Fordommer faller

 

Da jeg vokste opp i Håkvik for mange år siden var verden forutsigbar og fin. Tryggheten favnet oss, ja du levde i fornemmelsen av at ingenting egentlig ville endre seg. Vi koste oss med våre fordommer. Vi lot ingenting rokke ved vår antipati mot det ukjente vi så sterkt foraktet. Svarte mennesker bodde i Afrika og var altfor late til å arbeide. Muhammedanere (det het det da) bodde langt vekk og drev på med sitt uten å forpeste vår hverdag. Vi var i liten grad plaget med romfolk i plenen og USA slikket enda sine sår etter et hendelig lite uhell borte i Vietnam. Utenom selgere av franske biler var vi ikke plaget nevneverdig med terrorister i hjembygda heller.

 

Det var selvfølgelig min yngre bror som ødela alt. Uten tanke for andre enn seg selv hoppet han ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en alternativ fil, omtrent som svenskene på -60-tallet. Slik påtvang han oss, sine nærmeste, å møte vår første homo. En skjellsettende opplevelse idet blod gjerne er tykkere enn vann. Der og da falt mine fordommer mot homofile selv om jeg på ingen måte unnlot å kjempe imot.

 

Nåja, tenkte jeg. Det var jo ikke så farlig. Jeg hadde da massevis av fordommer å kose meg med. Nå var jeg en av dem som faktisk trodde på det vi drev med på konfirmasjonsskolen, og når du har vokst opp i Håkvik på den tiden visste du godt at kvinnelige prester var en vederstyggelighet. Hva hadde ikke salig Paulus lært oss om kvinnens plass? Dette til min mors fortvilelse selvsagt, hun og Paulus var ikke helt på bølgelengde på den tiden. Etter hvert traff jeg noen kvinnelige prester, oppdaget at de ikke fløy på kosteskaft og dermed røyk den fordommen også. Dette var selvsagt til å bli bekymret av. Skulle jeg ikke få ha noen fordommer i fred? Vel, det roet seg ned og jeg forberedte meg på et livslangt forhold til de velsignede fordommer jeg hadde igjen. Det var nok å ta av.

 

Så skjedde det noe igjen. Jeg var på et seminar med en mor som fortalte om sin datter som viste seg å være transseksuell, en gutt i jentekropp og hvordan folks holdninger drev henne/ham til selvmordsforsøk i fortvilelsen over manglende aksept. Tøft for oss å høre på men ingenting mot den virkelighet slike opplever i møtet med oss og våre fordommer.

 

På`n igjen. Nå måtte jeg til å rydde i det rommet også. Mens jeg var i gang tok jeg en skikkelig rundvask. Min negative innstilling til franske biler dreier seg selvsagt ikke om fordommer, kun fakta, så der er jeg på trygg grunn. Etter denne rundvasken anser jeg meg nå for å være i hvert fall betydelig mindre fordomsfull enn jeg engang var. Ja, det er nesten som jeg er fristet til å erklære meg noenlunde fordomsfri.

Det er imidlertid en fordom jeg aldri i verden slipper taket i. Jeg er helt åpen på at jeg ikke kan fordra venstrehendte poliorammede spedalske kystnegersamesigøynere. Et folkeferd som ikke har gjort annet enn å lage problemer. De er kun ute etter å mele sin egen kake og planlegger et verdensomspennende poliosirkus, det er da noe alle vet.

 

Nå har jeg enda ikke møtt noen da…

 

Kongen og jeg

 

 

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær. Han er faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Kvinner hevder at menn har den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Som norsk offiser (reservist forøvrig), kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Tyrkia og franske biler

 

 

For noen år siden, mens verden enda virket, dro jeg på ferietur til det gamle osmanske rike. Dette avstedkom disse tankene:

 Sittende/liggende i Tyrkia (stryk det som ikke passer) under det gamle osmanske rikets hete sol gjør man seg noen tanker. Noen av tankene går til fornuften i det å sitte stille og tylle i seg øl, og fører til at man tar joggeskoene frem og løper en times tur. Det kan sies mye om å ta en løpetur i 40 grader. Det kan faktisk sies jævlig mye, men gitt temperaturpåkjenningen fraholder jeg meg fra det nå. 

 Det man ser på denne måten, løpende altså, er et usminket bilde av hvordan det står til i dagens Tyrkia. Jeg må her fremholde at, alderen til tross, er jeg fortsatt i stand til å tilbakelegge en anstendig distanse løpende, om enn i mer sedat tempo enn før. For jevnaldrende som føler seg kallet til å lage humor av dette kan vi diskutere det mens vi løper en tur sammen. 

 Nok om det. Jeg har jo lenge hatt mer enn et skjevt øye til franske biler. Når man ser seg om i dette store landet, forstår man at min antipati mot ubrukelige kjøretøy må analyseres i en langt større sammenheng enn jeg så langt har forstått. Studier i marken gir ofte et større perspektiv og jeg ser det hele klarere nå.

 I Norge har jeg trodd at vi har blitt overstrømmet av biler av tvilsom kvalitet av prismessige grunner. Dette er selvsagt feil. Det er ikke mulig å tjene penger, uansett priser i Norge, på biler med mindre de virker. Dette på grunn av norske garantilover. Altså må det være andre grunner til at bilene tvinges på de mindre kvalitetsbevisste blant oss. 

 Vi må tilbake til franskmennenes atomsprengninger på Mururoaatollene på nittitallet for å finne grunnen.  Norge protesterte kraftig på dette den gang (en gang var vi faktisk villige til å stå opp for noe). Dette gikk ikke upåaktet hen hos stolte franskmenn. De skulle ha seg frabedt at en lilleputtnasjon høyt mot nord skulle være uenige med dem. Derfor vedtok den franske regjering, over et par glass dårlig fransk rødvin, at Norge skulle straffes hardt. Dermed ble landet overstrømmet av disse merkelige kjøretøyene, som unntaksvis virker. 

 I lys av norske garantibestemmelser ble dette selvsagt en dyr affære. Saken er den at hver fransk bil i Norge er et blødende sår i den franske økonomi på linje med min private boikott av konjak etter prøvesprengningene, med tanke på å skape forvirring i den franske økonomi (Jeg venter en telefon fra den franske president med bønn om å kjøpe konjak istedenfor brandy av alle andre lands kvalitet for å berge Frankrikes økonomi). 

 Hva som virket best av min boikott, eller salg av franske biler er vanskelig å si noe sikkert om. Her er det min løpetur i Tyrkia kommer inn. De stakkars fattige tyrkiske bønder, som ikke har andre ønsker enn å leve i fred i tillegg til at det må gå til helvete med de forbannede grekerne, må betale prisen for vår motstand mot atomprøvesprengningene. 

 For å få tilgang til franske våpen de kan skremme grekerne med,  må de importere monstermengder av franske biler. De som må betale prisen er selvsagt bøndene. Du ser ikke en tyrkisk minister i fransk bil. Landet, i hvert fall det jeg løpende rekker over, drives fremover/bakover (stryk det som ikke passer) av biler med fransk opprinnelse. Det meste heter Renault og tilsvarer et fransk billigmerke, noe som sier sitt. 

 Da Renault for noen år siden bestemte seg for å satse på kvalitet, brukte de store midler for å lære sine ingeniører å stave ordet. Etterpå brukte de like store midler på å lære selgerne å uttale det. Dette bilmerket et det altså som kjører varer til og fra i Tyrkia. Med de begrensninger ytringsfriheten har i dette prøvede landet er det selvsagt vanskelig å protestere. Her kan franskmennene fritt finansiere underskuddet salget i Norge genererer. Alle kjører franske biler. Det er derfor Tyrkia virker så dårlig. Sannheten må skjules og dermed blir det begrensninger på ytringsfriheten. 

 Skal man få til et reelt demokrati i Tyrkia med ordentlig ytringsfrihet må man med andre ord starte med å fortelle sannheten om franske biler i Norge, samt gi de stakkars fattige bøndene i Tyrkia biler som virker. Og alt dette vet du nå på grunn av min treningstur i 40 grader i Alanya.

Sokker i sandalene og andre konspirasjoner

 

 

«Snu deg rundt og legg deg på magen en stund»! Kommandoen lyder fra solsengen på høyre side. Det er fruen som sørger for at jeg ivaretar det som er best for meg. Jeg er nemlig ikke i stand til det selv, mener hun. Man må være likt brun over det hele har jeg forstått. Hvorfor, har jeg ikke forstått, men jeg forstår nå engang ikke mitt eget beste. Det skulle vel tatt seg ut om man var brun foran og hvit bak, slikt går visstnok ikke an.

 Jeg greier ikke å se poenget med å bli brun på ryggen. Jeg er jo bare på den andre siden likevel.  Skulle det plage meg at jeg er hvit på ryggen, må jeg jo oppdage at jeg er det først, noe ingen mennesker selv kan se. Noen andre må altså påpeke det, de kunne heller holdt kjeft!

 Har dette noe med etnisk likeverd å gjøre? Drar vi til syden, evt bruker disse få, nydelige dagene her hjemme med over 20 grader for å bli brune over det hele, slik at vi kan solidarisere oss med folk med mørkere hudfarge? Bør da folk som er mørke i huden, ta daglige klorbad for å solidarisere seg med hvite? Er det ikke greiest at vi bare er det vi er? Store spørsmål, skumle spørsmål!

 Det er noe med å følge merkelige regler om hva man bør og ikke bør gjøre. Jeg har en venninne som er skrekkelig opptatt av at man ikke må ha sokker i sandalene. Dette er en vederstyggelighet må vite. Sokkene må av, om du så fryser tærne blå! Hva konsekvensen av å gjøre slikt er, fremstår som noe uklare for meg, bortsett fra andre grads forfrysning da, men igjen – jeg vet jo ikke mitt eget beste.

 Det er i det hele tatt mange merkverdige regler vi må følge, selv om de ikke på noen som helst måte kan forklares rasjonelt. Disse er som regel laget av damer og vi må følge dem. Spør man hvorfor, får man vite at det bare er slik, en ren hersketeknikk for å unngå plagsomme spørsmål. Vi som bruker sokker i sandalene blir utsatt for et voldsomt press om å slutte med det. Sannheten er at det er vi som er på sporet av noe, vi ser at Keiseren ikke har klær på og tør si det. Derfor skal vi tynes til vi holder kjeft. Vi skal tvinges inn i konformiteten!

 Hadde det ikke vært for skremselspropagandaen og presset, skulle jeg tatt opp flere av de evige spørsmålene man taust stiller seg. Hvorfor går jenter sammen på do? Hvorfor skjer onde ting hvis Gud er god? Hvorfor ser mennesker på Melodifestivalen? Hvorfor vinner ikke Wolves serien, og hvorfor kjøper folk fremdeles franske biler?

 I stedet for ruller jeg meg lydig over på magen, mens fruen smører på en sånn hvit antihukommelseskrem som endrer mitt DNA slik at jeg glemmer å tenke utenfor boksen.

Fair play og valgkamp

 

 

Det heter seg at du skal smile til alle du møter på din vei til toppen. Det er jo de samme du helst ønsker skal smile vennlig til deg når du en gang må tre ned fra maktens tinder. Vakre ord som er garantert en mengde likes om du legger dem ut på profilen din på sosiale media. Det kan nok absolutt være lurt å smile til de du møter på din vei oppover, men det er nok helst fordi de da er mindre forberedt på det kneet du serverer dem i pungen slik at du kan snu og karre deg til topps igjen. Kynismen rår.

 Det er i grunnen rart dette med fair play. Jeg hadde en gang med en søring på jakt, altså en sånn byfyr sønnafor moralsirkelen. Han hadde lyst til å se hvordan lokalbefolkningen jaktet. Han ville lære av de lokale, som han sa. På vei oppover lia, så jeg en rype som satt på en liten stein rett ved siden. Jeg heiv opp hagla, fyrte av, og kunne fornøyd kassere inn dagens første. Fyren ble først litt paff, så ga han klart uttrykk for at dette ikke var fair play. Sånn ville da aldri han jakte. Da jeg lurte på hvorfor, fikk jeg en forelesning om fair play og det gentlemannsaktige i å gi rypa en sjanse, altså la den fly og så skyte i flukten. Jeg forsøkte å forklare at jeg var på jakt, og tenkte å ha med meg mat hjem og spise den.

 Den gang, som nå, var jeg totalt uinteressert i å gi rypa en sjanse. Dessuten er det mye lettere å treffe en rype som sitter i ro enn en som flyr fort. Vi ble, som ventet, ikke enige, uten at det plaget meg nevneverdig.

 Men tilbake til dette med makten. Mange land, spesielt i Afrika, har ledere som ikke er spesielt opptatte av dette med fair play. Når de først har kommet seg til makten, har de en forunderlig evne til å bli på toppen. Her kommer ballesparkingen inn. Når motstanderen din vet at han får et kne i pungen om han utfordrer deg, lar han gjerne være. Det har sine fordeler å være diktator, man får gjerne noen til å holde motstanderen fast, slik at sparket treffer riktig godt. Dermed sitter man i fred og ro en stund til.

 Vår venn Vladimir, rett over grensen, vet dette. Han kan dette med ballespark og kommer nok til å styre skuta der i mange år til. Han fikk en strøken sekser på diktatorhøgskolen og kan sitt fag. Kompisen hans, Aleksandr i Hviterussland, er ikke noe dårligere. Selv er han stinn av daler og tåler fint noen sanksjoner. De som forsøker å utfordre ham, bør ha en solid susp på.

 I vår egen politiske andedam er det bare marginalt annerledes. En helseminister med ambisjoner gir gjerne Erna et lyskespark (i hennes mangel av baller altså), ved å nekte å ta i mot den vaksinen hun vil gi. Slikt liker folk flest. Han fikk da også følge av en haug med andre stortingsrepresentanter på vei opp. Nå skal det sies at det krever litt baller å forsøke et ballespark på de som er sterkere enn deg. Mulig Høie vil angre. Lettere er det å sparke ballene på noen som ikke kan sparke igjen.

 Uten sammenligning med diktaturer forøvrig, er det slik at det stunder mot valg igjen. Vi ser det best på mengden ballespark. «Hvis du vil ha en trofast venn, skaff deg en hund», lyder politikkens første lov. Det er underholdende å studere hvordan politikere søker å ramme hverandre med drittpakker og baksnakk, men ikke særlig givende.

 Jeg våger meg å komme med et politisk råd. Stem på det parti som bruker tiden på å fortelle hva de vil gjøre. Ikke stem på de som forteller hva de mener andre gjør. Stem det du vil, ikke det andre vil du skal stemme. Men fram for alt er det viktig at du stemmer!

 

Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Til nød tar man en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren. 

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?? Det hender jeg setter skapet på plass overfor fruen. Da får jeg gjerne beskjed om å flytte det litt mer mot høyre. Jeg har rettet pekefingeren mot henne og vært tydelig også. Siden denne fingeren ikke lot seg rekonstruere selv etter omfattende kirurgi, fant jeg det best å adlyde.

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso med fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene. I høytaleren bak ham høres noe som minner svakt om musikk om man legger godviljen til. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er jo fullstendig altetende hva musikk angår. Hører jo på både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet. 

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er.  Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

Fremmedkulturelle

 

 

Det er valgkamp på gang og de ulike partiene kjemper om å vinne frem med saker de tror gir flest stemmer. Selv har jeg merket meg at noen har dratt frem innvandrersaken, en gammel kjenning som virker å være en sikker vinner der andre ting svikter. Nå har det vært lite innvandrere det siste året, av pandemiske grunner, men saken dras nå likevel frem igjen. Man må ikke være rasist om man er motstander av innvandring selvsagt, og jeg har her tenkt å forsøke å se litt på de fremmede, som kommer til oss, med mer realistiske enn idealistiske øyne, gitt de utfordringene språk og kulturforskjeller kan gi.

 Vi ser dem rundt oss i det daglige. Noen av dem skiller seg ut og er lette å kjenne igjen, andre ser nesten helt ut som oss selv. På avstand kan man faktisk tro at de er helt som oss selv også. De henger kanskje rundt på kjøpesentrene, der vi selv strener travelt forbi. De står kanskje der og røyker hasj eller noe. Selv er jeg aldri trygg på dem. Hvem vet ha de kan finne på?

 Vi vet jo at de kommer fra helt andre kår enn oss selv. Der de kommer fra er  fremtidsutsiktene ikke særlig lystelige. Vi vet ikke noe særlig om skolegangen deres. Kan de i det hele tatt lese og skrive? Mange mener de er rene lykkejegere som bare kommer hit for å utnytte våre rause velferdsgoder. Noen mener det er galt at de skal bæres inn i samfunnet vårt på gullstol. Vi bør kanskje rett og slett stille langt hardere krav til dem enn som så?

 Nå registrerer jeg at selv gode venner av meg, viser tendenser til å ha fordommer mot dem. Jeg har nok tenkt at de kan ha et poeng. Kanskje er det på tide å ta denne diskusjonen? Vi er kanskje for naive? Det er jo lett å forstå at man kan oppleve det som skremmende når to-tre stykker av disse kommer mot deg på gata en sen kveld. Hvem vet egentlig hva de har i sinne? De kommer tross alt fra en kultur fjernt ifra de verdier vi holder høyt her hjemme.

 Språket er en annen utfordring, og kommunikasjon er ikke alltid like enkelt. Selv om de prater sakte og forsøker å gjøre seg forstått, er det vanskelig å forstå hva de sier. Jeg tenker også at mange av dem ikke tar særlig ansvar for å integrere seg i vårt samfunn heller. Jeg vet selv at mange av dem bor på hybler, sikkert betalt av NAV. Noen av dem får til og med dekket skolegang uten at jeg synes de viser den rette takknemlighet for det. Det kan nesten virke som om de forventer at de skal få alt dette bare lagt opp i hendene, at det er en selvfølge på en måte.

 Noen av dem har til og med sertifikat og vi ser jo at trafikkulturen er noe for seg. Mange av dem er direkte farlige i trafikken. De har gjerne aldri kjørt i en rundkjøring for eksempel. De har vel aldri hørt om slikt før de kom hit og utsetter andre for fare. Må det en alvorlig ulykke til før vi forstår alvoret?

 De avler unger i fleng og det er ikke til å komme fra at mange benytter seg av kontantstøtten slik at de selv slipper å jobbe med dertil enda dårligere integrering. Det er ikke til å komme fra at det skaper utfordringer for et fungerende velferdssamfunn når man mottar så mange trengende. Det er ingen tvil om at de kulturelle og språkmessige forskjellene bidrar å vanskeliggjøre integreringen. Det er heller ikke feil å si at mange av dem nekter å ta til seg språket vårt.

 En annen sak er det når våre unge jenter opplever at de flokker seg rundt dem om kveldene. Det er ikke rart om slikt oppleves skremmende både for jentene og oss foresatte. Om mine døtre skulle komme hjem med en slik en er det jo ikke rart om man er skeptisk.

 Likevel har vi et ansvar. Vi kan ikke bare unnlate å ta imot dem. De trenger hjelp og støtte og vårt samfunn har ressursene som skal til. Dessuten er det en solidarisk plikt å hjelpe de som ikke har de samme forutsetningene som oss. Vi må legge til rette boligmessig for å unngå gettoisering. Alternativet er forslumming ingen er tjent med.

 Kanskje bør vi være mer bevisste å ikke la våre fordommer ødelegge for god integrering. Selv i det samfunnet de kommer fra må det da finnes positive ting. Om vi ser stort på det vil vi sikkert kunne se at deres kultur også vil kunne være en berikelse for oss. Javisst har de en sær og, for oss fremmed, kultur, men det må da finnes noe godt i den også.

 Jeg vil, på bakgrunn av dette, oppfordre alle gode borgere av kommunen til å være åpne, fordomsfrie og støttende når Harstadværinger søker hit til byen. Med god integrering og positiv innstilling, skal dere se at de kanskje får seg jobb og betaler skatt som alle andre. Så får vi heller leve med en noe spesiell dialekt den første generasjonen.