Jeg har alltid trent på en eller annen måte. Det er ikke annerledes nå enn før. Målsettingen er selvsagt endret. Der det før dreide seg om å trene for å kunne slå konkurrentene i løypa, dreier det seg nå om en kamp på vikende front mot de endringer alderen uvergelig bringer med seg. Det er en ulike kamp. Jeg er dømt til å tape, men gir meg likevel ikke.
Når jeg er ute og løper, ser jeg for meg fordums form og fysikk, og later som om jeg virkelig kan sette fart opp bakkene. Jeg husker det var i bakkene jeg hadde min force. Det var alltid i bakkene jeg kunne rykke fra. Av og til tenker jeg meg et skikkelig godt gammeldags rykk. Et rykk av det slaget som fikk konkurrentene til å henge på et lite stykke, før de sprakk, og jeg kunne fortsette ensom inn til mål. Det har hendt jeg har gjort mer enn å tenke det. Her om dagen gjorde jeg det også. Jeg dro til, rykket kraftig for riktig å føle fartsøkningen opp bakken, bare for å kjenne at kroppen fortsatt kunne presse ut noe som riktig monnet.
Jeg greide det også. Det rykket kraftig til, uhyggelig kraftig, ja direkte skremmende kraftig. Ikke i form av en fartsøkning, men mer i form av en fryktelig krampe som begynte i lårene og forplantet seg ut i hele organismen. Jeg fikk presset ut noe som monnet også. Lungene presset seg opp gjennom halsen og ut av munnen. Det korte øyeblikket jeg fortsatt løp, hang de ut av kjeften og slo mot lårene mens jeg fortsatt trodde på det selvbedraget jeg hadde lullet meg inn i. Fartsøkningen viste seg å være en illusjon, selvbedraget viste seg å være en løgn som sprakk som et valgløfte, og virkeligheten kastet seg over meg, der jeg ramlet om og forsøkte å stappe lungene inn igjen. Jeg følte meg som en Mercedes 200 sugediesel fra 1976. Det eneste som endret seg når du giret ned i bakkene var lyden, ellers skjedde ingenting.
Jeg ser det nå. Jeg er blitt eldre. All trening bærer preg av det. Den er nå mer et sørgelig kompromiss mellom behovet for å sinke alderdommen og evnen til å tåle den smerten all løping oppover bakker uvergelig medfører. Det finnes ikke lenger noen fartsøkning eller rykk. Jeg er bare en eldre mosjonist, og har tatt det inn over meg. Det er sånn det skal være. Man blir eldre, men prøver etter fattig evne å bevare en form for selvrespekt som fortsatt preges av evnen til å levere anstendig på et fysisk nivå. Det går faktisk helt fint også. Rett som det er løper jeg forbi en jevnaldrende kompis som er ute og går de samme bakkene jeg enda kan løpe, om enn sakte. Da later jeg som om jeg er fanden til feier, holder pusten inne og strammer opp brystkassen, før jeg kommer med noe jeg tror er en kjekk hilsen. To svinger etterpå er vedkommende kompis heldigvis ute av syne. Jeg kan dermed vakle sakte inn i skogen hvor jeg usett synker sammen for å få tilstrekkelig pust tilbake sånn at jeg kan kreke meg ned igjen uten at kompisen ser det, og tro meg; det er ikke lett å hive etter pusten gjennom et sugerør. Man slutter aldri med selvbedrag.
Jeg er ikke alene i selvbedraget. Mange av mine venner strever fortsatt med å ta inn over seg at både de selv og verden har endret seg. Noe er likevel annerledes. Jeg løper fortsatt, men jeg blir mer og mer alene med joggesko på. Mine venner har nemlig begynt med sykkel. De feier rundt langs veiene med sykkeldrakt i fine farger og ser uforskammet friske og spreke ut. Disse representerer de med adskillig mer intellekt og listighet enn meg selv. Jeg er jo en gammel bygdegutt og bærer preg av det. Vi gutta fra bygda kjennetegnes hverken av det lysende intellekt eller vårt vakre utseende. Det eneste vi kan skryte av er evnen til å rygge med tilhenger. Ellers driver jeg nå fortsatt på og piner meg opp bakkene i en form for løping bare jeg selv, og da kun i perioder av ekstremt selvbedrag, kan tro ser imponerende ut. Mine venner på sykkel vet bedre.
Det er ikke bare kroppslig forfall og gryende fedme som kjennetegner folk i femtiårene. Lommeboka preges også av større hang til fedme og vektøkning. Vi har rett og slett bedre råd enn i ungdommen. Også det en normal utvikling i vårt velferdssamfunn. Denne bedrede økonomien bidrar da til at de mer intelligente blant oss tar selvbedraget til samme høyder som meg selv, om enn på en annen måte. Med bedre råd, kan man kjøpe bedre sykler. Bedre sykler er kostbare, men fører med seg en helt annen opplevelse av å sykle. Man kan sykle fortere på en dyr, lett sykkel med minimal rullemotstand enn på en gammel DBS med ballongdekk. Man oppnår til og med dette uten å bruke mer energi gitt den manglende rullemotstand og lave vekt. Dessuten har dyrere sykler gjerne diskre batteripakker i rammen. Man kan spørre seg om det ikke ville vært bedre trening å slite med en gammel sykkel med ballongdekk, men det spør man seg selvsagt ikke om.
Dette fører til at man også ser adskillig sprekere ut også. De fyker forbi meg på Beisfjordveien med sykler til 50.000 kroner pluss og ser til forveksling ut som de 20-åringene som sykler foran dem med billigere sykler, som de på listig vis har hengt seg på takket være det som kalles "slipstream"på fagspråk. Selv jogger jeg sakte videre og tenker mitt. Jeg hater nemlig å sykle, sikkert fordi jeg ikke er særlig god til det. Da får jeg heller avsløre meg som den eldre mosjonist jeg er, der jeg kreker meg videre mot det jeg håper er en forsinket alderdom. Jeg forsøkte for en tid siden å "slipstreame" en yngre sambygding som løp foran meg. Det virket dessverre ikke helt på samme måte som med sykler. Lykken er at om jeg blir så gammel at jeg ikke lengre husker at jeg jogger for å holde meg ung, skjer det ikke noe verre enn at beina stopper idet jeg glemmer å flytte dem. Da finner sikkert ungene meg, og leier meg hjem. Det er annerledes for en syklist som glemmer hva han holder på med i 80 Km/t ned en bratt bakke.
Man får trøste seg med at med alderdom kommer visdom, ifølge et gammelt ord. Jo eldre man blir, jo mer livserfaring har man skaffet seg. Som en følge av dette skal man bli meget visere. Det kroppslige forfall blir etterfulgt av lysende klokskap, får man tro. Jeg setter min lit til at dette stemmer idet jeg til høsten setter meg på skolebenken for et påfyll av videreutdanning. I min alder er jeg da såpass klok at jeg neppe trenger å lese særlig mye for å stå til eksamen.
Kanskje blir jeg med tiden så gammel at jeg ender på aldershjem. Kanskje så gammel at jeg både må mates og skiftes bleie på. Da har jeg nok blitt bra klok, men først må jeg nok slutte å trene for og holde meg ung.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar