Ferieturen til våre naboer i øst tok en, ikke uventet, vending i dag. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.
For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.
For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.
Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert rakett. Millioner av kompliserte duppeditter som skal samarbeide, men som gjerne ender opp med katastrofe. Når det smeller, er det bare å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.
Siden vi tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting, i ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, et begrep menn ikke forstår. Kort sagt, vi må være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om å bruke penger, for man trenger jo egentlig noen ting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.
Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stillt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.
Badeferien blir altså plutselig en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. For ordens skyld, det rette svaret er ja.
Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe shorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.
Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien er i sin spede begynnelse og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha gruset resten av familien i minigolf i går kveld. Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske regler.
torsdag 6. juli 2017
mandag 19. juni 2017
De vise menns klubb
I alle år og i de fleste kulturer har man hatt, og har fortsatt en tendens til å se opp til eldre for deres antatte visdom. Til tross for dobbeltrom på gamlehjem og negative overskrifter i så måte, kan jeg ikke fri meg for at jeg selv føler sterkt på denne respekten for eldre, i likhet med de fleste andre. Gjennom et langt liv har eldre tilegnet seg kunnskap og erfaringer det kan være godt å få del i for slik å slippe å drite seg ut i for mange sammenhenger i eget liv. Evnen til å lære av andres dumheter er sterkt undervurdert selv om politikere synes å være vaksinert mot dette. Denne respekten har ført til at jeg alltid har satt pris på å snakke med eldre, ihvertfall mange utgaver av arten.
For de flestes vedkommende oppfatter vi det som om toppen av visdom nås i pensjonsalderen, men helst før man begynner å surre med korttidshukommelsen. Tissing i buksa, sikling og slikt virker å være sterkt hemmende i forhold til det å bli oppfattet som vis. Selv om mange opplever at håret begynner å bli grått lenge før visdom anses oppnådd, regnes grått hår gjerne som en av de ting som indikerer at man kvalifiserer for medlemskap i de vise menns klubb. Siden både hårfarge og mengde (evt mangel på mengde) hår varierer får vi slå oss til ro med at man sannsynligvis må være et stykke opp i middelalderen før man kan begynne å bli vurdert i denne sammenheng. Herfra får vi tro at de fleste vurderer egnethet for medlemsskap ut fra den fremferd man til enhver tid utviser.
Dette fører til at mange i min alder ser fremover med forventning. Vi er godt middelaldrende menn med variasjoner av gråfarge i håret, i den grad vi har hår igjen naturligvis. Jeg kan her ile til med at det ikke ser ut som å være spesielt lurt å anlegge hentesveis om man aspirerer til medlemsskap i de vise menns klubb. Med all respekt; å gre fire hårstrå fra siden og over snaua ser bare dumt ut. Enda verre blir det om du forsøker å la nesehårene vokse for så å dra de bakover. Det ser ikke særlig vist ut, sånn er det bare.
Men, for de av oss som har beholdt hårmanken, unnlatt å farge den svart, eller helt eller delvis mangler den nevnte hodepryd og ikke dummer oss ut med hentesveis, ser vi nå fremover med forventning om å få slippe inn i varmen i klubben. Vi formelig kroer oss ved tanken på å bli forespurt om livets viderverdigheter av jyplinger i 20-30 årene, og faktisk oppleve, om ikke annet en slags illusjon, av faktisk å bli lyttet til. Det vanskelige er at man selv ikke kan bestemme når man er klar for å bli tatt opp i klubben. Det finnes ingen eksamen, og kriteriene er høyst vage og opp til alle andre enn deg selv å vurdere. Klageretten er ikke tilstede. Det er faktisk slik at om man høylydt klager over ikke å bli tatt på alvor i klubben, er man ute av bildet for godt.
Det er heller ikke slik at man vet når medlemskapet er et faktum. Det skjer gradvist, og fullstendig uten underveisvurderinger. Forsøker du å hevde retten til medlemsskap, eller endog viser til eksamener fra universiteter som kvalifikasjon er du ute på glattisen. Du trenger forøvrig ikke eksamener for å bli medlem, det oppnår man også totalt uten skolegang. Det er likevel ikke anbefalt å vise til "livets harde skole". Denne skolen kvalifiserer kun til medlemsskap i bygdetullinglaget, på samme måte som et forsøk med å vise til diverse vitnemål fra skoler og annet. Medlemsskapet i de vise menns klubb er uavhengig av skolegang eller mangel av dette, og ethvert krav på medlemsskap vil umiddelbart føre til å bli direkte utledd, for aldri mer og bli vurdert. Man er garantert et liv i bitterhet om man forsøker å få fortgang i prosessen med å bli medlem.
Det er utelukkende den fremferd du til enhver tid framviser som kan kvalifisere deg. Du får ikke vite hvem som vurderer deg og utfra hvilke konkrete kriterier. Det er slik sett et høyst urettferdig og tilfeldig system, som aldri ville stått seg i andre sammenhenger. Det vil aldri kunne lages noe nasjonalt vurderingsredskap for å måle når man er vis nok til medlemsskap. Nasjonale prøver fungerer ikke da kriteriene skifter avhengig av hvor du bor i landet. Det at du er en vis mann i Oslo (finnes det mon tro?) gir deg ingen garanti for visdom på bygda, snarere tvert i mot og vice versa. Om omverdenen anser deg som vis er det forøvrig lite sannsynlig at din kone gjør det samme. Det frarådes å hevde ovenfor sin kone at du egentlig er en vis mann ut fra bitre erfaringer andre har gjort. Kvinner som mente seg vise ble forøvrig brent på bålet for ikke så lenge siden. Taktfullt lar jeg dette ligge.....
Hva som fører til visdom er nå en ting. Det som likevel ser ut til å være felles for de med medlemsskap i klubben er flere ting. Du må nemlig betale for medlemsskapet. På veien har du uvergelig lagt bak deg evner og egenskaper man må kvitte seg med for å kunne bli oppfattet som vis, i tillegg har du fått noen nye.
Du blir ikke oppfattet som vis når du er i din manndoms fulle kraft, muskulaturen hos vise er ikke lengre det den var. Der man før brukte timer på å banke ned et gjenstridig morrabrød må en vis mann nå erkjenne at musklene ikke lengre strekker til. Koordinasjon blir en stadig større utfordring med oppnådd visdom, det er ikke lett å tre på et kondom og samtidig hindre gebisset i å klapre lystig samtidig. Mange vise har mistet håret og gjerne tenner på veien. Man mister også evnen til å lese avisen uten å holde den med strake hender. Vise må gjerne ha flere briller. Man har til de grader mistet evnen til å fremvise noe som kan minne om et taktomslag når man skal skynde seg. Vise menn skynder seg sjelden, det går bare ikke. Vise menn opplever på den annen side å oppnå økende mengder av uønsket hårvekst på alle deler av kroppen utenom hodet, spesielt der det er vanskelig å få det klippet. Man får oppleve å se på nattelivet oftere enn før som følge av de nattlige turene på toalettet. Mange vise kan også oppleve at fruen ikke kjefter like mye som før, hun er forlengst gitt opp, eller har flyttet ut. Til slutt er det også slik at vise menn har mistet evnen til å pisse en lang, sammenhengende stråle med noenlunde trykk.
Når man summerer det opp må man være temmelig vis for å finne en fortsatt mening med livet etter dette.
For de flestes vedkommende oppfatter vi det som om toppen av visdom nås i pensjonsalderen, men helst før man begynner å surre med korttidshukommelsen. Tissing i buksa, sikling og slikt virker å være sterkt hemmende i forhold til det å bli oppfattet som vis. Selv om mange opplever at håret begynner å bli grått lenge før visdom anses oppnådd, regnes grått hår gjerne som en av de ting som indikerer at man kvalifiserer for medlemskap i de vise menns klubb. Siden både hårfarge og mengde (evt mangel på mengde) hår varierer får vi slå oss til ro med at man sannsynligvis må være et stykke opp i middelalderen før man kan begynne å bli vurdert i denne sammenheng. Herfra får vi tro at de fleste vurderer egnethet for medlemsskap ut fra den fremferd man til enhver tid utviser.
Dette fører til at mange i min alder ser fremover med forventning. Vi er godt middelaldrende menn med variasjoner av gråfarge i håret, i den grad vi har hår igjen naturligvis. Jeg kan her ile til med at det ikke ser ut som å være spesielt lurt å anlegge hentesveis om man aspirerer til medlemsskap i de vise menns klubb. Med all respekt; å gre fire hårstrå fra siden og over snaua ser bare dumt ut. Enda verre blir det om du forsøker å la nesehårene vokse for så å dra de bakover. Det ser ikke særlig vist ut, sånn er det bare.
Men, for de av oss som har beholdt hårmanken, unnlatt å farge den svart, eller helt eller delvis mangler den nevnte hodepryd og ikke dummer oss ut med hentesveis, ser vi nå fremover med forventning om å få slippe inn i varmen i klubben. Vi formelig kroer oss ved tanken på å bli forespurt om livets viderverdigheter av jyplinger i 20-30 årene, og faktisk oppleve, om ikke annet en slags illusjon, av faktisk å bli lyttet til. Det vanskelige er at man selv ikke kan bestemme når man er klar for å bli tatt opp i klubben. Det finnes ingen eksamen, og kriteriene er høyst vage og opp til alle andre enn deg selv å vurdere. Klageretten er ikke tilstede. Det er faktisk slik at om man høylydt klager over ikke å bli tatt på alvor i klubben, er man ute av bildet for godt.
Det er heller ikke slik at man vet når medlemskapet er et faktum. Det skjer gradvist, og fullstendig uten underveisvurderinger. Forsøker du å hevde retten til medlemsskap, eller endog viser til eksamener fra universiteter som kvalifikasjon er du ute på glattisen. Du trenger forøvrig ikke eksamener for å bli medlem, det oppnår man også totalt uten skolegang. Det er likevel ikke anbefalt å vise til "livets harde skole". Denne skolen kvalifiserer kun til medlemsskap i bygdetullinglaget, på samme måte som et forsøk med å vise til diverse vitnemål fra skoler og annet. Medlemsskapet i de vise menns klubb er uavhengig av skolegang eller mangel av dette, og ethvert krav på medlemsskap vil umiddelbart føre til å bli direkte utledd, for aldri mer og bli vurdert. Man er garantert et liv i bitterhet om man forsøker å få fortgang i prosessen med å bli medlem.
Det er utelukkende den fremferd du til enhver tid framviser som kan kvalifisere deg. Du får ikke vite hvem som vurderer deg og utfra hvilke konkrete kriterier. Det er slik sett et høyst urettferdig og tilfeldig system, som aldri ville stått seg i andre sammenhenger. Det vil aldri kunne lages noe nasjonalt vurderingsredskap for å måle når man er vis nok til medlemsskap. Nasjonale prøver fungerer ikke da kriteriene skifter avhengig av hvor du bor i landet. Det at du er en vis mann i Oslo (finnes det mon tro?) gir deg ingen garanti for visdom på bygda, snarere tvert i mot og vice versa. Om omverdenen anser deg som vis er det forøvrig lite sannsynlig at din kone gjør det samme. Det frarådes å hevde ovenfor sin kone at du egentlig er en vis mann ut fra bitre erfaringer andre har gjort. Kvinner som mente seg vise ble forøvrig brent på bålet for ikke så lenge siden. Taktfullt lar jeg dette ligge.....
Hva som fører til visdom er nå en ting. Det som likevel ser ut til å være felles for de med medlemsskap i klubben er flere ting. Du må nemlig betale for medlemsskapet. På veien har du uvergelig lagt bak deg evner og egenskaper man må kvitte seg med for å kunne bli oppfattet som vis, i tillegg har du fått noen nye.
Du blir ikke oppfattet som vis når du er i din manndoms fulle kraft, muskulaturen hos vise er ikke lengre det den var. Der man før brukte timer på å banke ned et gjenstridig morrabrød må en vis mann nå erkjenne at musklene ikke lengre strekker til. Koordinasjon blir en stadig større utfordring med oppnådd visdom, det er ikke lett å tre på et kondom og samtidig hindre gebisset i å klapre lystig samtidig. Mange vise har mistet håret og gjerne tenner på veien. Man mister også evnen til å lese avisen uten å holde den med strake hender. Vise må gjerne ha flere briller. Man har til de grader mistet evnen til å fremvise noe som kan minne om et taktomslag når man skal skynde seg. Vise menn skynder seg sjelden, det går bare ikke. Vise menn opplever på den annen side å oppnå økende mengder av uønsket hårvekst på alle deler av kroppen utenom hodet, spesielt der det er vanskelig å få det klippet. Man får oppleve å se på nattelivet oftere enn før som følge av de nattlige turene på toalettet. Mange vise kan også oppleve at fruen ikke kjefter like mye som før, hun er forlengst gitt opp, eller har flyttet ut. Til slutt er det også slik at vise menn har mistet evnen til å pisse en lang, sammenhengende stråle med noenlunde trykk.
Når man summerer det opp må man være temmelig vis for å finne en fortsatt mening med livet etter dette.
onsdag 14. juni 2017
Om dumme og stygge mennesker
Noen mennesker er bare utrolig dumme. De sier dumme ting, gjør dumme ting, ja de ser endog dumme ut. Det faktum at det sikkert er andre som synes at du selv er temmelig teit streifer deg neppe. I vår egosentriske virkelighet trives vi gjerne med vår definisjonsrett. Det at denne retten kun anerkjennes av oss selv bruker vi liten tid å reflektere over. Vi vet da godt når noen er dumme. Ferdig med det.
Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.
Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.
Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene", forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.
Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!
Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.
Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.
Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.
Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene", forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.
Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!
Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.
torsdag 1. juni 2017
Hatter fra helvete
Hva er det egentlig med kongelige? Jeg tenker ikke nå utelukkende på ekteskap med nær slekt. Slike ting får en tro de best selv styrer. Like barn leker, som kjent, best. Nei jeg er mer opptatt av de åpenbare merkverdigheter som også vederfares de ikkekongelige som de senere år har fått gifte seg inn i slike familier. Det er klart at det tar tid å venne seg til en noe spesiell vinking fra slottsbalkongen, samt det å late som om man faktisk er interessert i alle de organisasjoner man er høyeste beskytter for.
Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.
Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.
Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.
Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.
Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.
De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.
Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.
Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.
Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.
Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.
Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.
Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.
De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.
Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.
fredag 26. mai 2017
Gamle ord og uttrykk 2
Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Aleksander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Aleksander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.
Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.
Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.
Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.
Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.
Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.
Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".
Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.
Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.
Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.
Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.
Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.
Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.
Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".
Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.
torsdag 18. mai 2017
Moter og fornuft hører ikke sammen.
En vis mann sa en gang, ja det var vel strengt tatt jeg selv som sa det, dermed kan muligens dette med en vis mann diskuteres. Det jeg sa, eller rettere sagt skrev, var at moter er noe som er så stygt at det stadig må endres. Det er slikt vi har stylister til. De finner på noe nytt stygt vi kan irritere oss over en stund før det har forårsaket nok visuell forurensning og vi må ty til stylistene igjen. For stylistene er dette kjempebutikk og de skal jo ha noe å leve av de med.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
tirsdag 9. mai 2017
Min kriminelle bakgrunn
Jeg vokste opp i en familie av kriminelle. Kanskje ikke ordentlige kriminelle slike som volds og seksualforbrytere, eller endog hvitsnippforbrytere som vi kjenner i dag. Neida, vår kriminelle bakgrunn er av en litt annen, mer uskyldig, art. Likevel er det ikke til å underslå at min yngre bror faktisk ble født som ordentlig, hardbarket kriminell. Han var intet mindre enn kriminell allerede ved fødsel, kanskje til og med i mors liv, uten at jeg skal ta stilling til om dette kunne vært god nok grunn til abort etter datidens standard.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)