Shorts og shopping på salg

Ferieturer er ikke det samme for alle. For menn og kvinner kan det fortone seg som temmelig forskjellige verdener. Ingenting er som det ser ut til å være når man er en enkel mann som gleder seg til badeferien med familien. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.

For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.

For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.

Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert romrakett. Millioner av kompliserte duppeditter produsert av den med lavest anbud. Alle disse duppedittene skal i tillegg synkroniseres mot et felles mål ingen av dem egentlig vet hva er, er det rart det ender opp med katastrofe? Når det smeller, er det bare for en vanlig mann å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.

Siden vi menn tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting enn badeferie. I ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, og hinting er et begrep menn ikke forstår. Vi tror det klart er uttrykt at ferien dreier seg om bading, siden det var det som ble sagt. Vi blir derfor mildt forundret over alle andre ting som dukker opp heller enn den nevnte badingen. Kort sagt, vi må da være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om og bruke penger, for man trenger jo egentlig ingenting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.

Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stilt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.

Badeferien blir altså plutselig blitt en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. Det er kjempeviktig hva pappa synes om den eller den. For ordens skyld, det rette svaret er alltid ja.

Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe en sånn gåibyenshorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.

Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien begynner først i dag og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha jobbet i bar overkropp på hytta i vår. Dermed skal jeg forhåpentligvis være relativt jevnt brun og kanskje slippe å bli bedt om og snu meg for og sole meg på ryggen. Det er nemlig viktig at jeg soler meg på begge sider selv om jeg jo alltid kun er på fremsiden, men hva vet vel jeg? Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Det er faktisk helt greit å gå i badebukse med en is i hånden på stranda omgitt av 100 småunger. Forsøk så å gå forbi en barnehage i byen med en is i hånden, kun iført badebukse. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske reglene oppfunnet av kvinner.

Man trener for å holde seg ung og blir klokere med årene

Jeg har alltid trent på en eller annen måte. Det er ikke annerledes nå enn før. Målsettingen er selvsagt endret. Der det før dreide seg om å trene for å kunne slå konkurrentene i løypa, dreier det seg nå om en kamp på vikende front mot de endringer alderen uvergelig bringer med seg. Det er en ulike kamp. Jeg er dømt til å tape, men gir meg likevel ikke.

Når jeg er ute og løper, ser jeg for meg fordums form og fysikk, og later som om jeg virkelig kan sette fart opp bakkene. Jeg husker det var i bakkene jeg hadde min force. Det var alltid i bakkene jeg kunne rykke fra. Av og til tenker jeg meg et skikkelig godt gammeldags rykk. Et rykk av det slaget som fikk konkurrentene til å henge på et lite stykke, før de sprakk, og jeg kunne fortsette ensom inn til mål. Det har hendt jeg har gjort mer enn å tenke det. Her om dagen gjorde jeg det også. Jeg dro til, rykket kraftig for riktig å føle fartsøkningen opp bakken, bare for å kjenne at kroppen fortsatt kunne presse ut noe som riktig monnet.

Jeg greide det også. Det rykket kraftig til, uhyggelig kraftig, ja direkte skremmende kraftig. Ikke i form av en fartsøkning, men mer i form av en fryktelig krampe som begynte i lårene og forplantet seg ut i hele organismen. Jeg fikk presset ut noe som monnet også. Lungene presset seg opp gjennom halsen og ut av munnen. Det korte øyeblikket jeg fortsatt løp, hang de ut av kjeften og slo mot lårene mens jeg fortsatt trodde på det selvbedraget jeg hadde lullet meg inn i. Fartsøkningen viste seg å være en illusjon, selvbedraget viste seg å være en løgn som sprakk som et valgløfte, og virkeligheten kastet seg over meg, der jeg ramlet om og forsøkte å stappe lungene inn igjen. Jeg følte meg som en Mercedes 200 sugediesel fra 1976. Det eneste som endret seg når du giret ned i bakkene var lyden, ellers skjedde ingenting.

Jeg ser det nå. Jeg er blitt eldre. All trening bærer preg av det. Den er nå mer et sørgelig kompromiss mellom behovet for å sinke alderdommen og evnen til å tåle den smerten all løping oppover bakker uvergelig medfører. Det finnes ikke lenger noen fartsøkning eller rykk. Jeg er bare en eldre mosjonist, og har tatt det inn over meg. Det er sånn det skal være. Man blir eldre, men prøver etter fattig evne å bevare en form for selvrespekt som fortsatt preges av evnen til å levere anstendig på et fysisk nivå. Det går faktisk helt fint også. Rett som det er løper jeg forbi en jevnaldrende kompis som er ute og går de samme bakkene jeg enda kan løpe, om enn sakte. Da later jeg som om jeg er fanden til feier, holder pusten inne og strammer opp brystkassen, før jeg kommer med noe jeg tror er en kjekk hilsen. To svinger etterpå er vedkommende kompis heldigvis ute av syne. Jeg kan dermed vakle sakte inn i skogen hvor jeg usett synker sammen for å få tilstrekkelig pust tilbake sånn at jeg kan kreke meg ned igjen uten at kompisen ser det, og tro meg; det er ikke lett å hive etter pusten gjennom et sugerør. Man slutter aldri med selvbedrag.

Jeg er ikke alene i selvbedraget. Mange av mine venner strever fortsatt med å ta inn over seg at både de selv og verden har endret seg. Noe er likevel annerledes. Jeg løper fortsatt, men jeg blir mer og mer alene med joggesko på. Mine venner har nemlig begynt med sykkel. De feier rundt langs veiene med sykkeldrakt i fine farger og ser uforskammet friske og spreke ut. Disse representerer de med adskillig mer intellekt og listighet enn meg selv. Jeg er jo en gammel bygdegutt og bærer preg av det. Vi gutta fra bygda kjennetegnes hverken av det lysende intellekt eller vårt vakre utseende. Det eneste vi kan skryte av er evnen til å rygge med tilhenger. Ellers driver jeg nå fortsatt på og piner meg opp bakkene i en form for løping bare jeg selv, og da kun i perioder av ekstremt selvbedrag, kan tro ser imponerende ut. Mine venner på sykkel vet bedre.

Det er ikke bare kroppslig forfall og gryende fedme som kjennetegner folk i femtiårene. Lommeboka preges også av større hang til fedme og vektøkning. Vi har rett og slett bedre råd enn i ungdommen. Også det en normal utvikling i vårt velferdssamfunn. Denne bedrede økonomien bidrar da til at de mer intelligente blant oss tar selvbedraget til samme høyder som meg selv, om enn på en annen måte. Med bedre råd, kan man kjøpe bedre sykler. Bedre sykler er kostbare, men fører med seg en helt annen opplevelse av å sykle. Man kan sykle fortere på en dyr, lett sykkel med minimal rullemotstand enn på en gammel DBS med ballongdekk. Man oppnår til og med dette uten å bruke mer energi gitt den manglende rullemotstand og lave vekt. Dessuten har dyrere sykler gjerne diskre batteripakker i rammen. Man kan spørre seg om det ikke ville vært bedre trening å slite med en gammel sykkel med ballongdekk, men det spør man seg selvsagt ikke om.

Dette fører til at man også ser adskillig sprekere ut også. De fyker forbi meg på Beisfjordveien med sykler til 50.000 kroner pluss og ser til forveksling ut som de 20-åringene som sykler foran dem med billigere sykler, som de på listig vis har hengt seg på takket være det som kalles "slipstream"på fagspråk. Selv jogger jeg sakte videre og tenker mitt. Jeg hater nemlig å sykle, sikkert fordi jeg ikke er særlig god til det. Da får jeg heller avsløre meg som den eldre mosjonist jeg er, der jeg kreker meg videre mot det jeg håper er en forsinket alderdom. Jeg forsøkte for en tid siden å "slipstreame" en yngre sambygding som løp foran meg. Det virket dessverre ikke helt på samme måte som med sykler. Lykken er at om jeg blir så gammel at jeg ikke lengre husker at jeg jogger for å holde meg ung, skjer det ikke noe verre enn at beina stopper idet jeg glemmer å flytte dem. Da finner sikkert ungene meg, og leier meg hjem. Det er annerledes for en syklist som glemmer hva han holder på med i 80 Km/t ned en bratt bakke.

Man får trøste seg med at med alderdom kommer visdom, ifølge et gammelt ord. Jo eldre man blir, jo mer livserfaring har man skaffet seg. Som en følge av dette skal man bli meget visere. Det kroppslige forfall blir etterfulgt av lysende klokskap, får man tro. Jeg setter min lit til at dette stemmer idet jeg til høsten setter meg på skolebenken for et påfyll av videreutdanning. I min alder er jeg da såpass klok at jeg neppe trenger å lese særlig mye for å stå til eksamen.

Kanskje blir jeg med tiden så gammel at jeg ender på aldershjem. Kanskje så gammel at jeg både må mates og skiftes bleie på. Da har jeg nok blitt bra klok, men først må jeg nok slutte å trene for og holde meg ung.

Noen mennesker er ufattelig trege

Det er alltid noen som er tregere enn andre. De får liksom ikke gjort et minimum av det de burde fått gjort. Jeg kom til å tenke på dette her en kveld i vinter da jeg åpnet et vindu i TVstua. Det kan ofte bli litt varmt, engasjert som man blir underveis i fotballkampen. Som i mange andre vinduer har fluene lagt sine egg inne i sprekkene her også. Her inne utvikler de seg til larver før de en vakker dag smyger seg ut og summer avgårde som en, kanskje ikke like vakker, svart spyflue.

Sånn sett var det ikke noen stor overraskelse at akkurat denne fluen kravlet seg frem under kampen mellom Wolverhampton og Manchester United (Endte for øvrig 2-1 til Wolves), før den summet lykkelig i vei ut (les inn i stua) mot nye eventyr. Det var bare det at vi skrev 16 mars og det var minusgrader og masse snø ute. Jeg har derfor en mistanke om at de nye eventyrene ikke helt lå til rette som fluen hadde tenkt seg. Den hadde altså ligget der inne i varmen og slappet av, forsovet seg og fullstendig glemt av tiden De andre fluene hadde selvsagt for mange måneder siden fløyet avsted for å finne noe dritt å spise, få seg et nummer, legge egg og deretter dø, som fluer gjerne gjør. Fullt ut bevisst dens skjebne, viftet jeg den ut og overlot den til naturens endelige løsning, ikke ulikt Uniteds ulike kamp mot overmakten på Moulineux på TV-skjermen.

Jeg ser for meg de andre fluene i fjor vår, som fortvilet forsøkte å få ræva i gang på vår venn (jeg forutsetter her at fluen var av hankjønn. Fikk dessverre ikke sjekket det). Han derimot, følte på ingen måte for å stresse med noe som helst. De maste og maste, forsøkte fortvilet å få farten opp på kompisen, vel vitende om at tiden holdt på å renne ut for slike eskapader fluer jo lever og dør for. "Slapp av gutter, jeg har kontroll", mumlet han halvsøvnig, ikke ulikt enkelte elever på skolen når de blir påminnet den innleveringen som burde vært ferdig i overgår. Noen av dem risikerer fort å møte en like frosset verden som ble vår lille fluevenn til del.

Andre har det omtrent slik med husene sine. De kjøper et shabby hus med planer om å pusse opp, når de bare får områdd seg. Etter at de har fått flyttet de 4 bilvrakene de skal pusse opp med tid og stunder, pluss den gamle lastebilen med prøveskilt, hvor det av flyttelasset som ikke fikk plass i det nye huset står, begynner det å se temmelig rotete ut på gårdsplassen. Planen er selvsagt å få ryddet unna, anlagt ny plen og så videre. Det er bare det at de ikke er så ulike vår nylig avdøde nevnte fluebekjentskap. De får bare ikke ut fingeren. De utsetter og utsetter og kommer aldri i mål. Det blir fort som Liverpools manager Klopp. Han fikk heller ikke områdd seg. Først når det var for sent, satte han inn Salah. Det hjalp ikke og Liverpool røk på hodet ut av FA-cupen etter fortjent nederlag mot, igjen, Wolves.

Jeg hadde engang en kjenning som ville begynne å kjøre hund. Han startet friskt med å skaffe seg en haug med bikkjer som ble gående ute i kjetting uten hus. Vi andre maste på at han måtte ordne hus og få ting på stell. Deretter maste vi på ham om å sette i gang og trene bikkjene. Planene var det lite å utsette på. Når bare ditt var gjort og datt på plass skulle litt av hvert skje. Fyren satt inne og drakk kaffe mens han ventet på at både ditt og datt skulle skje av seg selv. I mellomtiden tok noen av oss kontakt med mattilsynet og dermed ble det en potensiell hundekjører og noen færre bikkjer igjen i verden.

Ungene blir ofte minnet om sine plikter i huset (barnearbeide er sterkt undervurdert forøvrig). Like sikkert som du spør, er svaret at de skal bare... «Vent litt, jeg skal bare...» De heter Albert Åberg hele gjengen. Det utsettes selvsagt i det lengste i håp om at foreldrene skal glemme av hva de ba dem om, og selv gjøre det som ungene skulle gjort.

Noen har det sånn med regningene sine også. De forblir ubetalte. Kommer det purringer, legges de på hylla. De skal betale i morgen. I mellomtiden blir noe annet kjøpt, kontoen tømt, og regningen begynner å vokse i takt med purringer og inkasso. Forsøket på å vente i håpet om at kreditorene blir borte ser ut til å friste noen. Det fungerer ikke noe særlig godt og plutselig er man i samme situasjon som fluen. Høsten er kommet og man er i ferd med å våkne fra koma, liggende i badebukse på solsenga ved en snødekket strand. Det blir fort litt hustrig både på den ene og den andre måten.

Noen får bare ikke ut fingeren! På den annen side er det noen som stresser noe forferdelig også. Ta nå feks fruen. Etter at jeg bygde hytta for 16 år siden har hun stadig mast om at det er på tide å få på plass gulvlistene. Slik mas kan være enerverende og er i tillegg totalt unødvendig. Har jeg sagt jeg skal gjøre det så blir det gjort. Det er ikke nødvendig å mase om det annet hvert år.

Den gang vi hadde idealtid og ekte narvikgutter

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet eller i elva og jaktet/fisket. Alternativt var du på fotballbanen, evt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nordnorge på den tiden, enten døde du på land eller i havet. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt/fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet/fisket for å spise maten), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fint folk som skrelte potetene før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder maner seg frem.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet, selv i en by med tusenvis av verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt eller jente kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var bygdefolk, fjordinger, lapper og annet rart.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, feks ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "NARVIKGUTT VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på Narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget evt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen Håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan dømmes til om man hadde gjort noe veldig galt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. Man kunne komme inn som en god nummer to, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen», når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus vedrørende hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt til venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den, i utgangspunktet, gode omtanken for disse førte til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant i idrett. Ideen var at for et skiløp over feks 10 km, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betød at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg i løypa den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de skjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes` idrettskarriere endt. Mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål et kvarter etter Norge)) og Lionel Messi ville blitt valgt sist når Barcelona skulle spille fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, evt. en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Likevel har jeg tenkt litt på dette i det siste. Siden ekte narvikgutter er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Senja, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere i eliteserien de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har kanskje de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke toppdivisjon vi snakker om, selv om man jo håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

Hva med å innføre det samme prisnippet som idealtid i langrenn inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et Mjølnermål like mye som 20 Barcelonamål. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode. Bare en tanke. Kjør debatt.