Min eldste datter er blitt 16 år. Med tafikkalt grunnkurs allerede gjennomgått, er jeg nå henvist til passasjersetet. Vi snakker altså om øvelseskjøring. Hun er allerede ganske flink til å kjøre, selv om minst en av foreldrene synes tanken på å sitte på en sekstenåring virker skremmende. Hennes relative dyktighet kan selvsagt ha noe å gjøre med at hun kanskje allerede har kunnet kjøre bil en stund. Jeg skriver kanskje fordi jeg absolutt ikke vil innrømme eventuell kjøring før barna er gammel nok.
Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet, og utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok ( vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.
Jeg tror ikke jeg var mer enn 12-13 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir ca 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 14 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man antok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Videre formodet man at jeg dermed tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers mor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.
Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige grunn å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle en favn ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag - "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.
Jeg nevnte poteter. Ca 16 år gammel returnerte jeg til åkeren med pappas bil og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket klart mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.
Selv lensmannen valgte å se til siden for nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en families inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede. Man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall.
Dette betydde på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det brukte vi motorsag uten verneutstyr og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.
Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytaler, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil.
Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til å føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.
Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun kunne holdt seg hjemme og passet på. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som var på besøk. Min eldre bror tok heller ikke ansvar ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt uskyldig i det som senere skulle skje.
Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.
Senere på kvelden stod vi i garasjen, opptatt med å få bilen til å se ut som før ved hjelp av slegge og spett, uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervannet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de la halen mellom beina og stakk av. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.
Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet mandagen etter. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå bra. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.
Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger og vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.
tirsdag 27. februar 2018
fredag 2. februar 2018
Internasjonorsk
Språket vårt, og bruken av det, er stadig en kilde til diskusjon. Vi bruker alle språket, men sliter av og til med helt å forstå hverandre. Det som gir god mening for tenåringer i dag, er ikke nødvendigvis like selvforklarende for foreldrene. Om man forsøker å forstå den yngre generasjon, oppdager man fort at det heller ikke alltid er meningen at vi skal forstå deres språk. Slik er det faktisk med endel voksne også. De har brukt fantasien og funnet på et nytt slags språk. Dels ved hjelp av nabolandenes språk, og til og med fjernere lands språk, dels hentet fra lufta. Resultatet er ikke alltid like lett å forstå, om det nå var meningen.
De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.
Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.
Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.
Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.
Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.
Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.
De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.
Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.
Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.
Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.
Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.
Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.
søndag 28. januar 2018
Stayerlåt på hjernen
Noen lidelser er tunge å måtte leve med. Melankoli og depresjon ligger jevnt høyt oppe på lista, sammen med vissheten om at man kjører fransk bil eller spiller trekkspill i helgene. Mennesker med kroniske lidelser og sykdommer med garantert dødelig utgang har selvsagt all mulig grunn til å tillate seg å se litt mørkt på tilværelsen i ny og ne. Det er ikke å komme fra at de ovenfornevnte ting ofte ligger til grunn for en relativt høy selvmordsstatistikk i Norge.
Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.
Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.
Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.
I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.
Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.
Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.
Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.
Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.
Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.
Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.
I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.
Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.
Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.
Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.
onsdag 17. januar 2018
Hundekjøring, sjakk og likestilling
I badstua og bak hundesleden tenker man best. Det er i stille stunder, bak bikkjene, eller i badstuas fredfylte atmosfære, jeg ofte finner mer eller mindre gode ideer til noe å skrive om. Ikke unaturlig at jeg her om dagen, nettopp i badstua, kom til å tenke på dette merkverdige spillet sjakk, som har inntatt TVskjermen og fått ellers fornuftige mennesker til å ofre sin nattesøvn for å se om Magnus Carlsen vinner enda en seier.
Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.
Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).
I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.
Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.
Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?
Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?
Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.
Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.
Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.
Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).
I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.
Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.
Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?
Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?
Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.
Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.
fredag 12. januar 2018
Trekkspill
Salig bestefar hadde en hund da jeg var liten. Hunden lød navnet Fabina (på en god dag ihvertfall), og var av rasen pointer. Altså en stående fuglehund. Bestefar overtok Fabina etter min far fordi en venn av ham hadde lånt henne og prestert det kunststykket å sende en solid dose blyhagl inn i bikkja på jakt. Hunden overlevde greit uten andre skader enn en aldeles utrolig angst for smell som kunne minne om skudd. Hennes karriere som jakthund fikk altså et skudd for baugen, for ikke å si rett inn i baugen. Hun hadde likevel et aldeles utmerket liv hos bestefar og fikk god trim idet hun løp foran bilen mens jeg øvelseskjørte med bestefar, noe som gjerne skjedde nesten hver dag. Hun døde mett av dager etter et innholdsrikt liv. Jeg minnes henne med glede.
Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble bragt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TVstua. TVstua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester, eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.
Fabina fulgte bestefar som en - hund - får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet. Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i forsterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag. Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.
Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som - ja som en hund - får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som forøvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.
Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele. Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.
Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for. Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da. Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt pga en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Guiseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.
Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette hverken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var som å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg.
Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!
Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble bragt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TVstua. TVstua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester, eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.
Fabina fulgte bestefar som en - hund - får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet. Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i forsterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag. Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.
Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som - ja som en hund - får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som forøvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.
Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele. Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.
Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for. Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da. Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt pga en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Guiseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.
Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette hverken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var som å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg.
Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!
fredag 5. januar 2018
Julen og nostalgi
Julefeiringen er over. Det er tilbake til striskjorta og havrelefsa, et gammelt ord mange i dag ikke helt kjenner igjen. Det henspiller til at når man før i tiden var ferdig med en feiring, hvor man brukte de få fine plaggene man hadde og spiste sjelden festmat, var det tilbake til hverdagen, som ikke var preget av luksus. Nostalgisk som jeg er kan jeg ikke unnlate å tenke på uttrykket "hybank og tevann". Uttrykket var selvsagt aldri ment slik jeg forstod det, eller rettere sagt, ikke forsto. Det dreier seg om hy bak, som betyr ris på rompa, noe vi ofte ble truet med, men ikke så ofte fikk. Dette, regner jeg med, ble slengt på uten at det betydde noe særlig. Det hørtes kanskje bedre ut når trusselen ble fremført.
Nåja. Juling var heldigvis ikke noe som i nevneverdig grad preget min oppvekst. I alt for liten grad vil kanskje enkelte onde tunger hevde, dem om det. Trusselen om juling var imidlertid skremmende nok i en tid hvor dette, ikke på noen måte, var uvanlig. Jeg er temmelig sikker på at mine trusler om å denge egne unger tas i mot på en annen måte enn hva min generasjon angikk. Mine barn ler seg fillete og truer med å ringe barnevernet. Før noen misforstår (det er jo så lett i dag), iler jeg til og poengterer at hos oss er dette humor. Har forstått viktigheten av å poengtere dette etter en episode i turnhallen, hvor mine døtre bruker fritiden sin. Under en trening, hadde min eldste datter gips på håndleddet. Hun trente likevel og ga meg en dask i bakhodet og lo da hun løp forbi. Jeg ropte etter henne følgende: Hvis du ikke skjerper deg nå, knekker jeg den andre amen din også"! For meg og mine døtre er dette normalt, så ikke for den nye turnmammaen som bivånte sitt barns første trening. Hun fikk forklart terminologien av en turntrener, mens hun ble viftet liv i. Har ikke sett henne på trening mer forresten.
Nostalgi henspiller på en slags vemodig lengsel etter det gamle, gjerne i et lys som fremstiller det gamle som mer romantisk og bedre enn i dagens situasjon. Mine barn kan gjerne se på en hesje med tørrhøy og snakke varmt om hvor fint det måtte ha vært å vokse opp med dette. Jeg har hesjet nok i min barndom til å minnes hvilken drittjobb dette og potethøstingen var, når dette ikke var et valg, men noe vi måtte gjøre. Jeg minnes derfor ikke hesjingen eller potethøstingen i det samme nostalgiske lys som dagens barn eller mine skolekamerater fra byen kanskje gjør.
Julefeiringen derimot, får meg til å mimre med glede. Man vil liksom ha det som man hadde det når man vokste opp. Det vil selvfølgelig fruen også, men etter snart 26 år har vi selvsagt funnet vår egen feiring, med ting vi begge må ha med. En av de tingene som hører til er Grevinnen og hovmesteren. Det blir liksom ikke jul uten. Julen jeg opplevde i Hamburg for mange år siden var derfor fryktelig. Hvordan tyskere får julestemning uten dette stykket på TV er meg en gåte. I føljetongen "norske verdier" må selvsagt denne tusenårige TV-tradisjonen rangere høyt. For noen år siden forsøkte endog NRK å sende den i farger. Oppstyret etterpå var fantastisk. Det finnes tradisjoner man bare ikke rører.
I min barndom hang fenalåret til tørk i boden. Det så veldig fint ut på utsiden, men rett før jul måtte man likevel på butikken og kjøpe nytt. Det viste seg nemlig at "noen" hadde skjært stykker av det fra baksiden og hengt det opp igjen slik at det i realiteten bare var et skall igjen. Undersøkelser ga like lite svar på skyldsspørsmålet som tilsvarende granskning gjør i dag. Det skjer noe mystisk med fenalår i tiden før jul. De siste årene har jeg også oppdaget at lageret av juleøl innkjøpt i god tid, stadig må suppleres, uvisst av hvilken grunn.
En tradisjon som faktisk har endret seg, dreier seg om første juledag. I min barndom var dette ikke bare en helligdag. Den var også til de grader kjedelig. Man hadde gjerne fått nye ski eller akebrett i julegave. Det finnes ikke noe verre enn å måtte sitte i stuen med de nye skiene i fanget og se ut over den hvite snøen, Det kan her legges til at det selvsagt alltid var masse nysnø med snøtunge trær og perfekt temperatur i barndommens jul. Det var faktisk strengt forbudt å ha det moro første juledag. Det var ihvertfall ikke greit å gå ut og leke. Slikt tok seg da virkelig ikke ut. Følgen av dette var at tusenvis av barn satt inne og kjedet seg mens de respektive foreldrene ikke kunne være de første til å sende sine barn ut. Hva skulle naboene tro?
Gavene var viktige. Myke pakker var ikke mye å samle på, med mindre de var fra mormor og morfar selvsagt. Der kom det alltid hjemmestrikkede lester med en sjokolade inni. Og så visste du at det alltid var gjemt en pengeseddel inni, Store ting gitt. Ellers var det harde pakker som gjaldt. Harde pakker var en garanti for moro. Var du heldig var det leker som kunne brukes innendørs. Forbudet mot moro første juledag begrenset seg til det som skjedde ute. Spille spill gikk enda an, men om bestefar var på besøk, var spill ikke noe man tullet med på en slik dag. Verst var kortspill. 1 juledag måtte selv bestemor avfinne seg med at kortstokken måtte ligge. Djevelens verk må vite.
I dag koser jeg meg like intenst i julen som før. Nå er faktisk selve budskapet blitt viktigere. Å sitte i kirken julaften og høre om Jesu fødsel er en fantastisk følelse synes jeg. Så får det heller være at vi nok hiver fyren rett inn på Trandum om han drister seg til å følge vår oppfordring om å komme tilbake. Folk fra Midt-østen er ikke som de engang var. Selv satser jeg på at han viser en smule storsinn om han nå skal komme og dømme levende og døde. Sånn sett er det en grei gardering å gå i kirken ihvertfall på selveste julaften. Det hjelper nok også på at man husker på Frelsesarmeen i adventstiden. Her har faktisk en tradisjon gått ut på dato. Siden ingen lengre går med kontanter i lomma, finnes det mulighet til å vippse seg til himmels ved hjelp av både minibankkort eller smarttelefon.
Godt nyttår.
Nåja. Juling var heldigvis ikke noe som i nevneverdig grad preget min oppvekst. I alt for liten grad vil kanskje enkelte onde tunger hevde, dem om det. Trusselen om juling var imidlertid skremmende nok i en tid hvor dette, ikke på noen måte, var uvanlig. Jeg er temmelig sikker på at mine trusler om å denge egne unger tas i mot på en annen måte enn hva min generasjon angikk. Mine barn ler seg fillete og truer med å ringe barnevernet. Før noen misforstår (det er jo så lett i dag), iler jeg til og poengterer at hos oss er dette humor. Har forstått viktigheten av å poengtere dette etter en episode i turnhallen, hvor mine døtre bruker fritiden sin. Under en trening, hadde min eldste datter gips på håndleddet. Hun trente likevel og ga meg en dask i bakhodet og lo da hun løp forbi. Jeg ropte etter henne følgende: Hvis du ikke skjerper deg nå, knekker jeg den andre amen din også"! For meg og mine døtre er dette normalt, så ikke for den nye turnmammaen som bivånte sitt barns første trening. Hun fikk forklart terminologien av en turntrener, mens hun ble viftet liv i. Har ikke sett henne på trening mer forresten.
Nostalgi henspiller på en slags vemodig lengsel etter det gamle, gjerne i et lys som fremstiller det gamle som mer romantisk og bedre enn i dagens situasjon. Mine barn kan gjerne se på en hesje med tørrhøy og snakke varmt om hvor fint det måtte ha vært å vokse opp med dette. Jeg har hesjet nok i min barndom til å minnes hvilken drittjobb dette og potethøstingen var, når dette ikke var et valg, men noe vi måtte gjøre. Jeg minnes derfor ikke hesjingen eller potethøstingen i det samme nostalgiske lys som dagens barn eller mine skolekamerater fra byen kanskje gjør.
Julefeiringen derimot, får meg til å mimre med glede. Man vil liksom ha det som man hadde det når man vokste opp. Det vil selvfølgelig fruen også, men etter snart 26 år har vi selvsagt funnet vår egen feiring, med ting vi begge må ha med. En av de tingene som hører til er Grevinnen og hovmesteren. Det blir liksom ikke jul uten. Julen jeg opplevde i Hamburg for mange år siden var derfor fryktelig. Hvordan tyskere får julestemning uten dette stykket på TV er meg en gåte. I føljetongen "norske verdier" må selvsagt denne tusenårige TV-tradisjonen rangere høyt. For noen år siden forsøkte endog NRK å sende den i farger. Oppstyret etterpå var fantastisk. Det finnes tradisjoner man bare ikke rører.
I min barndom hang fenalåret til tørk i boden. Det så veldig fint ut på utsiden, men rett før jul måtte man likevel på butikken og kjøpe nytt. Det viste seg nemlig at "noen" hadde skjært stykker av det fra baksiden og hengt det opp igjen slik at det i realiteten bare var et skall igjen. Undersøkelser ga like lite svar på skyldsspørsmålet som tilsvarende granskning gjør i dag. Det skjer noe mystisk med fenalår i tiden før jul. De siste årene har jeg også oppdaget at lageret av juleøl innkjøpt i god tid, stadig må suppleres, uvisst av hvilken grunn.
En tradisjon som faktisk har endret seg, dreier seg om første juledag. I min barndom var dette ikke bare en helligdag. Den var også til de grader kjedelig. Man hadde gjerne fått nye ski eller akebrett i julegave. Det finnes ikke noe verre enn å måtte sitte i stuen med de nye skiene i fanget og se ut over den hvite snøen, Det kan her legges til at det selvsagt alltid var masse nysnø med snøtunge trær og perfekt temperatur i barndommens jul. Det var faktisk strengt forbudt å ha det moro første juledag. Det var ihvertfall ikke greit å gå ut og leke. Slikt tok seg da virkelig ikke ut. Følgen av dette var at tusenvis av barn satt inne og kjedet seg mens de respektive foreldrene ikke kunne være de første til å sende sine barn ut. Hva skulle naboene tro?
Gavene var viktige. Myke pakker var ikke mye å samle på, med mindre de var fra mormor og morfar selvsagt. Der kom det alltid hjemmestrikkede lester med en sjokolade inni. Og så visste du at det alltid var gjemt en pengeseddel inni, Store ting gitt. Ellers var det harde pakker som gjaldt. Harde pakker var en garanti for moro. Var du heldig var det leker som kunne brukes innendørs. Forbudet mot moro første juledag begrenset seg til det som skjedde ute. Spille spill gikk enda an, men om bestefar var på besøk, var spill ikke noe man tullet med på en slik dag. Verst var kortspill. 1 juledag måtte selv bestemor avfinne seg med at kortstokken måtte ligge. Djevelens verk må vite.
I dag koser jeg meg like intenst i julen som før. Nå er faktisk selve budskapet blitt viktigere. Å sitte i kirken julaften og høre om Jesu fødsel er en fantastisk følelse synes jeg. Så får det heller være at vi nok hiver fyren rett inn på Trandum om han drister seg til å følge vår oppfordring om å komme tilbake. Folk fra Midt-østen er ikke som de engang var. Selv satser jeg på at han viser en smule storsinn om han nå skal komme og dømme levende og døde. Sånn sett er det en grei gardering å gå i kirken ihvertfall på selveste julaften. Det hjelper nok også på at man husker på Frelsesarmeen i adventstiden. Her har faktisk en tradisjon gått ut på dato. Siden ingen lengre går med kontanter i lomma, finnes det mulighet til å vippse seg til himmels ved hjelp av både minibankkort eller smarttelefon.
Godt nyttår.
torsdag 2. november 2017
Øl og kolera
Vi starter med noen enkle fakta, som kan ligge i bakhodet. Når vi koker vann, dreper vi det meste av bakterier. Koking over tid er en garanti for uforurenset vann og vil slik bidra til mindre sykdom. Noen bakterier dør også under visse gjæringsprosesser og sluttproduktet her vil dermed ikke kunne føre evt smitte videre. Dette gjelder koliforme bakterier spesielt. Alkohol er et utmerket middel for desinfisering. Så langt alt vel.
Hva i all verden har så dette å gjøre med en kverulantisk britisk lege ved navn John Snow? Bær over med meg og bli med på en reise som enten vil endre ditt syn på sydenreiser, badstu, enkelte religiøse grupperinger, samt rydding i huset, eller bekrefte ditt allerede sementerte syn. De av dere som vil nikke gjenkjennende driver gjerne på med ølbrygging, hjemmebrenning eller skismørning, og er sånn å anse som viktige innbyggere i kongeriket. Ja til ølbrygging!
I 1854 døde det en hel haug med mennesker i London. Alle disse dødsfallene kunne faktisk vært unngått om folk hadde drukket mer øl enn de dessverre gjorde. Vi vet godt at øl er godt for håret gjennom innholdet av vitamin B. Det mange ikke vet er at øl har reddet utallige menneskeliv gjennom årene. Grunnen til at disse menneskene i London døde var selvsagt et overdrevent inntak av vann, noe som viste seg fatalt. Drikk mer øl!
Da epidemien raste gjennom London, hadde allerede John Snow vært turnuskandidat i kullgruvene. Her jobbet han blant samfunnets lavkaste. De levde sine liv under jorda og grov kull. Ikke bare grov de kull, de spiste maten sin her, drakk det som drikkes skulle, samt gjorde sitt fornødne i gruvegangene, eller der de til enhver tid oppholdt seg, som jo stort sett var nettopp under jorda. De som var tørste, og det var de alle sammen gitt arbeidets natur, drakk mengder av vann. Dette vannet fant de gjerne på bunnen av gruvesjakten, blandet med tiss og bæsj. Dette medførte stadige utbrudd av kolera gjennom såkalte koliforme bakterier. Øl er forresten godt!
John stod til knærne i lik og lurte på hvorfor det var slik, når han selv og de minst fattige av arbeiderne ikke ble syke. Han tenkte på dette over en øl og oppdaget at de som hadde best råd drakk øl, mens de fattigste drakk pissvann. Ganske fort ante han en sammenheng. Da kolerautbruddet raste gjennom London i 1854 kartla han det hele og fant at alle de smittede husstander fikk vann fra en felles vannpumpe. Disse døde som fluer, med noen unntak. Unntakene viste seg å være arbeidere ved et lokalt bryggeri. De hadde vann fra den samme pumpen, men drakk selvsagt bare øl, som de fikk på jobb. Innstaller ølkraner på kontoret som HMS-tiltak!
Gjennom undersøkelser han gjorde i ettertid blant de berørte husstander ved hjelp av en øltørst pastor, greide han å overbevise verden om at kolera og annen dritt ikke kom av dårlig luft, som da var antatt å være årsaken, men snarere at folk drakk for lite øl/mye vann, alt ettersom en ser det. John Snow er å anse som vår første epidemolog. Vi har mye å takke ham for, ikke minst kunnskapen om at øl ikke bare er godt, det er sunt også. Kjøp en sekser!
Vitenskapen viser oss altså ugjenkallelig at gjennom koking av vann, gjæringsprosess og godt stell, blir øl som den reneste livseliksir å regne. Bakterier faller som fluer i bryggeprosessen. Det samme gjentar seg i produksjonen av andre edle dråper som feks whisky, konjak og annet snadder. Vi kan uten videre slå fast at ved å sverge til øl og gjerne en god single malt til, slipper man å streve med kolera og annet svineri. Det går lett to seksere i et bærenett!
Øl er godt i badstua, hvor man svetter mye. Her skiller altså kroppen ut skitten væske gjennom svette for å erstatte dette med det reneste øl. På sydentur er vi gjennom det samme, siden varmen får oss til å ta enda en øl, noe som gjør oss sunnere, med tykkere, mer glansfullt hår og mer motstandsdyktig overfor lokale bakterier. Gjenstridige kristne grupperinger som ikke vil lytte til Bibelens ord om fordelene med vin og sterkt å drikke må gjerne steve med løs mage for min del, mens de later som om Jesus ikke nøt alkohol. På den tiden drakk de fleste vin og berget seg unna kolera slik.
Gjennom hjemmebrenning vet vi at selv det skitneste vann blir rent i destilleringsprosessen, og som guttunge lærte jeg å bruke hjemmeprodusert sprit som klisterfjerner på skiene. I dag bruker vi sprit for å desinfisere hender ved alle offentlige bygninger, og slik slippe unna smitte. Med den kunnskapen vi sitter inne med i dag er det meg en gåte at man ikke får kjøpe øl på blå resept. Basert på denne kunnskap gidder jeg ikke lengre rydde i huset, støvsuge eller annen type meningsløse sysler. Jeg skal kose meg i en skitten,støvet stue og holde meg frisk og sprek ved hjelp av øl. Mulig jeg må ta dette opp med fruen, men hun vil nok sikkert forstå når jeg har så grundige vitenskapelige argumenter å fare med.
Hva i all verden har så dette å gjøre med en kverulantisk britisk lege ved navn John Snow? Bær over med meg og bli med på en reise som enten vil endre ditt syn på sydenreiser, badstu, enkelte religiøse grupperinger, samt rydding i huset, eller bekrefte ditt allerede sementerte syn. De av dere som vil nikke gjenkjennende driver gjerne på med ølbrygging, hjemmebrenning eller skismørning, og er sånn å anse som viktige innbyggere i kongeriket. Ja til ølbrygging!
I 1854 døde det en hel haug med mennesker i London. Alle disse dødsfallene kunne faktisk vært unngått om folk hadde drukket mer øl enn de dessverre gjorde. Vi vet godt at øl er godt for håret gjennom innholdet av vitamin B. Det mange ikke vet er at øl har reddet utallige menneskeliv gjennom årene. Grunnen til at disse menneskene i London døde var selvsagt et overdrevent inntak av vann, noe som viste seg fatalt. Drikk mer øl!
Da epidemien raste gjennom London, hadde allerede John Snow vært turnuskandidat i kullgruvene. Her jobbet han blant samfunnets lavkaste. De levde sine liv under jorda og grov kull. Ikke bare grov de kull, de spiste maten sin her, drakk det som drikkes skulle, samt gjorde sitt fornødne i gruvegangene, eller der de til enhver tid oppholdt seg, som jo stort sett var nettopp under jorda. De som var tørste, og det var de alle sammen gitt arbeidets natur, drakk mengder av vann. Dette vannet fant de gjerne på bunnen av gruvesjakten, blandet med tiss og bæsj. Dette medførte stadige utbrudd av kolera gjennom såkalte koliforme bakterier. Øl er forresten godt!
John stod til knærne i lik og lurte på hvorfor det var slik, når han selv og de minst fattige av arbeiderne ikke ble syke. Han tenkte på dette over en øl og oppdaget at de som hadde best råd drakk øl, mens de fattigste drakk pissvann. Ganske fort ante han en sammenheng. Da kolerautbruddet raste gjennom London i 1854 kartla han det hele og fant at alle de smittede husstander fikk vann fra en felles vannpumpe. Disse døde som fluer, med noen unntak. Unntakene viste seg å være arbeidere ved et lokalt bryggeri. De hadde vann fra den samme pumpen, men drakk selvsagt bare øl, som de fikk på jobb. Innstaller ølkraner på kontoret som HMS-tiltak!
Gjennom undersøkelser han gjorde i ettertid blant de berørte husstander ved hjelp av en øltørst pastor, greide han å overbevise verden om at kolera og annen dritt ikke kom av dårlig luft, som da var antatt å være årsaken, men snarere at folk drakk for lite øl/mye vann, alt ettersom en ser det. John Snow er å anse som vår første epidemolog. Vi har mye å takke ham for, ikke minst kunnskapen om at øl ikke bare er godt, det er sunt også. Kjøp en sekser!
Vitenskapen viser oss altså ugjenkallelig at gjennom koking av vann, gjæringsprosess og godt stell, blir øl som den reneste livseliksir å regne. Bakterier faller som fluer i bryggeprosessen. Det samme gjentar seg i produksjonen av andre edle dråper som feks whisky, konjak og annet snadder. Vi kan uten videre slå fast at ved å sverge til øl og gjerne en god single malt til, slipper man å streve med kolera og annet svineri. Det går lett to seksere i et bærenett!
Øl er godt i badstua, hvor man svetter mye. Her skiller altså kroppen ut skitten væske gjennom svette for å erstatte dette med det reneste øl. På sydentur er vi gjennom det samme, siden varmen får oss til å ta enda en øl, noe som gjør oss sunnere, med tykkere, mer glansfullt hår og mer motstandsdyktig overfor lokale bakterier. Gjenstridige kristne grupperinger som ikke vil lytte til Bibelens ord om fordelene med vin og sterkt å drikke må gjerne steve med løs mage for min del, mens de later som om Jesus ikke nøt alkohol. På den tiden drakk de fleste vin og berget seg unna kolera slik.
Gjennom hjemmebrenning vet vi at selv det skitneste vann blir rent i destilleringsprosessen, og som guttunge lærte jeg å bruke hjemmeprodusert sprit som klisterfjerner på skiene. I dag bruker vi sprit for å desinfisere hender ved alle offentlige bygninger, og slik slippe unna smitte. Med den kunnskapen vi sitter inne med i dag er det meg en gåte at man ikke får kjøpe øl på blå resept. Basert på denne kunnskap gidder jeg ikke lengre rydde i huset, støvsuge eller annen type meningsløse sysler. Jeg skal kose meg i en skitten,støvet stue og holde meg frisk og sprek ved hjelp av øl. Mulig jeg må ta dette opp med fruen, men hun vil nok sikkert forstå når jeg har så grundige vitenskapelige argumenter å fare med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)