Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden
var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet eller i elva og
jaktet/fisket. Alternativt var du på fotballbanen, evt lysløypa. Egentlig litt
som dødsårsaker i Nordnorge på den tiden, enten døde du på land eller i havet.
Siden det ikke fantes konkurranser for jakt/fiske (det er nemlig så lenge siden
at vi faktisk jaktet/fisket for å spise maten), drev vi med idrett på
fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball,
golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype
og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fint folk
som skrelte potetene før de spiste dem.
Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder maner seg frem.
Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.
Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet, selv i en by med tusenvis av verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt eller jente kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var bygdefolk, fjordinger, lapper og annet rart.
Men var det slik at du vant et eller annet stort, feks ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "NARVIKGUTT VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på Narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget evt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen Håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan dømmes til om man hadde gjort noe veldig galt.
For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. Man kunne komme inn som en god nummer to, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen», når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.
Norge hadde på den tiden et sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus vedrørende hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt til venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den, i utgangspunktet, gode omtanken for disse førte til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.
Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant i idrett. Ideen var at for et skiløp over feks 10 km, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betød at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.
For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg i løypa den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.
Det ble en nedtur av de skjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes` idrettskarriere endt. Mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål et kvarter etter Norge)) og Lionel Messi ville blitt valgt sist når Barcelona skulle spille fotballkamp.
Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, evt. en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Likevel har jeg tenkt litt på dette i det siste. Siden ekte narvikgutter er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Senja, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere i eliteserien de hyller.
Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har kanskje de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke toppdivisjon vi snakker om, selv om man jo håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.
Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder maner seg frem.
Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.
Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet, selv i en by med tusenvis av verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt eller jente kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var bygdefolk, fjordinger, lapper og annet rart.
Men var det slik at du vant et eller annet stort, feks ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "NARVIKGUTT VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på Narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget evt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen Håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan dømmes til om man hadde gjort noe veldig galt.
For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. Man kunne komme inn som en god nummer to, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen», når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.
Norge hadde på den tiden et sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus vedrørende hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt til venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den, i utgangspunktet, gode omtanken for disse førte til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.
Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant i idrett. Ideen var at for et skiløp over feks 10 km, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betød at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.
For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg i løypa den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.
Det ble en nedtur av de skjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes` idrettskarriere endt. Mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål et kvarter etter Norge)) og Lionel Messi ville blitt valgt sist når Barcelona skulle spille fotballkamp.
Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, evt. en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Likevel har jeg tenkt litt på dette i det siste. Siden ekte narvikgutter er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Senja, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere i eliteserien de hyller.
Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har kanskje de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke toppdivisjon vi snakker om, selv om man jo håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.
Hva med å innføre det samme prisnippet som
idealtid i langrenn inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag
får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad.
For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller
mot Barcelona, teller et Mjølnermål like mye som 20 Barcelonamål. Dette lar seg
sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i
pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet
hode. Bare en tanke. Kjør debatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar