Eufemismer

 

Eufemismer

 

Når du går på toalettet trår du egentlig inn i en eufemisme, noe jeg vil komme tilbake til. Ordet toalett kommer fra fransk toilette. Egentlig betyr ordet «liten duk», en duk man gjerne hadde på bordet hvorpå man la sin kam eller sitt speil. Dette bordet stod på badet eller toilettet, som det etter hvert ble kjent som. For eldre finere folk, kan man høre uttrykket å «gjøre sitt toalett». Dette betyr at man rett og slett steller seg, eller kler og ordner seg. På fransk bruker man enda «grand toilette» om festdrakt, gallaantrekk, aftenkjole med mer.

 

Det mer tekniske ordet for toilette «klosett» betyr et lite avlukke, av latin clausus, altså lukket eller stengt. Fra tysk har vi lånt ordet dass fra den bestemte artikkelen «det» fra uttrykket «das Hauschen», det lille huset, eller veslehuset som noen i dag kjenner som doen. Do er forøvrig avledet av det eldre mellomtyske verbet don, som betyr «å gjøre». I gamle bygningstegninger og beskrivelser er do ofte omtalt som «hemmelighet» eller «løyndarhus». Militært kjenner vi ordet «latrine», brukt om en liten grøft eller grop. Ordet kommer fra latin (lavare) og betyr å vaske. «Kakkhus» eller dritehus kommer fra tysk kacken og betyr «å gjøre sitt fornødne». På fint går vi heller «et visst sted» når vi skal drite. Vi kan også «forrette vår nødtørft» heller enn å si at vi må drite.

 

Som den observante leser kanskje vil ha oppfattet, her jeg nå forklart hva eufemisme betyr. Det dreier seg om å bruke skjønnmalende, mildnende eller smykkende ord for noe vi helst ikke vil nevne ved sitt rette navn. Norske politikere sier gjerne at Trump har en tendens til å overdrive, eller komme med forhandlingsutspill når de egentlig mener at han «lyg så hæsten reinn», som salig bestemor ville sagt det. Forhandlingsutspill er nyamerikansk for direkte trusler eller rene løgner. Personlig stoler jeg på Trump like langt som jeg kan kaste en hest, en svært stor hest.

 

Men vi må tilbake til vår opprinnelige eufemisme, altså toilettet. Det var ikke før vi nærmet oss romertiden at det ble mer svung over dassen. Jakt og sankesamfunnets mennesker dreit der de ville, de skulle likevel ikke bo der de bæsjet. Det var først når menneskene ble bofaste man fant at det var lurt å drite og spise forskjellige steder. Da kom det grøfter man kunne sette seg skrevs over. Dette kjenner vi til fra Skara Brae i Skottland. Her finner vi noen av verdens første kjente toaletter, 5000 år gamle. Det er ikke lett å finne gamle dass. Dritt blir veldig fort til jord og forsvinner.

 

Romerne derimot, tok det hele til nye dimensjoner. Lenge før vi hadde funnet opp nivelleringsutstyr, evnet de gamle romere å lage akvedukter som fraktet vann milevis av gårde. Vi skjønner enda ikke helt hvordan de greide å beregne så og så mange centimeters helling over for eksempel 10000 meter. Det er nesten like uforståelig som kvaliteten på presidenter i USA. Når Biden og Trump var det beste de kunne stille blant 350 millioner amerikanere ved forrige valg, sier det litt. Romerne skjønte at vann kunne brukes til mer enn å lage vin av. De konstruerte de første toaletter hvor dritten ble skyllet vekk. Dette forbedret selvsagt hygienen betraktelig. Noe å tenke på for det hvite hus om man vil skylle ut dritten.

 

Da keiser Vespasianus i år 69 kom til makten, innførte han toalettavgift for bruk av offentlige toaletter. Avgifter er ikke altså noen ny oppfinnelse. Under romertiden skjedde det mye bra på hygienefronten, noe som påvirket store deler av datidens kjente verden. For en tid siden fikk jeg gleden av å vandre rundt i Roma, med min yngste datter historiestudenten, som kyndig guide. Det er verdt et besøk å studere alt fra imponerende byggverk til gamle dass. Romerne kunne sin latrine.

 

Etter romertiden gikk det faktisk flere hundre år før vi igjen kom på nye ider med å finne løsninger for dritten vår. Vikingene hadde latrinetønner. I mangel på dopapir brukte man såkalte hygienepinner viser funn. Man skrapet seg i toern med en pinne for å bli kvitt møkka. Fra Danmark vet vi at det i 1267 fantes regler om at dassen/dritegrøfta måtte være minimum 7 alen fra nærmeste gate. Dette er altså 1200 år etter at romerne lagde vannklosett. Rosenkrantztårnet i Bergen fikk avtrede rett i sjøen rundt 1560. På fergekaia over Skjomenfjorden husker jeg utedass hvor komlingene gikk rett i sjøen frem til 1972, når brua kom. Dassen ble for øvrig stående i mange år etter.

 

Det var imidlertid først i 1775 at vannklosettet i moderne form ble patentert og selv om det tok sin tid før dette ble vanlig, er det nå en naturlig og integrert del av ethvert hus. I dag trenger du faktisk ikke tørke deg bak lengre. På de nyeste dassene trykker du på en knapp, så blir du spylt i ræva og deretter tørket med behagelig oppvarmet luft. Det er ikke som da min eldste sønn gjentatte ganger dreit seg ut i en alder av 3 da vi var på fjellet på jakt, han syntes det var kaldt på utedoen. Da dette gjentok seg for tredje gang sprakk det for meg. Jeg tok ham under armen og bar han ned til vannet, som hadde isskorpe. Jeg kakket hull i isen og vasket skitræva. Kan ikke huske at han dreit seg ut mer etter det. For ordens skyld; Gutten er nå 37 år, forholdet er foreldet strafferettslig sett og gutten kommer fortsatt på besøk. Barnebarna vaskes forøvrig med lunket vann ved behov, verden og jeg har da gått fremover.

 

Men tilbake til det dette egentlig handlet om, altså eufemismer. Vi har, som det ovenforstående viser, alltid hatt behov for å si ting på måter som høres finere ut. De senere år har vi tatt det til helt nye nivå gjennom #metoo. Det gjør selvsagt ingenting at ord som neger eller lappjævel er, eller i hvert fall burde være ute. Det er i grunn ikke vanskelig å vise mennesker av annen kultur, nasjonalitet eller hudfarge respekt, i hvert fall for de mer oppegående blant oss.

 

Utfordringen i dag er at ting politikere må forholde seg til har blitt så katastrofale at de ikke lengre har eufemismer gode nok til å beskrive det de vil si. Da er vi tilbake hos vår, tilsynelatende forhenværende, nærmeste allierte. Våre politikere sliter med å finne forskjønnende omskrivninger av det de egentlig mener til eller om vår ravgale «venn», klovnen i det hvite hus og hans mer eller mindre (les mindre) intelligente uttalelser. Det finnes rett og slett ikke gode nok eufemismer til å beskrive hva de egentlig vil si. Vi har alltid brukt eufemismer, kan hende har vi til og med brukt dem opp. Kanskje er det på tide at våre politikere forretter sin nødtørft verbalt og driter i eufemismer i møte med uforskammede drittsekkpresidenter og heller si det de egentlig mener: «Kjære Donald. Kan du ikke være så vennlig å ta god tilfart og sykle lukt til helvete din satans klovn av en Judas»! Kanskje er tiden for eufemismer rett og slett over?

Uforståelige tekstilregler

 

Tekstilregler man ikke forstår

 

En sommer er over. Med årene slår det meg at jeg i henhold til statistikken har gjennomlevd langt flere somre enn jeg vil oppleve i fremtiden. Det er mye som slår en når det kommer til det faktum at årene har gått og at det uvergelig går mot en ende på det hele, selv om det forhåpentligvis enda varer en stund til. Jeg håper å enda ha noen år å spekulere på saker og ting, som sommeren og dens forunderlige og uforståelige regler. Det som slår meg mest når tema er sommer, er noe som har vært en konstant kilde til undring for meg og kanskje de fleste menn. Vi snakker om de håpløst uforutsigbare og hemmelige reglene som favner tekstiler. De er laget av kvinner og gjelder spesielt tekstiler menn benytter.

 

Denne sommeren greide jeg til min store tilfredsstillelse å unngå og måtte bruke surt ervervede midler til innkjøp av unødvendige tekstiler. Joda, fruen maste som vanlig på dette med ny badebukse, samt det at hun alltid mener at mine kortbukser ikke holder den standard hun til enhver tid mener danner et minimum, forøvrig en standard som endrer seg fra dag til dag i takt med det uforutsigbare motebildet. Heldigvis var sommeren av en slik art at det var lite behov for nevnte plagg. Dermed slapp jeg kleskjøp i år.

 

Jeg innehar, etter opptellingen oppussingen av vårt «walk in clossett» krevde, intet mindre enn to korte benklær egnet til sommerbruk. Det ene plagget er en badeshorts som til nød godkjennes til bruk av fruen om man legger seg i sola, eventuelt bader. Den andre rekker så vidt nedenfor knærne, er av dongeri, og anses av kjennere (les kona) som brukbar om man skal bevege seg i bybildet, altså blant folk flest. I min verden er dette faktisk mer enn jeg trenger idet badeshortsen knapt brukes siden jeg har dusj med varmt vann og ingen behov for å fryse snurrebassen av i Nordnorsk sommervann. Soler jeg meg funker boxershorts utmerket. Shorts er shorts! På hytta vandrer jeg rundt i boxer hele sommeren når været tillater det til glede for meg selv om enn ikke nødvendigvis de som passerer på veien, men det problemet eier de og ikke jeg. Det å studere mitt legeme i boxershorts er et valg de kan ta eller la være.

 

Den godkjente shortsen rammes av et idiotisk regelverk som omhandler bruk av sokker og sandaler. Her har jeg fått motstridende opplysninger om paragrafene i regelverket. Det er visstnok innafor å bruke lange shorts, altså slike som rekker nedenfor knærne, samtidig med sokker om man har lukkede sko og ikke sandaler. Bruker man sandaler og sokker, er det visstnok reservert en egen plass i helvete for brukerne. Jeg skjønner at jeg havner i celebert selskap hos Han Tykje når tiden kommer all den stund jeg driter blankt i dette. Fruen hadde med andre ord også i år noe å anføre i sakens anledning, forøvrig uten å få gjennomslag denne sommeren heller. Jeg er visstnok et håpløst tilfelle når det kommer til tekstiler.

 

Det er ikke ofte jeg får sette skapet på plass uten å få beskjed om at det må flyttes til høyre eller venstre. Denne gangen sto jeg imidlertid på mitt og nektet innkjøp av ny shorts. Det får holde med en. Hva skal man egentlig med flere? Shorts er ikke annet enn et plagg som inneholder halvparten så mye tekstil som en vanlig bukse, men gjerne til dobbel pris. Dessuten er det så mye klegg sommerstid her at du skal være temmelig sprø, eventuelt elsker å fore smådyr, om du frivillig ikler deg shorts.

 

Tekstilregler er vanskelige å få fatt på. Fruen og døtrene har en rekke merkverdige regler de mener jeg må følge. Jeg anses ikke berettiget å inneha egne oppfatninger av regelverket. Om jeg nå skulle finne på å dra på stranda for å bade har jeg forstått at min nåværende badebukse, under sterk tvil visstnok på grunn av elde og derav bleking, vil være innafor regelverket. Det er altså greit å stille seg opp i solsteken foran barn ikledd et minimum av tekstiler når man skal bade. Om jeg så litt senere etter dusjen går til postkassa ikledd badekåpe og sandaler i klassisk Hugh Heffner-stil vil det kunne være krenkende for forbipasserende og direkte skadelig for barn og må følgelig aldri skje. Hva er greia her? En badekåpe inneholder jo mange ganger flere tekstiler enn ei badebukse.

 

I svømmehallen i byen er det slik at man ikledd en minimal speedo kan gå og kjøpe is foran øynene på endog små barn. Om du finner på å åpne døra i ditt eget hjem med godteri under halloween ikledd kun en speedo og by småungene som ringer på og maser om slikt, må du forvente å få politiet på besøk umiddelbart etterpå. Dette selv om speedo er vanlig i svømmehallen. I svømmehallen kan jeg altså fritt og uten å motta kritikk kjøpe is ikledd speedo. Prøv å vandre forbi en barnehage og by unger på is ikledd kun speedo og se hva som skjer. Gitt Carl I Hagens tidligere kritikk av burkini for muslimske damer, kan vi ellers åpne for debatt om hva som er verst, kvinner i burkini eller Carl Ivar i speedo. Jeg kjenner allerede svien på netthinna, men det var nå en avsporing.

 

På våre mange campingturer med vogn i Boden da ungene var små forstod jeg at det er greit å sole seg i bare badebukse rett utenfor vogna. Du blir sett rart på om du går fra dusjen tilbake til vogna kun ikledd sokker og T-skjorte men uten bukser. Ja selv med t-skjorte, sokker og boxer , blir du sett rart på. Også her er det langt mer tekstiler enn en badebukse kan by på. Er ikke snurrebassen en like naturlig del av kroppen som overkroppen? Inkonsekvensen i slike tekstilregler formelig skriker imot en. Kun shorts og sandaler uten sokker er greit, men du anses som pervers om du går barføtt ikledd kun langbukse rundt på campingen. Tør ikke engang tenke på hva du er om du har sokker i sandalene. Hvor er logikken?

 

Her om dagen kom jeg inn fra en løpetur, svett og jævlig, kun med løpesko, sokker  og shorts. Ingen sa et negativt ord da jeg satte meg på verandaen i sola enda naboene var på besøk. Dette anses som normalt, jeg ble til og med rost for tilsynelatende å være i god form. Jeg gjorde det ikke, men kan ikke unnlate å tenke på om jeg etter dusjen gikk ut til de samme naboene ikledd kun T-skjorte og joggesko. Her ville jeg hatt mer tekstil, men mottatt langt mindre forståelse og garantert ikke fått noe ros. Mangelen på logikk formelig skriker mot en.

 

Reglene er ikke bare inkonsekvente hva mengden tekstiler angår. De er direkte kjønnsdiskriminerende også. Der kvinner aksepterer menn i badebukse, altså minimalt med tekstiler, rett utenfor campingvogna, men ikke på gata to meter utenfor vognveggen, er menn langt mer imøtekommende. Du vil sjelden finne menn som reagerer negativt på kvinner ikledd minimalt med tekstiler, snarere tvert imot. For vår del er det greit at de opptrer nakne til og med, gjerne på gata også. Menn er altså langt mer aksepterende enn kvinner på tekstilområdet. Likevel er det kvinner som lager reglene. Det henger ikke på greip. Nå er det nok. Menn må komme på banen og delta når tekstilregelverket skal opp til høyst nødvendig revidering, helst i god tid før neste sommer.

Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, mange synder, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to erkebiskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke ble katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for de fleste av mine grove synder.

 

Mange av har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før de kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Tror du, skal det kunne gå bra og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer, ellers får de svidd langt mer enn halefjærene.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet er nå 38 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i vissheten om at både han, jeg, hans samboer, samt begge barna er på vei til Helvete om vi skal tro våre mer konservative venner. Nå har jeg egentlig ikke noe særlig tro på våre konservative venner, men de har nå engang sitt syn på dette, og gir uttrykk for det.

 

Jeg snublet altså i en unge og må lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regelverk og endte opp med en horunge, lausunge, en bastard. Gutten var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, planlagt, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med såkalt moralsk korrekte briller, har jeg ett ektefødt barn idet den tredje ble produsert og levert innen den hellige ektestand. Arverekkefølge, farskjærlighet, moral og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til religiøse moralisters syn på slike som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, er de egentlige skyldige (igjen i konservativ kristen kontekst).

 

Horunger som mine to eldste kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er siden jeg begikk den synd det er å ikke indoktrinere dem, men overlot til dem selv å finne ut om de tror eller ikke. Dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv fra  brorskap. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker seriøs arvesynd.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være horunger, slik som våre lever godt med i dag. Samfunnet og religiøse moralister har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre. Jeg ser bort fra visse fundamentalistiske religiøse. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var nok redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn, men vi lar dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser og dette må jo sies er godt gjort for enebarn. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og en eiendom ved navn Formoen, kaller jeg forøvrig meg selv Greven, og fruen Grevinnen av Formoen. Ungene får dermed arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være lausunge. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig, dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises, men ganske vanlig likevel siden svært få brydde seg om døde horunger på den tiden. I 1956 fikk vi 2 nye lover som skilte mellom ekte og uekte barn. Disse varte helt til 1981 da en ny lov kom. Den nye loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger (jeg kan, i likhet med mange menn, ikke garantere at det ikke finnes flere) og et ektefødt har lik arverett (så langt det er mulig) dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor. En perifer bekjent eller i hvert fall en jeg vet hvem er, forøvrig sluppet ut av fengsel for noen år siden etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han i en diskusjon temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen slik han var, fraskilt og med to lausunger som jo jeg var, samt et ellers fordervelig liv. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn. Det må åpenbart være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like utrolig glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, og humoren rundt familiemiddagene hører nok best hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene og den ektefødte har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. De stiller indignerte spørsmål rundt meg og morens personlige moral, om vi drister oss til litt moralisering i oppdragelsen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofili i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi ikke bare lot være å steine ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem han vil. Som dere skjønner har jeg og min familie mye å svare for på den ytterste dag, skal vi tro moralens voktere. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i Helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsakelig av voktere av moralens regelverk.

møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med idioter som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn på 37 driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning i Røde kors er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på å tåle, og selv å trene på å beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, som rådgiver i videregående skole. Ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer eller ønsker, men har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Fram til da var nedsatt oppførsel og orden regelen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten i Narvik på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle som rådgiver i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker og det singler i glasskår, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, stikkord anabole stereoider og forbudte prestasjonsfremmende midler, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag. Det gikk altså merkelig bra for dem til tross for at de ble dømt nord og ned da vi var unge, og de selv gjorde mildt sagt dumme ting.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Jeg hører stadig at «nå har de fått sjanser nok». Det har de slett ikke. Alternativet til å gi noen en ny sjanse er ikke særlig intelligent statistisk sett. Vi bør ikke forhaste oss med å dømme alle nord og ned, som multiekspertene i kommentarfeltene gjør med hardtarbeidende lokalpolitikere. Vi gjør her et unntak av produsenter av franske biler, de er virkelig håpløse. Husk heller å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

 

 

 

 

 

 

 

Religiøse dogmer Del 2

 

 

Del 1 av religiøse dogmer viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller uansett hvor godt konfirmert man var. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på lagerbeholdingen av heimbrent. Etter at han ble mer opptatt av den stadig synkende beholdningen fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den må ha vært av datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling bød på et kvinnesyn jeg ikke kjente meg igjen i eller på noen som helst måte fant var ok. Likeledes dette med synet på homofili innen menigheten. Min yngre bror er sikkert skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua og i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del «nestekjærlige» religiøse grupperinger med. Mange sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters klamme favn, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig, stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med, man blir fort trist av sånne ting. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, en predikant fra Bjerkvik, den gang bosatt i Kautokeino. Han forbannet seg på at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var særlig interessert i hverken sølibat eller det siste alternativet han presenterte, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med at det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som predikanten selv.

 

 Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har aldri vært min greie og blir det heller ikke før naturens gang sørger for det. I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. Noen av disse fungerer mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete, heldigvis med gode unntak fra regelen. Etter snart 34 år med fruen, tenker jeg nok at Sjefen selv velsigner den tidligere skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De tror det de ønsker å tro, utelater det de ikke ønsker å tro, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Moralister har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen moralister også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot jævelskapen.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som hevdet mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Vi fleipet med at predikantene i menigheten advarte mot stående samleie. De var sikkert redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden fordi hans verden mer og mer dreide seg kun om menighet og tro. Han hadde ikke tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet tilbake til hjemkommunen møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere grunnet nettopp dette. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det ofte lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg ser bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Pride er styggen selv og må evig fordømmes, og unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det når de heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?

 

 

 

 

Religiøse dogmer Del 1

 

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er unormalt preget av oppveksten i hjembygda. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange oppvokst i bygder som ligger under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme, på Øra og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt. Etter 1980 ble det mer godt fordi prestene da etter hvert gikk bort fra å bruke de skremmende pipekragene de tidligere brukte. Pipekrager, Pompel og Pilt gir meg enda mareritt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av mange salmer utenat. Dette er sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom akademiske studier innen religion senere har jeg etter hvert skjønt mer om hvorfor dette var viktig for henne. Det var følgene av ideer, tanker, og oppfatninger av hvordan man skal være sømmelig kledd, ofte som følge av menns trang til å kontrollere kvinners liv, noe som ikke er uvanlig innen kristne grupperinger. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk av alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer og forestillinger.

 

Carl I Hagen gikk i sin tid ut mot bruk av burkini, altså det at muslimske kvinner på stranden ble krevd av menn å ha på seg et slikt plagg for ikke å virke utfordrende. Så tenkte jeg på hva som er verst – Carl Ivar i speedo eller damer i burkini? Nåvel, nok om det. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte mellom menighet og skolen i Alta i 1994 at «kvinner i bukser bare er halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga dermed lite dialog og bragte ikke skolen og den lokale menigheten nærmere.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette med ved. Fra jeg var ganske liten var det å bli sendt alene i vedskogen med motorsag, traktor og henger helt normalt. Det fantes lite kurs og veiledning utover pappas påminnelse om at vi måtte være forsiktig når vi brukte motorsaga og vinsjen. Det å kjøre traktor kunne du gjøre når du så over rattet stående på pedalene. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda i den samme vedskogen nå selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om den milde Jesus som sagde ved.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange andre barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha en del andre effekter ut over bare det å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer og fingre. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldrene, fryktelig korte armer rett og slett. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» etterhvert fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små». Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer og hender som ikke var lagd helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver, også Jesus, tenkte jeg. Barn har en tendens til å forstå religion på sin egen måte.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim. Det å omvende resten av verden til egen religion pålegges kristne gjennom misjonsbefalingen. Innen islam er dette faktisk en anbefaling heller enn en befaling. På søndagsskolen gikk jeg i barneskolealderen. Samme skolebygning i Håkvik, men en annen lærer. Metodikken på begge skolene var noe annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging, eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig, men vi lar nå det ligge.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp, men hva vet jeg? Min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene oftest hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er ikke til å legge skjul på at min søndagsskolebok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk antall klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg ville jo gjerne være stjerneelev og tenkte mye på hvordan jeg skulle få dette til. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse arkene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par ark med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen og ikke noe man praktiserte, voksne har også en tendens til å forstå religion på sin egen måte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart glad i meg. Det vanket derfor både kjeft og ørekliping, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i fjerde klasse på barneskolen.

En jævlig bygdekrangel

 

 

Det følgende representerer en sann historie. Alle involverte, samt stedet det skjedde er anonymiserte.

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nord-Norge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å hevne opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid å spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold eller skytevåpen om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, i grunn ikke til mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet over brutt avtale og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han ikke ble det minste glad for idet det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed påfølgende pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to dødsdømte hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen uker senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv og grave etter likene, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe, altså en jentevalp, han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent, håndfast og yngre enn den litt eldre Henrik, tok Henrik Hestkuk bestemt og hardt i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem og surke. Henrik Hestkuk så sin begrensning og valgte å ta ydmykelsen selv om det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et ytterst anstrengt forhold. Da naboen bygde sin egen gård i sin tid, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham, nemlig innehaveren av bygdas butikk: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Bygdekrangler kan ha svært høy underholdningsverdi.