Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Verden var forutsigbar og grei. Vi visste hva som skjedde og vi visste hva som kom til å skje. Vi kommer til å dø en eller annen gang tenkte vi. Vi trengte ikke å stille spørsmål om det som var elementær kunnskap. Det var bare å forholde seg til det som skjedde og det var vi vante med, vi visste jo ikke bedre. Så kom Isaac Newton og lærte oss om tyngdekraften. Etter dette ble verden for alminnelige nordlendinger endret til det verre.

 

Jeg tenker på de lekre jentene jeg gikk på skolen med for mange år siden. Uten tyngdekraften hadde de enda hatt sånne spretne pupper helt uten å fylle dem med alskens remedier, som de gjør i dag. Etter hans arbeide ble vi vitne til en dramatisk endring jo eldre damene ble. Det er herfra begrepet navlebeskuende kommer fra. Tyngdekraften har fart ille frem med puppene til damer på min alder.

 

Bedre er det ikke med menn på min alder. Før kunne jeg bende et spett over morrabrødet før frokost. Nå har man dessverre ikke den samme armstyrken mer, så det går ikke lengre.  Sannheten er vel den at kompassnåla også blir rammet av tyngdekraften. Den peker mer og mer sørover med årene. Skal man være sikker på å kunne imponere fruen med et anstendig morrabrød, må man gå på hendene. Akkurat det har heller ikke blitt lettere med årene. Jeg går ikke lengre på hendene, jeg går på trynet ned i gulvet. Manglende armstyrke og Newton har ødelagt alt.

 

Før i tiden var det meste enklere. Dødsårsaker for eksempel. Newton og andre forskere har til fulle vist oss hvor mye dårligere stelt det er med det meste nordpå også her. Før om årene hadde vi to dødsårsaker i Nord Norge. Enten stumpa vi på havet eller vi stumpa på land. Grei skuring det. Ingen grunn til å bruke energi på obduksjon. Døden skal jo ha sin årsak, før var det enten eller. Nå om dagen har vi fått vite hvor ille det står til her oppe. Tidligere gikk vi rundt og ante fred og ingen fare uten å forstå at vi hadde høyt kolesterol eller blodtrykk, som ville føre til hjertesvikt. Nå vet vi det, og er tvunget til å gå rundt med en evig redsel for å dø.

 

For å finne ut av dette går vi til legen. Sånne hadde vi ikke så mange av før, og hva skulle vi vel med dem? Det var jo ingen sykdommer vi kjente til. Før i tiden ble gamlingene ofte så gamle at vi måtte avlive dem selv. Nå om dagen er vi nesten heldige om vi lever til vi er konfirmerte. Og late…. Ungdommen nå om dagen er så late at de ikke en gang gidder å skulke skolen. I min ungdom hadde vi energi nok til å brenne heimbrent og drikke oss fulle på. Det var et langvarig slit å greie å bli rusavhengig. Slikt tar faktisk tid med heimbrent. Det smaker jævlig og må tvinges ned. Det var bare de tøffeste og mest dedikerte som gadd å stå i det lenge nok til å bli rusavhengige. Nå om dagen er det superlett å bli rusmisbruker med hasj og amfetamin og sånt. Alt skal være så enkelt i dag.

 

Før radioen og legene kom visste vi ikke hvor dårlig det stod til. Vi levde uten å ane at vi til enhver tid stod i fare for å dø av en eller annen sykdom. Nå vet vi at vi alltid er kjempesyke av et eller annet. Dermed må vi til lege for å finne ut hva vi er syke av og så har vi det gående. Ta med avføringsprøve skriver legen. Før i tiden her oppe hadde vi så lite mat at det kun var de mest velbeslåtte som hadde avføring. Dermed fikk ikke folk nordpå vite om alle de skumle sykdommene de hadde før de stumpet av og da spilte det jo ingen rolle lengre. Nå titter legen i dritten din og finner ut at du har kreft.

 

Folk var tøffere før. Under krigen hadde vi staute karer som stilte opp og kriget i kampene om Narvik. De var så tøffe at de ikke en gang trengte medaljer eller krigspensjon. De ante jo ikke hvor ille de egentlig hadde det under kampene, så de forstod jo ikke at påkjenningene de fikk under krigen var større enn dagliglivet på bygda her oppe. Så kom det selvsagt noen leger sørfra og fant ut at de hadde PTSD. Hadde vi sluppet legen hadde det vært greit, men ikke fan. Nå forstod jo veteranene hvor dårlig det stod til med helsa. Er det rart de begynte å drikke?

 

Da jeg vokste opp visste vi at livet var en seksuelt overførbar sykdom med garantert dødelig utfall. Vi hadde ikke golfbaner, men visste at livet var som å spille golf. Det var en rekke harde slag før du endte i et svart hull. Ingenting å tenke på altså. Det som kom det kom, uten at vi trengte å tenke så mye over det. Etter hvert forstod vi hvor ille det egentlig stod til. Da fikk vi selvsagt psykiske sykdommer av bekymringene dette skapte også.

 

Når du ikke visste om psykisk helse, var det heller ingen psykiske lidelser. Vi hadde en diagnose i gamle dager. Folk sleit med nervene. «Nu slit han Jens med nærvan» kunne bestefar si, han drev butikk. Da pakket han en eske med varer og sendte meg opp til Jens med varene. I huset til Jens var det mørkt. Da visste vi han slet med nærvan. Reglene var enkle; ring på og forlat. Jens fikk mat mens han slet med nærvan. Senere kom han på butikken og betalte og alt var i orden. Hadde Jens levd i dag, hadde han nok sultet i hjel siden butikken er nedlagt. Butikken til bestefar var helsestasjonen i hjembygda.

 

Som tiden gikk, forstod vi hvor ille det var her oppe. Da forstod vi også hvor vanskelig de måtte ha hatt det sørpå. Der vi først ble forbannet fordi søringene fortalte om hvor ille vi egentlig hadde det her, forstod vi etter hvert at det var søringene det egentlig var synd på. De hadde jo visst om alle disse sykdommene og lidelsene hele tiden. De hadde i alle år  måttet leve med det før vi forstod noe som helst av problemene. Det er mest synd på søringene, de visste jo om om Isaac Newton. Den jævla kødden!

 

 

 

Å stå frem

 

Å stå frem

 

Aviser er fortsatt en viktig del av hverdagen min. Nå om dagen i digital form, noe som dokumenterer at man følger med i tiden, som om man hadde noe valg. Det som irriterer meg mest med omlegging til digitale plattformer er at det er så upraktisk å slå i hjel fluer med PC eller mobiltelefon. Dessuten fungerer PC dårlig i en varm og fuktig badstue, mens avis her er helt konge. Når man leser i dagens medier, finner en at mer og mer av det stoff man tidligere fant interessant, du vet uvesentlige ting som krig og fred og sånt, er byttet ut med ting som virkelig gjenspeiler dagens nyhetsverdi. Vi snakker her om de ting som virkelig betyr noe, hvem som sa hva til hvem på en eller annen realityserie, hvilken kjendis er dummest (finnes det noen smarte?) eller hvilken kjent idiot kan overleve lengst på tørrfisk og skitprat på en øde øy. Har forstått at det i hovedsak dreier seg om at TV2, NRK, eller hvilket medium det nå er, finner en ukjent fyr på gata. De lar ham delta i et program hvor han konkurrerer med 40 andre om å få ligge med kronprinsessen (Ok. Det var litt før hun ble kronprinsesse og menget seg med Epstein og andre pedofile). Der har han sannsynligvis blitt smittet med klamydia, fått kjendisstatus og kan da delta i samme serie, denne gangen med andre «kjendiser», rekruttert på samme måte.

 

Alternativet til dette er at samme TV-kanal ringer opp en eller annen «has been»-kjendis, som for eksempel deltok norsk melodi grand prix i 1983 eller der omkring. Vedkommende vil gjerne oppleve å bli sett og omtalt igjen, for det er jo så trist å leve utenfor rampelyset, kanskje få fart på en karriere som aldri tok av, og da er en kjendisreality en bra start. Som dere skjønner er ikke dette helt min greie men hver sin lyst. Smaken er som kjent som baken, hårete og delt på midten. De som sender dette ser jo ut til å tjene penger på reklameinntekten dette genererer, noe som jo er en ærlig sak.

 

Det som virkelig setter fart på en forfalt karriere, altså etter at den forsofne kjendisen har blitt relansert gjennom en slik serie, evt den tidligere bryteren/håndballspilleren som må gjøre noe for fortsatt å bli gjenkjent på gata, er når vedkommende tar i bruk det ultimate for å komme på banen igjen. Det dreier seg om å stå frem med noe. Kari Traa var genial i så måte. Hun stod frem i media nesten naken i dusjen med hånden stukket ned i trusa. Dette ga selvsagt en mengde kommentarer i alle medier om hvor fantastisk det var at hun endelig stod frem. Herav kan vi slutte at om du føler for å vise frem et bilde av deg selv i bare trusa, med hånden stukket ned til genitaliene er det noe positivt, gjerne noe alle bør gjøre. Stå frem, stå frem! At hun tjente grovt på salget av egne truser er jo vissheten hun ler av hele veien til banken.

 

En ikke ukjent barbiedukke fra Harstad skapte for en tid siden furore med å legge ut et bilde av noe som kunne se ut som en liten pose med kokain, selv trodde jeg hun skulle fyre opp i ovnen med en sånn opptenningssak men jeg er jo så godtroende. Dette avstedkom selvsagt det godt beregnede ras av fordømmelse i media. Barbiedukken tjente en årsinntekt bare første uka av mediestormen. Etter en tid dabbet interessen av. Da stod hun selvsagt frem og fortalte om hvor vanskelig tiden etterpå hadde vært for henne, noe som igjen genererte en ukes tid med sympati i de samme medier, og igjen en solid inntektsøkning. Barbiedukke med juksepupper og falsk rumpe javel, men smart nok til å vite hvordan hun tjener gode penger på sine ikke fullt så smarte følgere.

 

Siden det jeg nå skriver også fremkommer på en blogg, for den som gidder å følge med på slikt. Til og med en blogg med rosa farge i bakgrunnen, er jo jeg også å anse som en slags rosablogger. Kanskje jeg også kan tjene litt på dette. Har faktisk vurdert å stå frem på torget i byen kun iført boxershorts, med hånda i et godt grep rundt det som befinner seg nedi der, altså bare nesten like offentlig som Kari Traa. Dette burde kunne gi en brukbar lønnsøkning. Dessverre er jeg redd de eneste som ville tjene på dette er ekstramannskapene politiet ville kalle inn for å bure inn en åpenbart gal skolerådgiver som blotter seg på gata. Kjendis ville jeg sikkert ha blitt, om enn ikke helt på samme måten som planen var. Får nok nøye meg med statens lønnsregulativ, jeg har i hvert fall til salt i såret, om ikke annet.

 

Det som uansett er sikkert er at sex selger. Om jeg skulle stått frem med noe, måtte det altså  ha noe med sex å gjøre. Å stå frem med at jeg er en helt vanlig heterofil mann og trofast mot kona holder ikke. Det er for kjedelig. Hva jeg og fruen, et ektepar oppe i årene, bedriver på soverommet er forhåpentligvis ikke særlig interessant for allmenheten. Å stå frem som nekrofil eller zoofil, gir mer blest, men jeg tror neppe det gir klingende mynt i kassa, snarere tvert imot. Nei det er nok best å holde seg til fruen og samtidig holde våre hjemlige aktiviteter på soverommet og langt utenfor media. Selv om sex selger er nok tiden ikke moden for halvnakne gamle gubber med ene hånden i trusa og et barbert marsvin i den andre, og godt er nå egentlig det.

 

 

 

 

 

 

Religiøse dogmer del 2

 

Religiøse dogmer del 2.

 

Del 1 forrige helg viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på sine egne flasker med heimbrent i barskapet. Etter at han ble mer opptatt av det fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den var åpenbart bra etter datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling tilbød et kvinnesyn jeg fant ikke var helt innafor. Likeledes dette med homofili. Min yngre bror er selvsagt syndig og skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del nestekjærlige religiøse grupperinger med. De sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters møter, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens kjærlige (les klamme) forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent, med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, jeg møtte ham i Kautokeino. Han forsikret at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var lite interessert i det siste alternativet, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som denne predikanten selv. Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har heller ikke vært min greie I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. De fungerer ofte mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete. Etter 34 år med nåværende frue, tenker jeg nok at Sjefen selv finner å kunne velsigne den skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De leser gjerne det de ønsker, utelater det de ikke ønsker, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Disse moralistene har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen av moralistene også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot det.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som mente mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Predikantene advarte mot stående samleie, sikkert fordi de var redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden, ikke på grunn av hvor han mente jeg ville ende, men mer fordi hans verden etter hvert dreide seg kun om menighet og tro og han hadde da ikke hadde tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet hjem, møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen, og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere etter å ha begått denne perversiteten. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier nok mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det nok lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg kjenner bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det idet de selv heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?

Kjønnsrollemønsteret hos hyener

 Hos hyener er det slik at hunnene fødes med tenner. Disse bruker de til å herse med brødrene, skade dem og gjerne drepe dem. Er det flere hunner, går det veldig dårlig med de svakeste. For gutta handler livet om å please sjefstispa, ikke ulikt.......ja dere vet. Vi snakker om et matriarkalsk samfunn hvor kjerringa bestemmer alt. En hanne kan bli ektemann for sjefsbitchen. Han må gå henne til hånde i alt. Han må jakte og han må passe unger. Han må vente med å spise til sjefen har spist. Gjør han alt riktig kan det hende han får seg et nummer. Hadde tenkt å dra noen paralleller her, men fruen mener at jeg egentlig heller har lyst til å la det ligge. Jaja, sånn har de det hos hyenene

Religiøse dogmer del 1

 

Religiøse dogmer del 1

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er mer traumatisert av oppveksten i hjembygda enn andre. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange med oppvokst i bygder som lå under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av skremmende mange salmer utenat. Dette er nok sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom senere studier innen religion har jeg skjønt hvorfor dette var viktig for henne og andre. Det var et resultat av ideer, tanker og oppfatninger av hvordan man skal være kledd i kirken, oftest som følge av menns merkverdige trang til å kontrollere kvinners liv. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte i Alta i 1994 at «kvinner i bukser er bare halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga underlig nok lite dialog og det ble ingen lange varme dusjer sammen etterpå.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette. Fra jeg var alt for ung var motorsag, øks og bruk av disse helt normalt. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om å sage.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha andre effekter enn bare å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldra, fryktelig korte armer rett og slett, tragisk men sant. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små» idet jeg jo visste at dette kom fra Jesus selv. Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer som ikke var laget helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole og hverdagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim, samt det å omvende resten av verden til egen religion. På søndagsskolen gikk jeg mens jeg var i barneskolealder. Samme skolebygning, men en annen lærer. Metodikken var nok annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp? Hva vet jeg, min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene ofte hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er derfor ikke til å legge skjul på at min bok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg så likevel løsninger, jeg ville jo gjerne være stjerneelev. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse brettene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par brett med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka mi. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke like imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen, ikke noe man praktiserte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart veldig glad i meg. Det vanket derfor både det ene og det andre, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i tredje klasse på barneskolen.

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen som eventuelt har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg er blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg eller ikke ut i folks øyne. Jeg har til og med utdanning fra kurs i takt og tone fra befalsutdanningen. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Heldigvis er jeg også gammel nok til å drite i hva som tar seg ut når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mer religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte. Homofili tok seg slett ikke ut. Det var i det hele tatt en mengde ting som bare ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn gjerne hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er jo betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann, og dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn i slike jobber.

 

 Jeg husker til og med gærningene i AKP-ML som gikk i demonstrasjonstog mot automatiseringen av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det meste jeg husker om AKP-ML ville jeg forøvrig helst sluppet å huske. Mine tre første skoleår hadde vi disse gærningene som praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av de små. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss». Jeg opplevde også høyresidens amerikanske ikon Reagan, contrasaffæren de satte i gang, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak, og har i voksen alder jobbet iherdig for at mine egne barn skal holde seg unna politikkens tvilsomme yttersider. Mennesker som bekjenner seg til politiske -ismer og politiske ledere som får visjoner, er det mest skremmende jeg vet.

 

Jeg har mye mer sansen for pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød på toget på vei til Kongsberg. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i både pølsa og baconet. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en sånn pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil sikkert forstå». Deretter lo både han, jeg og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi i grunn lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var de fleste terrorister kristne. Jeg minnes uten glede IRA i Nord Irland, ETA i Spania og Herrens motstandsarme i Uganda. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, ofte i Jesu navn. I dag er det andre ekstremister fra yttersidene av politikken som bråker. Hver gang det smeller, kommer gærninger på yttersidene frem og kommenterer i hytt og pine. Ingen av dem kan stave  pragmatisk, samarbeide, eller fredelig sameksistens.

 

I dag forsøker Trump og Putin å fremstå som de beste kristne diktatorer mens de stjeler fra naboen og dreper barna hans. Muhammed Bin Salman (han som parterer journalister), Ayatollah Ali Khamenei i Iran (han med religiøst politi) og Erdogan (geiteskjenderen i Tyrkia, elsker å skrive det siden han krevde at Tyskland måtte straffeforfølge en tyrkisk opposisjonell bosatt i Tyskland, som skrev det samme), krangler om hvem som er den beste muslim, selv om Muhammed selv nok snur seg i graven. Netanyahu er det jødiske alibi blant ekstremistiske ledere, hvem hadde trodd vi skulle oppleve jødiske fascister? Hva angår sjefene for ulike -ismer, finner vi diktatorene i Kina og Nord Korea, slike land ynder å ha ordet demokrati eller folkerepublikk i navnet på landet. I Afrika kryr det av diktatorer som tilhører -ismer eller religioner helt avhengig av hvilke rikere diktatorer som vil sende dem penger og våpen i bytte mot retten til å hente de ressurser landene rår over. De bytter religion eller -ismer like ofte som Trump endrer mening. Dette er de vi har valgt til å styre verden. Kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra ulike sider av gærningspekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv.

 

Hva om vi heller valgte mennesker som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de gærningene vi har gitt makten i dag.

 

 

Angrepet på Venezuela

 

USA har militært intervenert i Venezuela. De har arrestert presidenten i landet og sier nå at de reelt har tatt makten. Her til lands er det selvsagt mange som stiller spørsmål ved lovligheten av alt som skjer. Det er mange som mener USAs angrep er ulovlig og må regnes som et angrep på et annet land, forsøk på ulovlig innsetting av eget styre, og defacto en okkupasjon, ikke ulikt Russlands forbrytelse mot Ukraina.
Bruk likevel til å se på noen åpenbare kjensgjerninger. Vi snakker tross alt om en autoritær president som diktatorisk har brukt militære mot egne borgere for å tvinge sin vilje gjennom. Vi snakker om en president som bruker sin makt til å berike seg selv og sine kompiser gjennom åpenlys korrupsjon og som gir egne slektninger penger og makt. Vi snakker om en president som presser gjennom kontroll over massemedia med henblikk på å manipulere valg og ikke gidder legge skjul på det engang. Vi snakker om en president som snakker om demokrati men som ved hjelp av autoritære metoder undertrykker meningsmotstandere. Vi snakker om en president som etter eget forgodtbefinnende arresterer og stiller folk for retten bare fordi de er uenige med ham.
Presidenten i Venezuela er vel ikke noe særlig bedre han heller🤔