Hva er det egentlig med kongelige? Jeg tenker ikke nå utelukkende på ekteskap med nær slekt. Slike ting får en tro de best selv styrer. Like barn leker, som kjent, best. Nei jeg er mer opptatt av de åpenbare merkverdigheter som også vederfares de ikkekongelige som de senere år har fått gifte seg inn i slike familier. Det er klart at det tar tid å venne seg til en noe spesiell vinking fra slottsbalkongen, samt det å late som om man faktisk er interessert i alle de organisasjoner man er høyeste beskytter for.
Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.
Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.
Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.
Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.
Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.
De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.
Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.
torsdag 1. juni 2017
fredag 26. mai 2017
Gamle ord og uttrykk 2
Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Aleksander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Aleksander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.
Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.
Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.
Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.
Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.
Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.
Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".
Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.
Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.
Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.
Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.
Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.
Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.
Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".
Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.
torsdag 18. mai 2017
Moter og fornuft hører ikke sammen.
En vis mann sa en gang, ja det var vel strengt tatt jeg selv som sa det, dermed kan muligens dette med en vis mann diskuteres. Det jeg sa, eller rettere sagt skrev, var at moter er noe som er så stygt at det stadig må endres. Det er slikt vi har stylister til. De finner på noe nytt stygt vi kan irritere oss over en stund før det har forårsaket nok visuell forurensning og vi må ty til stylistene igjen. For stylistene er dette kjempebutikk og de skal jo ha noe å leve av de med.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
tirsdag 9. mai 2017
Min kriminelle bakgrunn
Jeg vokste opp i en familie av kriminelle. Kanskje ikke ordentlige kriminelle slike som volds og seksualforbrytere, eller endog hvitsnippforbrytere som vi kjenner i dag. Neida, vår kriminelle bakgrunn er av en litt annen, mer uskyldig, art. Likevel er det ikke til å underslå at min yngre bror faktisk ble født som ordentlig, hardbarket kriminell. Han var intet mindre enn kriminell allerede ved fødsel, kanskje til og med i mors liv, uten at jeg skal ta stilling til om dette kunne vært god nok grunn til abort etter datidens standard.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
fredag 21. april 2017
Hva skjer med språket?
"Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss". Denne setningen festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde dabradioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med dette. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, jeg mener å beherske sånn noenlunde, finner jeg ingen hjelp.
Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel representerer dagens høykultur og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen.
Som lærer i samfunnsfag ville jeg ikke umiddelbart avvist det som fremkommer i den første setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig en norsklærer ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.
Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg heller. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår lille befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år, mener enkelte språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg forsøke å benytte det språk jeg nå engang mener å beherske forholdsvis bra.
Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå sånn helt uten videre. For noen år siden skrev jeg en bok om hundekjøring sammen med to andre hundekjøringslærere, til bruk innen folkehøgskolen. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.
Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om E-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en E-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.
En tid etter ville naboene ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til befolkningen i bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om noen meter. Latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etterhvert en forståelse av hvem de lo av.
Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke nett når jeg skriver på bloggen (hvem fan ante hva en blogg var for 10 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da det likevel ikke kan røkes. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva hundefor har på min blogg å gjøre.
Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi forstår. Regn med at vi ikke skjønner et kvidder og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes bibliotek om dere ikke har bøker. Hvis boka er skrevet for mer enn 10 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss. I praksis alt vil jeg tro. Lykke til!
Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel representerer dagens høykultur og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen.
Som lærer i samfunnsfag ville jeg ikke umiddelbart avvist det som fremkommer i den første setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig en norsklærer ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.
Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg heller. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår lille befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år, mener enkelte språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg forsøke å benytte det språk jeg nå engang mener å beherske forholdsvis bra.
Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå sånn helt uten videre. For noen år siden skrev jeg en bok om hundekjøring sammen med to andre hundekjøringslærere, til bruk innen folkehøgskolen. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.
Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om E-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en E-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.
En tid etter ville naboene ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til befolkningen i bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om noen meter. Latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etterhvert en forståelse av hvem de lo av.
Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke nett når jeg skriver på bloggen (hvem fan ante hva en blogg var for 10 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da det likevel ikke kan røkes. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva hundefor har på min blogg å gjøre.
Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi forstår. Regn med at vi ikke skjønner et kvidder og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes bibliotek om dere ikke har bøker. Hvis boka er skrevet for mer enn 10 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss. I praksis alt vil jeg tro. Lykke til!
onsdag 19. april 2017
Salige er de som tørster....
"Salige er de som sørger, for de skal trøstes". Slik
lyder det i Bergprekenen 5.4, og vi skjønner allerede her at Jesus hadde
omtanke for fremtidige Liverpooltilhengere og kjøpere av franske biler. Han
brydde seg åpenbart om de mest enfoldige blant oss. Han kunne kanskje like
gjerne sagt "salige er treskallene, for de skal ikke drukne", det
ville vel betydd omtrent det samme.
"Gi sterk
drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i
sjelen!" Jepp.- Dette finner du også i Bibelen, nærmere bestemt Salomos
ordspråk 31.16. Det finnes med andre ord trøst å få. Den som er bedrøvet i
sjelen er gjerne sørgende, noe mange er/har vært, og dermed berettiget vin.
Mengden er ikke nærmere angitt, så jeg regner med at dette er noe man selv
avgjør.
Når er man sin
undergang nær? dette beskrives ikke tydelig og det åpner derfor for tolkning.
En følelse av at det går skeis kan oppleves som undergang god nok og dermed
kvalifisere til en konjak eller to. Dersom du går gjennom en jernbaneundergang
ser jeg heller ingen grunn til å spytte i glasset.
Paulus slo
også et slag for de edle dråper som kommer fra vinrankene."Drikk ikke
lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige
sykdommer", slo han fast i Timoteus 5.23 i et brev til en venn som led av
sykdom.
Det finnes med
andre ord mange gode grunner til å nyte et glass eller to.
Om man lurer
på hva all denne drikkingen kan føre til, kan man slå opp i salmene
104.15:"Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende
enn olje, og brød styrker menneskets hjerte." Vi ser altså at også
utseendet forbedres med tilstrekkelige mengder vin, dog påpekes det at man nok
bør spise noe også. Med andre ord bør man ikke drikke på tom mage. Ellers er det
jo mye godt vett i det gamle ordtaket; "Du skal ikke drikke mer enn du er
i stand til å løfte". Gjør man det vil man fort kunne oppleve at knærne
bøyer svakt bakover. Da har du drukket for mye.
Bibelen oppfordrer, som vi ser, til nær sagt uhemmet
drikking. Da er det underlig at det fra mennesker i Norge, fra tiden før denne
boka fikk innpass i vår kultur, kommer advarende pekefingre. Følgende finner du
i Håvamål: "Mjødbegeret skal du tømme,men hold måte med drikk, tal det
som trengs eller kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til
sengs." De drev altså ikke bare med voldtekter og fyll, gamlegutta.
Min oppvekst i ei lita bygd,
som lå under for tunge religiøse dogmer, lærte meg mangt om all galskapen
alkohol og dans kunne føre til. Man burde knapt nok drikke vann, mens
predikanter advarte mot stående samleie da dette kunne føre til dans. Underlig
er det da at selveste Bibelen beskriver slik festkultur mens våre bedrukne
forfedre prediker måtehold. Nå skal det nok sies at gutta for 1000 år siden nok
kunne ta seg en fest eller to, gjerne på rad, også. Likevel var der ingen heder
i å være alkoholisert, noe som heller ikke Bibelen forfekter.
God helg når den tid kommer, nyt god mat og gjerne drikke, men lytt til visdommen i våre forfedres diktning
"Mye øl og sterkt å drikke gavner ingen norrøn mann, under rusen er
han ikke herre over sin forstand". Moralen er at vi bør nyte med vett og
forstand, og i dette er det vel vanskelig å være uenig?
mandag 3. april 2017
Energisparende hjerne
Her om dagen leste jeg om en forsker som hadde jobbet med energisparing hos pattedyr. Sparepærer og slikt er rett og slett et naturlig utslag av naturens iboende evne til å lage ting som fungerer. Det finnes selvsagt alltid noen som jobber mot naturens gang og sliter veldig med å få ting til å fungere, uten at jeg her skal trekke franske bilprodusenter inn i bildet.
Det er fascinerende å se hvordan naturen faktisk får ting til å virke. En ulv som er mett, beveger seg lite. Den ligger gjerne hele dagen og slumrer. Den sparer energi. Revens vimsing hit og dit kan synes som energisløsing, men har et energibesparende formål. Vimsingen viser seg å alltid gå mot steder der det gjerne oppholder seg mus, ikke ulikt ungdomstiden da man vimset fra utested til utested etter mus. Nå skal jeg vel innrømme at det på den tiden var mye bortkastet energi.
Her kommer vi imidlertid inn på noe som stod i den nevnte artikkelen og som var en av de tingene forskeren pekte på som særlig interessant. Hjernen er viktig når det gjelder energisparing. Jo mindre hjerne, desto mindre energiforbruk. Det viser seg at hos de arter som viser størst evne til energisparing er hjernen betydelig mindre enn hos de som forbruker mye energi. En bjørn er ikke blant skogens skarpeste i henhold til forskeren. Det harmonerer selvsagt med at den velger å sove vinteren igjennom og slik spare energi. Det kan virke som om tenåringer en periode har mindre hjerne enn ellers av samme grunn.
Mennesker har veldig stor hjerne, noe som gjør at vi er storforbrukere av energi. Hadde vi hatt mindre hjerne hadde vi selvsagt ikke vasket oss så mye som vi gjør. Vasking fjerner kroppsfett, og mye kroppsfett bidrar til å minske varmetapet. Likeledes barberer mange av oss kroppen for å fjerne uønsket kroppshår, noe også er dumt om målet er å holde seg varm. Et gammelt triks for å bli kvitt uønskede kjønnshår er jo ellers å spytte ut luft mens man holder leppene lukket.Det hjelper godt mot slikt.
Jo større hjerne vi har, jo mer energi forbruker vi. Man kan jo tenke seg at det er nyttig med en stor hjerne, at det gjør oss så intelligente at vi greier oss til tross for vårt store energiforbruk. Bare til en viss grense, igjen i henhold til forskeren. Blir hjernen for stor, virker det mot sin hensikt. Det må altså være en viss proporsjonalitet inne i bildet. Forskeren har en hypotese om at hjernen til folk i byer, over tid, vil vise seg å bli større fordi energiforbrukets størrelse løses ved hjelp av energi utenfor kroppen, elektrisitet og slikt. Folk som lever i og av naturen vil dermed beholde en mindre hjerne, men til gjengjeld vil denne faktisk virke.
Byfolk utvikler seg altså til å bli dummere, mens bygdefolk innehar godt gammelt sunt bondevett. Jeg nevner i forbifarten at franske bilfabrikker gjerne ligger i områder med svært tett befolkning, selvsagt uten å trekke noen form for forhastede slutninger av dette, det skulle vel tatt seg ut. Jeg har altså mindre hjerne enn en fra byen. Dette gir likevel en hjerne som virker og som bidrar til at jeg holder meg varm når jeg kjører hund, jeg har slett ikke sansen for brasiliansk voksing og barberte legger.
En liten hjerne er altså mer effektiv og virker bedre enn en stor, om den store hjernen blir for stor. Nå gjelder det samme andre veien. Er hjernen for liten egner den seg kun til å spare energi og er ute av stand til å finne på lure ting. Hundehjernens størrelse er liten nok til å finne på enkelte lure ting, men stor nok til feks sleike andre hunder i ræva og slik pådra seg orm og annen uhumskhet. Det samme ser ut til å gjelde enkelte hundeeiere som nyter å la hunden sleike seg i ansiktet uten å tenke over hvordan den tørker seg bak.
Nå skal jeg begynne å komme frem til det denne artikkelen umiddelbart fikk meg til å tenke på, nemlig en annen artikkel i et helt annet forum. I Fremover her om dagen, kunne man lese om at det har dukket opp et problem i skiløypene på Ankenesfjellet. Det viser seg nemlig at vi kan finne tydelige spor av at noen mennesker utvikler en såvidt stor hjerne at den har kortsluttet fullstendig. Folk som har bikkjene sine med på tur i løypa har nemlig åndsnærværelse nok til å ta med seg en sånn hundebæsjpose for sikkerhets skyld. Ikke bare det, de bruker den faktisk også.
Så langt tyder jo dette på en godt utviklet og velfungerende hjerne, med en størrelse som ser ut til å fungere såvidt godt at den sender innehaverens kropp ut for å trimme, noe som selvsagt er veldig lurt. Videre viser hjernen her evne til å tenke to tanker samtidig, idet hjernens eier forstår at den kan ta med hunden, og slik få luftet den i samme slengen. Man kan bli imponert av mindre hjernekapasitet.
Før vi nå slår fast at mennesker som tar med bikkja på skitur på Ankenesfjellet representerer noe av det mest velfungerende intellekt her omkring, ja kanskje helt på høyde med det beste i utlandet, er det imidlertid en liten ting å se på. Jeg tenker på plasseringen av den nevnte posen etter at den er brukt, nå inneholdende hundebæsj. Hadde disse menneskene hatt en fungerende hjerne ville de kanskje tatt posen i lomma etter å ha knyttet den igjen. Dette ville redusert vametapet kroppen utsettes for idet bæsjens 37 grader ville vært et eksternt alternativ til temperaturen ute, som kanskje er 3 minus. Når de kommer ned ville da en fungerende hjerne beordret kroppen å kaste dritten i en søppelbøtte idet den nå er avkjølt og slik ikke lengre har noen varmebevarende funksjon.
En like fungerende hjerne ville alternativt sørget for at bikkja dreit utenfor sporet evt. dyttet dritten vekk med skistaven i visshet om at kroppen likevel produserer mer enn nok varme under trimturen. Det er i det hele tatt mange ting en velfungerende hjerne kunne funnet på i en tilsvarende situasjon.
En hjerne totalt ute av funksjon kortslutter totalt her. Den beordrer kroppen å plukke opp bæsjen, knytte sammen posen, for så å sette den igjen i løypa. Her kan vi se hva som skjer når hjernen blir for stor til å virke. Rester av intelligens i hjernen får kroppen til å gå ut på ski. Kanskje en slags instinktiv reaksjon på en voksende ølvom. Men her stopper all fornuft opp. Man plukker altså opp bæsjen, vakumpakker den i plast, og sørger slik for evig liv for bæsjen, før man setter den i løypa. Her vil bæsjen kose seg i posen år etter år uten å råtne og bli til jord.
Forskeren skrev ikke noe om akkurat dette, men personlig synes jeg det er en riktig slutning å trekke av artikkelen. Noen mennesker har fått så stor hjerne at den har sluttet å virke!
Det er fascinerende å se hvordan naturen faktisk får ting til å virke. En ulv som er mett, beveger seg lite. Den ligger gjerne hele dagen og slumrer. Den sparer energi. Revens vimsing hit og dit kan synes som energisløsing, men har et energibesparende formål. Vimsingen viser seg å alltid gå mot steder der det gjerne oppholder seg mus, ikke ulikt ungdomstiden da man vimset fra utested til utested etter mus. Nå skal jeg vel innrømme at det på den tiden var mye bortkastet energi.
Her kommer vi imidlertid inn på noe som stod i den nevnte artikkelen og som var en av de tingene forskeren pekte på som særlig interessant. Hjernen er viktig når det gjelder energisparing. Jo mindre hjerne, desto mindre energiforbruk. Det viser seg at hos de arter som viser størst evne til energisparing er hjernen betydelig mindre enn hos de som forbruker mye energi. En bjørn er ikke blant skogens skarpeste i henhold til forskeren. Det harmonerer selvsagt med at den velger å sove vinteren igjennom og slik spare energi. Det kan virke som om tenåringer en periode har mindre hjerne enn ellers av samme grunn.
Mennesker har veldig stor hjerne, noe som gjør at vi er storforbrukere av energi. Hadde vi hatt mindre hjerne hadde vi selvsagt ikke vasket oss så mye som vi gjør. Vasking fjerner kroppsfett, og mye kroppsfett bidrar til å minske varmetapet. Likeledes barberer mange av oss kroppen for å fjerne uønsket kroppshår, noe også er dumt om målet er å holde seg varm. Et gammelt triks for å bli kvitt uønskede kjønnshår er jo ellers å spytte ut luft mens man holder leppene lukket.Det hjelper godt mot slikt.
Jo større hjerne vi har, jo mer energi forbruker vi. Man kan jo tenke seg at det er nyttig med en stor hjerne, at det gjør oss så intelligente at vi greier oss til tross for vårt store energiforbruk. Bare til en viss grense, igjen i henhold til forskeren. Blir hjernen for stor, virker det mot sin hensikt. Det må altså være en viss proporsjonalitet inne i bildet. Forskeren har en hypotese om at hjernen til folk i byer, over tid, vil vise seg å bli større fordi energiforbrukets størrelse løses ved hjelp av energi utenfor kroppen, elektrisitet og slikt. Folk som lever i og av naturen vil dermed beholde en mindre hjerne, men til gjengjeld vil denne faktisk virke.
Byfolk utvikler seg altså til å bli dummere, mens bygdefolk innehar godt gammelt sunt bondevett. Jeg nevner i forbifarten at franske bilfabrikker gjerne ligger i områder med svært tett befolkning, selvsagt uten å trekke noen form for forhastede slutninger av dette, det skulle vel tatt seg ut. Jeg har altså mindre hjerne enn en fra byen. Dette gir likevel en hjerne som virker og som bidrar til at jeg holder meg varm når jeg kjører hund, jeg har slett ikke sansen for brasiliansk voksing og barberte legger.
En liten hjerne er altså mer effektiv og virker bedre enn en stor, om den store hjernen blir for stor. Nå gjelder det samme andre veien. Er hjernen for liten egner den seg kun til å spare energi og er ute av stand til å finne på lure ting. Hundehjernens størrelse er liten nok til å finne på enkelte lure ting, men stor nok til feks sleike andre hunder i ræva og slik pådra seg orm og annen uhumskhet. Det samme ser ut til å gjelde enkelte hundeeiere som nyter å la hunden sleike seg i ansiktet uten å tenke over hvordan den tørker seg bak.
Nå skal jeg begynne å komme frem til det denne artikkelen umiddelbart fikk meg til å tenke på, nemlig en annen artikkel i et helt annet forum. I Fremover her om dagen, kunne man lese om at det har dukket opp et problem i skiløypene på Ankenesfjellet. Det viser seg nemlig at vi kan finne tydelige spor av at noen mennesker utvikler en såvidt stor hjerne at den har kortsluttet fullstendig. Folk som har bikkjene sine med på tur i løypa har nemlig åndsnærværelse nok til å ta med seg en sånn hundebæsjpose for sikkerhets skyld. Ikke bare det, de bruker den faktisk også.
Så langt tyder jo dette på en godt utviklet og velfungerende hjerne, med en størrelse som ser ut til å fungere såvidt godt at den sender innehaverens kropp ut for å trimme, noe som selvsagt er veldig lurt. Videre viser hjernen her evne til å tenke to tanker samtidig, idet hjernens eier forstår at den kan ta med hunden, og slik få luftet den i samme slengen. Man kan bli imponert av mindre hjernekapasitet.
Før vi nå slår fast at mennesker som tar med bikkja på skitur på Ankenesfjellet representerer noe av det mest velfungerende intellekt her omkring, ja kanskje helt på høyde med det beste i utlandet, er det imidlertid en liten ting å se på. Jeg tenker på plasseringen av den nevnte posen etter at den er brukt, nå inneholdende hundebæsj. Hadde disse menneskene hatt en fungerende hjerne ville de kanskje tatt posen i lomma etter å ha knyttet den igjen. Dette ville redusert vametapet kroppen utsettes for idet bæsjens 37 grader ville vært et eksternt alternativ til temperaturen ute, som kanskje er 3 minus. Når de kommer ned ville da en fungerende hjerne beordret kroppen å kaste dritten i en søppelbøtte idet den nå er avkjølt og slik ikke lengre har noen varmebevarende funksjon.
En like fungerende hjerne ville alternativt sørget for at bikkja dreit utenfor sporet evt. dyttet dritten vekk med skistaven i visshet om at kroppen likevel produserer mer enn nok varme under trimturen. Det er i det hele tatt mange ting en velfungerende hjerne kunne funnet på i en tilsvarende situasjon.
En hjerne totalt ute av funksjon kortslutter totalt her. Den beordrer kroppen å plukke opp bæsjen, knytte sammen posen, for så å sette den igjen i løypa. Her kan vi se hva som skjer når hjernen blir for stor til å virke. Rester av intelligens i hjernen får kroppen til å gå ut på ski. Kanskje en slags instinktiv reaksjon på en voksende ølvom. Men her stopper all fornuft opp. Man plukker altså opp bæsjen, vakumpakker den i plast, og sørger slik for evig liv for bæsjen, før man setter den i løypa. Her vil bæsjen kose seg i posen år etter år uten å råtne og bli til jord.
Forskeren skrev ikke noe om akkurat dette, men personlig synes jeg det er en riktig slutning å trekke av artikkelen. Noen mennesker har fått så stor hjerne at den har sluttet å virke!
Abonner på:
Innlegg (Atom)