Gamle ord og uttrykk

 

Gamle ord og uttrykk

 

"Spis opp maten din! Tenk på alle de fattige små negerungene i Afrika". Jeg kan enda huske salig bestemors velmente ord. Dette var fra tiden før neger ble et krenkende skjellsord. Det viste til den tids oppfatning av hudfargen til det som da ble sett på som den negroide rase, et begrep de fleste tenkende mennesker, takk og lov, har forlatt i dag. Bestemor hadde ikke noe negativt syn på mennesker som var fra Afrika, hverken svarte eller hvite. I hennes tid var det slett ikke uvanlig med hungersnød i ulike land i Afrika, noe som for så vidt også tidvis er dagens situasjon. Hennes moralisme hang rett og slett sammen med et ektefølt engasjement for mennesker som ikke hadde det så godt som oss, paret med ønsket om å oppdra oss til, forhåpentligvis, gagnlige borgere av Riket, som det så fint heter. I ettertid har jeg gjort det til en vane å få i meg selv den siste sauserest når jeg spiser biff. Alt for Afrika!

Det fantes en mengde ting vi barn fikk høre av begreper, eller ord og uttrykk om ting man burde gjøre, mange av dem forøvrig glemt i dag. Vi ble også advart mot mange ting vi for alt i verden ikke måtte gjøre. Oversatt var jo dette en direkte oppfordring til selvsagt å gjøre nettopp det. Opp med hånden alle som faktisk hørte på foreldrene og dermed unnlot å sleike på det frosne metallet på lekestativet. Forestillingen om at barn ville putte erter i ørene når de ble alene er ikke hentet fra lufta. Ta det fra en som har fått fjernet mye rart fra både svelg, nese og ører på sykehuset i barndommen, tross ulike advarsler (les oppfordringer) fra foreldre. Minner du barn på at de må oppføre seg ordentlig og ikke putte erter i ørene når du drar bort, kan du være temmelig sikker på at noe av det første barn da gjør, er å lete etter erter. Selv har jeg minnet mine egne barn om å huske og putte erter i ørene, da slipper jeg den bekymringen. Ungene gjør jo aldri det du ber dem om uansett.

Bestefar advarte ofte mot å sette seg på steiner om våren. Dette skulle visstnok avstedkomme det som ble kalt "Telladuinst", og betydde vel i grunnen rett og slett at man ble kald i ræva og risikerte forkjølelse og det som verre var. "Jordduinst" var et annet fenomen jeg er mer usikker på betydningen av. Jeg ser ikke bort fra at dette rett og slett var noe man sa for å unngå den utslitte buksebak dette naturlig nok medførte. Det hendte man fikk nye klær. Da med en advarsel mot bruk, idet de var ment å skulle vare. Takke fan for at de varte når man ikke fikk bruke dem. Så ble det heller arvet fra større barn. Litt flaut selvsagt med jenteklær, det het jo ikke hen i de dager. Det var i det hele tatt veldig mange ting man skulle passe seg for å gjøre og mange andre ting man absolutt måtte gjøre. Alle disse tingene ble gjentatt med autoritet av voksne, som burde visst bedre enn å fare med slike skrøner.

Jeg er temmelig overbevist om at det i liten grad skjer den minste endring i livet til sultne barn i Afrika, om jeg ikke spiser opp maten min. Like forbannet er nettopp det noe, ikke bare jeg, men hele min generasjon, og generasjoner før og etter, har lært oss. Vi skal nemlig spise opp maten vår. Det anses som høflig i vår kultur. Hvorfor da dette tullet med barna i Afrika? I Etiopia, et av 54 afrikanske land, er det forresten slik at om du spiser opp maten din, fylles tallerkenen på nytt, da dette betyr at du ønsker mer mat (har dette fra en etiopisk kjenning). Denne skikken indikerer at ikke alle afrikanske barn sulter, og takk for det.

Som liten gutt, så jeg stadig med bekymring på det faktum at jeg var i ferd med å "vokse nedover, som kurompa". Dette var et faktum, fordi bestemor sa det og man lyttet til bestemor. Hun var svært bekymret for at jeg ikke spiste nok sildegrynssuppe, en mye brukt torturmetode brukt av bestemødre mot barnebarn på den tiden, noe som førte til at jeg stadig identifiserte meg med halene til kyrne som beitet over alt rundt i bygda på den tiden. Selv om jeg aldri vil ruve spesielt høyt i terrenget med mine 170 cm, er jeg temmelig sikker på at det ikke skyldes mangel på sildegrynssuppe. Det smakte forøvrig like ille som det høres ut som, kanskje verre.

Det er heller ikke slik at du ødelegger øynene om du leser i dårlig lys. Du risikerer muligens å bli sliten av det, men øynene ser like godt dagen etter. Det er også garantert ufarlig å spise snø, hvis man tenker på faren for å få mark i magen, som vi ble indoktrinert med. Vi ble ganske enkelt lurt av våre foreldre og besteforeldre. Hvorfor kunne de ikke heller gitt oss gode råd knyttet til ting som var reelle? Det er utrolig mye jeg heller skulle ha fått gnidd inn som sannhet i barneårene, slik at jeg kunne sluppet unna alle de ydmykelsene og blemmene jeg har utsatt meg selv for opp gjennom årene. I stedet måtte man altså ta med seg verdiløse råd, og heller drite seg ut for å finne ut hva som var innafor eller ikke. Jeg har funnet ut at jeg heller skal gi mine barn gode råd basert på erfaring slik at de slipper å finne dette ut selv. I ettertid vil jeg imidlertid ikke unnlate å påpeke en naturlig følge av å prate åpent om alt med sine døtre. Plutselig kommer de hjem i tenårene og forteller like åpent om ting en far helst ikke vil høre om hva døtre kan tenkes å gjøre og faktisk gjør når de møter gutter. Slikt har altså en kostnad.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre i dag". Jeg tolker dette dithen at du for eksempel alltid bør huske på å drikke opp hele whiskyflasken før du sykler eller går hjem fra fest.  En gang gjorde jeg nettopp dette før jeg hev meg på sykkelen hjemover. Det viste seg å være utrolig lurt fordi jeg tippet og falt av minst 10 ganger på den sykkelturen. Hadde jeg da hatt flasken i lommen, ville den garantert blitt knust. "Kommer du deg ikke i seng før klokken 03.00, er det like godt å gå hjem og legge seg"! I studietiden sto denne læresetningen seg veldig godt. " Du bør sørge for minst 8 timers søvn i døgnet, får du ikke det, må du ta natta til hjelp"! Hvorfor forklarer vi ikke slike innlysende ting til ungdommen?

Det gamle uttrykket "vold er ikke løsningen", forstår ikke ungdom. Ungdom er logiske, og vil ha en begrunnelse, moralisering fungerer like dårlig i dag som det alltid har gjort. Be heller den sekstenårige tøffingen om å se for seg at en mygg setter seg på pungen hans. Spør så om vold er løsningen. Jeg vil imidlertid unnlate å forklare den samme gutten hvorfor han ikke bør tisse før han har vasket fingrene grundig etter å ha skjært opp chili. Jeg vil heller stå utenfor badet og le meg skakk av smerteskrikene. Skadefryd er en sterkt undervurdert form for humor. Derav behovet for å forklare barn og unge at man helst skal le med andre og ikke av dem, selv om det kan være utrolig givende å le av noen også, det siste i hvert fall når det gjelder politikere tatt med buksa nede. Ja, jeg snakker om enkelte politikeres fascinerende evne til å glemme noe så enkelt som hvor de bor, samtidig som de evner å huske det mest utrolige ellers. Her må jeg legge til at jeg synes synd på ektemannen til en svært kortsittende stortingspresident. Han trodde han var godt gift før han oppdaget at kona samtidig var mangeårig samboer med Trond Giske.

 

Det gamle ordtaket "våren kommer sent, når skaren bærer en voksen mann sankthans" står seg godt den dag i dag, som det gjorde da jeg var liten. Mine tremenninger hadde gartneri da vi var små. For dem skrev jeg om et gammelt ordtak; "du skal ikke kaste agurk, når du sitter i drivhus", de syntes ikke det var det minste morsomt av en eller annen grunn. Vi lærte gjennom sang i barneskolen at det ikke spilte noen rolle hvilken hudfarge du hadde, vi var jo like inni uansett. Min gamle instruktør på befalsskolen sa det på en litt annen måte; "Jeg driter i om dere er røde, gule, svarte eller hvite. For meg er dere alle avskum"! Jeg gjør en tidligere statsministers ord til mine egne når jeg sier "jeg ville ikke brukt de ordene". Uansett fikk han frem at vi var like uansett, så jeg velger å tro at det kom fra et varmt og godt hjerte. Til syvende og sist er det jo det varme hjertet som teller, uansett hvilke uttrykk vi nå velger å bruke.

 

Gamle ord og uttrykk 2

 

Gamle ord og uttrykk 2

 

Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Alexander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Alexander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.

Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne ha oppdaget Amerika. Her iler jeg til med å påpeke at nordmenn var der lenge før den gode italieneren, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede. Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt på enden og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden Bruneleschis navn er alt for vrient til å huske, langt mindre brukes til slikt.

Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en østerriksk familie ved navn Schicklgruber (neida, jeg tuller ikke)! Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er langt mer usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse lømmel av en bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler, en omskrivning av Hiedler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" som ble Hitler til del, noe jeg straks kommer tilbake til.

Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning for øvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man ikke ønsker å få æren for. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med «svarteper» beskriver en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av. 

Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med mye av det USAs nye president oppnådde i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior nå i ettertid. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke og få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin". Til mine elever, la meg straks legge til at hver av dem besitter en IQ, moral og demokratisk sinnelag som utklasser Trump, hender det at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.

Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en tale for noen år siden skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i og "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.

Salig bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt, i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp til å gå på do da han var noe yngre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte for øvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedoen på hytta, det var noe kaldt på ramma må vite. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får for øvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".

Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle for eksempel både sult og kåtskap. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om. Vi kan si det slik at den ektemann som vet noe om dette, lett oppnår overfornevnte "herostratiske berømmelse" hos sin kone. Kvinner kan være vanskelige sånn.

Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Man tar gjerne en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et tydelig krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren.

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso. Alfonso har fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene, er kort sagt helt up to date, og selvsagt svensk. I høytaleren bak ham høres en dårlig parodi på musikk. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er fullstendig altetende hva musikk angår. Hører på begge deler, både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet.

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er. Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

50-åringer i skinny jeans

 

«Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff"!  Det er snart fire år siden, men jeg husker ennå ordene som gjallet mot meg. Først skjønte jeg ikke hvem de var rettet mot. Det viste seg at det var jeg som var synderen, selv om jeg ikke helt forstod hva slags alvorlig synd jeg hadde begått. Akkurat den manglende forståelsen for alvorlig begåtte synder er ikke vanskelig å forklare. Når du deler hjem med en frue, og to tenåringsdøtre, vet du at du tar feil uansett. Om det viser seg at du drister deg til å påpeke at noen av damene tar feil er det ille. Katastrofen inntreffer alltid i det øyeblikk du viser til at faktum ubestridelig viser at en av damene, eller Gud forby, alle 3 har tatt feil, og du er dum nok til å begrunne dette. Da går det garantert rett til helvete. Erfaringen har med andre ord lært meg å svelge ethvert nederlag ned sammen med de rester av stolthet jeg enda måtte ha igjen.

Jeg forstod altså at hva det nå enn var, hadde jeg gjort en eller gjerne flere feil. Nå er det også slik at det ikke er så viktig hva slags feil du ber om tilgivelse for, bare du erkjenner feilen du ikke engang kjenner til. Derfor beklaget jeg selvsagt så godt jeg kunne, og regnet med å kunne gå videre med sedvanlig ydmykt bøyd nakke. Livet som ektemann kan være riktig givende, om man har forstått dette med bøyd nakke. Jeg har hørt om menn som, etter å ha fått ugjendrivelig bevis for at de har hatt rett, har hevet sitt hode i møtet med fruen. Jeg har enda ikke hørt om noen som har fortsatt å være gift etter dette.

Etter snart 30 år med samme kone, må det kunne sies at man har blitt erfaren, både fruen og jeg altså. Derfor vet jeg mye om dette med hevet hode, eller snarere hvor viktig det er å unngå nettopp dette. Her må jeg legge til at disse tingene på ingen som helst måte dreier seg om meg. For min del er det slik at jeg slett ikke har en frue, eller døtre, som ikke kan erkjenne feil, tvert imot. De kan ta feil, erkjenne dette, og gå videre uten at jeg får lide for det. Fruen og døtrene har vært meget tydelig på at det er slik det er. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det nok er lurt at jeg er 100% enig i dette.

Noen vil nok kunne hevde at vi som menn har få rettigheter i hjemmet. Ja, noen går så langt at de påstår vi ikke har noe vi skulle ha sagt i det hele tatt. Dette går jeg selvsagt i rette med. Selv har jeg ved flere anledninger stått på mitt. Det er ikke lenge siden jeg på en svært tydelig måte, satte skapet på plass overfor fruen. Hun så på meg et lite øyeblikk, før hun påpekte at det enda skulle flyttes litt til venstre for ikke å dekke gardinene. Her om dagen rettet jeg dessuten pekefingeren bestemt mot henne og var meget tydelig, så kom ikke der! Legene har sagt at de håper å kunne å få rekonstruert fingeren sånn noenlunde. Kjeven skal visstnok også kunne fikses med noen skruer her og der, men ringingen i ørene må jeg nok leve med. Jeg mener nå at jeg hvert fall ikke er under hælen på fruen. Jeg kan selv bestemme i min hverdag (dere behøver forresten ikke snakke så høyt om at jeg hevder dette).

Men tilbake til dette med min yngste datters uttalelse, som et øyeblikk fikk meg ut av min sedvanlige likevekt. Ja, dette med vekt er jeg i grunnen litt stolt av. Jeg veier faktisk nesten det samme nå i en alder av snart 54 som jeg gjorde som 25-åring. De siste 10 årene har faktisk vekta vært noenlunde stabil. Brystkassen har rett nok seget en smule ned. Jeg har slett ikke fått mage, bare litt lav brystkasse. Man kan jo kjenne på det at man ikke lengre kan bende ned et gjenstridig morrabrød, som man gjorde før i tiden. Kreftene i armene er altså ikke helt som før. Jeg er vel i grunnen ikke i den samme formen, som jeg en gang var, men det har jeg vel heller aldri vært. Men likevekt, det har jeg. Nesten på grammet!

Siden de 3 damene i huset altså så tydelig vet at jeg er herre i mitt hus, fikk jeg for en tid siden beskjed om at jeg trengte nye bukser. Nå har det i alle år vært fruen som har kjøpt slikt til meg. Selv har jeg ikke vært særlig interessert i klær, bare de henger sånn noenlunde på og er relativt rene. Joda, jeg vet at underbukser ikke skal snus på mer enn fire ganger før de må vaskes. Sokker som står av seg selv, bør vaskes i hvert fall i løpet av samme uke. Renslighet er en dyd!

Fruen bestemte altså at jeg hadde bestemt meg for å kjøpe bukser selv, hvor vanskelig kan det egentlig være? Vel inne i klesbutikken (fruen hadde gitt meg "råd" om hvilken butikk det skulle være, jeg lytter alltid til gode "råd"), stod en ung dame og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg ba henne finne frem 3 bukser av størrelsen beskrevet på den medbragte lapp. Hun var relativt kjapp i så måte, og leverte 3 bukser, hvorpå hun spurte om hun kunne ta meg med til et omkledningsrom. Jeg takket nei til denne fordekte invitten. Jeg er jo en gift mann, selv om jeg kjøper moteriktige klær. Det skulle vel tatt seg ut å hive seg om med unge damer på et omkledningsrom. Hun bedyret at det dreide seg om mitt behov for å prøve klærne. Dette var selvsagt totalt unødvendig, jeg hadde ikke noe behov for å prøve noe som helst. Jeg hadde jo medbragt lapp med rett størrelse og alt. Prøving var med andre ord bortkastet tid. Jeg betalte buksene og gikk. Hun så litt rart på meg følte jeg da jeg forlot, uten at jeg kan forstå hvorfor. Her fikk hun en kunde som bruker minimalt med tid, og betaler uten dikkedarier. Damer er rare sånn.

Vel hjemme kommer altså dette utbruddet fra min yngste datter. Damer har jo som kjent meninger om det meste, både det de vet noe om, og særlig det de ikke vet noe om. I tråd med disse meningene ble jeg da pålagt å iføre meg de omtalte buksene. Jeg hadde jo en ren bukse på meg og følte slett ikke for noe klesbytte, men det var dette med rett til egne meninger da. Jeg måtte altså stille som mannekeng. Å prøve klær er skikkelig teit, for å bruke min yngste datters egne ord, skikkelig teit altså! Likevel måtte jeg til pers.

De to første buksene ble raskt godkjent. Det var da den siste kom på mine velskapte ben at ordene falt:"Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff". Jeg falt ut et øyeblikk. Jeg forstod av strammingen over lårene at skinny jeans betydde at de faktisk var nettopp skinny. Pungen satt som i en skrustikke,  blodårene dannet slangemøstre nedover låret og det var komplett umulig å bøye knærne. Nå vet jeg hva sånne hold in tights er. Ingen av husets 3 kleseksperter (les damer) godkjente buksen, altså den siste. Nevnte jeg latteren? Det er fælt å bli ledd av i nye klær, dette kan man spørre selveste keiseren om. Det verste var likevel min yngste datters ord. De traff en nerve. Jeg er altså ikke lengre ansett som verdig å gå i klær som er på moten. Skinny jeans er jo det siste store nå om dagen, men altså ikke for folk på min alder.

Slike klær er for de yngre, de attraktive. Jeg er ikke lengre blant dem. Dette har jeg i grunn vennet meg til og greier å leve relativt godt med, noe annet er verre. Døtre på 15 skal slett ikke vite hva "turnoff" betyr. Da vil de jo uvergelig også vite hva det motsatte betyr, altså at en yngre mann kan være "turnon" i skinny jeans. Jeg vil slett ikke vite at min yngste datter vet noe som helst om dette!

O jul med din glede

 

 

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn.

 Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel der ute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)?

 I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang!

Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? Ha en jævlig god jul!

Kroppspenetrering

 Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på enten gjennom huden eller mer naturlige åpninger i kroppen med tanke på undersøkelse evt inngrep invortes. Gastroskopi og coloskopi er to måter å se gjennom systemet med en bøyelig slange med kamera fra henholdsvis øversiden (via spiserøret) eller fra undersiden (altså rævhollet). Om en skal gjennomføre begge samme dag bør en be om at en først undersøkes fra øversiden sånn at en ikke... ja du forstår. Vel. Ved coloskopi føres en 4 tommers slange ( det kjennes sånn ut) opp gjennom den åpningen hvor det for de flestes vedkommende står en plakat merket "EXIT ONLY"! Totalt uten hensynstagen til denne plakaten kjører da legen denne slangen opp i systemet for å gjøre greien sin. Om disse legene kan det forøvrig nevnes at de velges tidlig ut for videre studier. I et hemmelig direktiv som ligger inne i stillingsinstruksen til førskolelærere står det at de skal merke seg de barna i barnehagen som alltid står tvekrøket av latter når andre slår seg og gråter. Er mangelen på empati stor nok kvalifiserer dette til opptaksprøve til enten diktatorhøgskolen eller for de aller verste til utdanning innen kroppspenetrering, altså som coloskopilege. Det sies at Hitlers mor fikk velge podens utdanning mellom coloskopistudier i Niedersachsenhaussen Uberkrankenhochshule eller Die Diktatorhochschule i Munchen. Hun valgte det siste for ikke å ødelegge ettermælet hans fullstendig. Smertene denne penetreringen påfører en stakkar må nevnes. For å rette ut tarmen blåses det luft inn slik at legen får kjørt inn greia. Vi snakker her luftsmerter fra helvete. For damer, vær vennlig å ikke begynn med fødsler og slikt. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en, av naturen designet, åpning hvor det er meningen at barn skal komme ut. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikket det er kommet ut den riktige åpningen stappes inn i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft trykkes opp igjen i en helt annen kanal. Slike smerter! Når du da ser legen komme med slangen og ber deg om å slappe av bare vet du hvordan Jesus følte det da han vandret med korset på vei til avslutningen. Mange har snakket om hvor ydmykende en slik undersøkelse er. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil og kanskje tom lagt i narkose uten anelse om hva de egentlig foretar seg mens du sover. Av anstendighetshensyn skal jeg ikke spekulere videre på dette men for min del var den mest ydmykende delen da jeg kom til meg selv klam i hakket men UTEN den obligatoriske 50lappen i sprekken. Jeg følte meg så brukt.....

Idealtid og ekte Narvikgutter

 

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles frem på netthinna.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner, lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som vi jo var.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen» når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10 kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

 

Hva med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål. Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.

 Bare en tanke. Kjør debatt.