Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Man tar gjerne en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et tydelig krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren.

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso. Alfonso har fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene, er kort sagt helt up to date, og selvsagt svensk. I høytaleren bak ham høres en dårlig parodi på musikk. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er fullstendig altetende hva musikk angår. Hører på begge deler, både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet.

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er. Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

50-åringer i skinny jeans

 

«Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff"!  Det er snart fire år siden, men jeg husker ennå ordene som gjallet mot meg. Først skjønte jeg ikke hvem de var rettet mot. Det viste seg at det var jeg som var synderen, selv om jeg ikke helt forstod hva slags alvorlig synd jeg hadde begått. Akkurat den manglende forståelsen for alvorlig begåtte synder er ikke vanskelig å forklare. Når du deler hjem med en frue, og to tenåringsdøtre, vet du at du tar feil uansett. Om det viser seg at du drister deg til å påpeke at noen av damene tar feil er det ille. Katastrofen inntreffer alltid i det øyeblikk du viser til at faktum ubestridelig viser at en av damene, eller Gud forby, alle 3 har tatt feil, og du er dum nok til å begrunne dette. Da går det garantert rett til helvete. Erfaringen har med andre ord lært meg å svelge ethvert nederlag ned sammen med de rester av stolthet jeg enda måtte ha igjen.

Jeg forstod altså at hva det nå enn var, hadde jeg gjort en eller gjerne flere feil. Nå er det også slik at det ikke er så viktig hva slags feil du ber om tilgivelse for, bare du erkjenner feilen du ikke engang kjenner til. Derfor beklaget jeg selvsagt så godt jeg kunne, og regnet med å kunne gå videre med sedvanlig ydmykt bøyd nakke. Livet som ektemann kan være riktig givende, om man har forstått dette med bøyd nakke. Jeg har hørt om menn som, etter å ha fått ugjendrivelig bevis for at de har hatt rett, har hevet sitt hode i møtet med fruen. Jeg har enda ikke hørt om noen som har fortsatt å være gift etter dette.

Etter snart 30 år med samme kone, må det kunne sies at man har blitt erfaren, både fruen og jeg altså. Derfor vet jeg mye om dette med hevet hode, eller snarere hvor viktig det er å unngå nettopp dette. Her må jeg legge til at disse tingene på ingen som helst måte dreier seg om meg. For min del er det slik at jeg slett ikke har en frue, eller døtre, som ikke kan erkjenne feil, tvert imot. De kan ta feil, erkjenne dette, og gå videre uten at jeg får lide for det. Fruen og døtrene har vært meget tydelig på at det er slik det er. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det nok er lurt at jeg er 100% enig i dette.

Noen vil nok kunne hevde at vi som menn har få rettigheter i hjemmet. Ja, noen går så langt at de påstår vi ikke har noe vi skulle ha sagt i det hele tatt. Dette går jeg selvsagt i rette med. Selv har jeg ved flere anledninger stått på mitt. Det er ikke lenge siden jeg på en svært tydelig måte, satte skapet på plass overfor fruen. Hun så på meg et lite øyeblikk, før hun påpekte at det enda skulle flyttes litt til venstre for ikke å dekke gardinene. Her om dagen rettet jeg dessuten pekefingeren bestemt mot henne og var meget tydelig, så kom ikke der! Legene har sagt at de håper å kunne å få rekonstruert fingeren sånn noenlunde. Kjeven skal visstnok også kunne fikses med noen skruer her og der, men ringingen i ørene må jeg nok leve med. Jeg mener nå at jeg hvert fall ikke er under hælen på fruen. Jeg kan selv bestemme i min hverdag (dere behøver forresten ikke snakke så høyt om at jeg hevder dette).

Men tilbake til dette med min yngste datters uttalelse, som et øyeblikk fikk meg ut av min sedvanlige likevekt. Ja, dette med vekt er jeg i grunnen litt stolt av. Jeg veier faktisk nesten det samme nå i en alder av snart 54 som jeg gjorde som 25-åring. De siste 10 årene har faktisk vekta vært noenlunde stabil. Brystkassen har rett nok seget en smule ned. Jeg har slett ikke fått mage, bare litt lav brystkasse. Man kan jo kjenne på det at man ikke lengre kan bende ned et gjenstridig morrabrød, som man gjorde før i tiden. Kreftene i armene er altså ikke helt som før. Jeg er vel i grunnen ikke i den samme formen, som jeg en gang var, men det har jeg vel heller aldri vært. Men likevekt, det har jeg. Nesten på grammet!

Siden de 3 damene i huset altså så tydelig vet at jeg er herre i mitt hus, fikk jeg for en tid siden beskjed om at jeg trengte nye bukser. Nå har det i alle år vært fruen som har kjøpt slikt til meg. Selv har jeg ikke vært særlig interessert i klær, bare de henger sånn noenlunde på og er relativt rene. Joda, jeg vet at underbukser ikke skal snus på mer enn fire ganger før de må vaskes. Sokker som står av seg selv, bør vaskes i hvert fall i løpet av samme uke. Renslighet er en dyd!

Fruen bestemte altså at jeg hadde bestemt meg for å kjøpe bukser selv, hvor vanskelig kan det egentlig være? Vel inne i klesbutikken (fruen hadde gitt meg "råd" om hvilken butikk det skulle være, jeg lytter alltid til gode "råd"), stod en ung dame og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg ba henne finne frem 3 bukser av størrelsen beskrevet på den medbragte lapp. Hun var relativt kjapp i så måte, og leverte 3 bukser, hvorpå hun spurte om hun kunne ta meg med til et omkledningsrom. Jeg takket nei til denne fordekte invitten. Jeg er jo en gift mann, selv om jeg kjøper moteriktige klær. Det skulle vel tatt seg ut å hive seg om med unge damer på et omkledningsrom. Hun bedyret at det dreide seg om mitt behov for å prøve klærne. Dette var selvsagt totalt unødvendig, jeg hadde ikke noe behov for å prøve noe som helst. Jeg hadde jo medbragt lapp med rett størrelse og alt. Prøving var med andre ord bortkastet tid. Jeg betalte buksene og gikk. Hun så litt rart på meg følte jeg da jeg forlot, uten at jeg kan forstå hvorfor. Her fikk hun en kunde som bruker minimalt med tid, og betaler uten dikkedarier. Damer er rare sånn.

Vel hjemme kommer altså dette utbruddet fra min yngste datter. Damer har jo som kjent meninger om det meste, både det de vet noe om, og særlig det de ikke vet noe om. I tråd med disse meningene ble jeg da pålagt å iføre meg de omtalte buksene. Jeg hadde jo en ren bukse på meg og følte slett ikke for noe klesbytte, men det var dette med rett til egne meninger da. Jeg måtte altså stille som mannekeng. Å prøve klær er skikkelig teit, for å bruke min yngste datters egne ord, skikkelig teit altså! Likevel måtte jeg til pers.

De to første buksene ble raskt godkjent. Det var da den siste kom på mine velskapte ben at ordene falt:"Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff". Jeg falt ut et øyeblikk. Jeg forstod av strammingen over lårene at skinny jeans betydde at de faktisk var nettopp skinny. Pungen satt som i en skrustikke,  blodårene dannet slangemøstre nedover låret og det var komplett umulig å bøye knærne. Nå vet jeg hva sånne hold in tights er. Ingen av husets 3 kleseksperter (les damer) godkjente buksen, altså den siste. Nevnte jeg latteren? Det er fælt å bli ledd av i nye klær, dette kan man spørre selveste keiseren om. Det verste var likevel min yngste datters ord. De traff en nerve. Jeg er altså ikke lengre ansett som verdig å gå i klær som er på moten. Skinny jeans er jo det siste store nå om dagen, men altså ikke for folk på min alder.

Slike klær er for de yngre, de attraktive. Jeg er ikke lengre blant dem. Dette har jeg i grunn vennet meg til og greier å leve relativt godt med, noe annet er verre. Døtre på 15 skal slett ikke vite hva "turnoff" betyr. Da vil de jo uvergelig også vite hva det motsatte betyr, altså at en yngre mann kan være "turnon" i skinny jeans. Jeg vil slett ikke vite at min yngste datter vet noe som helst om dette!

O jul med din glede

 

 

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn.

 Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel der ute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)?

 I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang!

Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? Ha en jævlig god jul!

Kroppspenetrering

 Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på enten gjennom huden eller mer naturlige åpninger i kroppen med tanke på undersøkelse evt inngrep invortes. Gastroskopi og coloskopi er to måter å se gjennom systemet med en bøyelig slange med kamera fra henholdsvis øversiden (via spiserøret) eller fra undersiden (altså rævhollet). Om en skal gjennomføre begge samme dag bør en be om at en først undersøkes fra øversiden sånn at en ikke... ja du forstår. Vel. Ved coloskopi føres en 4 tommers slange ( det kjennes sånn ut) opp gjennom den åpningen hvor det for de flestes vedkommende står en plakat merket "EXIT ONLY"! Totalt uten hensynstagen til denne plakaten kjører da legen denne slangen opp i systemet for å gjøre greien sin. Om disse legene kan det forøvrig nevnes at de velges tidlig ut for videre studier. I et hemmelig direktiv som ligger inne i stillingsinstruksen til førskolelærere står det at de skal merke seg de barna i barnehagen som alltid står tvekrøket av latter når andre slår seg og gråter. Er mangelen på empati stor nok kvalifiserer dette til opptaksprøve til enten diktatorhøgskolen eller for de aller verste til utdanning innen kroppspenetrering, altså som coloskopilege. Det sies at Hitlers mor fikk velge podens utdanning mellom coloskopistudier i Niedersachsenhaussen Uberkrankenhochshule eller Die Diktatorhochschule i Munchen. Hun valgte det siste for ikke å ødelegge ettermælet hans fullstendig. Smertene denne penetreringen påfører en stakkar må nevnes. For å rette ut tarmen blåses det luft inn slik at legen får kjørt inn greia. Vi snakker her luftsmerter fra helvete. For damer, vær vennlig å ikke begynn med fødsler og slikt. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en, av naturen designet, åpning hvor det er meningen at barn skal komme ut. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikket det er kommet ut den riktige åpningen stappes inn i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft trykkes opp igjen i en helt annen kanal. Slike smerter! Når du da ser legen komme med slangen og ber deg om å slappe av bare vet du hvordan Jesus følte det da han vandret med korset på vei til avslutningen. Mange har snakket om hvor ydmykende en slik undersøkelse er. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil og kanskje tom lagt i narkose uten anelse om hva de egentlig foretar seg mens du sover. Av anstendighetshensyn skal jeg ikke spekulere videre på dette men for min del var den mest ydmykende delen da jeg kom til meg selv klam i hakket men UTEN den obligatoriske 50lappen i sprekken. Jeg følte meg så brukt.....

Idealtid og ekte Narvikgutter

 

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles frem på netthinna.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner, lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som vi jo var.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen» når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10 kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

 

Hva med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål. Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.

 Bare en tanke. Kjør debatt.

 

Støvsuging og prostitusjon

 

 

Det følgende er uttrykk for forfatterens egne tanker/ideer/forstyrrelser og må på ingen som helst måte ses i sammenheng med den anstendighet samfunnet forventer av en middelaldrende mann med høyere utdannelse og særegen humor. Bær over med meg og les med aktsomhet dersom du lider av lettkrenkethet, helst sammen med en voksen med sær humoristisk sans.

 

«Sitting on top of a goldmine», synger Colbie Caillat med vakker stemme. Jeg satt i bilen da radioen serverte sangen med stor dybde i teksten. Dette vil jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid referere til en samtale jeg hadde med min godt voksne sønn her om dagen.  «Si unnskyld», sa jeg til ham, uten at han på noen som helst måte hadde gjort noe han fortjente korreks for. Han så på meg og skjønte fint lite. «Si unnskyld», fortsatte jeg, hvorpå han undret på hva han hadde gjort for noe galt. Dette pågikk frem og tilbake helt til han bare slengte ut et «unnskyld» for å få fred.

For alle innvidde fremgår det at min sønn nå er klar for ekteskapet, om slikt skulle komme på tale. Eksamen for enhver ektemann er bestått den dagen han kan komme med en  tilsynelatende ektefølt unnskyldning for en handling han ikke aner hva er, og langt mindre har noen som helst tilknytning til.

Livet som ektemann har åpenbart sine lyse sider, men også helt klart perioder med stor uvisshet om hva kvelden vil bringe uten at vi har noen slags påvirkningsmulighet. Jobben består da i å gjøre gode miner til slett spill ved å beklage, love bot og bedring og så begynne å støvsuge. Dette med å støvsuge behøver slett ikke ha noe som helst å gjøre med hverken det ene eller det andre, men det fungerer som et viktig signal om at du har tatt kritikken av dine handlinger/manglende handlinger/manglende forståelse/hva som helst på alvor og begynt å gjøre de påkrevde rituelle knebøy for og oppnå tilgivelse for noe du ikke har gjort og er fullstendig uskyldig i.

Menns og kvinners virkelighetsoppfatning er skremmende forskjellig. Det er forunderlig at vi har evnen til å produsere barn sammen og samtidig mangler evnen til å forstå hverandre på følelsesmessige plan totalt. Jeg tolker dette som et utslag av Vårherres merkelige sans for humor.

Om nå fruen roper at jeg må komme og gjøre et eller annet, kan det jo hende jeg er opptatt med noe, noe som krever min fulle oppmerksomhet og som jeg må rette hele mitt intellekt mot for å få bragt frem til en lykkelig konklusjon. Da ber jeg (fånyttes) om forståelse for dette og mener det er riktig at jeg kommer når jeg er ferdig med mine viktige gjøremål. Man kan jo ikke slippe alt man har i hendene heller. Når hun da kommer og oppdager at jeg koker tevann, blir det fort bråk, som om vannet koker av seg selv? Kvinner er rare sånn.

De har det med å klage på vår, etter deres oppfatning, manglende evne til å gjøre flere ting samtidig. Det kalles multitasking på fint. Selv mener de at de fint kan gjøre all verdens ting samtidig. De snakker gjerne om påkledning av unger, smøre matpakke, rydde på kjøkkenet, skrive handleliste og så videre, alt til samme tid, gjerne mens de er 9 måneder på vei og venter nedkomst når som helst. De ser aldri at vi samtidig sliter oss i stykker av å forsøke og følge med på nyhetene mens vi drikker morrakaffen og mottar kjeft samtidig. Var det noen som nevnte multitasking? Selv har jeg ved flere anledninger demonstrert min evne til multitasking ved å ta badstu, drikke øl, rape, lese VG og fjerte samtidig, slå den damer!

Menn er skrudd sammen slik at vi kan skille mellom snørr og bart, en evne kvinner tilsynelatende ikke innehar. Ta bare dette med sex. Her støtter jeg meg til litteraturen, som så ofte før. Menn kan når som helst avslutte en krangel ved å hoppe til køys. Slik kan sex avslutte krangelen og vi kan lykkelig gå videre, som om krangelen aldri fant sted. Det kalles makeup-sex og må ikke misforstås dithen at du trenger å sminke deg. Kvinner derimot….. Forskning viser at kvinners seksualitet, i motsetning til menns, er knyttet sammen med sinnsstemninger. Før man kan ha sex må man altså være i riktig sinnsstemning. Dette med kvinners evne til multitasking stilles slik i et underlig lys idet vi vet at de ikke kan gjøre noe så enkelt som å ha sex og vondt i hodet samtidig.

Om mannen rydder i huset, støvsuger og lager middag blir gjerne fruen i bedre sinnsstemning. Verden rundt kvinner må altså være i orden før de får lyst til å ha sex, sier sexologer. Om mannen sørger for at verden ser ut til å være i orden, får han gjerne en form for «belønning» i form av sex, og vipps er alle fornøyde. Boken jeg leste dette i, er forøvrig skrevet av en kvinnelig sexolog.

Den logiske slutningen vi kan trekke av dette er at menn må levere noe, en handling, støvsuging, noe som kan ses som en betaling, før han mottar belønning/vare i form av sex. Jeg overlater til leseren selv å konkludere med hva vi kaller en slik praksis, men kan legge til at det finnes lovhjemler mot slik virksomhet.

I lys av dette kan sikkert den oppmerksomme leser analysere seg frem til hvilke tanker som surret rundt i hodet mitt da jeg, kjørende i bilen, hørte «Sitting on top of a goldmine» tone ut av høytalerne. Colbie Caillat har sannelig dybde i sine tekster.

 

Vold løser ingen problemer

 

Jeg snakker ofte og gjerne om badstuas fortreffelighet. Badstuas rensende evne, ikke bare på legemet, men også selve sjelen er like kjent som den er legendarisk. Det burde vært et folkekrav å få badstue på blå resept. Jeg er sikker på at dersom flere hadde tatt jevnlig badstu, ville verden vært et langt fredeligere sted enn hva tilfellet er i dag.

 Som man sitter der, omgitt av den lune, fuktige, livgivende varmen, kjenner en at man er i fred med verden. Man blir rett og slett snillere. Jeg vil nok ikke gå så langt at jeg tilgir naboen hans gneldrende fillebikkje av en elghund, som gauler i fri dressur døgnet på tamp, men nesten, i hvert fall når det er veldig godt og varmt og jeg nyter en kald øl i tillegg i badstua.

 Når man ser på det er det slik at tanken om vold blir fjernere. Våre finske naboer benyttet badstua i møte med sovjetiske diplomater som stadig presset på. De samme pågående diplomatene ble snille som lam etter en god runde i saunaen, og finnene skaffet seg slik nok en galgenfrist. Badstue i diplomatiet er undervurdert.

 Jeg har grublet litt på dette den siste tiden hvor Talibangutta har relansert sin ide om et islamsk Utopia i Afghanistan. Skjeggete gutter med ultrakonservative religiøse ideer og tunge våpen er sjelden noen god kombinasjon. Ofte har jeg tenkt at jeg, som pedagog, skulle tilby en diplomatisk badstuleir på hytta i Håkvik. Osloavtalen kom jo i stand på samme måte, og medførte, rett nok midlertidig, en slags fred og forståelse i forbindelse med den urgamle bygdekrangelen i Midt-Østen. Nå er nok skjeggisene i Taliban enda mindre forståelsesfulle og tilgivende enn de fleste andre, men se ikke bort fra at en runde i badstua får dem inn på rett spor.

 Her om dagen fikk jeg enda en god grunn til å anse badstua som en sone hvor ikkevold fremmer seg selv. Som man sitter der og nyter en kald øl eller to, mens man kjenner man blir mer og mer i fred med seg selv, er det ikke til å komme fra at ølinntaket fører til at trykket på tanken koker i takt med vanntanken på badstueovnen. Da må man ut og gjøre noe med saken.

 Varmen, kombinert med øl gjør at freden har senket seg i så vidt stor grad at man ikke har guarden oppe som før. Man er jo i fred med alle i badstua. Når utstyret er vel fremme og lensingen startet, er det noe med våre medskapninger som skjer. Myggen kjenner jo lukta av oss på lang lei og søker straks å meske seg på vårt legeme. Nå er også verden slik innrettet at myggen gjerne søker seg til steder på kroppen hvor huden er tynnest, for lettere å kunne komme inn til blodbanken. Det stedet med tynnest hud befinner seg i sentrum av kroppen, og er eksponert, naken som man jo er, for det omgivelsene har å by på, altså mygg.

 Det er først når man oppdager at en mygg har satt seg på stoltheten at man forstår at vold ikke løser noen problemer. Ethvert forsiktig knips kan her føre til uutholdelige smerter. Man skjønner fort at man bør fare frem med lempe og ikke la situasjonen eskalere. Dette skal være pensum i badstuleiren for Talibangutta. Ved ledige stunder vil vi også tilby helgekurs i sinnemestring for middelaldrende menn med manglende tastaturhemninger, som hater elbiler, Greta Thunberg, coronavaksine, jævlene i kommunestyret, homofile og fandens oldemor. Senere vil vi tilby videregående kurs for de samme sinte middelaldrende menn og Taliban sammen. Eksamen er bestått når de nakne omfavner hverandre og lover å være venner.