møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med idioter som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn på 37 driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning i Røde kors er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på å tåle, og selv å trene på å beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, som rådgiver i videregående skole. Ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer eller ønsker, men har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Fram til da var nedsatt oppførsel og orden regelen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten i Narvik på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle som rådgiver i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker og det singler i glasskår, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, stikkord anabole stereoider og forbudte prestasjonsfremmende midler, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag. Det gikk altså merkelig bra for dem til tross for at de ble dømt nord og ned da vi var unge, og de selv gjorde mildt sagt dumme ting.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Jeg hører stadig at «nå har de fått sjanser nok». Det har de slett ikke. Alternativet til å gi noen en ny sjanse er ikke særlig intelligent statistisk sett. Vi bør ikke forhaste oss med å dømme alle nord og ned, som multiekspertene i kommentarfeltene gjør med hardtarbeidende lokalpolitikere. Vi gjør her et unntak av produsenter av franske biler, de er virkelig håpløse. Husk heller å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

 

 

 

 

 

 

 

Religiøse dogmer Del 2

 

 

Del 1 av religiøse dogmer viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller uansett hvor godt konfirmert man var. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på lagerbeholdingen av heimbrent. Etter at han ble mer opptatt av den stadig synkende beholdningen fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den må ha vært av datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling bød på et kvinnesyn jeg ikke kjente meg igjen i eller på noen som helst måte fant var ok. Likeledes dette med synet på homofili innen menigheten. Min yngre bror er sikkert skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua og i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del «nestekjærlige» religiøse grupperinger med. Mange sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters klamme favn, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig, stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med, man blir fort trist av sånne ting. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, en predikant fra Bjerkvik, den gang bosatt i Kautokeino. Han forbannet seg på at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var særlig interessert i hverken sølibat eller det siste alternativet han presenterte, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med at det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som predikanten selv.

 

 Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har aldri vært min greie og blir det heller ikke før naturens gang sørger for det. I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. Noen av disse fungerer mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete, heldigvis med gode unntak fra regelen. Etter snart 34 år med fruen, tenker jeg nok at Sjefen selv velsigner den tidligere skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De tror det de ønsker å tro, utelater det de ikke ønsker å tro, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Moralister har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen moralister også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot jævelskapen.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som hevdet mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Vi fleipet med at predikantene i menigheten advarte mot stående samleie. De var sikkert redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden fordi hans verden mer og mer dreide seg kun om menighet og tro. Han hadde ikke tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet tilbake til hjemkommunen møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere grunnet nettopp dette. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det ofte lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg ser bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Pride er styggen selv og må evig fordømmes, og unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det når de heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?

 

 

 

 

Religiøse dogmer Del 1

 

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er unormalt preget av oppveksten i hjembygda. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange oppvokst i bygder som ligger under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme, på Øra og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt. Etter 1980 ble det mer godt fordi prestene da etter hvert gikk bort fra å bruke de skremmende pipekragene de tidligere brukte. Pipekrager, Pompel og Pilt gir meg enda mareritt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av mange salmer utenat. Dette er sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom akademiske studier innen religion senere har jeg etter hvert skjønt mer om hvorfor dette var viktig for henne. Det var følgene av ideer, tanker, og oppfatninger av hvordan man skal være sømmelig kledd, ofte som følge av menns trang til å kontrollere kvinners liv, noe som ikke er uvanlig innen kristne grupperinger. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk av alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer og forestillinger.

 

Carl I Hagen gikk i sin tid ut mot bruk av burkini, altså det at muslimske kvinner på stranden ble krevd av menn å ha på seg et slikt plagg for ikke å virke utfordrende. Så tenkte jeg på hva som er verst – Carl Ivar i speedo eller damer i burkini? Nåvel, nok om det. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte mellom menighet og skolen i Alta i 1994 at «kvinner i bukser bare er halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga dermed lite dialog og bragte ikke skolen og den lokale menigheten nærmere.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette med ved. Fra jeg var ganske liten var det å bli sendt alene i vedskogen med motorsag, traktor og henger helt normalt. Det fantes lite kurs og veiledning utover pappas påminnelse om at vi måtte være forsiktig når vi brukte motorsaga og vinsjen. Det å kjøre traktor kunne du gjøre når du så over rattet stående på pedalene. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda i den samme vedskogen nå selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om den milde Jesus som sagde ved.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange andre barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha en del andre effekter ut over bare det å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer og fingre. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldrene, fryktelig korte armer rett og slett. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» etterhvert fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små». Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer og hender som ikke var lagd helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver, også Jesus, tenkte jeg. Barn har en tendens til å forstå religion på sin egen måte.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim. Det å omvende resten av verden til egen religion pålegges kristne gjennom misjonsbefalingen. Innen islam er dette faktisk en anbefaling heller enn en befaling. På søndagsskolen gikk jeg i barneskolealderen. Samme skolebygning i Håkvik, men en annen lærer. Metodikken på begge skolene var noe annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging, eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig, men vi lar nå det ligge.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp, men hva vet jeg? Min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene oftest hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er ikke til å legge skjul på at min søndagsskolebok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk antall klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg ville jo gjerne være stjerneelev og tenkte mye på hvordan jeg skulle få dette til. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse arkene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par ark med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen og ikke noe man praktiserte, voksne har også en tendens til å forstå religion på sin egen måte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart glad i meg. Det vanket derfor både kjeft og ørekliping, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i fjerde klasse på barneskolen.

En jævlig bygdekrangel

 

 

Det følgende representerer en sann historie. Alle involverte, samt stedet det skjedde er anonymiserte.

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nord-Norge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å hevne opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid å spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold eller skytevåpen om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, i grunn ikke til mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet over brutt avtale og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han ikke ble det minste glad for idet det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed påfølgende pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to dødsdømte hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen uker senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv og grave etter likene, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe, altså en jentevalp, han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent, håndfast og yngre enn den litt eldre Henrik, tok Henrik Hestkuk bestemt og hardt i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem og surke. Henrik Hestkuk så sin begrensning og valgte å ta ydmykelsen selv om det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et ytterst anstrengt forhold. Da naboen bygde sin egen gård i sin tid, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham, nemlig innehaveren av bygdas butikk: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Bygdekrangler kan ha svært høy underholdningsverdi.

Diagnose HAD

 

 

James Ussher var en irsk erkebiskop og teolog som på 1600-tallet ble regnet for å være en betydelig lærd. Mest kjent er han for å ha tidfestet jordens skapelse. Han beregnet dette etter alle datidens kjente parametre, og kom frem til at jorden ble skapt kl. 18.00 den 22 oktober 4004 år før Kristi fødsel. Dette som følge av en gjennomgang av alle generasjonene i Bibelen tilbake til Adam sammenlignet med det man visste om Egypts historie. Han var ikke alene om å beregne slik. De samtidige vi kjenner som forsøkte, fikk stort sett ulike datoer og klokkeslett, men alle var ganske enige om jordens omtrentlige alder, ca. 6000 år. Dette var rådende vitenskap anno år 1650.

 

1600-tallet markerer et skifte i retning bruk av fornuft og vitenskapelige metoder. Niels Stensen formulerte i 1679 prinsippet om at de underste fossiler er eldre enn de man finner øverst. Allerede her fikk man dokumentert at alt ikke kunne ha blitt skapt samtidig, som man til da trodde. Man begynte å ane at Bibelen som vitenskapelig kilde ikke var særlig pålitelig. Darwin fant med sin evolusjonsteori i 1859 at jorden måtte være betydelig eldre enn man trodde. Derfra har forskere vært innom saltmengde i havet, radioaktivitet, via norske mineraler og mangt annet før vi i dag kan slå fast at jorden er ca. 4,55 milliarder år gammel. Vi har dokumentert funn av mineralet zirkon i Australia som er 4,4 milliarder år gamle. Vi vet mer om hvor gammel jorden er nå. Den er betydelig eldre enn hva bibelen sier.

 

Vi vet i dag at vi må kunne dokumentere ting vitenskapelig, sterk tro er ikke viten. Vi vet for eksempel at når hunder drikker skjer dette ved at de ruller tungen bakover, ikke fremover som mange tror er naturlig. Dette dokumenterer vi enkelt i dag ved hjelp av sakte film. Begrepet vitenskap bruker vi når vi kan slå fast at noe er nøyaktig slik, og vi kan bevise det. Når ting er vitenskapelig bevist er det sånn selv om du mener noe annet. For å komme hit ligger det et massivt forskningsmateriale til grunn, man bygger på tidligere forskning, bruker nyere teknologi og så beviser man funnene. Egne «alternative fakta» er i beste fall en kilde til underholdning. Man ler av deg, ikke med deg.

 

Felles for vitenskapsmenn er at de har peiling på faget. En professor behøver ikke nødvendigvis å ha særlig høy sosial intelligens eller politisk innsikt, ei heller selvinnsikt, men han har greie på  faget, det er derfor han har et professorat. En professor i kjernekraft vet betydelig mer enn oss andre om kjernekraft. Det må du leve med selv om du er en jævel på googling og er aktiv på facebooks debattsider. Likeledes betyr det ikke at professoren i kjernekraft er ekspert på politikk, økonomi eller eldreomsorg. Det må professoren leve med uansett hvor aktiv han måtte være i debattfeltene.

 

Vitenskapen har hjulpet oss fremover. Vaksiner har gjort at barnedødelighet er kraftig redusert, samt at langt flere overlever tidligere dødelige sykdommer. Ny teknologi i biler reduserer faren for alvorlige ulykker idet teknologien i bilene reagerer hurtigere og bedre enn sjåføren evner. Om uhellet likevel skjer har vitenskapen hjulpet oss ved å utvikle systemer som gjør at sjansen for å overleve en ulykke er større enn tidligere.

 

Der vi tidligere definerte verden ut fra Bibelen, har vi kommet langt ved at vi aksepterer fysikkens lover og forholder oss til dem. Newtons tredje lov er uomtvistelig: Om to identiske biler under nøyaktig like forhold kjører mot hverandre i 80 km/t og frontkolliderer, tenker man gjerne at kollisjonen blir dobbelt så kraftig, altså til sammen 160 km/t. Slik er det ikke.

Newtons tredje lov beviser at kollisjonen fortsatt tilsvarer 80 km/t. Prinsippet er at kraft og motkraft alltid virker på to forskjellige legemer, er like store og motsatt rettet. Den samme Newton formulerte også loven om gravitasjon. Man visste tidlig at et eple faller til jorden når det løsner fra treet. Newton beviste hvorfor det skjer.

 

Newton er et eksempel på hvordan vitenskapen utvikler seg og beviser sannheter for oss. Sent i livet skal han ha uttalt: «Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre», han viste til Descartes, Kepler og Galilei. Han innehadde dermed en sjarmerende grad av ydmykhet og generøsitet og fremstår i ettertid som en vitenskapsmann som hadde sosial intelligens, i motsetning til mange av kommentarfeltenes «multieksperter».

 

Vi har kommet dit at til og med Kirken erkjenner at vitenskap og tro er forskjellige størrelser. En kristen tror gjerne at Jesus ble unnfanget ved jomfrufødsel. Andre mener at Maria hadde en god bortforklaring og at Josef var lettlurt eller tilgivende, kanskje begge deler. Vi aksepterer at noen tror mens andre ikke tror. Problematisk blir det først når tro får styre samfunnet. Det fungerer dårlig.

 

Herfra skulle man tenke at verden går fremover ut fra erkjennelsen av at når vi kan dokumentere noe vitenskapelig er diskusjonen over. Eia var vi der, som vi synger i salmen. For noen år siden gestaltet Bjørn Sand figuren Stutum. Stutum postulerte at det ikke var farten som drepte i trafikken, det var bråstoppen. Han sluttet etter hvert å gestalte figuren da han oppdaget at mange var så tjukke i hodet at de var enige med Stutum og ikke forsto at det hele dreide seg om humor. Det blir som å ironisere med gærninger på yttersiden av politikken, det hjelper ikke, de blir bare glade for at du endelig har blitt enig. Det finnes politikere som forvalter et nesten stutumsk forhold til vitenskap. Man bør være skeptisk til mennesker som fremsetter egne postulater og senere viser til dem som kilde.

 

La oss ta vaksiner. Vaksiner virker. Vaksiner har hjulpet oss enormt mye. De har ofte bivirkninger, men summen er at de redder mange flere enn de som rammes av bivirkningene. Dette er noe vi vet, det er bevist vitenskapelig. Her legger vi selvsagt til at for de som rammes av eventuelle bivirkninger er dette trist. Om noen dør av bivirkninger er det en katastrofe for de pårørende. Ingenting av dette kan likevel rokke ved det faktum at vaksiner virker. Det er derfor vi bruker dem, det er også en grunn til at vi opplyses om eventuelle bivirkninger slik kan folk ta kvalifiserte valg.

 

Likevel finnes det mennesker som ikke tror på vitenskap. La oss si at du ikke tror på gravitasjon. Hopp ned fra en ti etasjes bygning og fortell etterpå at du ikke tror på gravitasjon. Det er helt på linje med å tro det ikke er farlig å kjøre i fylla idet vi kan dokumentere at kun 7% av ulykkene med dødelig utfall skyldes kjøring i beruset tilstand, og så argumentere med at 93% av dødsulykkene skyldes edruskap. Det er ofte vanskelig å vinne frem med argumenter i diskusjon med intelligente mennesker, men helt umulig med dumme mennesker.

 

Mennesker som tenker sånn har ofte en ide om at det er Deep State som står bak vitenskapen. Deep State står bak alt galt. Kommer det fra det offentlige, er det fake news. Vi snakker om konspirasjonsteoretikere. De er sikre på at om noe kommer fra det offentlige, samt er vitenskapelig fundert, må det finnes en skjult agenda. Den eneste dokumentasjon de gjerne har, er en aldri sviktende tro på egen fortreffelighet, eller det de kaller alminnelig folkevett, noe som dessverre ikke er så alminnelig.

 

Tilbake til vaksiner. Om du av en eller annen grunn er skeptisk til vaksiner er det helt greit og du er slett ikke dum av den grunn. La oss si at du er bekymret fordi det finnes bivirkninger. Kanskje mener du at ungene har godt av selv å utvikle immunitet. Du vil vente og se om forskningen blir sikrere. Kanskje du vil vente til det kommer en ny og bedre vaksine. Kanskje er du bare engstelig for vaksiner eller redd for sprøyter. Alt dette er greit. Du er ikke dum, bare skeptisk. En normal menneskelig reaksjon.

 

Men la oss sjekke. Du er skeptisk til vaksiner fordi:

 

-       Du tror Deep State har puttet rottegift i vaksinen for å ta livet av oss.

-       Du tror Deep State har puttet 5G inn for å kontrollere hvor vi befinner oss til enhver tid.

-       Du mener Deep State bruker dette for å merke oss slik at de kan bytte oss ut med muslimer.

-       Du tror du overvåkes av Deep State gjennom ting de har puttet inn i vaksinen.

-       Du tror Deep State gjennom vaksinen endrer ditt DNA slik at du lettere kan styres politisk.

 

Om du bare er skeptisk kan du slappe av, du helt normal. Om du derimot kan krysse av for et eller flere av punktene ovenfor, er det grunnlag for å stille diagnosen HAD (Helt Alminnelig Dum). Om det senere utvikles vaksine mot idioti og dumhet, vil det dessverre ikke hjelpe deg. Du er alt for dum til å ta den uansett.

 

 

 

Datateknologi og dinosaurer

 

 

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg skal ikke plage dere med sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens. Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss og som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

 

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var  nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

 

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvie fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte EDB-teknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at de akademiske grader jeg innehar, kom som resultat av nitidig hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Etter hvert ble oppgavene skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

 

Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rett før årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring, til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at sinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre på en sånn pappskive, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadresse og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på folkehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke EDB-teknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den EDB-teknologiske revolusjon.

 

En dag ble jeg av en besøkende bekjent presentert for en underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da, dette til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor, pløying, harving, graving og sånt og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund og fått forklart dette med bredbånd, skrev jeg under.

 

Bredbåndet kom og med det en diger hjemme-PC. Jeg skjønte at EDB var ut, det het  datateknologi. Nå mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man stappet fakturaer inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

 

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver. Første dag kom en sånn datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite og ingenting. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde på og ga meg et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Jeg tror fylkeskommunen har en egen person ansatt i Bodø for å svare når jeg ringer i desperasjon. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene på jobb når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

 

 Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende og totalt mangle begreper, jeg mener fortsatt at et bredt bånd er bredt, sånn var det før og det å hekte på en henger i 30 minus og rygge lærer man ikke på PC. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse siste tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

 

Så var det dette med dobesøket i går og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en PC, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd. Her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i min verden kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

 

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 4 i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min forrige bil, en dieselSUV, i støvlene på absolutt alle områder, rygging med fullastet henger i oppoverbakke med sving på is inkludert.

 

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben  gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende, fylkeskommunens datasystem er det nærmeste vi kommer å være et U-land i Norge), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i byen forleden, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på facebook, samt min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god. Alt var ikke bedre før.

 

 

 

 

 

Dagens ungdom

 

 

«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere».

 

Sitatet ovenfor er ikke et direkte sitat. Det er en parafrasering av tidligere uttalelser, omskrevet om du vil. Det er nok mange som vil nikke gjenkjennende og si at «det har jeg alltid sagt». Andre, gjerne enkelte eldre, med sterk hang til å delta i alskens debattforum på facebook, vil være enda tydeligere. Ut av tastaturet deres kommer mye av det samme meningsinnholdet strømmende, mens de drømmer om sin egen ungdom da alt var annerledes, og selvsagt mye bedre/verre (stryk det som ikke passer).

 

Atter andre, i samme aldersgruppe, har en annen og enda mer aggressiv tilnærming til dagens ungdom. Dette skyldes det imponerende sinnet de har evnet å bygge opp gjennom stadig sterkere uttalelser på den samme facebook. Forskjellen her ligger i at mange hemninger forsvinner når man har debattert dagens ungdom, det grønne skiftet, regjeringen eller annet lenge nok med sine meningsfeller. Det kalles ekkokammer på fint. Da skrives alt med caps lock på og avsluttes med mange saftige utropstegn. På dette stadiet vet vi at det lakker og lir, ikke nødvendigvis mot slutten av livet, men på slutten av tiden i egen bolig, i hvert fall med tilgang på egen PC. Det er gjerne rett før de havner innenfor geriatrien og det systemet de gjerne har brukt de siste årene på å ha rasende meninger om.

 

I dagens debatt om eldretjenesten i landet, har vi mange som ser ut til å være på oppløpssiden, dette gjelder faktisk også mange som ikke engang kan kalles gamle, heller middelaldrende. Uttalelsen de kommer med i debattfeltene minner oss om at det heldigvis ikke er lenge før de ikke lengre evner å spre trusler og bruke stygt språk offentlig. Det fascinerende er at det er disse sinte gamle menneskene som gjerne bruker mest tid på å uttale (les utrope) sine meninger om dagens ungdom. Det kan være greit å minne om at det er den samme ungdommen som skal stelle for dem om noen år.

 

Den som kan historiefaget, kjenner nok igjen hvor parafraseringen i kursiv ovenfor kommer fra. Tankene ble uttrykt av Sokrates, men nedskrevet av hans elev Platon. Sokrates var, i likhet med de han sterkt kritiserte, selv altfor lat til å skrive sine tanker ned. Selvinnsikt, eller snarere mangel på sådan, var like aktuelt i det gamle Hellas som i dagens debattfelt. Tankene er nesten 2500 år gamle og oversatt fra gresk, derfor mitt uttrykk parafrasering. Det er altså ikke nye tanker eldre mennesker gir uttrykk for når de omtaler dagens ungdom og de bekymringer de nærer for dem og deres fremtid. Alt dette har vært sagt før, og av betydelig større tenkere enn deltakerne i dagens debattforum. For de som husker humormagasinet Norsk Mad for mange år siden, brukte de uttrykket Forum For Fåreskaller, uten sammenligning forøvrig selvsagt.

 

Når man omtaler dagens ungdom, altså med negativt fortegn, må man gjerne ha et referansegrunnlag. Dette er oftest ens egen ungdom. Denne var selvsagt noe helt annet enn den som er dagens tølpere til del. Der var det ingen kjære mor nei. Da var samfunnet fattig, man hadde hverken ditt eller datt, sultne og farlige rovdyr lå på lur rundt overalt, og selv var man sjelden mett. Respekt for eldre derimot, det hadde man til gangs. Aldri svarte man voksne, man gjorde det man fikk beskjed om, og var ellers en støtte for eldre og trengende og samfunnet forøvrig.

 

Siden jeg jo er per definisjon middelaldrende med god margin og siden jeg klart har langt de fleste av mine leveår bak meg, er bestefar og hele pakken, kan jeg jo hive meg med på hvor annerledes alt var da jeg var ung. En tid hvor dagens ubrukelige, late, oppkjeftige (her kan du fortsette med manglende adjektiver selv, om du kjenner sinnet tar deg) enda ikke var født, langt mindre har hørt om.

 

Været var annerledes husker jeg. Snakk om snøvær i dag? Tøvprat! Jeg kan godt huske hvordan det var å vasse i to meter høye fokkskavler barføtt, mens jeg fortvilet lette etter snøskuffa, uten votter, under snøen. Det var gjerne 40 minus og stiv kuling, samtidig som det regnet, og det var bare i yttergangen…… Jeg husker godt det året det var så mye snø at sjåførene ikke fant brøytebilene, langt mindre veien. Vi måtte svømme oppå snøen til skolen, hvor vi sto pent ved pultene, mens lærerinnen sa god morgen, før vi sang en koselig salme flerstemt. Det krevdes minimum to gode somre på rad bare for å få midnattssola tilbake.

 

Oppføre seg som folk?? Kom ikke der! Det var helt andre krav til oppdragelse i de dager. Jeg snakker ikke engang om helsa. Vi var dødssyke hele tiden. I dag finnes det avføringsprøver som kan si alt om hvordan helsa er. Da jeg vokste opp var det bare de meste velstående familier i byene som hadde såpass til mat at de hadde avføring. Vi hadde bare to dødsårsaker, enten døde man på havet eller så døde man på land. Det vanket slag og spark om man ikke oppførte seg. Svinkjeft og ørefiker var kamfer for den som ikke greide å snakke pent om andre………. (lar den henge der en stund før jeg kommer tilbake til dette).

 

Det var ikke snakk om å lure seg unna om man følte seg sliten og utbrent. Da jeg ble forkjølet en gang i barndommen, ble jeg straks hevet naken ut i snøen over natta slik at jeg fikk firedobbeltsidig lungebetennelse med 47 i feber. Deretter fikk jeg slippe inn i stua. Da skrudde mamma av ovnene slik at vi kunne spare strøm. Min feberhete kropp holdt varme i huset mens jeg gjorde leksene, sykdom fikk selvsagt ikke komme i veien for å lære katekismen. Nevnte jeg strømpriser? Vi var så fattige at vi måtte sitte 8 timer hver natt og trå på ergometersykkel koplet til en dynamo, slik at mamma og pappa fikk strøm nok til å koke frokostkaffe, som ble drukket etter at vi ble jaget på dør. Frokost fikk vi aldri, i likhet med søvn. Jeg husker godt den gangen jeg døde. Foreldrene mine så oppgitt på liket av meg og sa «Walk it off»! Nei, det var ingen kjære mor den gang, men oppføre oss; det lærte vi på den harde måten.

 

Som lærer i samfunnsfag, kopierte jeg for en tid siden en del uttalelser sakset fra debattfelt på facebook og forela elevene i en klasse på videregående skole. Vi diskuterte nettvett, hva man har lov å si og hvor grensen for ytringsfrihet går opp mot lovverket. Dette er blant læreplanmålene for VG2 i samfunnsfag. Uttalelsene var anonymisert og koplet av trådstart, slik at ingen visste hvem som skrev og hva saken dreide seg om, men det var mange slike uttalelser. Kommentarene dreide seg om alt fra elektriske biler, Greta Thunberg, vindmøller, eldreomsorg, utseende, klima, og så videre. Noen av dem bar preg av å være direkte trusler, en av dem kunne faktisk bare forstås som en direkte drapstrussel mot en kommuneansatt i Narvik. Elevene var sjokkerte og uttrykte vantro over hva folk kunne finne på å si på sosiale medier. Flere mente at man burde innskrenke ytringsfriheten om dette var normalen. Jeg unnlot å si at noen av disse uttalelsene kom fra onkler,tanter, foreldre og besteforeldre av de selvsamme elevene.

 

Dagens ungdom altså…….