Fair play og valgkamp

 

 

Det heter seg at du skal smile til alle du møter på din vei til toppen. Det er jo de samme du helst ønsker skal smile vennlig til deg når du en gang må tre ned fra maktens tinder. Vakre ord som er garantert en mengde likes om du legger dem ut på profilen din på sosiale media. Det kan nok absolutt være lurt å smile til de du møter på din vei oppover, men det er nok helst fordi de da er mindre forberedt på det kneet du serverer dem i pungen slik at du kan snu og karre deg til topps igjen. Kynismen rår.

 Det er i grunnen rart dette med fair play. Jeg hadde en gang med en søring på jakt, altså en sånn byfyr sønnafor moralsirkelen. Han hadde lyst til å se hvordan lokalbefolkningen jaktet. Han ville lære av de lokale, som han sa. På vei oppover lia, så jeg en rype som satt på en liten stein rett ved siden. Jeg heiv opp hagla, fyrte av, og kunne fornøyd kassere inn dagens første. Fyren ble først litt paff, så ga han klart uttrykk for at dette ikke var fair play. Sånn ville da aldri han jakte. Da jeg lurte på hvorfor, fikk jeg en forelesning om fair play og det gentlemannsaktige i å gi rypa en sjanse, altså la den fly og så skyte i flukten. Jeg forsøkte å forklare at jeg var på jakt, og tenkte å ha med meg mat hjem og spise den.

 Den gang, som nå, var jeg totalt uinteressert i å gi rypa en sjanse. Dessuten er det mye lettere å treffe en rype som sitter i ro enn en som flyr fort. Vi ble, som ventet, ikke enige, uten at det plaget meg nevneverdig.

 Men tilbake til dette med makten. Mange land, spesielt i Afrika, har ledere som ikke er spesielt opptatte av dette med fair play. Når de først har kommet seg til makten, har de en forunderlig evne til å bli på toppen. Her kommer ballesparkingen inn. Når motstanderen din vet at han får et kne i pungen om han utfordrer deg, lar han gjerne være. Det har sine fordeler å være diktator, man får gjerne noen til å holde motstanderen fast, slik at sparket treffer riktig godt. Dermed sitter man i fred og ro en stund til.

 Vår venn Vladimir, rett over grensen, vet dette. Han kan dette med ballespark og kommer nok til å styre skuta der i mange år til. Han fikk en strøken sekser på diktatorhøgskolen og kan sitt fag. Kompisen hans, Aleksandr i Hviterussland, er ikke noe dårligere. Selv er han stinn av daler og tåler fint noen sanksjoner. De som forsøker å utfordre ham, bør ha en solid susp på.

 I vår egen politiske andedam er det bare marginalt annerledes. En helseminister med ambisjoner gir gjerne Erna et lyskespark (i hennes mangel av baller altså), ved å nekte å ta i mot den vaksinen hun vil gi. Slikt liker folk flest. Han fikk da også følge av en haug med andre stortingsrepresentanter på vei opp. Nå skal det sies at det krever litt baller å forsøke et ballespark på de som er sterkere enn deg. Mulig Høie vil angre. Lettere er det å sparke ballene på noen som ikke kan sparke igjen.

 Uten sammenligning med diktaturer forøvrig, er det slik at det stunder mot valg igjen. Vi ser det best på mengden ballespark. «Hvis du vil ha en trofast venn, skaff deg en hund», lyder politikkens første lov. Det er underholdende å studere hvordan politikere søker å ramme hverandre med drittpakker og baksnakk, men ikke særlig givende.

 Jeg våger meg å komme med et politisk råd. Stem på det parti som bruker tiden på å fortelle hva de vil gjøre. Ikke stem på de som forteller hva de mener andre gjør. Stem det du vil, ikke det andre vil du skal stemme. Men fram for alt er det viktig at du stemmer!

 

Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Til nød tar man en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren. 

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?? Det hender jeg setter skapet på plass overfor fruen. Da får jeg gjerne beskjed om å flytte det litt mer mot høyre. Jeg har rettet pekefingeren mot henne og vært tydelig også. Siden denne fingeren ikke lot seg rekonstruere selv etter omfattende kirurgi, fant jeg det best å adlyde.

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso med fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene. I høytaleren bak ham høres noe som minner svakt om musikk om man legger godviljen til. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er jo fullstendig altetende hva musikk angår. Hører jo på både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet. 

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er.  Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

Fremmedkulturelle

 

 

Det er valgkamp på gang og de ulike partiene kjemper om å vinne frem med saker de tror gir flest stemmer. Selv har jeg merket meg at noen har dratt frem innvandrersaken, en gammel kjenning som virker å være en sikker vinner der andre ting svikter. Nå har det vært lite innvandrere det siste året, av pandemiske grunner, men saken dras nå likevel frem igjen. Man må ikke være rasist om man er motstander av innvandring selvsagt, og jeg har her tenkt å forsøke å se litt på de fremmede, som kommer til oss, med mer realistiske enn idealistiske øyne, gitt de utfordringene språk og kulturforskjeller kan gi.

 Vi ser dem rundt oss i det daglige. Noen av dem skiller seg ut og er lette å kjenne igjen, andre ser nesten helt ut som oss selv. På avstand kan man faktisk tro at de er helt som oss selv også. De henger kanskje rundt på kjøpesentrene, der vi selv strener travelt forbi. De står kanskje der og røyker hasj eller noe. Selv er jeg aldri trygg på dem. Hvem vet ha de kan finne på?

 Vi vet jo at de kommer fra helt andre kår enn oss selv. Der de kommer fra er  fremtidsutsiktene ikke særlig lystelige. Vi vet ikke noe særlig om skolegangen deres. Kan de i det hele tatt lese og skrive? Mange mener de er rene lykkejegere som bare kommer hit for å utnytte våre rause velferdsgoder. Noen mener det er galt at de skal bæres inn i samfunnet vårt på gullstol. Vi bør kanskje rett og slett stille langt hardere krav til dem enn som så?

 Nå registrerer jeg at selv gode venner av meg, viser tendenser til å ha fordommer mot dem. Jeg har nok tenkt at de kan ha et poeng. Kanskje er det på tide å ta denne diskusjonen? Vi er kanskje for naive? Det er jo lett å forstå at man kan oppleve det som skremmende når to-tre stykker av disse kommer mot deg på gata en sen kveld. Hvem vet egentlig hva de har i sinne? De kommer tross alt fra en kultur fjernt ifra de verdier vi holder høyt her hjemme.

 Språket er en annen utfordring, og kommunikasjon er ikke alltid like enkelt. Selv om de prater sakte og forsøker å gjøre seg forstått, er det vanskelig å forstå hva de sier. Jeg tenker også at mange av dem ikke tar særlig ansvar for å integrere seg i vårt samfunn heller. Jeg vet selv at mange av dem bor på hybler, sikkert betalt av NAV. Noen av dem får til og med dekket skolegang uten at jeg synes de viser den rette takknemlighet for det. Det kan nesten virke som om de forventer at de skal få alt dette bare lagt opp i hendene, at det er en selvfølge på en måte.

 Noen av dem har til og med sertifikat og vi ser jo at trafikkulturen er noe for seg. Mange av dem er direkte farlige i trafikken. De har gjerne aldri kjørt i en rundkjøring for eksempel. De har vel aldri hørt om slikt før de kom hit og utsetter andre for fare. Må det en alvorlig ulykke til før vi forstår alvoret?

 De avler unger i fleng og det er ikke til å komme fra at mange benytter seg av kontantstøtten slik at de selv slipper å jobbe med dertil enda dårligere integrering. Det er ikke til å komme fra at det skaper utfordringer for et fungerende velferdssamfunn når man mottar så mange trengende. Det er ingen tvil om at de kulturelle og språkmessige forskjellene bidrar å vanskeliggjøre integreringen. Det er heller ikke feil å si at mange av dem nekter å ta til seg språket vårt.

 En annen sak er det når våre unge jenter opplever at de flokker seg rundt dem om kveldene. Det er ikke rart om slikt oppleves skremmende både for jentene og oss foresatte. Om mine døtre skulle komme hjem med en slik en er det jo ikke rart om man er skeptisk.

 Likevel har vi et ansvar. Vi kan ikke bare unnlate å ta imot dem. De trenger hjelp og støtte og vårt samfunn har ressursene som skal til. Dessuten er det en solidarisk plikt å hjelpe de som ikke har de samme forutsetningene som oss. Vi må legge til rette boligmessig for å unngå gettoisering. Alternativet er forslumming ingen er tjent med.

 Kanskje bør vi være mer bevisste å ikke la våre fordommer ødelegge for god integrering. Selv i det samfunnet de kommer fra må det da finnes positive ting. Om vi ser stort på det vil vi sikkert kunne se at deres kultur også vil kunne være en berikelse for oss. Javisst har de en sær og, for oss fremmed, kultur, men det må da finnes noe godt i den også.

 Jeg vil, på bakgrunn av dette, oppfordre alle gode borgere av kommunen til å være åpne, fordomsfrie og støttende når Harstadværinger søker hit til byen. Med god integrering og positiv innstilling, skal dere se at de kanskje får seg jobb og betaler skatt som alle andre. Så får vi heller leve med en noe spesiell dialekt den første generasjonen.

Din kone er frigid, sier du

Noen av dere som leser dette, synes kanskje dere har et ganske trist og traurig liv etter hvert. Man er kanskje blitt godt og vel middelaldrende, ungene er flyttet ut og gløden i ekteskapet er ikke lengre som før. Kanskje forbanner du overgangsalderen til fruen og savner litt roting i sengehalmen? Kanskje opplever du at du er generelt sur og oppfarende? Du sliter med klimakrisen, den forbannede svenske drittungen, elbiler, vindmøller, vaksine mot corona, tiltak mot corona, den der jævla #metoogreia, den korrupte staten, idiotiske vitenskapsfolk som ødelegger enhver diskusjon med utålelige fakta, og øser heller din vrede ut over kommentarfeltene på facebook.. Så sitter du der i en mistrøstig hverdag og forbanner det lite stimulerende livet du opplever med en frue som virker mer og mer frigid. Når livet er skikkelig trist er det en ting som hjelper. Det er heldigvis alltid noen som har det verre og mer meningsløst. Tenk at en eller annen plass sitter det faktisk en stakkar og monterer blinkelys på en BMW dagen lang.

Kakapufuglen lever på New Zealand. Den innehar en verdensrekord som ikke er mye å skryte av. Den er faktisk verdens tyngste papegøye, mangler totalt evnen til å fly og er dermed dømt til korpulent å vralte rundt i skogen. Som om ikke dette i seg selv er ille nok, er den også verdens mest saktereproduserende fugl. En gang i året har guttefuglene en periode som varer tre sammenhengende måneder. Da sitter den ganske rolig og lager lyder, lyder som er ment å lokke damer. Dette gjør den døgnet på tamp i tre hele måneder. Etter at perioden er over trenger den resten av året for å spise seg opp til neste periode om den i det hele tatt overlever anstrengelsen, noe som slett ikke er sikkert. Men det er verre enn dette kan du tro. Damefuglen er faktisk kun mottakelig for invitasjoner hvert 5 år, altså en gang hvert femte år. Det skal jaggu passe bra før disse gutta får snøret i bånn. Kanskje fruen ikke er så verst likevel?

Noen har det heldigvis enda verre. Det kan kanskje virke sjarmerende å være blekksprut? (Selv tviler jeg på det, men noe måtte jeg jo skrive for å få en slags overgang til dette). Vel. Blekkspruter har det ille. Her har vi en art som tar seksuell frustrasjon til nye høyder. Forplantningen hos disse skjer ved at gutten napper av seg snurrebassen! Jepp. Den gjør faktisk det. Den river av stoltheten og gir den til sin utkårede, som så stapper den på plass og overføringen av sperm finner slik sted, helt uten at gutten stakkar får være med. Han kan ikke engang nappe loffen mens han ser på, siden loffen er borte. Det amerikanske uttrykket «Go fuck yourself» får liksom sin egentlige betydning. Det gror heldigvis ut en ny snurrebass igjen etter en tid, men den brukes på nøyaktig samme måte hvis blekksprutgutten i det hele tatt er i humør til å prøve på nytt etter nedturen. Kanskje fruen er god til å lage mat om ikke annet?

Den arktiske børstespinneren har i grunnen ikke mye til liv i det hele tatt. Den lever faktisk nesten hele livet som larve, og en lite aktiv sådan. Den lar seg nemlig fryse ned om vinteren, for så å våkne opp og oppdage at den fortsatt bare er en larve og ikke i nærheten av å være kjønnsmoden. Dette gjentar seg 7 ganger. Altså intet mindre enn 7 overvintringer før den evner å få spettet i stå. Så kommer det verste. Den rekker nøyaktig ett nummer, og så dør den. Det kan jo være trivelig å ha en kone å snakke med før man legger seg?

Apropos dø. Edderkoppgutta sliter virkelig. Skal de få pels på knaggen (må innrømme at jeg egentlig ikke har sjekket om edderkopper faktisk har pels på knaggen), må de jaggu stå på. Det har seg slik at damene spiser edderkoppgutter. De gumler dem i seg så snart de kan. Damene er faktisk mye større og sterkere enn gutta. For å få seg et nummer må gutten jobbe som bare det med å gjøre seg lekker for å få opp tempen på dama. Og dette må den gjøre nært nok til at hun tenner, men samtidig langt nok unna til at hun ikke får tak i ham, da blir han spist. Når han har jobbet lenge nok, kan det skje at damen blir kåt. Da må han rase inn og levere dosen og så stikke av i full fart for å unngå å bli middag etter nummeret. Slikt virker fort dempende på kåtskapen til en stakkar. Et glass vin med fruen på fredagen etter en bedre middag kan da være hyggelig.

Om du nå synes kinesiske kjempepandaer er søte dyr, skal du vite at ditt eget seksualliv sannsynligvis virker som en eneste lang pornofilm i forhold til deres. Disse gutta lever av å spise bambus. Bambus har ekstremt lavt næringsinnhold og er tungt fordøyelig i tillegg til at det er et helvete å gnage det i seg. Dette fører til at pandaen bruker opp til 16 av døgnets timer på å gnage bambus. Resten trenger de til å sove. De bruker faktisk så mye energi til å spise at de ikke orker å ha sex. Er det rart de er utrydningstruet?

Når du tenker at alle som er uenige med deg er idioter, landet styres av kommunister og landsforrædere, gresset er grønnere på den andre siden, at kona er lite villig til litt hanky panky, at ingen har det så trist og jævlig som du, skal du tenke litt over at det alltid er noen som har det verre. Fruen er kanskje ikke så verst likevel? Gå nå og kjøp en blomst til henne.

Morrabrød - en innføring

 

Nocturnal penile tumescence, eller morrabrød, folkelig sagt, beskriver en tilstand de aller fleste menn kjenner godt til. Man blir kjent med den relativt tidlig i livet, min yngre bror var ikke mer enn 4-5 år da han frimodig kom naken til frokostbordet og undret seg over noe som hadde dukket opp. Mener å huske jeg evnet å holde meg alvorlig mens mine foreldre forklarte, men er ikke sikker. Tilstanden kan være en glede i gitte sammenhenger, men også en belastning i andre. Senere i livet tenker man gjerne tilbake på tiden det var tilstrekkelig med gjær i systemet til at dette brødet faktisk hevet, med en viss nostalgi (har jeg lest). Tilstanden viser til at snurrebassen har en tendens til å våkne omtrent en halv time før innehaveren av det nevnte organ.  

 

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor denne tilstanden er påført oss menn, som om vi ikke allerede hadde nok å slite med. Damer vil aldri evne å forstå de utfordringer det gir og våkne med flagget til topps. De forstår oss ikke i det hele tatt, eller så forstår de oss så alt for godt . Summen av dette betyr uansett alltid null medfølelse. De vil aldri noensinne oppleve hvordan det er å våkne om morgenen med full tank, hvorpå et besøk på nærmeste toalett er påkrevet, for så å erfare at det er komplett umulig og tømme den omtalte beholderen. De vet selvsagt ikke at når flaggstanga står er det umulig å tisse. Forklaringen på dette finner man i litteraturen. Jeg iler til med en redegjørelse for hva som skjer og hvorfor, forhåpentligvis til glede for nye lesere.

 

Når man får spettet i stå, er det noen greier inne i systemet som klemmer igjen urinrøret slik at urin ikke kan lekke ut. Dette har Sjefen i sin visdom funnet på, blant annet for at vi ikke skal lekke urin om morgenen. Det dreier seg om såkalte nevrotransmittere som ikke er avslått til tross for REM-søvn. Dette gjør at blodtilførselen til litjkarn går for fullt og man kan faktisk i praksis gjøre det man drømmer, selv om man sover (hørt om våte drømmer)?

 

Nuvel! Grunnen til at disse transmitterne ikke er avslått er at selv trompeten utsettes for naturlig slitasje og trenger vedlikehold, eller reparasjon av småskader vi ellers ikke merker noe til. Det som brukes slites, som kjent. Dette vedlikeholdet foregår om natten ved at blodet gjør jobben og frakter vekk slagg og slikt fra stoltheten, renser den innvendig så og si. Derfor trenger man ikke ekstern service på utstyret, med mindre man har tullet med partnere man ikke burde tullet med, og slikt påført seg plager. Slike plager bryr Sjefen seg lite om da de er selvpåført og vi må selv ta en tur til doktoren, eller så kan vi bare ha det så godt. Siden man etter en lang natts søvn kan føle behov for å tisse, har Sjefen funnet det for godt å stenge denne muligheten, for å unngå lekkasje. I sin visdom har Han funnet at dette sparer miljøet med hensyn til eventuell ekstra vask av sengetøy. Dette skjer ved at urinrøret klemmes igjen under ereksjon og siden man ofte er svært tissetrengt om morgenen er det en meget vis ordning.

 

Likevel er ordningen, i likhet med mange andre, ikke perfekt. Idet du våkner på vei til badet, med overfylt blære og et armeringsjern i boxeren, vil du finne det noe vanskelig å urinere av ulike årsaker. En av dem er nevnt ovenfor, det er i praksis nesten umulig å få urin ut av tuten når den står, pga naturlig igjenklemt urinrør. En annen sak er at om det hadde latt seg gjøre, ville du hatt behov for å vaske hele badet hver morgen. Det lar seg nemlig ikke gjøre å knekke brødet nedover uten å forårsake penisbrudd (Jepp, det går an, igjen i henhold til litteraturen). Dessuten har man med årene ikke lengre den nødvendige armstyrke til å bøye balltre av aluminium.

 

Forsøk på å stå på hender har vist at det er vanskelig for de fleste å stå på en hånd og styre med den andre, bare prøv selv. Dessuten blir man i slike situasjoner gjerne ledd av om ektefellen er i nærheten. Man ønsker jo ikke å bli ledd av når stoltheten strutter, så man unngår slikt. Har man badekar kan man forsøke å ligge i badekaret og la det stå til, man vil likevel finne at det er lite som kommer ut, av ovenfornevnte grunner, og dessuten måtte, i tilfelle det likevel gikk, både du og badekaret vaskes godt etterpå.

 

Damer har selvsagt alle fordeler her også, noe man kan forstå i dette tilfellet. Siden røret er stengt av, risikerer man ikke uønsket urinlekkasje under eventuelt samleie, dette for å unngå at den viktige leveransen forurenses av urin. For damer er det godt å vite at det bare kommer det som skal komme i slike situasjoner, noe annet ville straks virke dempende på en ellers naturlig utfoldelse av kjærlighet, eller eventuelt ren og skjær vellyst og kåtskap.

 

Det er altså gode grunner til ordningen med morrabrød. Så skulle man kanskje tro at det fulgte fordeler med dette i andre sammenhenger, såkalte frynsegoder, siden det ellers kan være såpass plagsomt som beskrevet. Det er jo slik at dette brødet kan serveres rykende ferskt om fruen stiller ovnen til disposisjon. Problemet er bare at selv om både ovn og gjærbakst er fysiologisk klare står det gjerne på andre ting.

 

I sin inderlige iver etter å drive ap med sitt eget skaperverk, har Sjefen funnet opp noe annet for å herje med oss samtidig. Dette innebærer at selv om både du og fruen skulle våkne og finne at noe er kommet mellom dere, så og si, og gjerne vil utnytte dette, slår morraånden inn. Idet dere vil sette i gang hyrdestunden våkner luktesansen, den kjenner morraånden og stopper effektivt ethvert ønske om intim omgang. Sjefen er en skikkelig skøyer!

 

Det å være militær sjef

 

 

Det å være militær sjef er ikke bare bare enkelt. Jeg vet litt om dette siden jeg har vært en slik. Riktig nok ikke noen stor militær sjef, bare en ganske hverdagslig liten en, men likevel. Det finnes nemlig militære sjefer på alle nivåer. Helt fra en visekorporal og oppover til firestjerners general. Rett nok er man ikke noen sjef av betydning før man faktisk kommanderer soldater, noe allerede en korporal kan gjøre som lagfører, ihvertfall var det sånn før i tiden, da jeg var mannekeng for den militære klesfabrikant her til lands. Helt sjef er du uansett ikke før du faktisk kan ha deg med dronningen. Det er nemlig Kongen som er vår øverste militære sjef, formelt sett.

 

Min karriere begynte da jeg var sersjant, tjue år gammel og fan til feier. Jeg innehadde grad tilsvarende korporal under befalsutdanningen, men korporal kan jo nesten alle bli, så det teller liksom ikke nok til å briefe noe med, i den grad det å være sjef egentlig er noe å briefe med. Det viktigste en nyutdannet sersjant da gjorde handlet om å brette bereten (et hodeplagg) på riktig måte. Hadde du slurvet her hadde du allerede tapt. Hvilken soldat ville vel respektere en sersjant med dårlig brett på bereten? Jeg skred til verket i fullt alvor og ble etterhvert veldig fornøyd med resultatet. Jeg kan legge til at på mitt kull på befalsskolen, ble en av mine medelever sparket, og måtte over til normal førstegangstjeneste uten stjerner eller vinkler å vise til. Om dette var på grunn av total mangel på evne til å passe sitt våpen som var ladd i tide og utide og hadde det med å smelle av skudd til feil tidspunkt og på feil sted, i tillegg til totalt manglende evne til å passe tiden og sitt personlige utstyr, eller om bereten var elendig brettet, vites ikke. Det er dog et faktum at bereten hans var under en hver kritikk, noe vi andre befalselever var samstemte om.

 

Nå skal det med en gang sies at ikke alle soldatene viste den samme respekt for bereten sjefen  hadde på hodet. Da var det godt å ha god stemme slik at man kunne brøle kommandoer med respektabelt lydnivå. Bruken av denne stemmen kombinert med den nevnte bereten ga meg selvsagt følelsen av å være kongen på haugen. På en måte var jeg jo også det, selv om det var en meget liten haug. Dessuten var det også en god følelse å tenke at man stod på en haug når man nå engang bare raget 170 cm over terrenget. Onde tunger hevder fortsatt at jeg er så liten at det halve kunne vært nok. Stemmen derimot var det aldri noe å utsette på. Den var og er kraftig, noe som nok også henger sammen med at jeg var veldig rask på 100 meter sprint, og deltok med hell på dette i militære mesterskap. Sammenhengen her er den at når man er stor i kjeften som gutt, må man av nødvendighet være rask å springe for og unngå juling. Jeg mener å huske at jeg løp ganske mye som liten gutt.

 

Det var imidlertid ikke bare enkelt å være kongen på haugen. Dette hang sammen med at jeg hadde å gjøre med soldater som var en del eldre enn meg og de så ikke nødvendigvis den respektinngytende krigersersjanten av Guds nåde, som jeg så i speilet hver morgen. Dette førte til mange episoder jeg i ettertid helst ikke vil huske, og i hvert fall ikke snakke om. Det var ikke alle kommandoer man kom med som tjente en stakkar til ære sett i etterpåklokskapens klare lys. Man lærer gjerne av sine nederlag og det var kanskje like greit at det ikke ble krig i 1988. Underveis fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med kremen av nord-norske bannskapsord. Det var nemlig stort sett nordlendinger og trøndere i troppen hvor jeg startet som nestkommanderende, jeg nevner ikke engang de få stakkars søringene som deltok som veggpryd. Steike ta hvor treige trøndere er sammenlignet med nordlendinger gitt. Det er mulig de kan banne, men de rakk aldri å åpne kjeften all den stund de led den vanskjebne å dele tropp med fiskere og bønder fra Senja, Narvik, Alta og deromkring. Den militære utdanningen ble satt på vent i møtet med virkeligheten og man lærte etterhvert at å lede handlet om noe mer enn og se tøff ut og være stor i kjeften. Eller var det kanskje her den virkelige utdanningen begynte?

 

Selv om jeg neppe noen gang har sett særlig tøff ut med mine nevnte 170 cm, var jeg absolutt stor i kjeften, noen ting endrer seg ikke engang med tiden. I militæret stiger man gjerne i gradene, vinkler blir til stjerner og da jeg ble troppssjef hadde jeg lært noe av det viktigste en befalingsmann måtte kunne. Virkeligheten, kombinert med utdanningen, hadde hatt den effekt at man faktisk ble mer bevisst på hva ledelse er, og det er noe ganske annet enn brautende kjeftbruk. Det fungerte dårlig rett og slett, og jeg er glad for at dagens militære ledere fungerer langt bedre enn hva vi gjorde da. Jeg tør til og med håpe jeg selv i så måte også fungerer bedre i dag enn da.

 

Vi hadde mange sjefer i min tid som militær sjef. Sjef grønn tape hadde selvsagt ansvaret for grønn tape, likeledes som sjef svart tape passet på forbruket av svart tape. Disse var gjerne avlagte kapteiner som aldri kom seg lengre i karrieren, og var nær pensjonsalder. De satt på et kontor uten at noen egentlig visste hva de gjorde bortsett fra dette med grønn og svart tape, som vi andre fleipet med. Jobben deres gikk, slik jeg opplevde det, grovt sett ut på at ingenting skulle endres. Absolutt ingenting! Ikke den allerpitterlitneste ting, basta! Og en liten dritt fra Håkvik skulle ihvertfall ikke komme med noen forslag til endringer. Det hadde nemlig fungert bra i femti år og var ment å fungere i minst femti år til. Gjett om det førte til visse gnissninger mellom disse og en selvsikker nordlending med, på det tidspunkt i hvert fall, dårlig utviklet selvinnsikt, tålmodighet og beherskelse, men svært godt utviklet kjeftament? Det ble, for meg, aldri til noe hjertelig samarbeide med disse anakronismene pussig nok. Fikk aldri spurt, men har ikke mottatt noen signaler på at de følte det noe annerledes. Sett i ettertid er det nok mulig at de har en annen virkelighetsbeskrivelse av den aktuelle situasjonen enn meg, ja når jeg tenker meg om er jeg nok temmelig sikker på at de vurderte det annerledes.

 

Men tilbake til troppssjefen, altså meg selv. Når man var troppssjef fantes det nemlig noe svært viktig man måtte beherske, kanskje det viktigste av alt innen militært lederskap. Det måtte man kunne til fingerspissene, i søvne og ellers når som helst på døgnet. Vi snakker om oppstillinger. I militæret var det nemlig slik at man til stadighet måtte kunne stille opp de soldater man til en hver tid innehadde kommando over, i stramt geledd. Dette for å kunne telle at de som skulle være der faktisk var der og ikke noen andre steder. Kan hende muligens også for å kunne dokumentere at man faktisk kunne telle. Det var også av den største viktighet at de som var der, var der på riktig måte. Dette betød at alle måtte stå på riktig måte, holde våpen på riktig måte, holde hodet på riktig måte, og så videre. Man lærte tidlig at det fantes militær måte eller feil måte. Det som ikke var militært, var feil måte. Den kritiske tenkning vi i dag utdanner ungdom til var ikke helt kommet på moten i forsvaret på 80-tallet. Alle rekker og linjer måtte være rettere enn rett. Skopuss og uniform måtte være absolutt i henhold til definert standard, ellers kunne det gå dårlig. Selv om det ikke var rare dunene som grodde på overleppa, måtte den være nybarbert glattere enn en barnerumpe. Man kan jo tenke seg hvordan det ville gått om man gikk til krig ubarbert og uten riktig press i buksa, eller med, Gud forby, feil brettet beret. Det skulle vel tatt seg ut..

 

Men altså. Dette med oppstilling var av største viktighet. Når min NK da hadde stilt troppen riktig opp og meldt av til meg, kunne jeg snu meg rundt på riktig militær måte 180 grader til venstre, og melde av til min kompanisjef, slik at han kunne snu seg rundt og melde av til sin sjef igjen. På en regimentsoppstilling på Steinkjersannan kom da etterhvert obersten, som jo var øverstkommanderende på stedet, og jeg fikk følge med ham da han gikk rundt og inspiserte troppen. Dette var, og er noe av det mest besynderlige mennesker kan bli utsatt for. Man går altså rundt og ser på soldatene, ser dem rett i øynene og de skal stirre deg rett i øynene tilbake. En etter en, i evigheter. Det er nemlig ganske mange soldater i et helt regiment. Dette skal også gjennomføres uten et ord, ja uten å fortrekke en mine. Kun obersten kunne komme med et kort «bra soldat!», eller «godt soldat!», ja kanskje endog et tydelig «utmerket soldat», hvis man var så nybarbert at tannkjøttet syntes gjennom huden.

 

Det er her kjernen i det å være militær sjef kommer til uttrykk, og man ser her hvor viktig og omfattende en befalingsmanns utdanning er. Det må regnes som den militære pedagogikks og den militære dannelsens ytterste bragd at man greier å utdanne mennesker til å evne og gå rundt, stille seg opp nese mot nese, og stirre andre mennesker hardt i øynene i timesvis uten å le seg fillete. Jeg innehadde ikke denne evnen i tilstrekkelig grad, og er i dag lærer.

 

Pensjonister og det kontantløse samfunn

 

 

Over tid har politikere diskutert et årlig oppdukkende problem, spesielt for pensjonister. Det dreier seg om selvangivelsen. Hvert år skal man fram med hva man har tjent og hvor mye man har betalt i skatt. For de fleste vanlige mennesker er dette ikke lengre noen utfordring. Systemet fungerer utmerket, ja tilnærmet prikkfritt. Om jeg vil eller ikke trekkes pengene automatisk fra min inntekt før de i det hele tatt har vært innom min konto. Hvor mye som trekkes, har jeg liten innvirkning på. Over tid har vi landet slik at trekket viser seg å være noenlunde likt det beløpet staten mener seg berettiget til å overta. Når jeg da skal levere min selvangivelse er det i prinsippet bare å sjekke beløpene, late som man forstår noe som helst av det og unnlate å gjøre noen ting. Jeg behøver med andre ord ikke engang å signere eller levere noe som helst, alt skjer automatisk. I slutten av juni får man da igjen 23 kroner, evt må betale 23 kroner eller deromkring. For det staten krever inn av vår lønning, blir vi ivaretatt når vi blir syke eller gamle.

 

Det viser seg at systemet har få feil også. De fleste av oss betaler det vi skal, selvsagt siden vi i liten grad kan annet. Har du masse penger er det en annen historie, men da må du faktisk gjøre noe med selvangivelsen også, gjerne leie en advokat som forstår noe av det uforståelige, men, la nå det ligge. Dette dreier seg om oss vanlige dødelige, vi som går på jobb hver dag, henter/leverer barna på organisert trening, tipper Lotto hver uke i håp om kunne få råd til å leie en adokat til å gjøre oss rikere. Altså den gemene hop. Vi betaler vår skatt med glede, de fleste av oss ihvertfall. Skattepengene sørger for at staten ivaretar oss når vi selv ikke kan. Igjen et system med få feil. Et velfungerende system, ikke bare på høyde med det beste i utlandet, men sannsynligvis bedre enn alle andre lands system.

 

Det er alltid noen som klager. Aldri er det godt nok. Ta bare fyren på Titanic som ba om litt ekstra is til drinken. Ble han fornøyd tror dere? Klaging og atter klaging. Denne gangen dreier det seg om pensjonistene, denne landeplagen av eldre mennesker som stort sett bruker tiden sin til å fortelle om hvor mye verre de hadde det da de var på vår alder, gjerne på telefon fra ferieboligen på Kanariøyene. Aldri er det godt nok og denne gangen gjelder det selvangivelsen. De vil ha den på papir. De vil ha et papir med tall de ikke forstår, som de kan skrive under på og sende pr post. Grunnen er at de ikke forstår den nye tiden med datamaskiner og slikt. Pensjonistklubber landet rundt diskuterer temaet flittig både på facebook og twitter ved hjelp av datamaskinen de ikke forstår noe av. Alle er enige. De skjønner ikke data og må få det på papir.

 

Selv har jeg ingen sterke følelser over temaet. Jeg er overlykkelig over å slippe å signere noe som helst jeg allikevel ikke forstår noe av. Jeg lener meg tilbake og lar det velfungerende systemet overta. Om systemet gjør at jeg sitter igjen med svarteper, lover jeg å komme tilbake med en blogg om det også. Så langt har systemet vært en lang suksesshistorie, men pensjonistene gir seg likevel ikke. Med støtte fra partier som trenger høyere oppslutning fordi de har lovt mer enn de kunne holde sist valg, er kampen i gang. Selv har jeg for lenge siden avslørt de beregnende gamlingene og hva de driver med.

 

Det dreier seg om langt mer enn selvangivelsen. Det er pensjonistenes skrekk for det kontantløse samfunn vi snakker om, intet mindre. Angsten for ikke lengre å ha noen mynter i lomma å skrangle med er stor. Det er ikke uventet blant pensjonister motstanden mot å fase ut mynter er størst. Hadde de fått viljen sin hadde vi fått tilbake både ti, fem og toøringen. Dette dreier seg ikke om manglende datakunnskap. Det er rein og skjær trollskap vi snakker om.

 

Når gamlingene er blitt offisielle gamlinger, altså når de har fått seg pensjonistkuvøse ( bobil) på Langstranda og feriehus i Spania, evt fast plass til vogna og forteltet på Boden Camping, blir det litt kjedelig. Det er liksom ikke lengre noe å gjøre, det er grenser for hvor lenge det er spennende å sitte og fingre med sixpencen. Siden prostataproblemene likevel driver dem tidlig opp om morgenen, må de jo finne på noe for å få tiden til å gå. Det de gjør er å gå på butikken. De går rundt og ser seg om og handler kanskje en pose kamferdrops her og der. Man trenger nemlig ikke lengre vise legitimasjon for å få kjøpe kamperdrops når man har blitt pensjonist. Hadde dette vært hverdagen, hadde det vært helt greit. Bare koselig å se gamle kolleger stoltre rundt på senteret med gåstolen sin. Men som med så mange andre ting finnes det en skjult agenda. Gamlingene har en plan, og vi er en del av den.

 

Det dreier seg om en landsomfattende konspirasjon, intet mindre. Jeg har snakket med min mor, men hun nekter å bekrefte det, et åpenbart bevis på at det er slik det er. De bruker tiden sin til å gjøre livet surt for oss andre. Hver morgen, særlig i helgene, går det en hel hær av gamlinger ut i butikkene og later som om de er interesserte i ting. Bare ved å gå rundt evner de å være i veien for en stakkar på vei til polet en fredag i lunsjen. Det er forsåvidt en menneskerett å gå rundt og være i veien, men det stopper ikke der.

 

Når den nevnte stakkaren nærmer seg kassen med det man nå engang har funnet nødvendig å kjøpe, kan du ta gift på at det står minst et gammelt skinn i køen foran deg. Vedkommende har allverdens tid, hilser på fyren i kassen og spør hvem som er faren hans og hvordan oldemoren har det, vel vitende om at hun ble begravd på åttitallet engang. Høflig som man er, må man ta til takke, smøre seg med tålmodighet og vente. Når gamlingen, med overlegg selvsagt, mister en krone, må man ned og krype for å finne den umistelige, verdifulle mynten, hvorpå vedkommende mynteier også skal avhøre også deg om din bakgrunn og om bestefaren din enda går på jakt. Du kan være temmelig sikker på at det vanker en liten historie om hvor festlig han og en av dine forfedre hadde det i de gode gamle dager også.

 

Så, når du fortvilet ser på klokka og konstaterer at lunsjen straks er over og at ting derfor må begynne å skje temmelig fort, er det at de setter inn et godt forberedt trekk. Nå tar de frem portemoneen (jeg kjenner gamlinger som sier det). Her skal det letes grundig og lenge. De finner frem 153 kroner i mynter, mister dem og må begynne på nytt. Når du endelig tror du skal rekke å betale og nå kontoret i tide, trumfer de den også. Da gir de portemoneen til fyren i kassa og sier -unge mann, kan du hjelpe meg å telle?

 

Når du da fortvilet må løpe på jobb, setter fra deg vinflasken og ser freddan med fruen ta en annen vending, mens du løper ut av polet med retning kontoret, er det en ting du rekker å se i vinduet du løper forbi på utsiden. Det er en triumferende gamling som finner frem mobilen og vippser over de 153 nevnte kroner. Etter dette skal ytterligere en stresset fyr stå og vente mens gamlingen nøye studerer kvitteringen og utveksler kommentarer rundt denne med den straks like stressede stakkaren i kassa. Senere på gamlehjemmet, eller i solstolen utenfor bobilen, skal vedkommende skryte uhemmet over dagens triks. De som har herjet mest med fortvilte lønnsmottakere får gjerne en gratisrunde på golfbanen i premie. Men bare vent. Snart er det jeg som ler best. Det er ikke så mange år igjen!