Morrabrød - en innføring

Nocturnal penile tumescence, eller morrabrød, folkelig sagt, beskriver en tilstand de aller fleste menn kjenner til. De blir godt kjent med den relativt tidlig i livet, hvor det kan være en glede i gitte sammenhenger, men også en belastning i andre. Senere i livet tenker man gjerne tilbake på tiden dette brødet faktisk fungerte med en viss nostalgi.Tilstanden viser til at snurrebassen har en tendens til å våkne ca en halv time før innehaveren av det nevnte organ.  

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor denne tilstanden er påført oss menn, som om vi ikke allerede hadde nok å slite med. Damer vil aldri forstå våre plager. De vil aldri noensinne oppleve hvordan det er å våkne om morgenen med full tank, hvorpå et besøk på nærmeste toalett er påkrevet, for så å erfare at det er komplett mulig og tømme den omtalte beholderen. De vet selvsagt ikke at når flaggstanga står oppreist er det umulig å tisse. Forklaringen på dette finner man i litteraturen. Jeg iler til med en redegjørelse for hva som skjer og hvorfor, forhåpentligvis til glede for nye lesere.

Når man får spettet i stå, er det noen greier inne i systemet som klemmer igjen urinrøret slik at urin ikke kan lekke ut. Dette har sjefen i sin visdom funnet på, blant annet for at vi ikke skal lekke urin om morgenen. Det dreier seg om såkalte nevrotransmittere som ikke er avslått til tross for REM-søvn. Dette gjør at blodtilførselen til litjkarn ikke stenges av og man kan faktisk i praksis gjøre det man drømmer, selv om man sover (hørt om våte drømmer)?

Nuvel. Grunnen til at disse transmitterne ikke er avslått er at selv trompeten utsettes for naturlig slitasje og trenger vedlikehold eller reparasjon av småskader vi ellers ikke merker noe til. Dette foregår om natten ved at blodet gjør jobben og frakter vekk slagg og slikt fra stoltheten, renser den innvendig så og si. Derfor trenger man ikke ekstern service på utstyret, med mindre man har tullet med partnere man ikke burde tullet med, og slikt påført seg plager. Siden man etter en lang søvn kan føle behov for å tisse, har sjefen funnet det for godt å stenge denne muligheten for å unngå lekkasje. Dette skjer ved at urinrøret klemmes igjen under ereksjon og siden man er tissetrengt om morgenen er det en vis ordning.

Likevel er denne ordningen, i likhet med mange andre, ikke perfekt. Idet du våkner på vei til badet, med overfylt blære og et armeringsjern i trusa, vil du finne det noe vanskelig å urinere av ulike årsaker. En av dem er nevnt ovenfor, det er i praksis nesten umulig å få urin ut av tuten når den står, pga naturlig igjenklemt urinrør. En annen sak er at om det hadde latt seg gjøre, ville du hatt behov for å vaske hele badet hver morgen. Det lar seg nemlig ikke gjøre å knekke brødet nedover uten å forårsake penisbrudd (Jepp, det går an, igjen i henhold til litteraturen). Dessuten har man med årene ikke lengre den nødvendige armstyrke til å bøye balltre av aluminium.

Forsøk på å stå på hender har vist at det er vanskelig for de fleste å stå på en hånd og styre med den andre, bare prøv selv. Dessuten blir man i slike situasjoner gjerne ledd av om ektefellen er i nærheten. Man ønsker jo ikke å bli ledd av når stoltheten strutter, så man unngår slikt. Har man badekar kan man forsøke å ligge i badekaret og la det stå til, man vil likevel finne at det er lite som kommer ut, av ovenfornevnte grunner, og dessuten måtte, i tilfelle det likevel gikk, både du og badekaret vaskes godt etterpå.

Damer har selvsagt alle fordeler her også, noe man kan forstå i dette tilfellet. Siden røret er stengt av, risikerer man ikke uønsket urinlekkasje under samleie, dette for å unngå at den viktige leveransen forurenses av urin. For damer er det godt å vite at det bare kommer det som skal komme i slike situasjoner, noe annet ville straks virke dempende på en ellers naturlig utfoldelse av kjærlighet, eller ren vellyst.

Det er altså gode grunner til ordningen med morrabrød. Så skulle man kanskje tro at det fulgte fordeler med dette i andre sammenhenger, såkalte frynsegoder, siden det ellers kan være såpass plagsomt som beskrevet. Det er jo slik at dette brødet kan serveres rykende ferskt om fruen stiller ovnen til disposisjon. Problemet er bare at selv om både ovn og gjærbakst er fysiologisk klare står det gjerne på andre ting.

I sin inderlige iver etter å drive ap med sitt eget skaperverk, har sjefen funnet opp morraånden samtidig. Dette innebærer at selv om både du og fruen skulle våkne og finne at noe er kommet mellom dere, so to speak, og gjerne vil utnytte dette, slår noe annet inn. Idet dere vil sette igang våkner luktesansen, den kjenner morraånden og stopper effektivt ethvert ønske om intim omgang. Sjefen er en skikkelig skøyer!

busser,byråkrater, politikere og sunn fornuft

Jeg tar sjelden buss. Gitt tiden vi lever i, med klimaendringer og global oppvarming, burde jeg sikkert tatt buss mer, men det er nå en gang slik at det sjelden går buss der jeg bor. Idet de bussene som går, som regel ikke korresponderer med mine gjøremål i byen, blir det gjerne til at man bruker bilen. Etter å ha tenkt meg godt om, kommer jeg til at jeg det siste året har tatt buss to ganger. Begge gangene fra Beisfjord og ut til byen.

Den ene gangen jeg tok buss var ganske nylig. Turen gikk fra Beisfjord og tok meg de 13 kilometrene ut til byen, denne gangen for å hente bilen som stod parkert på busstasjonen. Den andre gangen var i fjor på denne tiden. Ærendet husker jeg ikke, men bussturen i seg selv husker jeg godt, det samme gjelder også selve denne nylige turen. Man kan altså si at begge bussturene brente seg fast i minnet, dog av ulike grunner, noe jeg kommer tilbake til.

I fjor satt jeg fremst, til høyre for sjåføren, jeg liker nå engang å se frem og følge med på veien. På vei ut fjorden, i 80-sonen, tar sjåføren frem mobiltelefonen sin og begynner å skrive på den, mens han ratter bussen med den andre hånden.  Jeg er av den oppfatning at det er gode grunner til at slikt er forbudt, og velger å bøye meg frem til sjåføren og sier på en høflig måte at jeg nok ville følt meg mer komfortabel om han ikke sendte meldinger mens han fraktet meg og et større antall barn langs veien. Han svarte at han ikke sendte meldinger, men letet etter et telefonnummer. Det kan nok være at stemmen min var en smule sarkastisk da jeg svarte at da var jo alt i orden. Ihvertfall forsvant telefonen. Dette er grunnen til at jeg husket denne turen så godt.

Årets tur var minneverdig av en helt annen årsak. Det startet med at sjåføren gjorde oppmerksom på at man måtte huske å spenne fast sikkerhetsselene da vi forlot bygda og ga oss landeveien i vold, forøvrig fornuftig i min verden. Av nevnte årsaker, satt jeg fremst denne gangen også. Jeg kjente sjåføren løselig fra før og vi hadde oss en trivelig skitprat om vær og vind mens vi nærmet oss byen. Jeg ble underveis oppmerksom på et lite skilt som var punktet fast oppe under taket fremme i bussen. Det opplyste om at det var 47 sitteplasser og 8 ståplasser i denne bussen.

Jeg kunne ikke unnlate å nevne skiltet til sjåføren, samtidig som jeg påpekte det forunderlige i at det altså er tillatt å stå uten noen form for sikring i bussen, mens man får bot om man sitter uten sikring i den samme bussen. Vi var skjønt enige i at dette lød forunderlig, noe som bragte en annen passasjer inn i diskusjonen. Han mente at dette var et utslag av noe han kalte "jævla byråkratnisser, som burde vært skutt og hengt alle som en". Bussjåføren og jeg fant at det slett ikke var nødvendig å skyte noen. Jeg helte personlig til den overbevisning om at ønsket om både å skyte, samt henge dem samtidig, kunne oppfattes som en smule smør på flesk, det kunne kanskje greie seg med en av de nevnte metoder for represalier om det var slik at lovverket tillot det. Vi var likevel enige alle tre om at dette nok kunne se ut som om noen byråkrater, jævla nisser eller ei, hadde funnet på en regel de nok mente var lur.

Oppildnet av den varme enighet vi kom frem til, tok diskusjonen oss videre innen byråkratiets lunefulle verden. Det er jammen ikke småtteri av rare regler og lover vi har å forholde oss til. Transport av dyr er et eksempel; Om man tar for seg en standard Volvo XC 70, er det slik at denne er registrert for 5 mennesker. I denne bilen kan man lovlig kjøre med 5 digre politigubber på 100 kilo pluss, med full utrustning, uten andre problemer enn at de nok vil sitte temmelig trangt. Den samme bilen er for liten til lovlig å frakte en normalstørrelse schaefer politihund alene, og langt mindre fem, pga reglene for transport av dyr, med mindre man har dispensasjon, som nyttedyr i tjeneste kan få.

Et annet eksempel gjelder en mann som har jobbet som bilmekaniker i 36 år. De 23 siste årene har han eid og drevet eget bilverksted og har hatt mange ansatte opp gjennom årene. Nå har byråkratene i vegdirektoratet funnet i sin visdom at han må skaffe seg fagbrev, ellers kan han ikke lenger drive verkstedet. I kunnskapsdepartementet har noen kloke hoder funnet ut at lærere som har undervist i et fag i 30 år, plutselig må lære seg faget, dvs skaffe seg nødvendige nye studiepoeng, ellers får de ikke undervise i det de kan bedre enn noen byråkrat eller politiker. De samme kloke hodene har også regnet ut at det er livsviktig for en lærer i religion og historie å ha karakteren 4 i matematikk, ellers kan han ikke undervise godt nok om religion får man tro. For sykepleiere, som jo skal regne medisindoser for å berge livene våre, holder det med karakteren 3. Man undres hvilken karakter disse kloke hodene selv hadde i matematikk for å regne ut dette.

Etter å ha guidet mine elever med hundespann på Svalbard i januar 8 år på rad, dukket det for noen år siden opp noen spennende, nye regler. Vokst opp med jakt og fiske, ansatt som lærer i friluftsliv og jakt og med tilstrekkelig fagmilitær bakgrunn som gammel offiser til å undervise soldater i kunsten å skyte for å drepe mennesker i krig, var jeg plutselig ikke lengre egnet til å bære våpen som leder av en organisert tur på Spitsbergen. Skolen måtte derfor betale for en dertil utdannet, og dermed egnet, sikkerhetsvakt med tanke på isbjørnfaren. Den ellers, helt sikkert utmerkede unge  damen, som ankom, utrustet med et 2 måneders kurs, hadde forøvrig vært elev hos meg på skolen og tilsvarende tur året i forveien, før de nye reglene kom. Hun ga meg riflen og mente det nok var tryggest om jeg tok den, da hun enda ikke hadde skutt på noe levende og var usikker på hvordan hun ville taklet dette. Vi valgte dermed å overkjøre byråkratiet, men hun fikk en hyggelig tur med lønn og alt likevel.

De samme byråkrater har ellers også funnet det hensiktsmessig å be mennesker på uføretrygd om og kunne dokumentere sin uførhet jevnlig. En fornuftig løsning idet man faktisk kan bli bra fra en sykdom som holder deg ute av arbeidslivet for en kortere eller lengre periode. Den samme regelen får unektelig temmelig komiske utslag idet mennesker med amputerte ben faktisk må dokumenter jevnlig at de ikke har grodd ut igjen.

Slik gikk nå diskusjonen, men vi falt tilbake til utgangspunktet rett før busstasjonen. Her ble vi enige om at regelen som pålegger sittende passasjerer å bruke sikkerhetsseler er en fornuftig sikkerhetsforanstaltning. De åtte usikrede ståplassene derimot, er nok ment brukt for byråkrater og politikere som er så tykke i hodet at de fint tåler en kollisjon samtidig som de finner det rimelig at andre, mindre hodeemballerte, mennesker kan stå usikret i en buss i 80 kilometer i timen.

Kurs og konferanser

Jeg har vært på mange kurs og konferanser opp gjennom årene. Noen ganger har jeg selv holdt foredrag, men oftest har jeg vært deltaker. En av de mange i den store massen tilhørere som skal ha en eller annen form for faglig påfyll, noe som ideelt sett skal komme arbeidsgiveren tilgode i andre enden gjennom enda bedre forståelse av ulike problemstillinger man kan møte på jobb. Det er selvsagt slik vi ønsker at konferanser skal fungere. Vi skal komme ut av dem med noe som gjør oss til dyktigere lærere, saksbehandlere, rådgivere, eller hva det nå måtte være.

Jeg har tenkt litt over dette, og sitter igjen med mange ulike inntrykk fra slike konferanser. Ikke alle ender opp med en sluttsum som tyder på at fellesskapets midler har vært like godt investert. Det er selvsagt ikke alltid arbeidsgiver sin feil. Jeg må vel erkjenne at motivasjonen, for egen del, ikke alltid er like stor. Det kan hende temaet ikke inspirerer, eller det kan være tusen andre ting som gjør at man ikke nødvendigvis bobler over av entusiasme stilt ovenfor 8 timer med powerpoints. Jeg har til og med oppdaget at jeg ikke er alene om av og til å være opptatt av ting på siden av det som strengt tatt skulle være tema.

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Kautokeino, av alle steder. Foredragsholder her var en liten spretten dame som formelig hoppet rundt på scenen fylt opp av en imponerende energi. Det er noe med foredragsholdere. Noen står der og messer til man sovner. Andre går rundt i salen og snakker, som for å passe på at vi holder oss våkne. Noen evner faktisk ved sine retoriske evner å holde oss i ånde ved og si fornuftige ting selv om de ikke spretter rundt på scenen som et fysisk fyrverkeri. Atter andre kan jeg si lite om siden jeg falt i søvn relativt tidlig i prosessen kun avbrutt av gratis lunsj, før man igjen sovnet av med hodet på skulderen til en kollega, som forøvrig var glad for støtten du da ga, idet han/hun trengte støtten for selv å unngå å ramle om under søvnen. Slikt blir gjerne ikke positivt mottatt av forelesere, da de gjerne vil kunne skryte av hvor oppmerksomt alle fulgte med etterpå.

Men tilbake til den spretne damen i Kautokeino. Jeg satt sammen med en god kollega og venn på den nevnte konferansen. Vi var begge litt småtrøtte etter gårsdagens middag. Dette var fra tiden før alkohol ble bannlyst fra hva det offentlige godtok på regningen som i dag. Nå ser jeg selvsagt bort fra idrettrettsforbundet og visse politiske partiers bruk, evt misbruk, av de samme offentlige midlene. Vi var uansett ikke like våkne som de gode lytterne vi ellers mente å skulle være. Denne gangen ble vi imidlertid utsatt for noe helt spesielt. Noen foredragsholdere har dette lille ekstra som gjør at deltakerne bare åpner helt opp og sitter som fjetret. Vi satt der som naglet fast. Det var i sannhet litt av en forestilling. Den lille bakrusen som måtte ha være der forsvant som dugg for solen. Det var som en åpenbaring. Sjelden har man så til de grader fulgt med på hva som foregikk på scenen. I lunsjen etter forestillingen diskuterte vi det hele. Slike forelesninger har ofte til hensikt å få deltakerne til og stille spørsmål, til å undres på en måte. Denne gangen var det innertier. Vi satt begge og lurte på om foredragsholderen faktisk hadde på seg BH eller ikke. Hvem påstår at man ikke følger med?

Nå var selvsagt dette lenge før #metookampanjen. I dag ville jo ingen mann kunne finne på å tenke på en dames byste overhodet selvsagt. Det skulle vel tatt seg ut. Det er rart med det, forelesninger som dette gjør at man virkelig forstår betydningen av å bruke penger på og sende ansatte hit og dit for å studere nye saker og ting, det er opplevelser man tar med seg. Noe annet er hva som faktisk ofte skjer på andre forelesninger. Her snakker vi mest om hva enkelte kolleger kan få seg til å gjøre. Man har jo visse forventninger om en viss spilleforståelse, ja rett og slett en aksept for de uskrevne regler som gjelder for denne form for interaksjon kolleger imellom. Jeg må si at jeg ofte har blitt helt satt ut av hva enkelte kan få seg til å gjøre. Det kan nesten virke som om reglene for skikk og bruk totalt legges til side når man kommer på en konferanse, som om man var på et julebord. Den oppførselen jeg har opplevd fra enkelte må kunne kalles langt utover grensene for tilbørlig atferd, og burde selvsagt vært en del av den tidligere nevnte kampanje.

Normalen ved slike konferanser er jo at man finner seg en plass å sitte. Gjerne sammen med noen du kjenner, men det er ikke det viktigste. Denne plassen får en spesiell betydning. Det er her du har jakken hengende på stolen. Skriveblokken (jeg bruker faktisk fortsatt det) ligger sammen med pennen på bordet. Mobilen ligger ved siden av, selvsagt med lyden avskrudd. Du har kaffekoppen, og alt ligger til rette for en dag for læring og undring. Plassen din blir på en måte litt hjemme rett og slett. Det er noe beroligende med rutinene på slike forelesninger, gitt at de følges selvsagt. Verden henger på greip og ting fungerer. Så var det disse nevnte kollegene da. Etter lunsj kan du ta gift på at en eller annen ikke følger spillereglene. Når du kommer tilbake har rett og slett en fyr byttet plass! Det er uhørt. Man har på en måte vent seg til fyren ved siden av. Forberedt seg på å dele dagen med ham. Det er nesten som et ekteskap for en dag. Man bytter ikke partner sånn uten videre. Man føler seg sviktet av han som satt der, og samtidig invadert av den nye fyren. Sånn skal man slippe å ha det på jobb. Det er  rett og slett ikke greit.

Det er ikke det at man nødvendigvis skal ha faste plasser, selvsagt ikke. Det blir litt som hjemme. Når du har besøk spør vedkommende kanskje om hvor han/hun skal sitte ved middagsbordet. Du svarer  at her finnes ingen faste plasser, men du antyder på alle mulige og umulige måter at akkurat den plassen tilhører deg og bare deg. Sånn er det på jobb også. Alle sitter der de bruker å sitte på lunsjrommet. Det står ikke noe skilt som sier hvem som skal sitte der og der, men vi vet fordømt godt hvem sin plass det er. Nytilsatte er noe herk, da det tar tid å få dem til å forstå de usagte og uskrevne reglene uten å si dem høyt. Det skal jo ikke sies, det skal bare forstås. På jobbintervju burde kandidater utspørres om de evner å sette seg inn i slike regler ved å komme sent til lunsj, og så følge med hvor de faste plassene, som selvsagt ikke egentlig er faste, er. Det blir sånn på konferanser også. Har du først valgt en plass, følger den deg dagen ut. Alt annet forvirrer oss.

På konferanser skal man finne sin plass, selv om den egentlig ikke er din offisielt. Der skal man sitte i gode og vonde timer sammen med din, for dagen, utvalgte partner. Etter spist lunsj kommer man alltid tilbake til samme plass, med de samme menneskene. Når dette endres, skjer det noe med oss. Partnerbytte er ikke greit. Man føler seg forrådt og invadert på samme tid. Det er på en måte som utroskap og voldtekt samtidig. Og dette utsetter altså enkelte kolleger hverandre for på jobb! Man skulle kunne forvente at man er trygg på arbeidsplassen, konferansen er faktisk arbeidsplassen din den dagen, men ikke tale om. Vi snakker om en total svikt i HMS-arbeidet. Arbeidsgiver burde egentlig sørge for et endags verneombud for konferanser. Man kan ikke forvente at slike konferanser skal ha noe for seg når man ender opp med å ha tanker og følelser en helt annen plass. Skal det offentlige kunne forsvare pengebruken på slike konferanser, må man kunne forvente en bedre oppførsel fra voksne mennesker. Moralen er; Finn din plass (selv om den egentlig ikke er din), og hold deg unna min (selv om den egentlig ikke er min)!

Det passer seg bare ikke!

Det er ikke noe i veien med bestemødre. Mange av mine beste venner er bestemødre. Jeg er til og med gift med en. Jeg ser dermed en bestemor både med og uten undertøy stadig vekk, noe jeg også regner med er fasit for de av mine venner som er gift med en bestemor. Mange bestemødre er riktig så snaisne også, ikke minst min kone. I min alder hviler man altså like gjerne øynene på en bestemor, som på en som ikke er det enda. For å unngå å krenke barnløse, dreier dette seg selvsagt om alder. Vi kan altså slå fast at bestemødre, i for eksempel bikini, kan være verdt å hvile øynene på, selvsagt i all uskyldighet og uten begjær ( Krf er jo på vei inn i regjering).

Min egen bestemor i bikini derimot....fri meg fra det onde. Ikke sånn å forstå at det var noe i veien med min, forlengst avdøde, bestemor. Slettes ikke. Hun var en vakker dame, mor til staute barn, og fra en generasjon kvinner som burde adles hver og en av dem, for den innsats de la ned i byggingen av vår velferdsnasjon. Det var bare det at bikini og bestemor ikke hang i hop. Bare tanken på bestemor i bikini får meg til å frykte for netthinnene mine. Bestemor tilhørte en generasjon og en tradisjon hvor kvinner i en viss alder ikke under noen omstendigheter opptrådte i bikini.

Samme hvor varm sommeren var, samme hvor mye sola og det harde arbeidet varmet, det var bare ikke aktuelt for henne å ikle seg bikini, ihvertfall ikke i min barndom og senere. Jeg regner med at bestefar hadde visse indikasjoner på hvordan hun så ut uten klær, men neppe andre. Kvinner på den tiden skulle ikke vise for mye hud. På forespørsel om å iføre seg bikini på stranda kunne hun nok ha svart:"jeg går da vel ikke rundt med udyret berre i ei grima". Det passet seg bare ikke. Akkurat det med hva som passer seg eller ikke, har ingenting med logikk å gjøre. Forklaringen på hvorfor noe passer seg og annet ikke er totalt ulogisk og umulig for meg å forstå. Jeg konstaterer at noe passer og annet ikke, men forstår ikke hvorfor.

Familien er hver sommer på campingvognferie. Vel installert på campingen, hiver man på seg badebuksen, spretter en øl, og synker ned i solstolen med en god bok. Man kan ses av alle som vil idet en campingplass er temmelig intim. Ingen reagerer på en femtiåring i bare badebukse så lenge han sitter utenfor vogna med en øl i hånden. Prøv da å bevege deg i samme påkledning og med en øl i hånden på veiene gjennom campingen. Naboene roper umiddelbart inn ungene og slipper ut gneldrebikkja. Det er greit med badebukse inntil vogna, men ikke 10 meter bortenfor. Hvor er den prinsipielle forskjellen her?

Jeg ble i fjor, på samme ferietur, tvunget av familien (tre jenter mot en mann er feigt) til å kjøpe ny shorts. Mine innvendinger om at jeg var innehaver av en aldeles utmerket shorts ble tilsidesatt, idet den jeg hadde visstnok tilhørte typen badeshorts. Tror det har noe med blomstret møster å gjøre. Slike er, som kjent (les, ikke faen om det er for meg),  kun til bruk rett utenfor campingvogna, eller på stranden. For å kjøpe den shortsen som er autorisert for bruk utenfor badestrender, måtte jeg ikle meg langbukser i varmen. Man kan nemlig ikke dra til sentrum iført badeshorts. Det skulle vel tatt seg ut. En slik shorts til å bevege seg i byen med er rett og slett ei avkappet langbukse, hverken mer eller mindre. Jo, absolutt mindre bortsett fra prisen da. For en halv bukse betaler man nemlig dobbel pris. Hvis jeg eide en klesbutikk skulle jeg bare solgt sånne gåibyenshorts. Her snakker vi grov, ja direkte uanstendig avanse.

Det finnes overhodet ingen logikk i slikt. En badeshorts inneholder akkurat like stor mengde tekstiler som en gåibyenshorts, men det hjelper ikke. Du er evig fortapt om du går med badeshorts i byen. Det er like ulogisk som dette med sokker i sandalene. Du er, for allverden, hengt ut om du drister deg til å vise deg offentlig med sokker i sandalene. Tresko, vanlige sko, bring i on. Men sandaler, Gud forby. Da jeg vokste opp var dressjakke, dongeribukse, rødt skinnslips og hvite tennissokker i joggeskoene noe av det feteste man kunne ha på seg i Håkvik, Bjerkvik, Gratangen, eller hvilken som helst bygd med respekt for seg selv. Datidens kjærester levde godt med dette på bygdefestene i hjembygda. Skulle du til byen på et utested, måtte du selvsagt skifte. Det passet seg ikke med hvite sokker i joggeskoene, og byfolk likte det dårlig. Det passet seg veldig bra å kjøre traktor til bygdefest, noe som slett ikke var en suksess om du skulle på fest i byen.

Alt går selvsagt alltid verst ut over menn, det er jo damer som bestemmer hva som er logisk. Om nå jeg går bortover gaten og ser inn et vindu hvor en naken dame henger opp gardiner, vil jeg umiddelbart ses på som en kikker. Om damen går den samme gaten og ser inn på meg, naken, mens jeg henger opp gardiner, ses jeg på som en blotter. Det er ikke bare mangel på logikk, det er faktisk potensielt kriminelt. Forsøk bare å stå på trappa 31 oktober med en kurv med godteri og rop "kom hit" til forbipasserende barn. Alle smiler og ler, du blir fort bygdas helt. Prøv å gjenta suksessen dagen etter. Da havner du på glattcelle før du vet ordet av det, med evig sosial fordømmelse attpå. Jeg nevner ikke engang det faktum at jeg kan gå i offentlig basseng og spise is i bare badebuksa, mens 40 barn leker rundt meg. Gjør jeg det samme utenfor en barnehage er jeg ferdig.

Hadde det vært en logikk i alt dette, var det greit nok. Det er som bokstaver i regnestykker på skolen. Jeg likte matte på skolen helt til bokstaver kom inn og ødela alt. Jeg likte egentlig det meste i barndommen, da man slapp å bli utfordret på slikt. Som treåring kunne jeg når som helst springe rundt på plena i hagen naken, mens forbipasserende smilte og lo. Gjør jeg det samme i dag skal de fattige ha takk. Barn slipper å forstå logikk som ikke er logisk. Alt var enklere da jeg var liten.

demokrati og likestilling

Det sies at demokrati er en svært dårlig måte å styre et land på. Det er bare det at alle alternativer vi kjenner til er verre. Demokratiet gir oss friheten til å si hva vi ønsker, selv om vi ikke alltid får det som vi vil. Vi vet jo at i enkelte land hvor det ikke er demokrati, har menn retten til flere koner, mens vårt demokratiske land ivaretar menn som ikke vet sitt eget beste ved å sørge for at vi slipper unna med en. Et eksempel på at demokratiet på beste måte overstyrer menn som ikke vet sitt eget beste.

Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.

Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.

Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!

Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!

Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.

De gamle sa...

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsskolen. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker, det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!

Dobbeltmoral. Dobbelt så bra som annen moral

Krf sliter på meningsmålingene om dagen. Man antar dette blant annet skyldes partiets familiepolitiske talsmann, som på fritiden begikk den hodeløse gjerning å vie to damer, som hadde funnet kjærligheten og ønsket å formalisere dette. Slikt går jo ikke an, skal man tro partiprogrammet. Så har da også kravet om hans avgang, ja endog partiets leders avgang, kommet fra dypet av grunnfjellet i det kristenkonservative parti. Den moralske forargelse vil i disse kretser ingen ende ta. Bakgrunnen for dette er selvsagt dypt kristne menneskers holdning til homofili, en vederstyggelighet i Herrens øyne.

Nå skal man selvsagt ta troen på alvor, noe jeg forsøker etter fattig evne, som kristen selv. Det er imidlertid mangt å feie foran egen dør, før jeg føler meg berettiget til å la andre føle min vrede piske over deres manglende moral, eller fullstendig fravær av slikt. Jeg kjenner angsten krype isnende nedover ryggen idet jeg har unnlatt å steine min egen bror, som jo hengir seg til slik umoral, som homofili åpenbart er i henhold til Bibelen. Undres på hvilken straffedom som vil vederfares meg, som her ikke har tatt mitt ansvar. Jeg må vel medgi at det er for mye rusk på trappa til at jeg i det hele tatt orker å forsøke og feie. Jeg slår meg til ro med at jeg, som det ufullkomne menneske jeg er, får la Herren råde, mens jeg gjør så godt jeg kan i hverdagen.

Det er selvsagt ingen som helst tvil om hva som må skje med homofile i henhold til Bibelen. Ikke mindre enn 7 steder beskrives dette. Det er heller ingen tvil om hvordan jeg skal forholde meg til min egen sønn, som  ikke alltid adlyder mine klare ordrer. Jeg lurer bare på om Narviks mannlige befolkning er klare til å hjelpe meg å steine ham i hjel på dette rimelige grunnlag, som foreskrevet i 5.Mos 21:18-21. Her regner jeg selvsagt med at den som er syndfri, kaster den første sten. Det blir nok en krangel om hvem som får æren av å begynne.

Er vi sinte nok kan vi for øvrig lett få Guds støtte til å begå massedrap som hevn på noen vi misliker. Det er bare et lite aber. Du må betale for dette med å ofre datteren din (Dommerne 11:30-39). Ellers er det greit å få praktisk hjelp til verdifastsettelse om du ønsker å selge din datter, noe du er i full rett til. Verdien fastsettes i 3. Mos 27:3-6.

Det kan bli en langdryg affære om man skal beskrive alle slike, direkte vanvittige påbud og forbud, som en gang i en fjern fortids kontekst, kunne virke rimelig. Derfor har vi da også kommet oss et stykke videre, med Guds hjelp, får vi tro. Vi har i dag lover mot handlinger, som beskrevet ovenfor. Det er derfor svært underlig at vi fortsatt har mørkemenn blant oss som stadig forfekter løsrevne brokker av Bøkenes Bok. I stedet for å preke om nestekjærlighet, ja endog praktisere det, foretrekkes straffedom mot «unaturlig» kjærlighet.

Siden det sikkert er mange, betydelig mer skriftlærde enn meg, som føler for å gå i rette med meg for mine formastelige meninger og antagelser, skylder jeg å spørre disse evt skriftlærde om de har spist reker i det siste. Der det 7 ganger nevnes et forbud mot homofili i Bibelen, slås det 7 ganger fast et tilsvarende forbud mot å spise skalldyr. Jeg får håpe det ikke lukter reker av fingrene på dagens mørkemenn. Om det så gjør har de nok enten flagrant brutt med dette klare forbud, eller så har de sett bort fra det 10. bud, noe som heller ikke ses på med blide øyne offisielt i slike miljøer.

Så er det å håpe at vi fremover, kristne som ikkekristne, kan være mer opptatte av å være litt snille med hverandre, og kan hende se litt mer gjennom fingrene på den gjøren og laden våre naboer driver med, om den så ikke behager akkurat oss selv nevneverdig. Jeg er rimelig sikker på at mitt ekteskap med min kone ikke blir mindre verdt om min homofile bror får gifte seg med sin utkårede mann. Jeg tillater meg også å tro at Herren nok vil finne andre ting vi, med fordel, kan bruke energi på enn å forsøke å forby kjærlighet vi ikke liker.

I Høysangen finner vi de vakreste ordene jeg selv setter størst pris på. Jeg føler man misforstår disse når man på bakgrunn av partiboken ser ut til å uttrykke dem slik:

Så står de der disse tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er partiboka.