Sol, snø og arktiske strømpesnoker

 

 

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten? Er det en tradisjonell yrkesfagutdanning med flere ukers utplassering i praksis? ) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evne, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet og er spent på resultatet.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva angår våre venner dyrene i denne sammenheng, så er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, særlig presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall for de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så slipper jeg å moralisere for mye.

Programmet Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen vi alle selvsagt kjenner til lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer rett og slett. Hun smyger seg ut av sitt lune hi, ja faktisk også ut av sitt gode skinn, og åler seg avgårde. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide noen å rope "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla", disse kom forøvrig sjelden eller aldri til mølla. Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje mer enn 200 hunder gjennom årene har jeg sett mye av det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofile utskeielser, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna og få unger i fred. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass og voldtatt etter tur av 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Flerfeltsvei

 

 

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen blir man plutselig klar over at man ikke lenger er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er nok litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ikke så vant med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i  sentrum av Beisfjord, men huset ved siden av.

 

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Den er nær deg og betyr mer for deg enn den som hastig stryker forbi i venstre felt hvor køen enda ikke har stanset opp.

 

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at Fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa. Men du kjenner henne igjen; hun er som deg selv. Kanskje peller du deg selv ettertenksomt  i nesa mens du undres på hvor hun skal i dag. Kanskje skal hun hente barnebarnet for helgebesøk tenker du, mens du ser ditt eget barnebarn i tankene, trygt plassert i sikkerhetsselen i baksetet; et vakkert bilde. Du blir litt glad i den nesepellende damen som egentlig er en hyggelig bestemor som gleder seg til å fortelle eventyr til barnebarnet.

 

Fyren i Mercedes i høyre felt prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør og dermed både en viktig og opptatt mann. Kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med det å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Dessuten viser han omverdenen at han er direktør, en viktig mann med god økonomi som har råd til boten om han blir tatt med mobilen mot øret Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min høyre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det attende. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

 

Damen i gammel Opel rett foran meg er nok veldig oppgitt nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt utålmodige og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting siden jeg sitter i en annen bil, men det ser ut som hun roper og er temmelig sint og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier. Selv ville jeg ikke satt pris på om ungene ikke hørte etter hva jeg sa, man blir jo fryktelig stresset i en slik situasjon med biler rundt på alle kanter. Jeg husker godt når ungene var små og ikke ville sitte i ro. Vi har altså noe til felles, damen og jeg. Hadde vi hatt tid kunne vi sikkert sittet på en kafe og snakket om dette, ledd litt over hverdagens stress og utålmodige unger.

 

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre mannen i Mercedes og han i den hvite varebilen. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen egentlig. Bilen tilhører åpenbart en entreprenør av et eller annet slag. Hvem vet om han følger alle lover og regler? Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører kanskje rundt her uten å betale skatt. Han har muligens tre rumenere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se om det sitter noen der. Siden bilen har grønne skilter ville det også vært ulovlig å ha noen sittende bak. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

 

Jeg synes synd på rumenerne i varebilen. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Arbeiderne hans sulter og konene deres drives til prostitusjon hjemme i Romania mens ungene går for lut og kaldt vann. Jævla drittsekk! Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje gått ut og sett om det virkelig satt tre stakkars rumenere bak i bilen hans, men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen rumenere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

 

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De tre feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt, likeså de til høyre. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører engang.

 

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i Opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper ihvertfall de tre rumenerne får tarifflønn heretter.

 

Det er rart med det. Selv om man befinner seg i Oslobyen i en kø med vilt fremmede mennesker får man en slags kontakt med dem, man blir litt kjent med dem; ikke ulikt bygdefellene man møter på Beisfjordveien hver dag. Man hilser på dem med en hevet hånd, men vet ikke nødvendigvis særlig mye om dem. Du ser dem ofte nok til å føle deg forpliktet til å hilse, men du kjenner dem egentlig ikke. Kanskje er det slik at vi rett og slett mangler en kafe i bygda? Hadde vi hatt en slik kafe kunne jeg sittet i ro og mak, blitt kjent med mine sambygdinger og hatt mindre tid til å tenke slike tanker fra en kjøretur i leiebil i Oslo. Eller kanskje burde vi bli flinkere til å gå på kaffebesøk til naboen?

 

 

Comfyballs

 

#Metoo- kampanjen har vært over oss i noen tid nå. Dette har selvsagt sin gode grunn. Vi kan vel i ettertid si at det var på høy tid også. Kampanjen i har i all hovedsak tatt for seg uønskede episoder hvor menn i lederstillinger har utnyttet dette til å utvise oppførsel som har blitt oppfattet krenkende av særlig kvinner. Den har hatt god effekt også og mange har endog måttet svare for seg i retten for sin oppførsel, mens atter andre har måttet stå til rette i den tøffeste domsstolen, nemlig facebook.

At jeg, som mann, på denne måten skulle se meg nødsaget til å varsle om en slik  krenkelse, hadde jeg aldri forestilt meg, men jeg kan ikke tie lengre. En samtale med en kollega og nå forhenværende kompis ble etterhvert av en slik art at den ikke slipper taket. Vedkommende dreide samtalen over, eller skal vi si under, beltestedet, så umerkelig at jeg ikke så streken før den var overtrådt godt og vel. Da var det for sent, og livet mitt blir aldri det samme. Jeg må leve med bildene på netthinna resten av livet.

Vedkommende begynte med å reklamere for sin siste investering på manufakturfronten, allerede her burde alarmklokkene ringt, menn snakker ikke om klær! Han snakket om undertøy, nærmere bestemt truser, boksere vil noen si. Nå er jo temaet slett ikke feil å diskutere blant menn, misforstå ikke. Man har ingenting i mot tips til raffinert undertøy. Hvem vet om ikke fruen tar hintet, og går til anskaffelse av slikt, til glede for en stakkar en freddas kveld? Derfor merket jeg ikke at vedkommende kollega sakte førte meg inn i en situasjon som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mitt sjelsliv.

Før jeg visste ordet av det, altså mens jeg enda satt med forventningen om en beskrivelse av noe som kunne gjøre fruen enda mer attråverdig, viste det seg at fyren satt og snakket om seg selv og en bokser han selv hadde begynt å bruke. På dette tidspunkt var jeg paralysert og ute av stand til å si nei. Jeg befant meg på en måte utenfor meg selv uten å kunne gripe inn i det jeg meget mot min vilje ble utsatt for. Jeg satt der og lyttet, hadde endog høreapparatet på, og hørte derfor meget godt hva han utsatte meg for. Jeg hørte og så meg selv bli utsatt for et overgrep, uten å være i stand til å rope ut min protest. Kroppen var lammet, og jeg var fysisk ute av stand til å forlate rommet, eller yte annen motstand.

Han beskrev inngående plagget han kalte Comfyballs, og fortalte inngående om hvor behagelig kronjuvelene på en måte lå i en krybbe der nede. Han malte et bilde av utstyret som på en visstnok utrolig fin måte kunne ligge der uavhengig av om man løp, satt, lå eller hoppet. Ingen slitasje eller ømhet, selv etter lengre løpeturer. Selv var han henfalt fullstendig til plagget, og kunne ikke tenke seg en hverdag uten. Jeg ble sittende uten noe å gripe fatt i, noe som kunne gi meg et holdepunkt i en tilværelse som ettertrykkelig var endret for alltid. Jeg svevde i det uvisse, i en slags evig omgangssyke, som enda henger i. Det er derfor min terapeut har bedt meg skrive det av meg. Dette er min vei tilbake til livet etter overgrepet. Jeg greier ikke å snakke om det, så jeg skriver det av meg. Kanskje kan jeg bidra til å berge andre unna det uføre jeg selv uforskyldt har havnet i.

Menn skal ikke snakke med andre menn om sitt eget undertøy eller underliv. Sånn er det bare! Vi vet at andre menn har genitalier, men vi liker det ikke og ønsker ikke å tenke på det heller. Vi vet også at de forhåpentligvis bruker en eller annen form for underbenklær for å beskytte disse, men vi skal ikke utsettes for å høre om det. Det blir nesten like ille som om man etter trening, oppdager en fyr som kommer ut av dusjen, tørker seg, for så å ta på seg sokker og T-skjorte FØR trusa!! Ingen som har sett slikt, går videre i livet uten sjelsmessige skader, med mindre man er totalt blottet for følelser og anstendighet. Det gjorde slett ikke saken bedre at en jeg oppfattet, ikke bare som en kollega, men også som venn, utnyttet både min tillit, sin stilling og slik krenket meg på det groveste. Det finnes ingen erstatningssum som noen gang kan rettferdiggjøre krenkelsen, jeg har likevel bestemt meg for å gå videre, men altså ikke uten å vitne om overgrepet. Mine netthinner er for alltid ødelagt, men kanskje berger jeg noen andres.

Håpet er at alle dere menn der ute, som på skjendigste vis blir utsatt for prat om manneunderbenklær og genitalier av andre menn, forteller verden om overgriperen. Heng ham ut! La oss stå sammen. Husk, du er ikke alene!

julehandel

 Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel derute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som denne kjerringa kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne. Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikkker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren. Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!

Gamle ord og uttrykk

 

Gamle ord og uttrykk

 

"Spis opp maten din! Tenk på alle de fattige små negerungene i Afrika". Jeg kan enda huske salig bestemors velmente ord. Dette var fra tiden før neger ble et krenkende skjellsord. Det viste til den tids oppfatning av hudfargen til det som da ble sett på som den negroide rase, et begrep de fleste tenkende mennesker, takk og lov, har forlatt i dag. Bestemor hadde ikke noe negativt syn på mennesker som var fra Afrika, hverken svarte eller hvite. I hennes tid var det slett ikke uvanlig med hungersnød i ulike land i Afrika, noe som for så vidt også tidvis er dagens situasjon. Hennes moralisme hang rett og slett sammen med et ektefølt engasjement for mennesker som ikke hadde det så godt som oss, paret med ønsket om å oppdra oss til, forhåpentligvis, gagnlige borgere av Riket, som det så fint heter. I ettertid har jeg gjort det til en vane å få i meg selv den siste sauserest når jeg spiser biff. Alt for Afrika!

Det fantes en mengde ting vi barn fikk høre av begreper, eller ord og uttrykk om ting man burde gjøre, mange av dem forøvrig glemt i dag. Vi ble også advart mot mange ting vi for alt i verden ikke måtte gjøre. Oversatt var jo dette en direkte oppfordring til selvsagt å gjøre nettopp det. Opp med hånden alle som faktisk hørte på foreldrene og dermed unnlot å sleike på det frosne metallet på lekestativet. Forestillingen om at barn ville putte erter i ørene når de ble alene er ikke hentet fra lufta. Ta det fra en som har fått fjernet mye rart fra både svelg, nese og ører på sykehuset i barndommen, tross ulike advarsler (les oppfordringer) fra foreldre. Minner du barn på at de må oppføre seg ordentlig og ikke putte erter i ørene når du drar bort, kan du være temmelig sikker på at noe av det første barn da gjør, er å lete etter erter. Selv har jeg minnet mine egne barn om å huske og putte erter i ørene, da slipper jeg den bekymringen. Ungene gjør jo aldri det du ber dem om uansett.

Bestefar advarte ofte mot å sette seg på steiner om våren. Dette skulle visstnok avstedkomme det som ble kalt "Telladuinst", og betydde vel i grunnen rett og slett at man ble kald i ræva og risikerte forkjølelse og det som verre var. "Jordduinst" var et annet fenomen jeg er mer usikker på betydningen av. Jeg ser ikke bort fra at dette rett og slett var noe man sa for å unngå den utslitte buksebak dette naturlig nok medførte. Det hendte man fikk nye klær. Da med en advarsel mot bruk, idet de var ment å skulle vare. Takke fan for at de varte når man ikke fikk bruke dem. Så ble det heller arvet fra større barn. Litt flaut selvsagt med jenteklær, det het jo ikke hen i de dager. Det var i det hele tatt veldig mange ting man skulle passe seg for å gjøre og mange andre ting man absolutt måtte gjøre. Alle disse tingene ble gjentatt med autoritet av voksne, som burde visst bedre enn å fare med slike skrøner.

Jeg er temmelig overbevist om at det i liten grad skjer den minste endring i livet til sultne barn i Afrika, om jeg ikke spiser opp maten min. Like forbannet er nettopp det noe, ikke bare jeg, men hele min generasjon, og generasjoner før og etter, har lært oss. Vi skal nemlig spise opp maten vår. Det anses som høflig i vår kultur. Hvorfor da dette tullet med barna i Afrika? I Etiopia, et av 54 afrikanske land, er det forresten slik at om du spiser opp maten din, fylles tallerkenen på nytt, da dette betyr at du ønsker mer mat (har dette fra en etiopisk kjenning). Denne skikken indikerer at ikke alle afrikanske barn sulter, og takk for det.

Som liten gutt, så jeg stadig med bekymring på det faktum at jeg var i ferd med å "vokse nedover, som kurompa". Dette var et faktum, fordi bestemor sa det og man lyttet til bestemor. Hun var svært bekymret for at jeg ikke spiste nok sildegrynssuppe, en mye brukt torturmetode brukt av bestemødre mot barnebarn på den tiden, noe som førte til at jeg stadig identifiserte meg med halene til kyrne som beitet over alt rundt i bygda på den tiden. Selv om jeg aldri vil ruve spesielt høyt i terrenget med mine 170 cm, er jeg temmelig sikker på at det ikke skyldes mangel på sildegrynssuppe. Det smakte forøvrig like ille som det høres ut som, kanskje verre.

Det er heller ikke slik at du ødelegger øynene om du leser i dårlig lys. Du risikerer muligens å bli sliten av det, men øynene ser like godt dagen etter. Det er også garantert ufarlig å spise snø, hvis man tenker på faren for å få mark i magen, som vi ble indoktrinert med. Vi ble ganske enkelt lurt av våre foreldre og besteforeldre. Hvorfor kunne de ikke heller gitt oss gode råd knyttet til ting som var reelle? Det er utrolig mye jeg heller skulle ha fått gnidd inn som sannhet i barneårene, slik at jeg kunne sluppet unna alle de ydmykelsene og blemmene jeg har utsatt meg selv for opp gjennom årene. I stedet måtte man altså ta med seg verdiløse råd, og heller drite seg ut for å finne ut hva som var innafor eller ikke. Jeg har funnet ut at jeg heller skal gi mine barn gode råd basert på erfaring slik at de slipper å finne dette ut selv. I ettertid vil jeg imidlertid ikke unnlate å påpeke en naturlig følge av å prate åpent om alt med sine døtre. Plutselig kommer de hjem i tenårene og forteller like åpent om ting en far helst ikke vil høre om hva døtre kan tenkes å gjøre og faktisk gjør når de møter gutter. Slikt har altså en kostnad.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre i dag". Jeg tolker dette dithen at du for eksempel alltid bør huske på å drikke opp hele whiskyflasken før du sykler eller går hjem fra fest.  En gang gjorde jeg nettopp dette før jeg hev meg på sykkelen hjemover. Det viste seg å være utrolig lurt fordi jeg tippet og falt av minst 10 ganger på den sykkelturen. Hadde jeg da hatt flasken i lommen, ville den garantert blitt knust. "Kommer du deg ikke i seng før klokken 03.00, er det like godt å gå hjem og legge seg"! I studietiden sto denne læresetningen seg veldig godt. " Du bør sørge for minst 8 timers søvn i døgnet, får du ikke det, må du ta natta til hjelp"! Hvorfor forklarer vi ikke slike innlysende ting til ungdommen?

Det gamle uttrykket "vold er ikke løsningen", forstår ikke ungdom. Ungdom er logiske, og vil ha en begrunnelse, moralisering fungerer like dårlig i dag som det alltid har gjort. Be heller den sekstenårige tøffingen om å se for seg at en mygg setter seg på pungen hans. Spør så om vold er løsningen. Jeg vil imidlertid unnlate å forklare den samme gutten hvorfor han ikke bør tisse før han har vasket fingrene grundig etter å ha skjært opp chili. Jeg vil heller stå utenfor badet og le meg skakk av smerteskrikene. Skadefryd er en sterkt undervurdert form for humor. Derav behovet for å forklare barn og unge at man helst skal le med andre og ikke av dem, selv om det kan være utrolig givende å le av noen også, det siste i hvert fall når det gjelder politikere tatt med buksa nede. Ja, jeg snakker om enkelte politikeres fascinerende evne til å glemme noe så enkelt som hvor de bor, samtidig som de evner å huske det mest utrolige ellers. Her må jeg legge til at jeg synes synd på ektemannen til en svært kortsittende stortingspresident. Han trodde han var godt gift før han oppdaget at kona samtidig var mangeårig samboer med Trond Giske.

 

Det gamle ordtaket "våren kommer sent, når skaren bærer en voksen mann sankthans" står seg godt den dag i dag, som det gjorde da jeg var liten. Mine tremenninger hadde gartneri da vi var små. For dem skrev jeg om et gammelt ordtak; "du skal ikke kaste agurk, når du sitter i drivhus", de syntes ikke det var det minste morsomt av en eller annen grunn. Vi lærte gjennom sang i barneskolen at det ikke spilte noen rolle hvilken hudfarge du hadde, vi var jo like inni uansett. Min gamle instruktør på befalsskolen sa det på en litt annen måte; "Jeg driter i om dere er røde, gule, svarte eller hvite. For meg er dere alle avskum"! Jeg gjør en tidligere statsministers ord til mine egne når jeg sier "jeg ville ikke brukt de ordene". Uansett fikk han frem at vi var like uansett, så jeg velger å tro at det kom fra et varmt og godt hjerte. Til syvende og sist er det jo det varme hjertet som teller, uansett hvilke uttrykk vi nå velger å bruke.

 

Gamle ord og uttrykk 2

 

Gamle ord og uttrykk 2

 

Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Alexander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Alexander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.

Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne ha oppdaget Amerika. Her iler jeg til med å påpeke at nordmenn var der lenge før den gode italieneren, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede. Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt på enden og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden Bruneleschis navn er alt for vrient til å huske, langt mindre brukes til slikt.

Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en østerriksk familie ved navn Schicklgruber (neida, jeg tuller ikke)! Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er langt mer usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse lømmel av en bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler, en omskrivning av Hiedler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" som ble Hitler til del, noe jeg straks kommer tilbake til.

Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning for øvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man ikke ønsker å få æren for. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med «svarteper» beskriver en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av. 

Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med mye av det USAs nye president oppnådde i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior nå i ettertid. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke og få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin". Til mine elever, la meg straks legge til at hver av dem besitter en IQ, moral og demokratisk sinnelag som utklasser Trump, hender det at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.

Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en tale for noen år siden skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i og "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.

Salig bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt, i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp til å gå på do da han var noe yngre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte for øvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedoen på hytta, det var noe kaldt på ramma må vite. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får for øvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".

Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle for eksempel både sult og kåtskap. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om. Vi kan si det slik at den ektemann som vet noe om dette, lett oppnår overfornevnte "herostratiske berømmelse" hos sin kone. Kvinner kan være vanskelige sånn.

Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Man tar gjerne en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et tydelig krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren.

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso. Alfonso har fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene, er kort sagt helt up to date, og selvsagt svensk. I høytaleren bak ham høres en dårlig parodi på musikk. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er fullstendig altetende hva musikk angår. Hører på begge deler, både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet.

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er. Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!