Religiøse dogmer del 1

 

Religiøse dogmer del 1

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er mer traumatisert av oppveksten i hjembygda enn andre. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange med oppvokst i bygder som lå under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av skremmende mange salmer utenat. Dette er nok sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom senere studier innen religion har jeg skjønt hvorfor dette var viktig for henne og andre. Det var et resultat av ideer, tanker og oppfatninger av hvordan man skal være kledd i kirken, oftest som følge av menns merkverdige trang til å kontrollere kvinners liv. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte i Alta i 1994 at «kvinner i bukser er bare halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga underlig nok lite dialog og det ble ingen lange varme dusjer sammen etterpå.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette. Fra jeg var alt for ung var motorsag, øks og bruk av disse helt normalt. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om å sage.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha andre effekter enn bare å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldra, fryktelig korte armer rett og slett, tragisk men sant. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små» idet jeg jo visste at dette kom fra Jesus selv. Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer som ikke var laget helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole og hverdagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim, samt det å omvende resten av verden til egen religion. På søndagsskolen gikk jeg mens jeg var i barneskolealder. Samme skolebygning, men en annen lærer. Metodikken var nok annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp? Hva vet jeg, min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene ofte hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er derfor ikke til å legge skjul på at min bok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg så likevel løsninger, jeg ville jo gjerne være stjerneelev. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse brettene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par brett med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka mi. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke like imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen, ikke noe man praktiserte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart veldig glad i meg. Det vanket derfor både det ene og det andre, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i tredje klasse på barneskolen.

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen som eventuelt har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg er blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg eller ikke ut i folks øyne. Jeg har til og med utdanning fra kurs i takt og tone fra befalsutdanningen. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Heldigvis er jeg også gammel nok til å drite i hva som tar seg ut når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mer religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte. Homofili tok seg slett ikke ut. Det var i det hele tatt en mengde ting som bare ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn gjerne hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er jo betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann, og dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn i slike jobber.

 

 Jeg husker til og med gærningene i AKP-ML som gikk i demonstrasjonstog mot automatiseringen av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det meste jeg husker om AKP-ML ville jeg forøvrig helst sluppet å huske. Mine tre første skoleår hadde vi disse gærningene som praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av de små. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss». Jeg opplevde også høyresidens amerikanske ikon Reagan, contrasaffæren de satte i gang, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak, og har i voksen alder jobbet iherdig for at mine egne barn skal holde seg unna politikkens tvilsomme yttersider. Mennesker som bekjenner seg til politiske -ismer og politiske ledere som får visjoner, er det mest skremmende jeg vet.

 

Jeg har mye mer sansen for pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød på toget på vei til Kongsberg. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i både pølsa og baconet. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en sånn pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil sikkert forstå». Deretter lo både han, jeg og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi i grunn lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var de fleste terrorister kristne. Jeg minnes uten glede IRA i Nord Irland, ETA i Spania og Herrens motstandsarme i Uganda. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, ofte i Jesu navn. I dag er det andre ekstremister fra yttersidene av politikken som bråker. Hver gang det smeller, kommer gærninger på yttersidene frem og kommenterer i hytt og pine. Ingen av dem kan stave  pragmatisk, samarbeide, eller fredelig sameksistens.

 

I dag forsøker Trump og Putin å fremstå som de beste kristne diktatorer mens de stjeler fra naboen og dreper barna hans. Muhammed Bin Salman (han som parterer journalister), Ayatollah Ali Khamenei i Iran (han med religiøst politi) og Erdogan (geiteskjenderen i Tyrkia, elsker å skrive det siden han krevde at Tyskland måtte straffeforfølge en tyrkisk opposisjonell bosatt i Tyskland, som skrev det samme), krangler om hvem som er den beste muslim, selv om Muhammed selv nok snur seg i graven. Netanyahu er det jødiske alibi blant ekstremistiske ledere, hvem hadde trodd vi skulle oppleve jødiske fascister? Hva angår sjefene for ulike -ismer, finner vi diktatorene i Kina og Nord Korea, slike land ynder å ha ordet demokrati eller folkerepublikk i navnet på landet. I Afrika kryr det av diktatorer som tilhører -ismer eller religioner helt avhengig av hvilke rikere diktatorer som vil sende dem penger og våpen i bytte mot retten til å hente de ressurser landene rår over. De bytter religion eller -ismer like ofte som Trump endrer mening. Dette er de vi har valgt til å styre verden. Kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra ulike sider av gærningspekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv.

 

Hva om vi heller valgte mennesker som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de gærningene vi har gitt makten i dag.

 

 

Angrepet på Venezuela

 

USA har militært intervenert i Venezuela. De har arrestert presidenten i landet og sier nå at de reelt har tatt makten. Her til lands er det selvsagt mange som stiller spørsmål ved lovligheten av alt som skjer. Det er mange som mener USAs angrep er ulovlig og må regnes som et angrep på et annet land, forsøk på ulovlig innsetting av eget styre, og defacto en okkupasjon, ikke ulikt Russlands forbrytelse mot Ukraina.
Bruk likevel til å se på noen åpenbare kjensgjerninger. Vi snakker tross alt om en autoritær president som diktatorisk har brukt militære mot egne borgere for å tvinge sin vilje gjennom. Vi snakker om en president som bruker sin makt til å berike seg selv og sine kompiser gjennom åpenlys korrupsjon og som gir egne slektninger penger og makt. Vi snakker om en president som presser gjennom kontroll over massemedia med henblikk på å manipulere valg og ikke gidder legge skjul på det engang. Vi snakker om en president som snakker om demokrati men som ved hjelp av autoritære metoder undertrykker meningsmotstandere. Vi snakker om en president som etter eget forgodtbefinnende arresterer og stiller folk for retten bare fordi de er uenige med ham.
Presidenten i Venezuela er vel ikke noe særlig bedre han heller🤔

Begravelsespedagogikk

 En liten sann historie fra oppveksten: En vakker dag for lenge siden, kom jeg tuslende hjem fra skolen. Utenfor hos oss stod nabogutten Eirik, en del år yngre enn meg, og gråt sine modige tårer. Han hadde funnet en død spurv og møtte med dette dødens definitive endelighet, uforståelig som den kan være for en liten gutt. Ingen trøst hjalp, så jeg foreslo en skikkelig begravelse for fuglen. Jeg tok Eirik med i garasjen, snekret et lite kors, svidde inn spurv og årstallet med svipenn, så grov vi en grop i mammas blomsterbed. Deretter gravla vi den lille og satte opp korset. Jeg leste fadervår og sang en salme. Eirik syntes dette var så vakkert at humøret steg til uante høyder. Slik gikk det til at fuglen ble begravet 2 ganger. Den første begravelsen var så vellykket at Eirik insisterte på å grave den opp og gjenta suksessen.

Humor er morsomt

 

Humor er morsomt. Det er i grunn det som er poenget med humor. Humorens vesen er at man skal kunne si eller gjøre noe som får andre til å le. Det finnes mange former for humor. Noen humorister får folk til å le sammen. De har gjerne den gaven det er å skape moro uten at noen lir skade av det. Da er humor vakkert. Charlie Chaplin brukte ikke ord. Han var stumfilmens mester. Gjennom sitt skuespill fikk han andre til å le, ofte av ham selv. Dette er en kunst ikke alle behersker. Andre bruker andres tabber til å skape et rom hvor vi ler av noen. Det kan være gøy, men ikke alltid for alle. Kanskje sitter den rammedes barn og familie igjen uten helt å se humoren. Da har uskyldige blitt rammet av humoren, noe som ihvertfall ikke bør være humorens intensjon.

 

 I andre situasjoner er humoren et våpen man skal og bør bruke. Det er for eksempel når maktpersoner misbruker makten sin. Når humorister lager humor av Donald Trumps oppførsel, er det innafor. Da sparker man oppover mot den som har makt. Når Trump roper «quiet piggy» til en kvinnelig reporter som stiller spørsmål han ikke liker er det bare stygt og har ingenting med humor å gjøre, selv om halehenget hans ler. Da sparker han nedover og viser seg som alt annet enn humoristisk. I den grad diktatorer og sinte forståsegpåere, som raser mot rådmannen i kommentarfeltene på facebook, har noe til felles er det total mangel på selvironi. Mennesker uten selvironi, som rakker ned på nærmest alt i håp om at det går skei, trenger virkelig å bli gjenstand for humor, se det som en form for eksponeringsterapi om du vil.

 

 Det finnes rom for litt stygg humor også; «Den eneste sanne form for glede er skadefryd», sies det. Vi ler ofte med skadefryd, men det er en litt mer infam form for humor. Likevel er slik humor både forståelig og gjerne påkrevd når stortingsrepresentanter for eksempel hevder de bor hjemme på barnerommet og ikke i den betalte stortingsleiligheten og slik får skattefordeler.

 

 Lytehumor fungerer av og til, men helst i lukkede lag, der ingen med lyter rammes, med mindre det gjelder en god kompis selvsagt. Lytehumor på vegne av egne eller venners lyter er obligatorisk når jeg og venner tar en whisky sammen, og lyter finner vi uansett. God lytehumor kommer med hell fra de som evner å bruke egne lyter til å få frem poenger vi kan le av og med dette skape inkludering. Kan du se humoren i egne tabber eller lyter og le av dem, begynner vi å snakke ekte humor. Da kan humor være inkluderende. Å fortelle vitser om enkeltgrupper kan være ekskluderende eller inkluderende. Humor på sitt beste inkluderer sårbare minoritetsgrupper heller enn å ramme eller ekskludere dem. Det meste handler om hvor grensene går. De må være situasjonsavhengig flytende, så lett og så vanskelig på samme tid, og feile gjør vi alle mer eller mindre bevisst.

 

Det sies at når du er rundt mennesker, er det viktig å innrømme feil og beklage. Det er ingenting som får mennesker til å føle seg bedre enn når de får den gode følelsen av å ha rett og kunne påpeke andres feil. Det er litt av den samme følelsen du får når du fleiper med supereksperter og deres ekspertkommentarer om alt fra kjernefysikk, via vindmøller, distriktspolitikk og langt inn i reindrifta på facebook. Her synder jeg gjerne og ofte uten at samvittigheten plager meg nevneverdig.

 

 Den senere tid har det blitt på moten å bli krenket på vegne av andre. Dette er ødeleggende for all humor. Når woke bikker over og alt til enhver tid blir gjenstand for en vurdering av hvem som i verste fall kan tenkes å bli krenket av dette, går det som regel for langt. Jeg slår et slag for selvironien, gjerne andres men spesielt egen, og starter her.

 

Det ville seg slik at jeg og fruen en dag for mange år siden ble utsatt for en ekte humorist, velsigne ham. Denne humoristen hadde ikke noen form for oppgave som tilsa at humor burde vært hans virkemiddel, snarere tvert imot. Han var nemlig politi og stanset meg med bil medbringende tilhenger med 24 hunder, slede på taket av hengeren og en irritert frue i passasjersetet. Saken var at det eksisterte en viss divergens mellom angjeldende fartsgrense på stedet og min foretrukne hastighet.

 

 Da vi så politimannen som stod og viftet meg inn, begynte fruen å gi uttrykk for sine synspunkter vedrørende både min kjørehastighet, moral og så videre, og det temmelig høyrøstet. Dette fortsatte mens jeg rullet ned vinduet og forsøkte å la politimannen komme til med sine tanker om temaet. Det tok litt tid før fruen slapp ham inn i samtalen. Der og da ble jeg vitne til en ektefødt humorist. Han dreit fullstendig i woke, la hodet på blokken og ytret: «Jeg tror ikke det blir noe på deg i kveld».

 

 Politimannen tok her en kalkulert risiko hvor han i ytterste konsekvens satte jobben på spill foran humorens alter. Heldigvis hadde han sett an sitt publikum riktig, og berget med det både jobben og ræva. Fruen kunne bekrefte hans vurdering av mine utsikter til kvelden, og oppfordret liketil til litt uskyldig politivold. Da fruen og jeg på toppen brøt ut i latter av hans korrekte antakelse fikk en stor humorist sin belønning, selv om det var jeg som pent måtte forestå denne i form av en klekkelig avgift til staten i form av fartsbot. Men humoren var verdt de tusenlappene det kostet, dessuten kjørte jeg jo for fort og fortjente ikke bedre. Jeg glemte også helt av at jeg burde føle meg krenket.

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Jeg kom til å tenke på en avisartikkel jeg leste for en tid siden. Jeg mener å huske det var fra USA uten at det spiller noen rolle. Saken omhandlet en mann som ble beskrevet i panegyriske vendinger. Han var for det første høy og mørk. Videre var han spandabel. Han inviterte damer ut på middag, hvor han fremviste gode manerer, trakk frem stolen og slike ting. Han ble beskrevet som god til å konversere og hadde masse lun humor. Etter middag endte det der det ofte gjør i slike sammenhenger, han fikk også gode skussmål for sine handlinger her. Etter dette kom han gjerne i skade for å kvele kveldens dame. Historien ble beskrevet av en dame som greide å stikke av. Dermed ble han i ettertid beskrevet som massemorder. Slike ting viser hvor mye ord kan ødelegge. Her har vi en mann som oser av fantastiske egenskaper. Han gjør så mye godt og så skal det ene ordet «massemorder» til slutt fullstendig ødelegge ryktet hans.

Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.