kroner.
Riktig bil må også til. Det holder ikke med varevogn eller noe annet praktisk. Man kan til nød klare seg med en SUV, men det foretrekkes en riktig pickup. Skiene legges på taket der de festes grundig. Det er ikke så nøye om du ikke får dem løs igjen. De skal ses men ikke brukes. Har du en sånn bil, med randoneeski fastsveist på taket, er du på gang. Om du i tillegg har fargesprakende outfit i stoffer med rare navn er du en veteran. Bomullsfeltbuksa jeg enda bruker diskvalifiserer meg fra kjernen i friluftslivbegrepet. Bruk for all del kunstpels i parkasen.
Selv om jeg med tiden har ervervet meg et og annet nymotens plagg, får jeg på ingen som helst måte fatt i friluftslivbegrepet. Desillusjonert over den blotte tanke om at jeg har noen som helst kunnskap om friluftsliv, pakker jeg snart sleden for en 30 mils kosetur med telt i fjellene. Med på turen har jeg en bomullsparkas med ekte pels. Jeg har fått en sånn GPS i bursdagsgave av fruen, men aner ikke hvordan den brukes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar