Dobbeltmoral. Dobbelt så bra som annen moral

Krf sliter på meningsmålingene om dagen. Man antar dette blant annet skyldes partiets familiepolitiske talsmann, som på fritiden begikk den hodeløse gjerning å vie to damer, som hadde funnet kjærligheten og ønsket å formalisere dette. Slikt går jo ikke an, skal man tro partiprogrammet. Så har da også kravet om hans avgang, ja endog partiets leders avgang, kommet fra dypet av grunnfjellet i det kristenkonservative parti. Den moralske forargelse vil i disse kretser ingen ende ta. Bakgrunnen for dette er selvsagt dypt kristne menneskers holdning til homofili, en vederstyggelighet i Herrens øyne.

Nå skal man selvsagt ta troen på alvor, noe jeg forsøker etter fattig evne, som kristen selv. Det er imidlertid mangt å feie foran egen dør, før jeg føler meg berettiget til å la andre føle min vrede piske over deres manglende moral, eller fullstendig fravær av slikt. Jeg kjenner angsten krype isnende nedover ryggen idet jeg har unnlatt å steine min egen bror, som jo hengir seg til slik umoral, som homofili åpenbart er i henhold til Bibelen. Undres på hvilken straffedom som vil vederfares meg, som her ikke har tatt mitt ansvar. Jeg må vel medgi at det er for mye rusk på trappa til at jeg i det hele tatt orker å forsøke og feie. Jeg slår meg til ro med at jeg, som det ufullkomne menneske jeg er, får la Herren råde, mens jeg gjør så godt jeg kan i hverdagen.

Det er selvsagt ingen som helst tvil om hva som må skje med homofile i henhold til Bibelen. Ikke mindre enn 7 steder beskrives dette. Det er heller ingen tvil om hvordan jeg skal forholde meg til min egen sønn, som  ikke alltid adlyder mine klare ordrer. Jeg lurer bare på om Narviks mannlige befolkning er klare til å hjelpe meg å steine ham i hjel på dette rimelige grunnlag, som foreskrevet i 5.Mos 21:18-21. Her regner jeg selvsagt med at den som er syndfri, kaster den første sten. Det blir nok en krangel om hvem som får æren av å begynne.

Er vi sinte nok kan vi for øvrig lett få Guds støtte til å begå massedrap som hevn på noen vi misliker. Det er bare et lite aber. Du må betale for dette med å ofre datteren din (Dommerne 11:30-39). Ellers er det greit å få praktisk hjelp til verdifastsettelse om du ønsker å selge din datter, noe du er i full rett til. Verdien fastsettes i 3. Mos 27:3-6.

Det kan bli en langdryg affære om man skal beskrive alle slike, direkte vanvittige påbud og forbud, som en gang i en fjern fortids kontekst, kunne virke rimelig. Derfor har vi da også kommet oss et stykke videre, med Guds hjelp, får vi tro. Vi har i dag lover mot handlinger, som beskrevet ovenfor. Det er derfor svært underlig at vi fortsatt har mørkemenn blant oss som stadig forfekter løsrevne brokker av Bøkenes Bok. I stedet for å preke om nestekjærlighet, ja endog praktisere det, foretrekkes straffedom mot «unaturlig» kjærlighet.

Siden det sikkert er mange, betydelig mer skriftlærde enn meg, som føler for å gå i rette med meg for mine formastelige meninger og antagelser, skylder jeg å spørre disse evt skriftlærde om de har spist reker i det siste. Der det 7 ganger nevnes et forbud mot homofili i Bibelen, slås det 7 ganger fast et tilsvarende forbud mot å spise skalldyr. Jeg får håpe det ikke lukter reker av fingrene på dagens mørkemenn. Om det så gjør har de nok enten flagrant brutt med dette klare forbud, eller så har de sett bort fra det 10. bud, noe som heller ikke ses på med blide øyne offisielt i slike miljøer.

Så er det å håpe at vi fremover, kristne som ikkekristne, kan være mer opptatte av å være litt snille med hverandre, og kan hende se litt mer gjennom fingrene på den gjøren og laden våre naboer driver med, om den så ikke behager akkurat oss selv nevneverdig. Jeg er rimelig sikker på at mitt ekteskap med min kone ikke blir mindre verdt om min homofile bror får gifte seg med sin utkårede mann. Jeg tillater meg også å tro at Herren nok vil finne andre ting vi, med fordel, kan bruke energi på enn å forsøke å forby kjærlighet vi ikke liker.

I Høysangen finner vi de vakreste ordene jeg selv setter størst pris på. Jeg føler man misforstår disse når man på bakgrunn av partiboken ser ut til å uttrykke dem slik:

Så står de der disse tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er partiboka.

Manglende forståelse og VM i fotball

Det er ikke, og har heller aldri vært lett å være mann. Ihvertfall ikke når man har med kvinner å gjøre. Hadde verden bare bestått av menn, hadde vi ikke vært så misforståtte. Nå hadde vi nok savnet en ting eller to, men vi ville ihvertfall blitt forstått. Homofile ville hatt det best i en slik verden. De ville både fått dekket grunnleggende behov, samt blitt forstått. Men verden er ikke perfekt. Vi må nok fortsatt leve med dulgte antydninger, samt den garanterte svinkjeften fordi vi ikke forstår de enkleste hint.

De som klager over at vi aldri forstår disse hintene, mangler selv elementær forståelse av hva det betyr å være mann, uten at det forhindrer dem i å klage. Ta nå det nært forestående fotball VM. Jeg har forsøkt å hinte om betydningen av dette. Jeg skjønner nå at hint bare gjelder andre veien. Jeg har faktisk gått til det skritt å være tydelig på mine ønsker og rimelige forlangender. Idet jeg ikke har møtt hverken forståelse eller imøtekommenhet i forhold til mine høyst rimelige krav, har jeg slått kraftig i bordet, og rettet en tydelig pekefinger fram for å poengtere. Legene håper nå å redde ihvertfall deler av fingeren, uten at jeg dermed får TV stua for meg selv. Dette ville uansett ikke reddet VM for meg fordi jeg nå lider av kraftig susing i ørene også.

Kvinner klager alltid over oss. Ikke bare mangler vi forståelse for totalt uforståelige hint fra dem, vi evner visstnok ikke å gjøre flere ting samtidig heller. At kvinner greier dette benektes ikke. De kan støvsuge, passe ungene, planlegge konfirmasjoner og se etter brøddeigen, alt samtidig, mens de skjeller oss huden full bare for at en stakkar slapper av litt på sofaen (vi greier faktisk å gjøre dette UTEN å klage på at de bråker med støvsugeren). I diskusjoner med fruen om dette har jeg påpekt at det ikke stemmer. Jeg har vist at jeg lett greier å rape og fise, mens jeg kaster en peanøtt i lufta og fanger den med munnen. Alt samtidig! Vi snakker her ren kunst! Jeg har ikke blitt møtt med forståelse for å si det mildt. Det stilles tydeligvis forskjellige krav hva simultankapasitet angår for kvinner og menn.

Vi vet aldri helt når ting er greit eller ikke. Det ligger liksom i kortene at vi skal finne dette ut selv. Og bommer vi, blir det bråk. La oss si at du jobber på en arbeidsplass og er eneste mann, bant 10 ansatte. Du tenker kanskje å arrangere en jobbfest på hytta. Vedder på at fruen ville sagt at det var helt ok at du tok med deg 9 damer på hyttefest. Fruer ville uten problemer akseptert at mannen i huset drar på jobbfest med 9 damer, skulle ellers bare mangle. Om den stakkars jævelen istedenfor drar på hytta med kun EN fremmed dame en helg, blir det bråk. Null forståelse enda det faktisk er 8 færre damer. Sånn har det altså blitt.

Selv har jeg forsøkt å være frempå med det gode. Jeg har tilbudt meg å flytte kjøleskapet inn i TV stua og gjerne ta barskapet med i samme slengen. Her skal jeg holde meg i ro i en periode fremover. Dette skulle gi henne gode muligheter til å få vasket der hvor støvet gjerne samler seg, nettopp under kjøleskapet (legg merke til min store forståelse for hennes behov ved husvask). Hun vil også slippe at jeg maser om at hun skal bringe øl, siden kjøleskapet står ved siden av godstolen. Alt hun trenger å gjøre er kun å komme med en ny sixpack i ny og ne. Jeg ville til og med begrenset jubelropene ved scoringer, men nei. Hun vil aldri forstå.

Tro, toleranse, og noen salmer....

Da jeg vokste opp i Håkvik handlet mye om det å tro, evt det å ikke tro. Tro var en personlig ting for mange, mens den for noen ble ansett å være universell, noe som burde/måtte deles av alle, litt avhengig av hvor ekstrem man var i utøvelsen. På mange måter har verden ikke endret seg så mye på det området. Det som gjerne har endret seg er skolegudstjenster, eller synet på disse. I min tid var de obligatoriske. Det eksisterte ikke spørsmål ved om man skulle ha dem. Om spørsmål dukket opp ble de oversett. Alle gikk til skolegudstjeneste og alle sang salmer. Dette med salmer kommer jeg tilbake til. Om skolegudstjeneste var skadelig eller ikke, tar jeg, klok av skade, ikke stilling til, men jeg registrerer at mange har et annerledes syn på "skadepotensialet" i dag

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det skrevet i Bibelen, nærmere bestemt 1.Mosebok 1-2. I Johannesevangeliet 1-1 heter det: I begynnelsen var ordet, osv. Det handler om begynnelsen. Bibelen handler altså mye om begynnelsen. I begynnelsen var det søndagsskole, ihvertfall i min verden. Selv om min familie ikke trådte ned dørstokken i kirken, havnet jeg på søndagsskolen. Det var ikke så mange andre organiserte aktiviteter på en tiden, men søndagsskole var det og det var gøy. Som lærer i dag, kan jeg enda savne flanellografen, datidens powerpointpresentasjon. Jeg ble forresten"konfirmert" veldig tidlig, faktisk på søndagsskolen rundt 10-årsalderen. Jeg ble knepet i å stjele ekstra gullfisker for å klistre på boka. Slike gullfisker kvalifiserte nemlig til en stjerne når du hadde et visst antall fisker. Det viste seg at mine matematiske ferdigheter gjorde at antall stjerner ikke stemte overens med antall uker i året, enn si antall fisker, noe søndagsskolelæreren håndfast gjorde oppmerksom på. "Den man elsker tukter man", står det jo skrevet. I dag heter det visstnok "utviklingssamtaler", der vi før ble "konfirmert" med et grepa tak i øret. Det forekom forøvrig ingen samtale da, kun en høylydt monolog, etterfulgt av langvarig ringing i ørene.

Søndagsskolen ga meg en viss kunnskap om, og interesse for Bibelen. Den ga meg også en hel mengde med salmer, som jeg den dag i dag kan utenat. Jeg går i kirken i ny og ne også i dag, men det er kommet så mange nye salmer at jeg sliter litt med å ta inn over meg alle disse nye, det fungerte jo utmerket med de vi hadde. Min toleranse for nymotens salmer er altså begrenset, noe som selvsagt kun er mitt problem. Oppveksten i en bygd hvor toleransen for annerledeshet var noe annet enn i dag, er interessant å tenke tilbake på, spesielt siden jeg stadig må finne meg i å gå i rette med mine egne toleransegrenser. Det var forbudt å danse i påsken eller på helligdager, ikke bare i Håkvik, men ved lov i hele kongeriket. Dans var, med andre ord ikke bra. Vi spøkte med at forstandere i menigheten advarte mot stående samleie. De var redd det kunne lede til dans. De anså dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Forstanderene hadde et like forstokket syn på dans som jeg har på nymotens salmer, noe som gjør oss skremmende like hva toleranse angår.

Men det var dette med salmer. Jeg går enda og nynner på ulike eksemplarer av sorten. Siden alderen er som den er, går man oftere i begravelser. Der gjenopplever man selvsagt "O bli hos meg". Den dør aldri ut om den begraves aldri så mye. Når sant skal sies, nynner jeg stadig på den utenom begravelser også. Muligens som resultat av en ubevisst forberedelsesprossess, hva vet vel jeg? For egen del er salmer nært knyttet opp mot legemiddelet Thalidomyd, underlig nok. For de som ikke kjenner til legemiddelet, var dette mye brukt mot kvalme blant gravide på 60-tallet. Det viste seg at legemiddelet hadde utilsiktede bivirkninger. Barn ble født med misdannelser, eller manglende lemmer. Jeg vet om en jente som ble født med kun to korte stumper til armer. Det er her salmene kommer inn.

"Her kommer dine arme små", heter det i en gammel julesalme. Denne har endret tekst de senere år fordi mange ikke forstår at ordet "arme" betyr fattige. For min del dreide dette seg slett ikke om fattigdom. Jeg sang frimodig ut "Her kommer dine armer små.....", mens jeg tenkte på jenta med de korte armene. Jeg måtte bli godt voksen før jeg tenkte over hva salmen egentlig handlet om. En eldre kjenning jeg fortalte dette til for mange år siden mente at dette ikke var det spor morsomt. Han mente det grenset til blasfemi.

Vi drev på med vedskog i oppveksten. Selv på søndager jobbet vi i skogen, til bestefars fortørnelse. Sangglad som jeg var og er, nynnet jeg stadig på en stubb. "Milde Jesus du som sagde.....", sang jeg av full hals mens jeg dro saga. Også her tok det tid før jeg egentlig tenkte over hva betydningen av ordene var. Da jeg tok dette opp med den nevnte eldre kjenningen, var han sikker i sin sak. Det var blasfemi! Man skulle ikke spøke med kristendom eller Gud. Det var synd, nesten som det å danse. På den tiden fokuserte man mye på det som var synd og galt. Mindre på "Den som er skyldfri kaster den første sten....." Selv lovverket var så preget av troen at lovene ble lest ut av Bibelen, som dette med dans. Leser man Bibelen som Fanden selv, får man gjerne de svar man selv ønsker. Tolker noen det annerledes enn deg selv, tar de selvsagt feil. Med årene blir man gjerne rundere i kantene. Steike ta hvor mange ganger jeg har møtt meg selv i døren de senere år. Det er blitt så ille at jeg vurderer å få meg svingdør.

Min yngre bror var den fødte kriminell, idet han ble født før homofili ble avkriminalisert i straffeloven. Han burde altså vært kjørt rett i arresten fra fødestua for å stå til rette. "Give him the death penalty, that will teach him", som Trump kunne sagt. Også her en lov hentet fra Boken. I dag tenker vi heldigvis annerledes. Blasfemiparagrafen er opphevet og vi bryr oss mindre om hvilken fil folk kjører i seksuelt, og takk for det. Mye av grunnen til dette er humor. Uavhengig av hva loven sier, har folk funnet ting å le av. Når lover blir latterlig nok, mister de sin hensikt. Selv om jeg selv regner meg for moderat i trosspørsmål, finnes det garantert ting dagens unge kan provosere meg med. Måtte Herren la dem irritere meg og andre i den grad at også vi blir mer tolerante i fremtiden. Tro og toleranse bør være et godt tospann.

Pynting og visdom

Jeg har en dress. De få gangene jeg bruker den sier gjerne folk at den er fin. Nå kan det jo være ren høflighet for alt jeg vet, men jeg tror at ihvertfall noen av dem mener det. Dette fordi dressen faktisk er relativt kostbar, og sydd til min figur. Den ser altså ut som om den er laget til meg, noe den jo også er. Som oftest er den strøket når jeg ifører meg den. Det vil si at den har press i buksene og mangler de skrukkene den uvergelig pådrar seg i løpet av den tiden den pynter mitt legeme. Sist jeg brukte den, var i min egen 50 årsdag. Da var dressen 10 år gammel, men stadig fin, ihvertfall ut fra kommentarene, sanne eller ikke. Dette sier litt om 3 ting. Hvor ofte jeg bruker dress, hvor lite jeg har lagt på meg, samt folks evne til å lyve hemningsløst.

Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.

Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.

Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.

Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen

Man kan bli deprimert av mindre..

Såre brystvorter og franske biler

Det er den tiden på året igjen. Tiden da selv en troende, som jeg selv, stiller spørsmål ved Sjefens vurderinger. Nå er jo Vårherre allmektig over all forstand og hans vurderinger ligger derfor langt over hva jeg, en enfoldig skapning i hans bilde, evner å ta inn over meg. Likevel kan jeg ikke annet enn å stille meg visse spørsmål basert på enkelte av skaperverkets, altså kroppen min, sin funksjon, evt mangel på funksjon. Jeg regner med at dette har noe å gjøre med kostnader, slik som ellers i samfunnet.

Vi kjenner jo alle til Bibelens skapelsesberetninger (du visste selvsagt at det finnes 2 din ignorant)? Her skiller vi mellom beretningen av mannen og kvinnen skapt samtidig 1 Mos kap 1. 1-30. Denne indikerer en mulig likestilling mellom kjønnene. Den andre beretningen finner vi i 2. Mos kap 2. 4-25. Her lages mannen først, deretter dyrene, og til sist kvinnen, som mannens medhjelper. Hva disse to beretningene om skapelsen har med mine kroppslige funksjoner å gjøre, skal jeg etterhvert komme tilbake til. Som jeg sier til mine elever "Slapp av en stund, så kommer jeg tilbake og kaster flere perler".

Når man gjennom et relativt langt liv har trent en smule over snittet, vil vanens makt det slik at man gjerne fortsetter med det man alltid har gjort. Man trener altså. For meg dreier dette seg om løping. Det er riktignok ikke bare vanens makt, det er like mye en dyd av nødvendighet. Med årene har gleden over god mat og ditto drikke gjort det slik at jeg er nødt til det for ikke å ese ut. Så langt leder treningen over esingen heldigvis.

Man skulle tro at dette bare var av det gode, trening skal jo være så fantastisk for både kropp og sjel. Skal man tro reklamen, skal treningen være preget av smil og latter. Slik er det jo ikke alltid. Mye av treningen er faktisk smerte. Det er ikke noe galt i det, men av og til må man ta såpass i at det smerter. Dette for å komme tilbake etter restitusjon, på et høyere nivå. Det er ikke disse, nødvendige smertene, jeg skal ta for meg. Jeg tenker mer på de totalt unødvendige lidelser menn, som trener, blir utsatt for. Det er disse smertene jeg tenker på når jeg drister meg til å spørre hva i all verden Sjefen en gang tenkte.

Brystvorter er en fin ting, forutsatt at de er på damer. Det er ikke ulikt selve brystene. De er også fine, om de er på damer. Det er visse ting vi gjerne ser på damer, som vi av hensyn til netthinnene, ikke vil se på menn. Man kan gjerne ramse opp i fleng ting vi vil unngå og se på menn. Sminke, håndvesker og korte miniskjørt rangerer høyt på den listen. Disse tingene kan vi velge å ikke ha på oss, og representerer slik ikke et fundamentalt problem i utgangspunktet. Brystvortene derimot, må Sjefen ta ansvar for. Hva han tenkte da han en gang fant å montere dem på oss menn, aner jeg ikke. Troen på hans godhet, gjør at jeg regner med det dreide seg om ubetenksomhet, eller økonomi.

Saken er den at når man løper opp mot 20 km på en tur, utsettes brystvortene for friksjon fra skjorten. Denne friksjonen vil over tid påføre oss smerter. Jeg snakker her ikke om ubetydelige smerter som sårheten damer klager over når babyer patter melk. Heller ikke den sterkt overdrevne smerten ved fødsler. Jeg må her legge til at jeg selv har 3 barn. Den eneste smerten jeg husker, var trykket fruen påførte hånden min underveis. Hun er jaggu ganske sterk forresten. Men den smerten er ingenting å snakke om. Det gikk fort over også , husker jeg.

Når skjorta har gnagd huden av brystvortene derimot, snakker vi smerter av episke dimensjoner. Jeg nevner, av anstendighetshensyn, ikke smertene som kommer når du går i dusjen etterpå. Alt dette skyldes Sjefens økonomiske rådgivere, utsatt som også han var for press fra blårussen om stadige nedskjæringer. Det er her skapelsesberetningene kommer inn. Disse finner vi igjen hos bilprodusentene. Det dreier seg om plattformer og økonomi.

Når bilprodusenter lager biler, vil de gjøre det billigst mulig. Det betyr at man kan faktisk kjøpe biler fra andre, sette sitt eget merke på dem, og så selge dem. Dette har feks Toyota gjort, da de lanserte sin Proace. Det er ikke en Toyota, kun en Citroen Jumper med toyotalogo, fransk møkkabil med kvalitetsmerke med andre ord. En annen måte er å bruke samme plattform. Da bruker man feks samme motor, evt andre komponenter på ulike bilmerker. Nå kommer vi tilbake til Bibelen igjen.

For å produsere menn og kvinner billigst mulig, brukte Han komponenter som var like, Han benyttet mao samme plattform. Dermed ble menn produsert også med brystvorter. Disse vortene har evolusjonen lukket, siden de er uten funksjon. Likevel er de stadig der, og de er stadig i veien. Vi skjønner nå at det er den første skapelsesberetningen som gjelder. Han brukte, i sin visdom må vi formode, samme plattform, og vi må slite med det. Vi er altså likestilte med damene, bortsett at de kan bruke BH, og slik unngå den slitasjen vi menn må leve med. BH på menn er definitivt ikke bra for øynene, eller et sart sinn.

Den andre skapelsesberetningen utelukker seg selv, idet den forteller at kvinnen ble skapt som mannens medhjelper, noe som igjen antyder at menn faktisk har noe de skal ha sagt i et forhold.

Moteshow og mannekengoppvisning

Lørdager kan være utfordrende dager. Det kan være fantastiske dager også for all del, men denne gangen skal det handle om de vonde lørdagene. Som barn ble jeg ofte vekket grytidlig lørdags morgen av en overentusiastisk far, som ropte ut sitt "HURRA, det er morgen", til oss guttene. Det betød jobb i vedskogen, og var ikke førsteprioritet for en tenåring. Ellers kan selvsagt fruen ha planer om rundvask og annet tull, hvor det forventes at man ihvertfall later som om man er interessert. Jeg er ganske god til å late som, men sjelden tidlig en lørdags morgen. Noen ganger må man likevel, ikke bare stille opp en lørdags morgen, man må faktisk også late som om man gleder seg. Dette skjedde i helgen.

Man er jo villig til når som helst å gå i døden, om så, for sine barn. Dette gjelder også meg. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes den ting jeg ikke vil gjøre for mine barn. Det er først når man blir utfordret på dette man finner om man har det i seg. Jeg snakker ikke bare om noe så enkelt som døden, det er selvsagt et enkelt valg å ta. Om valget skulle være mellom å stille opp for og se på et moteshow, eller nappe kjønnshårene ut ett etter ett med pinsett, hadde det blitt pornopung. Noe annet er det når din datter stiller opp på ditt verste mareritt. Jepp. Min eldste deltok som modell på et moteshow i byen. Min kone hadde snakket sammen, og meddelte meg at jeg ønsket å delta.

Det var mye verre enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde det skulle være vondt men snargjort, omtrent som å vitse om #metoo kampanjen til en militant Ottaraktivist. Det var mye verre. Det startet med at noen introduserete noen som skulle være konferansier. Da denne "noen" ble nevnt, hylte forsamlingen ut i unison jubel. Fram på scenen dukket det opp en pinglete søring, med glattsleiket hår, dress og betrodde oss alle at han hadde sluttet med botox. Han het Petter Pilgård, og jeg skjønte at han måtte være en kjendis. Hva han er kjent for, aner jeg ikke, men kjent var han åpenbart.

Det var ille å se damer godt oppe i femtiårene, svinge seg fram på podiet. Dette har jeg bare hørt om, siden jeg selv stod med øynene godt igjenknept for å verne om de sårbare netthinnene. Verre var det at også unger skulle vise seg frem med årets kleskolleksjon. Aller verst var det at jeg observerte en venn som jobbet i barnevernet blant tilskuerne. At hun ikke grep inn må være alvorlig tjenesteforsømmelse. Hun jublet faktisk over det hele, hun også. Jeg måtte se på at, også min datter, svingte seg frem i sirkuset, med "lånte fjær" på.

Det meste har forsvunnet fra hukommelsen (en ren selvforsvarsmekanisme/redigeringsfunksjon hjernen har) heldigvis. Jeg har noen minner som plager meg, men greide å skjerme meg ganske bra ved at jeg stod plassert rett bak en stor søyle av betong. Denne tok det meste av utsikten og ga meg heller tid til å tenke over solid, norsk ingeniørkunst. Sjelden har jeg vært mer opptatt av hvordan et slikt handelssenter egentlig er bygget. Jeg sendte mange tanker til mine kolleger på byggfag ved Narvik VGS. Dere skal vite at dere bidro til å berge liv på lørdag, mitt liv. Ja, og kanskje de som stod nærmest hvis jeg eksploderte i ren desperasjon.

I ettertid har jeg likevel gjort meg noen tanker om moter og slikt. Skal man være rosablogger, bør man være kar om å møte demonene. Jeg finner en slags mening i dette også. Ikke ulikt tanker jeg kan gjøre meg om, for eksempel nazisme. Om man ikke hadde opplevd det, ville man ikke forstått hvor viktig det er å bekjempe alle tilløp til det. Det er sånn med moter også. det er en ondskap som drar sjelegrunne mennesker ned i det ytterste dyp. Populismen i moteverdenen hyler ut -bruk denne og du ser tynnere ut. Noen tror faktisk på det også, ref. nazismen. Det finnes faktisk til og med mennesker som tror man kan slanke seg med piller, ja noen tror også at det er lurt å kjøpe franske biler. Verden vil bedras.

Mote er egentlig noe vi skulle bekjempet med alle midler. Klær som er behagelige, har en tendens til å passe. De er rett og slett brukbare til sitt formål. Moter handler om å konstruere en bekledning som er så iøyenfallende stygg, og i tillegg totalt upraktisk, at man snarest mulig vil glemme den. det er derfor moter skifter så ofte. Her kommer stylistene inn. De jobber kreativt med å lage totalt unyttige, upraktiske klær med null passform, som på toppen er så stygge at folk formelig skriker etter en ny mote så snart man har etablert årets galskap. Derfor dukker det opp nye moter fortere enn kviser på en tenåringsnese.

Det var visst bare jeg som hadde skjønt det denne skjebnesvangre lørdagen på AMFI i Narvik. Jeg gjør som samvittigheten pålegger meg og roper et varsku mot galskapen. Om noen år vil dere takke meg. Dette er ikke helt som keiserens nye klær. Han var jo naken. Vi får være glad modellene ikke stilte nakne, det var jo politi tilstede. Klær skal passe, de skal være praktiske, og egne seg til å varme deg evt holde deg tørr. Det er ikke verre enn som så. Når denne enkle lærdommen synker inn i befolkningen, regner jeg med at jeg slipper flere opplevelser som på lørdag.

Lik og del, samt kjønnsmessige forskjeller

Den senere tid har media brukt mye tid på hvordan ting blir sagt, kontra hvordan de har blitt oppfattet. Her har spesielt politikere vært i vinden. Det er slett ikke alle ting som oppfattes likt av mottakere. Dette avhenger i stor grad av hvem som er avsender. Vi kan summere det opp med at det betyr noe ganske annet når vår forhenværende justisminister sier "lik og del", enn det gjør når en patolog, under en obduksjon, sier det.

Dette innebærer at det for kvinner og menn, som i utgangspunktet overhodet ikke forstår hverandre, legges ytterligere momenter inn, som kan og vil misforstås. Det er, som kjent, slik at kvinner og menn kommer fra forskjellige solsystem. Vårherre satte oss på samme planet og ga oss evnen til å formere oss videre, men ikke til å forstå hverandre. Nå sitter han på en sky, og dingler med beina, mens han ler så tårene triller. Det er slik regnet oppstår. I den praktiske hverdag, for eksempel en vanlig fredag, gir dette seg ofte noen merkelige utslag. Når kona slår frempå etter jobb noe om at "nå skal vi kose oss", kan gjerne en mann gå på limpinnen de første gangene. Man lærer fort at fredagskos, i en manns verden, er noe ganske annet i en kvinnes verden. Så går en stakkar der med støvsuger og "koser seg". Begrepet suge, siden støvsuger ble nevnt, oppfattes selvsagt også veldig forskjellig hos kvinner og menn.
Det forstemmende er naturligvis at det til enhver tid er kvinnens oppfatning som er den riktige.

I fotballverdenen vil en spiss bli kjempeglad for å få "ballen i nota". For en keeper betyr det gjerne at han settes ut av laget neste kamp. Om en spiller får høre at han er en fantastisk skuespiller, er det med bitende ironi. For en utdannet skuespiller betyr det gjerne noe annet. "Bare vent til vi kommer hjem", var noe man fryktet å høre i barndommen. Det innebar gjerne avstraffelse man ikke kunne utsettes for i det offentlige rom. Det samme uttrykket, ytret av en dame, kan gi en mann troverdige forhåpninger, når han gjør kur til henne på et utested. De aktuelle handlinger dette kan gi seg utslag i, er vel forsåvidt ikke noe som bør vises i det offentlige rom uansett.

Våre oppfatninger av ting styres i stor grad av hvilket kjønn vi tilhører. Det ene kjønnet, kvinnen, har en sterk tendens til å være svært dømmende og lite imøtekommende. Mannen, derimot, er som regel langt mer aksepterende. Vi menn har en tendens til faktisk å vise at vi setter pris på de som beveger seg utenfor boksen, ja vi bejubler annerledesheten, mens kvinnen ikke ser like stort på det. Om, for eksempel en kvinne, går i et alt for kort miniskjørt, gjerne uten truse, vil menn faktisk akseptere det, ja vi vil faktisk vise at vi liker det. Om en mann stiller i for kort miniskjørt, uten truse, vil kvinner slett ikke vise den samme imøtekommenhet.

Når noen sier "du kommer tidlig", kan det bety mange ting. Fra enkelte kan det være et kompliment. Man er imponert over at du er der så tidlig, slik at man kan gå i gang med arbeidet uten å kaste bort tid. Fra atter andre kan det være lett misbilligende, idet du kom før de hadde tenkt og at de dermed ikke hadde fått forberedt seg nok. Dette siste gjelder spesielt om du er invitert til middag en plass og kvinnen i huset sier dette. Da kommer det ut mellom tett sammenknepne tenner, gnissende av sinne over at hun ikke har fått mannen til å rydde akkurat slik hun mente han skulle før man dukket opp. Enda verre er det hvis dette uttrykkes av din egen kone i sengen en fredags kveld. Da bare vet du at noe ikke har fungert som det skulle. Skyldsspørsmålet er her også avklart av den dømmende instans, altså kona. Du bør helst ikke kontre med "du kommer sent". Da har du nok kommet for siste gang, om det nå er tidlig eller sent.