Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Verden var forutsigbar og grei. Vi visste hva som skjedde og vi visste hva som kom til å skje. Vi kommer til å dø en eller annen gang tenkte vi. Vi trengte ikke å stille spørsmål om det som var elementær kunnskap. Det var bare å forholde seg til det som skjedde og det var vi vante med, vi visste jo ikke bedre. Så kom Isaac Newton og lærte oss om tyngdekraften. Etter dette ble verden for alminnelige nordlendinger endret til det verre.

 

Jeg tenker på de lekre jentene jeg gikk på skolen med for mange år siden. Uten tyngdekraften hadde de enda hatt sånne spretne pupper helt uten å fylle dem med alskens remedier, som de gjør i dag. Etter hans arbeide ble vi vitne til en dramatisk endring jo eldre damene ble. Det er herfra begrepet navlebeskuende kommer fra. Tyngdekraften har fart ille frem med puppene til damer på min alder.

 

Bedre er det ikke med menn på min alder. Før kunne jeg bende et spett over morrabrødet før frokost. Nå har man dessverre ikke den samme armstyrken mer, så det går ikke lengre.  Sannheten er vel den at kompassnåla også blir rammet av tyngdekraften. Den peker mer og mer sørover med årene. Skal man være sikker på å kunne imponere fruen med et anstendig morrabrød, må man gå på hendene. Akkurat det har heller ikke blitt lettere med årene. Jeg går ikke lengre på hendene, jeg går på trynet ned i gulvet. Manglende armstyrke og Newton har ødelagt alt.

 

Før i tiden var det meste enklere. Dødsårsaker for eksempel. Newton og andre forskere har til fulle vist oss hvor mye dårligere stelt det er med det meste nordpå også her. Før om årene hadde vi to dødsårsaker i Nord Norge. Enten stumpa vi på havet eller vi stumpa på land. Grei skuring det. Ingen grunn til å bruke energi på obduksjon. Døden skal jo ha sin årsak, før var det enten eller. Nå om dagen har vi fått vite hvor ille det står til her oppe. Tidligere gikk vi rundt og ante fred og ingen fare uten å forstå at vi hadde høyt kolesterol eller blodtrykk, som ville føre til hjertesvikt. Nå vet vi det, og er tvunget til å gå rundt med en evig redsel for å dø.

 

For å finne ut av dette går vi til legen. Sånne hadde vi ikke så mange av før, og hva skulle vi vel med dem? Det var jo ingen sykdommer vi kjente til. Før i tiden ble gamlingene ofte så gamle at vi måtte avlive dem selv. Nå om dagen er vi nesten heldige om vi lever til vi er konfirmerte. Og late…. Ungdommen nå om dagen er så late at de ikke en gang gidder å skulke skolen. I min ungdom hadde vi energi nok til å brenne heimbrent og drikke oss fulle på. Det var et langvarig slit å greie å bli rusavhengig. Slikt tar faktisk tid med heimbrent. Det smaker jævlig og må tvinges ned. Det var bare de tøffeste og mest dedikerte som gadd å stå i det lenge nok til å bli rusavhengige. Nå om dagen er det superlett å bli rusmisbruker med hasj og amfetamin og sånt. Alt skal være så enkelt i dag.

 

Før radioen og legene kom visste vi ikke hvor dårlig det stod til. Vi levde uten å ane at vi til enhver tid stod i fare for å dø av en eller annen sykdom. Nå vet vi at vi alltid er kjempesyke av et eller annet. Dermed må vi til lege for å finne ut hva vi er syke av og så har vi det gående. Ta med avføringsprøve skriver legen. Før i tiden her oppe hadde vi så lite mat at det kun var de mest velbeslåtte som hadde avføring. Dermed fikk ikke folk nordpå vite om alle de skumle sykdommene de hadde før de stumpet av og da spilte det jo ingen rolle lengre. Nå titter legen i dritten din og finner ut at du har kreft.

 

Folk var tøffere før. Under krigen hadde vi staute karer som stilte opp og kriget i kampene om Narvik. De var så tøffe at de ikke en gang trengte medaljer eller krigspensjon. De ante jo ikke hvor ille de egentlig hadde det under kampene, så de forstod jo ikke at påkjenningene de fikk under krigen var større enn dagliglivet på bygda her oppe. Så kom det selvsagt noen leger sørfra og fant ut at de hadde PTSD. Hadde vi sluppet legen hadde det vært greit, men ikke fan. Nå forstod jo veteranene hvor dårlig det stod til med helsa. Er det rart de begynte å drikke?

 

Da jeg vokste opp visste vi at livet var en seksuelt overførbar sykdom med garantert dødelig utfall. Vi hadde ikke golfbaner, men visste at livet var som å spille golf. Det var en rekke harde slag før du endte i et svart hull. Ingenting å tenke på altså. Det som kom det kom, uten at vi trengte å tenke så mye over det. Etter hvert forstod vi hvor ille det egentlig stod til. Da fikk vi selvsagt psykiske sykdommer av bekymringene dette skapte også.

 

Når du ikke visste om psykisk helse, var det heller ingen psykiske lidelser. Vi hadde en diagnose i gamle dager. Folk sleit med nervene. «Nu slit han Jens med nærvan» kunne bestefar si, han drev butikk. Da pakket han en eske med varer og sendte meg opp til Jens med varene. I huset til Jens var det mørkt. Da visste vi han slet med nærvan. Reglene var enkle; ring på og forlat. Jens fikk mat mens han slet med nærvan. Senere kom han på butikken og betalte og alt var i orden. Hadde Jens levd i dag, hadde han nok sultet i hjel siden butikken er nedlagt. Butikken til bestefar var helsestasjonen i hjembygda.

 

Som tiden gikk, forstod vi hvor ille det var her oppe. Da forstod vi også hvor vanskelig de måtte ha hatt det sørpå. Der vi først ble forbannet fordi søringene fortalte om hvor ille vi egentlig hadde det her, forstod vi etter hvert at det var søringene det egentlig var synd på. De hadde jo visst om alle disse sykdommene og lidelsene hele tiden. De hadde i alle år  måttet leve med det før vi forstod noe som helst av problemene. Det er mest synd på søringene, de visste jo om om Isaac Newton. Den jævla kødden!

 

 

 

Å stå frem

 

Å stå frem

 

Aviser er fortsatt en viktig del av hverdagen min. Nå om dagen i digital form, noe som dokumenterer at man følger med i tiden, som om man hadde noe valg. Det som irriterer meg mest med omlegging til digitale plattformer er at det er så upraktisk å slå i hjel fluer med PC eller mobiltelefon. Dessuten fungerer PC dårlig i en varm og fuktig badstue, mens avis her er helt konge. Når man leser i dagens medier, finner en at mer og mer av det stoff man tidligere fant interessant, du vet uvesentlige ting som krig og fred og sånt, er byttet ut med ting som virkelig gjenspeiler dagens nyhetsverdi. Vi snakker her om de ting som virkelig betyr noe, hvem som sa hva til hvem på en eller annen realityserie, hvilken kjendis er dummest (finnes det noen smarte?) eller hvilken kjent idiot kan overleve lengst på tørrfisk og skitprat på en øde øy. Har forstått at det i hovedsak dreier seg om at TV2, NRK, eller hvilket medium det nå er, finner en ukjent fyr på gata. De lar ham delta i et program hvor han konkurrerer med 40 andre om å få ligge med kronprinsessen (Ok. Det var litt før hun ble kronprinsesse og menget seg med Epstein og andre pedofile). Der har han sannsynligvis blitt smittet med klamydia, fått kjendisstatus og kan da delta i samme serie, denne gangen med andre «kjendiser», rekruttert på samme måte.

 

Alternativet til dette er at samme TV-kanal ringer opp en eller annen «has been»-kjendis, som for eksempel deltok norsk melodi grand prix i 1983 eller der omkring. Vedkommende vil gjerne oppleve å bli sett og omtalt igjen, for det er jo så trist å leve utenfor rampelyset, kanskje få fart på en karriere som aldri tok av, og da er en kjendisreality en bra start. Som dere skjønner er ikke dette helt min greie men hver sin lyst. Smaken er som kjent som baken, hårete og delt på midten. De som sender dette ser jo ut til å tjene penger på reklameinntekten dette genererer, noe som jo er en ærlig sak.

 

Det som virkelig setter fart på en forfalt karriere, altså etter at den forsofne kjendisen har blitt relansert gjennom en slik serie, evt den tidligere bryteren/håndballspilleren som må gjøre noe for fortsatt å bli gjenkjent på gata, er når vedkommende tar i bruk det ultimate for å komme på banen igjen. Det dreier seg om å stå frem med noe. Kari Traa var genial i så måte. Hun stod frem i media nesten naken i dusjen med hånden stukket ned i trusa. Dette ga selvsagt en mengde kommentarer i alle medier om hvor fantastisk det var at hun endelig stod frem. Herav kan vi slutte at om du føler for å vise frem et bilde av deg selv i bare trusa, med hånden stukket ned til genitaliene er det noe positivt, gjerne noe alle bør gjøre. Stå frem, stå frem! At hun tjente grovt på salget av egne truser er jo vissheten hun ler av hele veien til banken.

 

En ikke ukjent barbiedukke fra Harstad skapte for en tid siden furore med å legge ut et bilde av noe som kunne se ut som en liten pose med kokain, selv trodde jeg hun skulle fyre opp i ovnen med en sånn opptenningssak men jeg er jo så godtroende. Dette avstedkom selvsagt det godt beregnede ras av fordømmelse i media. Barbiedukken tjente en årsinntekt bare første uka av mediestormen. Etter en tid dabbet interessen av. Da stod hun selvsagt frem og fortalte om hvor vanskelig tiden etterpå hadde vært for henne, noe som igjen genererte en ukes tid med sympati i de samme medier, og igjen en solid inntektsøkning. Barbiedukke med juksepupper og falsk rumpe javel, men smart nok til å vite hvordan hun tjener gode penger på sine ikke fullt så smarte følgere.

 

Siden det jeg nå skriver også fremkommer på en blogg, for den som gidder å følge med på slikt. Til og med en blogg med rosa farge i bakgrunnen, er jo jeg også å anse som en slags rosablogger. Kanskje jeg også kan tjene litt på dette. Har faktisk vurdert å stå frem på torget i byen kun iført boxershorts, med hånda i et godt grep rundt det som befinner seg nedi der, altså bare nesten like offentlig som Kari Traa. Dette burde kunne gi en brukbar lønnsøkning. Dessverre er jeg redd de eneste som ville tjene på dette er ekstramannskapene politiet ville kalle inn for å bure inn en åpenbart gal skolerådgiver som blotter seg på gata. Kjendis ville jeg sikkert ha blitt, om enn ikke helt på samme måten som planen var. Får nok nøye meg med statens lønnsregulativ, jeg har i hvert fall til salt i såret, om ikke annet.

 

Det som uansett er sikkert er at sex selger. Om jeg skulle stått frem med noe, måtte det altså  ha noe med sex å gjøre. Å stå frem med at jeg er en helt vanlig heterofil mann og trofast mot kona holder ikke. Det er for kjedelig. Hva jeg og fruen, et ektepar oppe i årene, bedriver på soverommet er forhåpentligvis ikke særlig interessant for allmenheten. Å stå frem som nekrofil eller zoofil, gir mer blest, men jeg tror neppe det gir klingende mynt i kassa, snarere tvert imot. Nei det er nok best å holde seg til fruen og samtidig holde våre hjemlige aktiviteter på soverommet og langt utenfor media. Selv om sex selger er nok tiden ikke moden for halvnakne gamle gubber med ene hånden i trusa og et barbert marsvin i den andre, og godt er nå egentlig det.