Vi blir tykkere

 

 

Verden har blitt tykkere. Ja, ikke selve jorda men snarere vi som bor her, altså menneskene. Dette gjelder ikke i like stor grad i Somalia og andre land i krise, men er definitivt tilfelle i vestlige land. Problemet har økt i takt med økt levestandard, sier forskerne. Vi har blitt for feite, og vi fortsetter å ese ut, med de utfordringer dette stiller både oss og helsevesenet ovenfor.

 

Alt dette kunne jeg i fjor vinter med selvsyn studere fra solsenga på stranden på Grand Canaria (nevnte jeg økt levestandard)? Rundt meg gikk det ene eksemplet større enn det andre og anskueliggjorde problemstillingen. Det jeg forbinder med Kanariøyene etter denne turen, er tykke, ekstremt solbrente mennesker med tatoveringer. Når jeg lyttet til samtalene dem i mellom, var disse ofte ført på et av de nordiske språkene, noe som neppe var tilfeldig gitt den før nevnte økningen i levestandard spesielt i disse landene. De overvektige var heller ikke nevneverdig representert på morgenpromenaden der jeg tok min daglige løpetur. Deres domene var stranden og restaurantene.

 

Jeg iler selvsagt til og påpeker at mange mennesker med overvekt har en eller annen medisinsk utfordring som gjør at de blir tykke. Det er selvsagt trist for dem, men dette gjelder slett ikke alle. Det er altså de uten noen spesifikk medisinsk utfordring dette skal handle om. De tidligere nevnte forskerne viser til at vektøkningen følger en trend med stadig mer usunn mat og et mer stillesittende liv generelt i befolkningen. Jeg er jo ingen ekspert på området, men drister meg til å hevde at mindre usunn mat og mer mosjon i hvert fall ikke vil bidra til å forverre situasjonen. Her kan jeg også støtte meg til forskningen, som bekrefter dette.

 

Alt er imidlertid ikke helsvart. I takt med vektøkningen har det dukket opp ulike bøtemidler. Noen sverger til kostholdsveiledere og influensere, som mener å ha løsningen på dette og mangt. Felles for disse er gjerne at de har like lite peiling på problemet som jeg har, men er betydelig mer skråsikre på løsningen. Hver av dem har sin egen løsning, den ene mer fantasifull enn den andre, de mangler som regel støtte i noen slags form for forskning annet enn de «forskningsresultater» de selv har publisert på facebook, som ser ut til å være det viktigste forskningstidsskrift for det meste om dagen.

 

Noen overvektige tygger tabletter så det drysser ut av ørene i den tro at dette er saliggjørende. Andre sverger til banankurer, uten annen effekt enn en økende trang til å klatre i trær. Atter andre bruker formuer på ulike typer pulver i den tro at dette skal fjerne kiloene. Min personlige favoritt er «wrapping». Her skal man surre kroppen stramt inn i husholdningsfilm, altså plast, da dette visstnok skal presse fettet ut.

 

 Felles for alle disse vidunderkurene er at de fører til en langt større økning av saldoen på kontoene til de som markedsfører dem enn noen form for nedgang i vekten hos de fortvilte brukerne. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det å drysse slankepulver i sausen neppe har noen stor slankende effekt. Ingen av disse merkverdige kurene finner noen særlig støtte i forskningen heller, av en eller annen merkelig grunn.

 

Noen kurer derimot, vet vi har positiv effekt. Mindre usunn mat og mer mosjon som metode har solid dokumentasjon blant seriøse forskere verden over. Dette hjelper ikke bare mot fedme. Du blir til og med i bedre form av det. Siden vi er mindre motivert til å bevege oss ute i dag enn før, har vi fått et marked av ulike kjeder som tilbyr alt fra egentrening til trening med såkalt personlig trener. Det er viktig å avklare at det ikke hjelper å betale en personlig trener for å trene for deg, mens du selv tar en øl i godstolen. Du må faktisk møte opp og trene selv, ølet kan du drikke etter trening.

 

Her jeg bor har vi flere slike sentre. Jeg skal ta for meg et spesielt, siden jeg stadig passerer dette når jeg handler matvarer og faktisk har vært der selv. På vei inn til Ekstra Bolaget, finnes det en trapp som leder opp til et treningssenter. Dette ligger i tredje etasje. Ved siden av er det en heis. Her tar jeg av fra det å følge forskning til selv å gjøre meg noen ukvalifiserte og langt fra skråsikre undringer rundt temaet. Jeg registrerer at de ganger jeg selv har gått opp til etablissementet for å løpe på tredemølla, er jeg mutters alene i trappa. Heisen derimot, er alltid i bruk. De som tar heisen opp til treningssenteret, bruker heller ikke all sin tid til faktisk å trene. Mye tid går til å ta bilde av seg selv på en tredemølle for så å dokumentere dette på facebook.

 

Mitt lille og høyst ukvalifiserte råd til disse, er at de i stedet for å bruke penger på å betale månedlig i dyre dommer for å legge ut bilder av noe de slett ikke gjør, altså å trene, heller begynner å trene. Avslutt abonnementet på treningssenteret og benytt heller trappa hver dag. Her kan man trene når man vil og det er helt gratis. Du kan bruke timesvis i trappa om du vil også, like gratis. Det beste er at det finnes trapper overalt hvor du ellers benytter heisen. Her kan du også, med fordel, bruke disse. Helt gratis kan man altså bli i bedre form, spare penger og gå ned i vekt på samme tid. Det rene kinderegget. Lykke til!

 

Landskamp Tyrkia - Norge

 

 

«Det skjedde i de dager». Slik lyder ordene i Lukas 2:1-15. Jeg skal ikke på noen måte forsøke å overgå selveste Lukas, men drister meg like vel til å påpeke i all beskjedenhet at det meste i hans evangelium vanskelig lar seg dokumentere annet enn i ren tro. Min lille historie er derimot dokumentarisk. Det følgende skjedde faktisk i de dager i Tyrkia for 8 år siden:

 

Løping er kanskje ikke det man helst utsetter en middelaldrende kropp for når gradestokken dirrer rundt 40 grader og sola steker ubarmhjertig fra klar himmel. Det er nok heller ikke det man drømmer om når man slenger seg ned på solsengen glinsende av solkrem, varm og jævlig. Det man drømmer om da er selvsagt en iskald Efes, altså det lokale ølet våre tyrkiske venner produserer, forøvrig en utmerket drikk.

 

Nå er det jo slik at man ikke kan ligge på en solseng dag ut og dag inn og bare nyte kald pils, det skulle vel tatt seg ut. Det er både fetende, umoralsk og i dag kanskje til og med krenkende for noen også. I min verden er det slik at jeg tenker jeg må gjøre meg fortjent til en øl. Om jeg det har, kan jeg med ren og ubesudlet samvittighet drikke kaldt øl og finne en form for mening i tilværelsen i 40 graders varme på en solseng i Tyrkia. Det er her løpingen kommer inn. Det er rett og slett øltørsten som driver meg ut på den daglige torturen løping er i varmen på ferietur i gamle Kemal Atatyrks hjemland.

 

Nedenfor hotellet ligger strandpromenaden; vakker, innbydende og fryktelig varm. Den strekker seg milevis avgårde og inviterer til bruk. Helst i bil med aircondition på, men i mitt tilfelle var jo målet bruk av apostlenes hester. Det var på denne promenaden det katastrofale inntraff. Jeg hadde bare så vidt kommet i gang med løpeturen da en lokal fyr, tilsynelatende på min egen alder, kom løpende inn fra siden. Han nikket kjekt og la seg til å løpe ved siden av meg. Nå kunne man sett for sett for seg at dette kunne vært starten på et vakkert vennskap hvor man sammen red inn i solnedgangen, men da har man ikke bakgrunn fra toppidrett.

 

Hadde nå denne fyren vært 20 år og veltrent, hadde jeg selvsagt saknet farten og smilt overbærende over ungdommens frimodige overmot og sunnhet. Uten tap av ansikt kunne jeg da med verdighet fortsatt å løpe i et bedagelig tempo tilpasset min alder, mens jeg grunnet over fordums prestasjoner; de har ellers en tendens til å bli både større og bedre med årene jo mer man tenker over dem. Noe helt annet er det det når en jevnaldrende legger opp til det ved freidig å løpe ved min side med hodet hevet, mens han småfrekt hilser på tyrkisk og ser uforskammet sprek ut.

 

Det var ingenting annet enn en opplagt utfordring og krigen var et faktum. Dette var selvsagt ikke min feil. Han kunne funnet en annen plass å løpe på, gjerne en annen dag også, men nå var vi altså der og da. To avfeldige idrettsmenn som representerte sine respektive land i edel kappestrid i landskampen fra helvete.

 

I starten så det hele rolig og fint ut, om man så bort fra den intense heten, som ville stoppet enhver form for organisert idrett, og fikk asfalten til å mykne som varm gummi. Ingen av oss forsøkte på noen form for rykk for å forsøke og dra fra. I vår alder finnes det hverken rykk eller taktomslag lengre. Farten ser skremmende lik ut om man spurter eller ikke. Men vi er noen seige jævler som kan alle knepene i boka. Nå brukte vi alle disse, pluss noen til du ikke finner i noen bok.

 

Farten økte sakte men sikkert opp til det tempo eldre kropper kan holde lenge uten å dø. Her er det slik at vi gamlinger har fordelen. Det går kanskje ikke så fort, men denne farten kan vi holde lenge etter at uerfarne tyveåringer har sultet i hjel (evnen til selvskryt har ikke svekket seg med årene). Som sagt var krigen i gang og det ville ikke bli vist noen nåde. Vi latet etter fattig evne som om den andre ikke var der mens vi peiset på det lille vi hadde for å knekke motstanderen. Det var ikke vakkert, det var ikke stilfullt eller elegant heller. Det var rent etnisk lappsinne krysset med en god porsjon stahet, ja ren trollskap om du vil, mot Tyrkias variasjon over samme tema. Ingen ville gi seg.

 

Seier eller døden ble mitt indre slagord. Inne i min snart overopphetede hjerne så jeg for meg forgagne tiders store nordmenn. Jeg levde meg inn i Nansens og Johansens overvintring i arktis, mens Amundsen ropte «Norge setter sin lit til deg» fra hundesleden på sin vei mot Sydpolen. Jeg tenkte på Koss, Ulvang, Dæhlie, Kuppern og Hjallis. Jeg ble ett med hele idrettsnorges stolte og seierrike historie og kjente ansvaret for nasjonens ære tynge mine skuldre. Jeg ga det siste jeg hadde i vissheten om at jeg ville dø heller enn å la Tyrkia slå Norge på idrettsbanen.

 

Kreftene var i ferd med å ta slutt, jeg svevde utenfor min egen kropp og studerte det hele i fugleperspektiv som i et forferdelig deja vu. Akkurat idet jeg kjente beina begynte å visne og viljen ebbet ut, skimtet jeg det i øyekroken der hvor rullegardinen var i ferd med å senke et evig mørke over mitt feberhete legeme. Han hadde fått det, brøkdelen av et nanosekund før meg.

 

Jeg fikk det lille energiblaffet jeg trengte for å kunne flytte bena mekanisk noen meter til. Tyrkeren saknet av ved siden av en fontene og la seg på kne i gresset. Selv i dag husker jeg at jeg tenkte han var muslim, selv om det Mekka han så ut til å be mot, var i en annen retning. Selv greide jeg å late som om jeg levde omtrent 100 meter til. Der tok veien til høyre rundt en hekk eller noe, og jeg fant skjul og dekning. Jeg sank ned på gresset ved siden av veien og døde der og da. Som Lazarus ble det også meg til del å oppleve miraklet det er å våkne til livet på nytt. Vissheten om en idrettsnasjons takknemlighet varmet mer enn de 40 varmegrader og jeg ble i stand til å reise meg igjen.

 

Vi vant 1-0 mot Tyrkia på bortebane. I veldig rolig jogg begynte jeg på hjemturen. Jeg passerte tyrkeren som enda lå der han falt. Han ga meg tommelen opp og vi vinket farvel. Det var da det slo meg. Han var eldre enn meg, sikkert 10 år eldre. Laurbærkransen var i ferd med å falle ned, visne og kvele meg før jeg fant løsningen. Vi konkurrerte selvsagt i forskjellige aldersklasser. Det ble 1-1. Landskampen endte uavgjort. Lettelsen var stor og ølet smakte utmerket.

 

Demokrati og ytringsfrihet i ekteskapet

 

 

Det å være gift mann har heldigvis flest positive sider. Det finnes imidlertid tilfeller hvor det slett ikke er like enkelt å være mann, enn si ektemann. Ytringsfriheten står heldigvis sterkt i Norge generelt. Her viser jeg til ekstremister som får vandre rundt i gatene, demonstrere og gulpe opp kloakken sin; mennesker som vil andre vondt får altså ytre seg i samfunnet vårt uten nevneverdige konsekvenser. Politikere og andre som er misfornøyde med det de oppfatter som mangel på ytringsfrihet (les : når noen er uenige med dem) får til og med forsidene i riksmedia hvor de hyler om knebling og manglende ytringsfrihet uten selv å evne og forstå ironien. For vanlige ektemenn i hjemmesituasjonen stiller det seg noe annerledes. Man har nok rett til å ytre seg, men konsekvensene av å benytte seg av denne retten vil være fatale.

 

Om din kone tripper ut i stua, svinser rundt og spør om du syns hun kler den nye kjolen, vet du at det er fare på ferde. For det første forventes det her at man skal se og forstå at hun faktisk har på seg en ny kjole. Det foreligger altså forutsetninger som er fullstendig ravgale. Det blir som å fortelle en elefant og en apekatt at de skal konkurrere på like for ved å klatre til topps i et tre. De fleste ektemenn er fornøyde om det opplyses at ny kjole er kjøpt og at de får beskjed om at de liker den. Da er man enig og vet at man er på den rette siden uten at man på noen som helst måte ser at det finnes en ny kjole eller en kjole i det hele tatt . Du får ikke karakter 6 på vurderingen, det forutsetter at du faktisk la merke til at hun hadde kjole på, men du lander likevel på en trygg treer og berger ekteskapet. Jeg har hørt om ektemenn som faktisk evner å se når kona har vært hos frisøren. Selv er jeg ikke blant dem. Min kone er like vakker uansett frisyre, men jeg ser ikke forskjell på hårsveisen før og etter med mindre hun barberer hodet, noe jeg neppe tror kommer på tale.

 

Det drar seg fort litt til om fruen din spør om du synes hun ser tykk ut i stripete kjole. Nå er det viktig å veie sine ord på gullvekt. I boken «gullkorn fra barnemunn» leste jeg et sitat som lød slik: «det er viktig å si at hun er pen selv om hun ser ut som en traktor». Slike ting kan barn si. Ikke bare slipper de unna med det, de anses som både humoristiske og søte på toppen. Du kan være trygg på at du ikke blir ansett som særlig søt om du sier noe lignende. Her vet du at du er på tynn is. Ikke svar under noen omstendighet! Om du kjenner på en liten strekk i låret kan du nå med fordel rulle rundt på gulvet og rope etter ambulanse for å skape forvirring og vekke omsorg. Du kommer unna med det en gang, men neppe to.

 

Om hun spør om du foretrekker en pen eller en intelligent kone, vet du at det skal bli en krangel uansett hva du sier eller gjør. Det blir litt som med Russland i mars. Når de mobiliserte 150 000 mann på grensen var det åpenbart ikke for å dra på picnik. Vi forsto at de kom til å angripe Ukraina, og det var ingenting Ukraina eller andre kunne gjøre for å hindre angrepet. Det måtte gå til helvete, og det er i ferd med å gjøre det i hjemmet også når pen/intelligent-spørsmålet bringes på banen. Spørsmålet er ikke et spørsmål. Det er et påskudd for å tvinge deg til å svare et eller annet. Uansett hva du svarer blir det feil og du har selvsagt skylden for den påfølgende krangelen. Siden det ikke er noe du kan gjøre for å unngå det hele kan du like godt svare: «ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Da blir det i hvert fall litt stil over skilsmissen og en blåveis å være stolt av. Summen av det hele er at ektemenn ikke har reell ytringsfrihet. Vi er effektivt kneblet, sånn er det bare!

 

Demokrati og ytringsfrihet er altså en illusjon for ektemenn. Det er ikke rart at enkelte lefler med begreper som «Illiberalt demokrati» a la Ungarn. Kan vi ikke like godt se litt på hva historien har lært oss? Ta Maos Kina for eksempel. Der var det orden på friseringen. Ikke noe spørsmål om frisyre sånn eller slik. Du fikk en bolle på hodet og ble klippet rundt. Kort og enkelt. Da slapp ektemenn å havne ut på glattisen. I sovjettiden var det også relativt enkelt med bekledningen. Du gikk på klesbutikken (merk butikken i entall. Det var bare en i byen). Der ba damene om en kjole, og fikk det. Alle var like og alle damer var likt kledd. Utrolig praktisk i grunnen. Hvordan kunne vi finne på å tulle bort et så godt fungerende system?

 

Min kone spurte en gang hvilken farge jeg foretrakk på de nye gardinene. Det er egentlig ganske ufint å spørre en mann om slikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske å ha lagt merke til om vi hadde hatt gardiner før. Hun har forøvrig sluttet å spørre om gardiner. Hun forteller når hun skifter dem og da sier jeg selvsagt at de står til fargen på veggen (den er grå, det vet jeg) og er veldig pene. En utmerket ordning.

 

Demokrati for ektemenn er egentlig veldig likt det de har på feil side av folkeskikken, altså samfunn ytre kokovenstre, eventuelt kokohøyre lefler med. Der stiller det en kandidat. «Velgerne» har anledning til å stemme på ham, det er selvsagt alltid en han, hjemme er det en hun. Du må gjerne stemme blankt, men det blir også det siste du gjør. Hva ytringsfriheten angår i det hjemlige demokrati blir det ofte slik at fruen sier «Kjære. Jeg må snakke sammen». Etterpå får man så vite hva en mener om saker og ting. Det blir kanskje ikke så mye ekteskapelig demokrati og ytringsfrihet av slikt, men det blir da husfred.

 

 

 

 

Kulturell approppriasjon

 

(Jeg krenkes, altså er jeg. Fritt etter Descartes)

 

Søndags morgen tilbringes gjerne foran TV med en kopp kaffe. Slik ville det seg at jeg i helgen bivånet et program om kulturell appropriasjon (slå det opp din ignorant). En representant for urbefolkningen i USA hadde sitt å si om folk som kler seg ut og fremstiller seg som indianere, noe som sikkert kan oppfattes som svært negativ for mennesker med urbefolkningsbakgrunn. Jeg har i grunnen aldri selv slitt særlig med krenkethet, enten har jeg vært for dum til å forstå at jeg krenkes eller så gir jeg bare f…..,men nå altså. Jeg har blitt krenket så det holder, nå er det nok. Og det til tross for at jeg ikke er indianer.

 

For noen år siden stilte daværende finansminister Siv Jensen på Stortingets kostymeball i indianerkostyme. Nå først skjønner jeg hvor krenket jeg egentlig har blitt. Når finansministeren kommer ut av skapet som Pocahontas er det alvor! Jeg skal ikke hånflire med majoriteten, men heller kaste lys på en lite kjent minoritet som jeg selv representerer, altså vi som elsket Månestråle.

Vi må tilbake i tid, og vi starter med Pocahontas. Det eneste hun har med saken å gjøre er at hun var indianer og i dag er best kjent som  tegnefilmfigur. Dette gjør henne lik Månestråle og dermed skriver vi Pocahontas ut av historien, hun har kun hatt en rolle som katalysator for krenkelsen av meg. For de som ikke kjenner Månestråle er det på sin plass med en oppsummering, og da må vi til min barndoms tegneserieverden, serien het Sølvpilen.

 
Månestråle tilhørte, sammen med Sølvpilen, kiowastammen. I virkeligheten en temmelig krigersk stamme selv før den hvite mann kom inn i bildet. Sølvpilen var høvding, en real og eksepsjonelt dyktig leder av stammen sin. Han var begrepet på en nobel villmann, med uangripelige manerer og et nærmest sosialdemokratisk syn på verdenen, alle skal med. Han var mer sivilisert enn de hvite han måtte ha med å gjøre. Angrep han ble utsatt for, både av andre stammer eller slemme cowboyer, ble kontant slått ned ved hjelp av ulike venner og stor grad av kløkt. Han avsto selvsagt fra hevn og ville helst være venner med alle. Kort sagt, en kjempefyr du bare måtte like.

Sølvpilen hadde en blodsbror, Falk. Han var hvit, har blondt hår, og var kledt i indianerklær. Han fremsto selvsagt også som en kjempekar, og støttet Sølvpilen i ett og alt. De ble blodsbrødre da Falk reddet Sølvpilens liv under dramatiske omstendigheter. Videre hadde Falk en onkel som var en grei kar, japaneren Endo og et par kompiser til. Alle disse var selvsagt skikkelige folk, slik alle venner av Sølvpilen var, og stilte alltid opp når han trengte dem. Endo gikk selvsagt kledd til daglig i judodrakt som alle japanere gjør, får vi tro og denget skurker ved hjelp av denne kampformen, som han forøvrig hadde lært Månestråle, Sølvpilens lillesøster. Til tross for dette ble hun likevel stadig vekk kidnappet av de fæle Pawneeindianerne. Disse var skittenfeldige voldsmenn som bare var onde, fæle og totalt upålitelige og måtte slett ikke sammenlignes med de rene, vakre og høyst pålitelige kiowaene. Dessuten hadde kiowaene langt, rent og velstelt hår, mens pawneene var barberte på hodet, kanskje med en skitten hestehale.

Sølvpilen og hans venner fant stadig mysterier de måtte løse. Dette startet gjerne med at en fremmedkar kom ridende til leiren på en halt helst. Han var alltid stygt såret, men Sølvpilen tok imot ham og forsøkte å pleie ham. Som medisinmann var Sølvpilen helt verdiløs idet disse fremmedkarene alltid døde, men aldri før de fikk sagt "agh, skatten....øst for elva....høyden med trær på…", eller noe slikt. Deretter ytret gjerne den fremmede et kort "Manitou", før han åndet ut. Dermed hadde gjengen fått et mysterium å jobbe med, og de fant alltid en løsning.

Det kom aldri frem noe tydelig om forholdet mellom Falk og Månestråle. Den yndige Månestråle i vakker skinnkjole med svært høy splitt og veldreide legger og lår var det nærmeste vi smågutter kom porno. Hun var litt av et støkke for å si det slik. Det må legges til at hun aldri gjorde noe stygt, eller benyttet seg av sin skjønnhet. Hun var renheten selv i en verden av kjeltringer som alle ville skjende henne. Jeg tror Falk var betatt av henne, uten at det kom til noe mer. Sannheten er vel at han lå etter henne hele tiden, beregnende og kåt; en lidderlig fyr som siklet etter å komme i buksa på henne. Jeg stolte rett og slett aldri på den skitne gringoen. Han var etter Månestråle som om hun var en skitten tøs. Måtte han brenne!

Månestråle representerte det reneste og fineste i min barndoms verden. Mine første våte drømmer handlet om henne, av og til om Vibeke Sæther fra Leikestova også. Ja etterhvert begge to faktisk. Vel, jeg tror vi stopper der. Månestråle var spesiell. Hun var min og bare min. Jeg skulle vokse opp, dra til Amerika for å finne henne, vi skulle gifte oss. Dessverre kom dette med at hun var en tegneseriefigur i veien. Så urettferdig kan livet være. Vår kjærlighet skulle aldri bli av denne verden.

 

Jeg nevnte at jeg representerer en minoritet. Jeg er barn av den generasjonen som hadde vår første kjærlighet i Månestråle. Det er faktisk ikke så mange av oss. Jentene leste ikke slikt og mange gutter giddet ikke lese Sølvpilen. Dermed sitter jeg igjen som representant for en minoritet. En ytterst sårbar gruppe som nå opplever å få vår barndoms kultur skjendet. En kultur som ble stjålet fra oss av majoritetens krav om videre skolegang og studier, et voksenliv uten hjemmelaget pil og bue som er oss fremmed den dag i dag.

Her får vi altså oppleve at selveste finansministeren kler seg ut som min kulturs høyeste ideal. Vi snakker om kulturell appropriasjon så vulgær og grov at jeg sliter med søvnen. Minnene om det som ble frastjålet meg, altså retten til å fortsette å elske den rene ubesudlede Månestråle, blir skjendet av en finansminister kledt ut som henne. Ingenting er hellig lengre. Jeg kan knapt holde det ut. Synet av Siv Jensen i indianerkostyme…….. Det er ikke slik å forstå slik at jeg antyder noe om finansministerens utseende, jeg vil jo ikke på noen som helst tenkelig måte krenke henne. Det er bare det at mot tegneseriefiguren Månestråle stiller hun som lettvekter/tungvekter alt etter som.

Fra dypet av min sårede sjel sender jeg et desperat, taust rop ut i rommet. La meg få beholde minnet om Månestråle rent og ukrenket.

#vierallekrenket.

Finnes det homofile fotballspillere?

 

Før i tiden var fotballspillere menn. Ekte dedikerte heterofile menn som ikke vek tilbake for tøffe taklinger i hodehøyde. Det fantes ikke homofile fotballspillere. Homofili var synonymt med noe feminint, noe kvinnelig, og kvinners plass var på sidelinjen hvor de i nesegrus beundring jublet frem sine helter som kjempet som gladiatorer mot motstanderne ute på banen. Min bror ble født kriminell idet homofili først ble avkriminalisert i 1972. For ham var det ikke håp om tilgivelse. Med et slikt utgangspunkt var fotball en umulighet, han var dømt til å bli stylist, måtte Herren tilgi ham.  

Jentefotball? Glem det! Jentefotball ble ansett som pysete og fotballspillere var alt annet enn det. Når så du for eksempel Billy Bremner gråte? Har aldri skjedd. Da han ble født spyttet han ut snusen og bannet stygt før han taklet faren ned fra krakken på puben. Deretter skylte han ned en pint, fotballspillere ammet aldri. Det var menn på banen den gang, heterofile menn, ekte mannfolk. Spillerne hadde nummer fra 1 til 11. Nummer 1 stod i mål, nummer 11 var venstre ving, nummer 6 var midtbanespiller og så videre. Ingen lurte på hvor på banen du hørte hjemme med et ellevetall på ryggen.

 Vingene skulle ha sagflis på skoene etter kampen og alle skulle være blodige på knærne etter grusen på banen. Pinglene brukte leggskinn, men for gutta var strømpene ikke engang oppe under knærne, de lå i en vase rundt anklene og ble aldri vasket mellom kampene. Taklingene var av det brutale slaget og ingen fotballspiller med respekt for seg selv hadde tennene i behold. Beinbrudd var ikke akseptabel grunn til innbytte. «Er du homo eller», var spørsmålet du fikk om du ynket deg for et lite kraniebrudd.

 Du kunne bytte kone men aldri i verden klubb. Det fantes ikke penger i verden som kunne få en wolvesgutt til å gå til Leeds. Skjedde bare ikke. Og viktigst av alt: Fotballsko var sorte med hvite striper; tatoveringer og ringer i ørene var noe kun sjøfolk hadde. En eller annen plass på veien mistet fotballen sin sjel. Var nok mye italienerne sin feil. Scoret italienske lag først, fikk spillerne umiddelbart fyrstikkbein og falt om i dødskrampe stadig vekk. Selv Neymar på speed ville blitt imponert av forestillingene.

I dag er fotballspillere de fremste kjerringer (Jepp, det finnes både mannlige og kvinnelige kjerringer). De hyler og bærer seg når de kommer bort i hverandre, faller i trill bortover så det ser ut som et Herrens mirakel at de faktisk overlever, og mirakler skjer faktisk. Etter åpenbare dødsfall på banen kommer Jesus inn på banen med selveste Guds isspray og vips står Lazarus opp igjen og igjen.

 Tannbeskyttere og susp har gjort sitt inntog og ingen har ensifrede tall på ryggen. Nummer 22, som før betydde bikkja til ytterste ballguttreserve er nå selveste stjerna. De er utro etter noter idet de bytter klubber oftere enn sokker og ingen kan stave ordet lojalitet. Det er en for en og alle hver for seg. De er tatoverte på en måte som ville fått gamle sjøulker til å rotere i graven og håret er så fjongt og fint at de er forbilder for kvinnelige modeller. 

Men verst av alt er fotballskoene. Røde, blå, gule, ja alle mulige farger finnes. Det er nesten ikke en ærlig sort sko med hvite striper å se, med hederlige unntak av en og annen dommer.
Så skulle en kanskje tro at noen av dem har kommet ut av skapet i dette åpenbart superfeminine stylistmiljøet fotballen i dag er blitt en del av. Ikke fan! Hvor mange homofile toppspillere har du hørt om?

 Det som finnes igjen i fotballen er angsten for å bli avslørt som homofil. Gutta springer rundt og lever ut sine feminine sider ved å klappe hverandre på rompa når noen scorer, og alle har daglige frisørøkter, men ingen er homo. Den statistiske sannsynligheten for at ingen mannlige toppspillere er homofile er sannelig et større mirakel enn den nevnte Jesus og hans kunststykke med Lazarus.

 

Nå skal VM i fotball spilles i Qatar, dere vet landet med virkelig fotballkultur. Landet hvor selve fundamentet er likestilling i idretten. Landet som er en drøm for fattige fremmedarbeidere og har en lovgivning som virkelig bygger opp under skeives rettigheter. Landet som er et fyrtårn for demokratisk utvikling og ytringsfrihet. Selvsagt skal vi andektig sitte foran skjermene og bivåne det hele, og det blir sikkert gode kamper å se. Den perfekte finalen hadde likevel vært om en av de virkelig store stjernene kom ut av skapet på direktesendt TV fra Qatar og fortalte verden og styresmaktene i drømmelandet at han er homofil. Da blir det fort slutt på VM i suspekte diktaturer og forbud mot fotball i Russland.

Hva skjer med språket?

 

«Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss».

 

Dette sitatet fra en IT-entusiast festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde radioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med ingressen, men selve sitatet brant seg fast. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, som jeg mener å beherske relativt bra, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel  representerer dagens høykultur, lytter til podcast på NRK med norske barbiedukker for å oppnå en dypere forståelse av verdenssituasjonen og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen. Idet dagens samfunn også er sterkt preget av cancel culture (på godt norsk), får den yngre generasjon ha meg unnskyldt om åpenbar sarkasme flyter over i teksten. Jeg er tross alt også bare et barn av min tid, og beklager derfor igjen at jeg virker hissig når jeg insisterer på å avslutte en setning med et punktum. Har etter hvert skjønt at punktum er helligbrøde.

Som lærer i samfunnskunnskap ville jeg ikke umiddelbart avvist det som framkommer i den innledende setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig jeg, i rollen som norsklærer, ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, det være seg nynorsk eller bokmål. Som religionslærer er det godt mulig jeg burde kunnet kople setningens betydning opp mot informasjonsteknologi som livssyn, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår fåtallige befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år mener mange språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg benytte det språk jeg mener å beherske noenlunde bra, og om noen hundre år er jeg uansett bare et mikroparentes i historien.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Tvert imot, jeg elsker å lære! Som lærer i hundefag for mange år siden fikk jeg ofte spørsmål fra elever om hvorfor jeg gjorde sånn og slik. Stadig vekk fant jeg at jeg ikke visste hvorfor, det var bare noe jeg gjorde av vane, noe som igjen avstedkom gode diskusjoner med studenter om hvordan vi heller kunne gjøre det på en annen og bedre måte. I interaksjon med yngre ufaglærte fikk jeg en dypere erkjennelse av kompleksiteten i faget, en didaktisk velsignelse om du vil. Jeg tror jeg blir en bedre lærer av selv å lære.

 

 Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå alt nytt sånn helt uten videre. Dagens unge har forutsetninger for å kople en hund til et dyr med fire ben, hode og hale, og en viss ide om hva den brukes til. Da jeg for mange år siden begynte i jobb ved Narvik VGS fikk jeg en laptop i fanget med beskjed om at denne bruker vi i undervisningen. Helt ærlig, jeg ante ikke hva det var engang og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Takk til forståelsesfulle kolleger; jeg kan nå skrive en erfaringsbasert bok om bratte læringskurver For noen flere år siden skrev jeg forresten en lærebok om hundekjøring sammen med to andre hundekjørerlærere. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine faglige litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen, noe alle burde kunne se. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om e-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en e-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene i Malangen ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om alt fra en halv til en hel meter, og grøften burde jo være gravet under telenivå.  Den påfølgende latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etter hvert en forståelse av hvorfor de lo. De lo ikke med meg, men av meg. Det verste var at fruen lo høyest av samtlige.

 

Den samme fruen hadde også mye moro av episoden da hun forlangte at jeg skulle bidra med å betale regninger på maskinen. Så på bærtur at jeg ikke greide dette kunne jeg vel ikke være, mente hun, trollet. Jeg skjønte lite av hva hun lo av der jeg satt og forsøkte å putte giroen inn i datamaskinen i påvente av stempling, slik jeg husket de gjorde i banken der jeg ellers betalte regningene. Jeg har vennet meg til å bli ledd av og velger heller å glede meg over andres åpenbare fryd, eller skal vi si skadefryd.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke facebook når jeg skriver på bloggen eller i avisen (hvem fan ante hva en blogg var for 15 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da jeg ikke røker hverken tobakk, hasj eller noe annet overhodet. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva reklame for et tvilsomt hundefor har på min blogg å gjøre siden jeg nå engang har lagt opp min lange karriere som hundekjører.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi av den litt eldre garde forstår. Regn med at vi ikke skjønner en dritt og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes et flott bibliotek (sjekk på Wikipedia dersom du er usikker på hva det er) i byen om dere ikke har bøker hjemme. Hvis boka er skrevet for mer enn 15 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss, i praksis alt vil jeg tro. Trenger dere hjelp til å forstå hva som står i boka, gitt det noe gammelmodige språket med analog tekst og det hele, stiller jeg gjerne opp og forklarer. Lykke til!

De velsignede ungene

 

Jeg tenker stadig på hva det egentlig var som gjorde at vi kom på ideen om å få barn. Av og til er det jo slik at foreldre i gitte, les oppgitte, stunder grubler over hva pokker vi egentlig tenkte på når vi lot lystene ta overhånd og ledet oss ut i sanseligheten. Her kan jeg selvsagt bare svare for menn, av åpenbare grunner. For oss er det relativt enkelt. Kroppen har bare blod nok til å forsyne ett hode av gangen. Når en da blir lokket ut på glattisen er vi med andre ord bevisstløse i gjerningsøyeblikket og kan ikke ta ansvar for våre handlinger. Dette er, skremmende nok, ikke gjort gjeldende i norsk rett. Menn er altså rettsløse.

Det er først etterpå, altså etter at en liten sånn test man tar hjemme på badet har gitt bekreftende svar, man tenker over hva det egentlig var som skjedde? Da er det for sent å bakke ut. Det er bare å stå løpet ut. Det er slik sett enkelt å lage barn. Man kan på mange måter sammenligne det å lage barn med og starte en revolusjon, sånn som i Russland i 1917. Greit nok å starte, men helt umulig å kontrollere og dermed planlegge hva som videre skal skje. Revolusjoner og barn har en tendens til å leve sine egne liv. Vi andre som er til stede må bare følge med.

Barn kan være en utfordring. Det hender det er en smule slitsomt og kan den første tiden medføre endel søvnløse netter, noe som gjerne øker på når de blir tenåringer og skal på fest. Noen ganger passer det heller ikke at de må skiftes på akkurat der og da. De har gjerne en tendens til å våkne med mareritt akkurat når du og fruen en tid etter fødselen igjen finner ut at det går an å ta opp igjen hyrdestundene. Sannheten er vel det at de er noen fordømte terrorister. De ligger egentlig bare på lading og planlegger å gjøre livet surt for foreldrene. Noen vil kanskje mene at jeg drar det litt langt når jeg sammenligner uskyldige små babyer med terrorister. Jeg velger å moderere meg litegrann. De er terrorister med forbedringspotensiale. I utgangspunktet er de programmerte til å ødelegge både nattesøvn og kveldskos med fruen, men dette kan muligens gå over ved riktig styring og oppdragelse, jeg legger vekt på kan og da bare i de heldigste tilfeller.

Når de er ferdige med å være søte små babyer, og faktisk har lært seg å gjøre greia si på do, blir livet straks lettere, ihvertfall i teorien. Uansett når du legger dem på kvelden er de garantert å stå tidligere opp enn småfuglene. Ungene er slik alltid oppe før du selv er klar til å våkne. Da må du til pers, trøtt og jævlig, men likevel med lys og vennlig stemme. Du har lyst til å kaldkvele det lille krapylet som evner å se så forbannet lyst på tilværelsen klokka 05.00 en søndags morgen. Det er forøvrig det samme krapylet som lager et sponhelvete sånn utpå kvelden når det er leggetid. De er nemlig aldri trøtte på kvelden uansett.

Du ser frem til at de begynner på skolen og får kveldsaktiviteter å holde på med. Det synes du er topp helt til du oppdager hvor mange kilometer bilen får kjørt på en uke og hvor mye av din egen fritid dette beslaglegger. Det er gjerne i denne fasen mange ekteskap krasjer, noe som også fort skjer med bilens motor og slitedeler ellers. Dette har selvsagt sammenheng med at damene etter å ha født, igjen får menstruasjon. De første årene er de opptatte av de søte små, men så setter hverdagen inn og PMS-problematikken tiltar. Her blir noen faktisk bli fristet til å sammenligne damer med PMS med terrorister. Dette er en grov overdrivelse og direkte fornærmende overfor reale terrorister. Det er faktisk mulig å forhandle med terrorister. Sammenligningen blir dermed direkte feil, jeg håper Taliban tilgir.

Etter hvert får de moped og kan slik ratte rundt selv og gi deg og fruen litt etterlengtet fritid. Dette er kjærkomment helt til du finner ut at de har fått seg kjærester. Gjelder det jenter er det et rent helvete. Vi minnes vår egen ungdom og vet at enhver guttekjæreste på 16 år kun har en ting i hodet. Blod altså, og det er ikke i hodet med hår på. De er villige til å gjøre eller si hva som helst for å komme i posisjon for å si det slikt. Dette er ikke egnet til å gi en pappa rolige kveldsstunder. Men sånn er det bare, og vi må leve med det.

Det er i denne alderen de begynner å bli en smule eplekjekke også. Mine egne har faktisk i diskusjoner bedt meg roe ned og minnet meg på hvem som styrer rullestolen min om noen år. Frekke små krapyl! Dette har de selvsagt arvet etter moren. Det er slik at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper etter meg, de andre har de fra moren.

Endelig kommer dagen de skal flytte hjemmefra. Dette har du sett frem til i mange år. Endelig skal du og fruen (dere har mirakuløst evnet å unngå skilsmisse) få all den tid dere trenger til å pleie forholdet og egne interesser. Endelig blir du kvitt en voldsom utgiftspost. Livet har stått på vent, men nå er det vår tur.

Det virker slik noen dager i beste fall, kanskje bare noen timer. Du kan være sikker på at det uansett ikke tar lang tid før du står inne på det fraflyttede barnerommerommet, nå tiltenkt som gjesterom, med en bamse i hånden og undres om de ikke snart kommer hjem. Du tørker en tåre og kjenner på nostalgien i å tenke på bleieskifting, nattevåking, kollikkhyling og alt det andre. Kjærlighet har en utrolig helende virkning på sviende minner om oppkjeftige tenåringer.

Alt dette er det viktig å ha tenkt gjennom før unnfangelsen finner sted. Gjør du jobben din riktig de påfølgende årene skal du ikke se bort fra at de faktisk rett som det er kommer tilbake på besøk til sine foreldre. Kanskje har de til og med barnebarn med. Barn er tross alt livets festmåltid og barnebarna er den nydelige desserten. Nyt det og velbekomme.