Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Verden var forutsigbar og grei. Vi visste hva som skjedde og vi visste hva som kom til å skje. Vi kommer til å dø en eller annen gang tenkte vi. Vi trengte ikke å stille spørsmål om det som var elementær kunnskap. Det var bare å forholde seg til det som skjedde og det var vi vante med, vi visste jo ikke bedre. Så kom Isaac Newton og lærte oss om tyngdekraften. Etter dette ble verden for alminnelige nordlendinger endret til det verre.

 

Jeg tenker på de lekre jentene jeg gikk på skolen med for mange år siden. Uten tyngdekraften hadde de enda hatt sånne spretne pupper helt uten å fylle dem med alskens remedier, som de gjør i dag. Etter hans arbeide ble vi vitne til en dramatisk endring jo eldre damene ble. Det er herfra begrepet navlebeskuende kommer fra. Tyngdekraften har fart ille frem med puppene til damer på min alder.

 

Bedre er det ikke med menn på min alder. Før kunne jeg bende et spett over morrabrødet før frokost. Nå har man dessverre ikke den samme armstyrken mer, så det går ikke lengre.  Sannheten er vel den at kompassnåla også blir rammet av tyngdekraften. Den peker mer og mer sørover med årene. Skal man være sikker på å kunne imponere fruen med et anstendig morrabrød, må man gå på hendene. Akkurat det har heller ikke blitt lettere med årene. Jeg går ikke lengre på hendene, jeg går på trynet ned i gulvet. Manglende armstyrke og Newton har ødelagt alt.

 

Før i tiden var det meste enklere. Dødsårsaker for eksempel. Newton og andre forskere har til fulle vist oss hvor mye dårligere stelt det er med det meste nordpå også her. Før om årene hadde vi to dødsårsaker i Nord Norge. Enten stumpa vi på havet eller vi stumpa på land. Grei skuring det. Ingen grunn til å bruke energi på obduksjon. Døden skal jo ha sin årsak, før var det enten eller. Nå om dagen har vi fått vite hvor ille det står til her oppe. Tidligere gikk vi rundt og ante fred og ingen fare uten å forstå at vi hadde høyt kolesterol eller blodtrykk, som ville føre til hjertesvikt. Nå vet vi det, og er tvunget til å gå rundt med en evig redsel for å dø.

 

For å finne ut av dette går vi til legen. Sånne hadde vi ikke så mange av før, og hva skulle vi vel med dem? Det var jo ingen sykdommer vi kjente til. Før i tiden ble gamlingene ofte så gamle at vi måtte avlive dem selv. Nå om dagen er vi nesten heldige om vi lever til vi er konfirmerte. Og late…. Ungdommen nå om dagen er så late at de ikke en gang gidder å skulke skolen. I min ungdom hadde vi energi nok til å brenne heimbrent og drikke oss fulle på. Det var et langvarig slit å greie å bli rusavhengig. Slikt tar faktisk tid med heimbrent. Det smaker jævlig og må tvinges ned. Det var bare de tøffeste og mest dedikerte som gadd å stå i det lenge nok til å bli rusavhengige. Nå om dagen er det superlett å bli rusmisbruker med hasj og amfetamin og sånt. Alt skal være så enkelt i dag.

 

Før radioen og legene kom visste vi ikke hvor dårlig det stod til. Vi levde uten å ane at vi til enhver tid stod i fare for å dø av en eller annen sykdom. Nå vet vi at vi alltid er kjempesyke av et eller annet. Dermed må vi til lege for å finne ut hva vi er syke av og så har vi det gående. Ta med avføringsprøve skriver legen. Før i tiden her oppe hadde vi så lite mat at det kun var de mest velbeslåtte som hadde avføring. Dermed fikk ikke folk nordpå vite om alle de skumle sykdommene de hadde før de stumpet av og da spilte det jo ingen rolle lengre. Nå titter legen i dritten din og finner ut at du har kreft.

 

Folk var tøffere før. Under krigen hadde vi staute karer som stilte opp og kriget i kampene om Narvik. De var så tøffe at de ikke en gang trengte medaljer eller krigspensjon. De ante jo ikke hvor ille de egentlig hadde det under kampene, så de forstod jo ikke at påkjenningene de fikk under krigen var større enn dagliglivet på bygda her oppe. Så kom det selvsagt noen leger sørfra og fant ut at de hadde PTSD. Hadde vi sluppet legen hadde det vært greit, men ikke fan. Nå forstod jo veteranene hvor dårlig det stod til med helsa. Er det rart de begynte å drikke?

 

Da jeg vokste opp visste vi at livet var en seksuelt overførbar sykdom med garantert dødelig utfall. Vi hadde ikke golfbaner, men visste at livet var som å spille golf. Det var en rekke harde slag før du endte i et svart hull. Ingenting å tenke på altså. Det som kom det kom, uten at vi trengte å tenke så mye over det. Etter hvert forstod vi hvor ille det egentlig stod til. Da fikk vi selvsagt psykiske sykdommer av bekymringene dette skapte også.

 

Når du ikke visste om psykisk helse, var det heller ingen psykiske lidelser. Vi hadde en diagnose i gamle dager. Folk sleit med nervene. «Nu slit han Jens med nærvan» kunne bestefar si, han drev butikk. Da pakket han en eske med varer og sendte meg opp til Jens med varene. I huset til Jens var det mørkt. Da visste vi han slet med nærvan. Reglene var enkle; ring på og forlat. Jens fikk mat mens han slet med nærvan. Senere kom han på butikken og betalte og alt var i orden. Hadde Jens levd i dag, hadde han nok sultet i hjel siden butikken er nedlagt. Butikken til bestefar var helsestasjonen i hjembygda.

 

Som tiden gikk, forstod vi hvor ille det var her oppe. Da forstod vi også hvor vanskelig de måtte ha hatt det sørpå. Der vi først ble forbannet fordi søringene fortalte om hvor ille vi egentlig hadde det her, forstod vi etter hvert at det var søringene det egentlig var synd på. De hadde jo visst om alle disse sykdommene og lidelsene hele tiden. De hadde i alle år  måttet leve med det før vi forstod noe som helst av problemene. Det er mest synd på søringene, de visste jo om om Isaac Newton. Den jævla kødden!