Noen mennesker er ufattelig trege

Det er alltid noen som er tregere enn andre. De får liksom ikke gjort et minimum av det de burde fått gjort. Jeg kom til å tenke på dette her en kveld i vinter da jeg åpnet et vindu i TVstua. Det kan ofte bli litt varmt, engasjert som man blir underveis i fotballkampen. Som i mange andre vinduer har fluene lagt sine egg inne i sprekkene her også. Her inne utvikler de seg til larver før de en vakker dag smyger seg ut og summer avgårde som en, kanskje ikke like vakker, svart spyflue.

Sånn sett var det ikke noen stor overraskelse at akkurat denne fluen kravlet seg frem under kampen mellom Wolverhampton og Manchester United (Endte for øvrig 2-1 til Wolves), før den summet lykkelig i vei ut (les inn i stua) mot nye eventyr. Det var bare det at vi skrev 16 mars og det var minusgrader og masse snø ute. Jeg har derfor en mistanke om at de nye eventyrene ikke helt lå til rette som fluen hadde tenkt seg. Den hadde altså ligget der inne i varmen og slappet av, forsovet seg og fullstendig glemt av tiden De andre fluene hadde selvsagt for mange måneder siden fløyet avsted for å finne noe dritt å spise, få seg et nummer, legge egg og deretter dø, som fluer gjerne gjør. Fullt ut bevisst dens skjebne, viftet jeg den ut og overlot den til naturens endelige løsning, ikke ulikt Uniteds ulike kamp mot overmakten på Moulineux på TV-skjermen.

Jeg ser for meg de andre fluene i fjor vår, som fortvilet forsøkte å få ræva i gang på vår venn (jeg forutsetter her at fluen var av hankjønn. Fikk dessverre ikke sjekket det). Han derimot, følte på ingen måte for å stresse med noe som helst. De maste og maste, forsøkte fortvilet å få farten opp på kompisen, vel vitende om at tiden holdt på å renne ut for slike eskapader fluer jo lever og dør for. "Slapp av gutter, jeg har kontroll", mumlet han halvsøvnig, ikke ulikt enkelte elever på skolen når de blir påminnet den innleveringen som burde vært ferdig i overgår. Noen av dem risikerer fort å møte en like frosset verden som ble vår lille fluevenn til del.

Andre har det omtrent slik med husene sine. De kjøper et shabby hus med planer om å pusse opp, når de bare får områdd seg. Etter at de har fått flyttet de 4 bilvrakene de skal pusse opp med tid og stunder, pluss den gamle lastebilen med prøveskilt, hvor det av flyttelasset som ikke fikk plass i det nye huset står, begynner det å se temmelig rotete ut på gårdsplassen. Planen er selvsagt å få ryddet unna, anlagt ny plen og så videre. Det er bare det at de ikke er så ulike vår nylig avdøde nevnte fluebekjentskap. De får bare ikke ut fingeren. De utsetter og utsetter og kommer aldri i mål. Det blir fort som Liverpools manager Klopp. Han fikk heller ikke områdd seg. Først når det var for sent, satte han inn Salah. Det hjalp ikke og Liverpool røk på hodet ut av FA-cupen etter fortjent nederlag mot, igjen, Wolves.

Jeg hadde engang en kjenning som ville begynne å kjøre hund. Han startet friskt med å skaffe seg en haug med bikkjer som ble gående ute i kjetting uten hus. Vi andre maste på at han måtte ordne hus og få ting på stell. Deretter maste vi på ham om å sette i gang og trene bikkjene. Planene var det lite å utsette på. Når bare ditt var gjort og datt på plass skulle litt av hvert skje. Fyren satt inne og drakk kaffe mens han ventet på at både ditt og datt skulle skje av seg selv. I mellomtiden tok noen av oss kontakt med mattilsynet og dermed ble det en potensiell hundekjører og noen færre bikkjer igjen i verden.

Ungene blir ofte minnet om sine plikter i huset (barnearbeide er sterkt undervurdert forøvrig). Like sikkert som du spør, er svaret at de skal bare... «Vent litt, jeg skal bare...» De heter Albert Åberg hele gjengen. Det utsettes selvsagt i det lengste i håp om at foreldrene skal glemme av hva de ba dem om, og selv gjøre det som ungene skulle gjort.

Noen har det sånn med regningene sine også. De forblir ubetalte. Kommer det purringer, legges de på hylla. De skal betale i morgen. I mellomtiden blir noe annet kjøpt, kontoen tømt, og regningen begynner å vokse i takt med purringer og inkasso. Forsøket på å vente i håpet om at kreditorene blir borte ser ut til å friste noen. Det fungerer ikke noe særlig godt og plutselig er man i samme situasjon som fluen. Høsten er kommet og man er i ferd med å våkne fra koma, liggende i badebukse på solsenga ved en snødekket strand. Det blir fort litt hustrig både på den ene og den andre måten.

Noen får bare ikke ut fingeren! På den annen side er det noen som stresser noe forferdelig også. Ta nå feks fruen. Etter at jeg bygde hytta for 16 år siden har hun stadig mast om at det er på tide å få på plass gulvlistene. Slik mas kan være enerverende og er i tillegg totalt unødvendig. Har jeg sagt jeg skal gjøre det så blir det gjort. Det er ikke nødvendig å mase om det annet hvert år.