Det ondes problem

  

En og annen gang drar jeg på hytta helt alene, mens fruen pusler med sitt hjemme. Det er mange ting med hytta som trekker, men badstua er nok øverst på lista. Det å sitte totalt uforstyrret i den fuktige varmen i egne tanker om dette og hint, opplever jeg som en ren velsignelse. Ikke sjelden avstedkommer slike stunder skriverier av den art du nå sitter og leser. Slik vil det seg at jeg av og til etter jobb drar rett på hytta alene. Fruen driver hjemme med sitt, mens jeg får permisjon til å sysle med mitt. En utmerket ordning med en utmerket frue.

 

Det hogges ved og fyres opp både i badstua og i hytta forøvrig. Mens varmen sånn smått begynner å sige rundt i stua, begynner jeg på middagen. Forventningen om god mat og påfølgende badstu gjør at alle små gjøremål går som en lek. Med radioen på nyter jeg grillet kylling eller noe annet godt, mens jeg av og til går inn i badstua for å legge mer ved i ovnen så alt er klart til middagen er fortært.

 

Det er for min del slik at det gjerne er i badstua de fleste gode tanker dukker opp og videreforedles. Denne kvelden var heller ikke annerledes enn andre forgagne kvelder i badstua. Tankene surret og kvernet mens dampen smøg seg rundt min middelaldrende kropp. Ølboksen var kald, godt plassert i et hjemmelaget hylster av liggeunderlag for å forhindre unødig oppvarming. Varmt øl og kalde kvinner er 2 ting vi absolutt ikke trenger.

 

Det er noe eget med badstua og tanker, de tar gjerne egne veier. Plutselig rotet tankene seg langt tilbake i tid. En gang for lenge siden da både jeg og verden var yngre, studerte jeg kristendom. Senere har det blitt videreutdanning både i religion og andre fag, men denne gangen var det altså kristendom det gjaldt. Studiet var både givende og interessant, og det var spesielt et emne som stadig opptok oss. Emnet var gjenstand for stadige diskusjoner og vi søkte, etter fattig evne, å finne relevant stoff eller litteratur som kunne hjelpe oss i søken etter et svar. Det gjaldt det ondes problem, en kilde til stadig frustrasjon idet det for kristne alltid vil være vanskelig å forsvare at Gud er god når det skjer så mye galt i verden.

 

For faglig å kunne forstå kristendommen er det et temmelig essensielt spørsmål og adskillig bedre hjerner enn det jeg, mine medstudenter og forelesere kunne vise til har brukt talløse timer uten å kunne komme opp med et godt svar. Hvis Gud er god, hvorfor skjer da onde ting? Det må være frustrerende som kristen å skulle forsvare Guds godhet i en verden hvor så mye ondskap finnes. Er det overhodet mulig å komme opp med et svar med to streker under?

 

Hvis Gud er god, hvorfor drukner flyktninger som flykter over Middelhavet? Hvorfor er det så mye ufred, sult og fattigdom i verden? Hvorfor blir barn solgt og misbrukt? Hvorfor finnes det voldtektsforbrytere? Hvorfor angriper Russland Ukraina? Hvorfor driver vi mennesker på og ødelegger planeten vår med forurensning og giftige utslipp? Hvorfor finnes det mygg? Hvorfor produseres det franske biler og hvorfor i all verden må vi spise fisk til middag?

Hvis Gud er god, er det vanskelig å ta inn over seg at det selges franske biler i et land hvor man, inntil for få år siden, holdt seg med en kristen statskirke.

 

Mange ganger har jeg beskjeftiget meg med disse tankene. Oftest har jeg gjort det sittende med en kald øl i badstua. Noen ganger sammen med venner, hvor vi har kunnet diskutere saken, men enda oftere alene. Slik var det denne kvelden på hytta. Alene i badstua, med en kald øl, lot jeg tankene lete etter svaret. Grunnet ølet kommer det uvergelig til et punkt hvor man må ut for å tømme systemet og jeg tok tankene med meg ut hvorpå jeg lenset sjarken mot et tre mens bikkja stirret på den høye urinstrålen i ren ærefrykt.

 

Som jeg sto der følte jeg at jeg nærmet meg et slags svar. Det var ikke et enkelt svar med to streker under som populistiske politikere slenger rundt seg med. Det var et svar til å leve med, eller rettere sagt et svar til å leve i. Spørsmålet er så vanskelig at du stadig søker deg inn i badstua, gjerne med en kald øl, for igjen og igjen å grunne over det forjettede svar. Du finner selvsagt ikke svaret med to streker under, men du får til gjengjeld kose deg time etter time i badstuas varme, fuktige og helsebringende atmosfære.

 

Badstua i seg selv er det nærmeste man kommer en løsning på mysteriet om alt skal kokes ned til et konkret svar. Så enkelt, varmt, vederkvegende og selvsagt med en kald øl til. De onde tingene skjer for at vi skal finne grunner til å ta badstu oftere og slik bli bedre mennesker som er mindre tilbøyelige til å gjøre onde ting. Badstua virker slik. Man blir snillere og mindre tilbøyelige til å bruke vold. Gå bare ut i nettoen i en badstupause en fin sommerkveld for å tisse og se hva som skjer. Før du vet ordet av det er det massevis av mygg rundt din nakne kropp, og da er rådyra gode. Takket være roen og avslapningen badstua har gitt deg, skjønner du fort at vold ikke er løsningen når en mygg har satt seg på litjekarn for å gi deg en blowjob.

 

Badstua virker nemlig slik. Man blir snillere, og tenker seg bedre om før man handler. 

Skråsikkerhet versjon 2.0

 

På nettstedet forskning.no kan man lese at klitoris har mer enn 10.000 nerver, noe som gjør den til kroppens mest følsomme organ. Dette skal jeg komme tilbake til etter hvert.

 

Jeg har stor respekt for fagfolk. Når man omtaler noen som fagfolk er det gjerne som følge av at vedkommende har en eller annen form for utdanning innen faget. Her er det viktig å tenke gjennom begrepet og hva man legger i det. Jeg tenker man kan kalles fagmann som følge av lang og omfattende erfaring innen et fag til tross for manglende utdanning, noe som støttes i den realkompetansevurderingen vi har innen yrkesfagene. Man kan gå opp til fagprøve om man mangler formell utdanning i faget hvis man har tilstrekkelig erfaring og kompetanse. I dag har vi utdanninger innen de fleste yrker, noe som gjør at man lærer sitt fag både på skolen og/eller i bedrift. Å kunne et fag betyr også kunnskap om lover og forskrifter og disse endrer seg ofte. Dette betyr at fagfolk er det som følge av utdanning og/eller evnen til å følge med i utviklingen innen faget man har omfattende erfaring/utdanning i. Av dette følger at fagfolk uten utdanning er fagfolk fordi de har erfaring/realkompetanse og den nødvendige ydmykhet til å erkjenne at man stadig må lære noe nytt innen sitt fag.

 

Da tomta til hytta vår ble gravd ut, var det av en fagmann. Det å grave ut en tomt krever sin mann eller kvinne. Det er ikke bare kunsten å grave med maskin som gjør deg til fagmann. Jeg hadde stående tilbud om selv å bruke gravemaskinen på dager fagmannen ikke kunne, noe jeg benyttet meg av. Vi kan fort slå fast at jeg ikke er fagmann hva graving angår. En fagmann vet noe om hvor du skal gjøre av massene du graver opp med tanke på senere utnyttelse og for å unngå at de nevnte masser er i veien. Jeg visste lite om dette og strøk grundig på eksamen. Det ble for oss billigere å betale for fagmannen enn og drite seg ut på egen hånd.

 

Vedkommende som bygde hytta var meg selv. Alt fra støyping av søyler, samt snekkerarbeide frem til ferdigstillelse er gjort på egen hånd, faktisk med hammer og håndsag og uten elektriske hjelpemidler. Hytta er fortsatt tett etter over 20 år, men en dyktig fagmann vil nok med rette le godt av noen av mine løsninger. I tillegg ville en fagmann ha bygd hytta fortere og sannsynligvis i sum billigere idet han ville gjort det riktig første gang og ikke stadig måttet gjøre det om igjen, som meg. Det at jeg har bygd en hytte, flere badstuer og verandaer gjør meg ikke til fagmann. Jeg er kun en fusker i faget. Jeg liker å snekre, men mangler fagkunnskap. Du bør ikke lytte til meg hva byggtekniske løsninger angår.

 

Livets skole er et begrep som har dukket opp de siste årene. Alle som har levd noen år har jo egentlig gått her, men begrepet brukes gjerne om og spesielt av mennesker uten utdanning, men som ser ut til å mene at det å ikke ha utdanning egentlig er den eneste virkelige kvalifikasjonen. Det å ha gått denne skolen gir et mandat til å kunne uttale seg skråsikkert om det meste. Det som ser ut til å være en fellesnevner her er den totale mangel på den før nevnte ydmykheten.

 

Har du gått Livets skole, beskjeftiger du deg ofte med alle problemene «den jævla regjeringa/kommunen» skaper og hvor enkelt de egentlig kan løses om regjeringen/kommunen bare ville høre på de som kan dette, altså eksperter fra Livets skole. For dem er det gjerne den virkelige skolen som representerer problemet. Folk med høyere utdanning latterliggjøres over en lav sko fordi disse angivelig ikke kan noe som helst om hvor skoen trykker, som de sier. Lærere er gjerne de dummeste. Her er det verdt å nevne at en av kvalifikasjonene for å komme inn på Livets skole er at man av ulike grunner ikke har lykkes i den vanlige skolen. Dette gjør at de plutselig er fagmennesker på hva som er problemet i grunnskolen. De vet jo at lærere er dumme siden de ikke evnet å få dem gjennom skolen på en god måte. Siden de selv har gått grunnskolen uten å lykkes kan de dermed alt om det skolefaglige.

 

Noen av dem kan helt sikkert mye om temaet også, men det er neppe som følge av sin eksamen ved Livets skole. Det vil nok heller være som et resultat av at de faktisk har lest seg opp og satt seg grundig inn i problemstillingene. Med andre ord har man her rett og slett benyttet seg av utdanning, noe som selvsagt står alle fritt, ja noen vil til og med si at det er bent fram intelligent. Mange ordentlige fagfolk vil forøvrig advare mot å tro at man får den nødvendige utdanning av forskere som kun har sine publiseringer på facebook. Selv går jeg glatt i den fellen å råde til at man heller bør lytte til ordentlige forskere, sånne som faktisk vet hva de snakker om. Disse finnes oftest på andre plattformer, som bøker og seriøse nettsteder.

 

Summen av dette blir at om jeg politisk skal ta stilling til noe, synes jeg det er lurt å lytte til de som kan noe om det før jeg bestemmer meg. Alle skal ha rett til å ha sin politiske mening og gi uttrykk for den. Det er likevel forskjell på vektingen av meninger avhengig av den kunnskapen meningene støtter seg på. Kjernefysikere kan mer om kjernefysikk enn matroser. Matroser kan mer om båter enn kjernefysikere, og så videre. Selv kan jeg ingenting om kjernefysikk. Det samme gjelder rakettforskning, vindkraftteknologi og matrosfaget, her er jeg helt grønn. Skal jeg mene noe om disse tingene spør jeg fagfolk før jeg danner meg en oppfatning, skråsikker kan jeg ikke tillate meg å være siden jeg ikke er fagmann på området.

 

Kjernefysikk og vindkraftteknologi ut til å være pensum på Livets skole. Også pedagogikk og vanlige skolefag, ja alt egentlig, får man doktorgrad i ved denne skolen. Man skal ikke se ned på folk som ikke kan skille mellom og/å eller sliter med alminnelig grammatikk, man er ikke dårligere mennesker av den grunn. Intelligens kommer ikke av grammatisk kunnskap. Det er likevel grunn til å spørre om de dermed har faglig tyngde når de sier noe om undervisningen i for eksempel norsk på skolen. Ingen er diskvalifisert fra å mene noe om norsk litteratur, men dine synspunkter har gjerne litt mer vekt om du faktisk kan skrive og lese for å sette det på spissen. Eller for å bruke den gaven selvironi kan være: selv kan jeg gjerne ha sterke meninger om hyttebygging, men du bør definitivt ikke vektlegge mine meninger like tungt som en tømrer med 30 års erfaring. Det eneste faget du ikke får doktorgrad i ved livets skole er forøvrig selvironi.

 

Er du ekspert fra Livets skole, mener du at man skal lytte til fagfolk. Jeg kunne ikke være mer enig. Folk med skoene på vet jo hvor de trykker, skoene altså. Jeg spør med andre ord gravemaskinføreren, fagmannen, når jeg skal ha gravd en grøft. Jeg gjør tilsvarende når jeg vil ha lagt opp nytt rørsystem i huset eventuelt nytt sikringsskap, trenger å operere hjertet eller skiftet linser i øynene. Jeg spør fagfolk på området. Her er jeg og folk fra Livets skole helt på linje. Vi bør spørre fagfolk oftere.

 

Selv har jeg lang utdanning fra universitet innen pedagogikk og andre fag. Jeg har studert, jobbet og undervist innen fagene i ulike skoleslag siden 1987, herunder barneskole, ungdomsskole, folkehøgskole, videregående skole, jeg har liketil studert ved og senere undervist ved befalsskolen. Jeg har altså både faglig og erfaringsmessig bakgrunn når jeg uttaler meg om skole. Jeg er på alle mulige måter skolefagmann om du vil, på en god dag er jeg til og med ydmyk. Her skiller jeg meg fra de med Livets skole. De har vært elever på skolen og kan dermed dette mye bedre enn meg og andre med min bakgrunn. De vet jo hvor den fordømte skoen trykker. Ikke bare kan de det bedre, de gir seg selv retten til å latterliggjøre meg og andre fordi vi har akademisk bakgrunn. Jeg vet altså ikke noe om hvor skoen trykker selv om jeg har gått i den lengre enn de fleste.

 

Noe jeg ikke har er retten til å ta til motmæle mot karakteristikker gitt av mennesker med bakgrunn fra Livets skole. De eier retten til å latterliggjøre folk som har utdanning. Min dype og ektefølte respekt for fagfolk omfatter ikke mennesker fra Livets skole som lider sterkt under Dunning-Kruger-effekten. Den forbeholder jeg ekte fagfolk, fagfolk som innehar ydmykheten til å se at man stadig må lære noe nytt og forstår og aksepterer at folk med fagbakgrunn faktisk også gjelder mennesker med utdanning. Doktorene fra Livets skole gir seg selv retten til å forakte mennesker med utdanning og høylytt gi uttrykk for det. Akademikere må ikke finne på å ta til motmæle eller Gud forby; tulle med dem når de forsøker å fremstå som supereksperter. Da er man nemlig nedlatende.

 

Det er her vi kommer tilbake til den før omtalte klitoris. Jeg nevnte at forskningen fastslår at klitoris innehar rundt 10 000 nerver. Dette gjør den til et utrolig følsomt organ. Den er faktisk nesten like følsom som folk med doktorgrad fra Livets skole er når de opplever seg krenket i møte med motbør fra fagfolk.

Truser og ensretting

 

 

Jeg er generelt ikke for ensretting i noen form. Enkeltindividets rett til selv å definere sin egen tilværelse er viktig. Når det er sagt vil det alltid finnes det områder hvor det slett ikke burde være opp til den enkelte å bestemme alt selv. Det er helt greit for meg at folk kler seg ulikt, det skulle vel tatt seg ut om alle gikk i Mao-dress eller skoleuniform for eksempel. Noen liker høghælte sko, mens andre foretrekker sandaler. Personlig bruker jeg helst sokker i sandalene. Her åpenbarer mine medmenneskers syn på ensretting seg idet jeg kritiseres for dette, noe som forøvrig bryr meg midt i toeren. I motsetning til disse foretrekker jeg en fordomsfri tilnærming til bekledning.

 

Nå finnes det imidlertid annen bekledning hvor enkeltindividets rett til selv å bestemme sin stil, står i konflikt med det faktum at den valgte bekledningen kan påføre andre mennesker lidelser. Når noens valg påfører andre mennesker smerte, bør man i rettferdighetens navn kunne si stopp. Det må aldri få bli slik at man kan ta seg retten til å plage andre med de valg man mener en selv bør ha mulighet til. Om det ikke strider mot norsk lov, står det derimot i sterk kontrast til Kardemommeloven som jeg synes er en riktig vakker og sympatisk lov.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle deler dette enkle resonnement, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg kommer tilbake til dette.

 

 Fruen, en ellers utmerket dame på alle måter, sliter litt med trusene mine, boxere kalles det visst nå. Hun mener at de bør kastes om det dukker opp huller i dem. Det tar seg visstnok ikke ut å gå i hullete truser, eller rettere sagt boxere. Jeg argumenterer imot ved å vise til at det ikke skjeller andre mennesker hva jeg har på meg under klærne. Så lenge edelstenene holder seg på anvist plass, betyr det da ingenting om det er et hull i ræva, det viktigste er vel tross alt at den vaskes jevnlig. Jeg møter lite forståelse her og rammes av stadig å måtte investere i nye idet hun tar seg retten til å kaste de hullete når hun bretter klær. Her er det altså slik at hun og andre fruer mener seg berettiget til å kaste noe de ikke liker, mens deres ektemenn ikke har den samme rett. Det kan også anføres at den kritikk vi mottar vedrørende hullete truser gis av mennesker som selv har hull i dongeribuksa (er visstnok på moten nå). Altså våre huller, som ingen ser er ikke ok, mens huller alle ser er ok, sier kvinnelogikken. Dette er nok noe mange ektemenn vil kjenne seg igjen i uten at det blir mer logisk av den grunn.

 

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt i våre dager. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte, stor smerte. Vi snakker her om truser, dametruser altså. La meg være helt tydelig. Til tross for at jeg er mot ensretting generelt er jeg av den sterke overbevisning om at verden ville vært et fredeligere sted om vi hadde en tydelig ensretting når det kommer til dametruser.

 

Når en stakkar er kommandert og sitter der med en haug med truser som skal brettes utsettes man for valg ingen burde tvinges til å ta. Saken er naturligvis tenåringsdøtre, det finnes enda en igjen i huset. Det er nemlig slik at teknologien i vaskemaskinen enda ikke er kommet dithen at den automatisk skiller mellom fruens og døtrenes truser. Det samme gjelder min egen software som her er utgått på dato. Damene ser selvsagt dette på 20 meters hold selv om trusene er på og skjult av bukser. Jeg derimot sitter med en haug med truser. De har det til felles at de ser ut som......truser. Hvordan en stakkar skal kunne se forskjell på dametruser og tenåringstruser er for meg en gåte. Det er her smerten kommer inn.

 

Puberteten

 

 

At foreldre kommer i puberteten er like normalt som det er vanskelig å forstå for uforberedte tenåringer. Husk at vi er glade i dere uansett.

 

Puberteten er en vanskelig periode for mange. Ikke minst tenåringer sliter veldig med hva som skjer med ellers greie og forståelsesfulle foreldrene i denne tiden. Det er nemlig slik at spesielt tenåringene blir utsatte for det foreldre går gjennom i pubertetsfasen. Det er derfor viktig å forberede tenåringer på hva som er i ferd med å skje med foreldrene og hvilke ting som kan bli utfordrende i tiden som ligger foran dem. Det som skjer kan nok oppleves som skremmende og fortvilende, men husk at det bare er en fase, og som alle faser går den over.

 

Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner som bare tenkte på barnas beste, ser verden nå plutselig ganske annerledes ut. Vi hadde alltid et godt fang å sitte på og en armkrok man kunne gråte i når livet føltes vanskelig. Alt dette endrer seg når vi foreldre kommer i puberteten. Det er ikke noe dere tenåringer kan gjøre for å endre situasjonen. Det er rett og slett noe som skjer i kroppen til mødre og fedre som følge av de hormonelle endringene vi går gjennom.

 

Dere vil kjenne på frustrasjonen over foreldres plutselige manglende tålmodighet. Der vi før var vennligheten selv, oppleves vi nå som vanskelige å leve med. Vi begynner å mase om alt mulig. Vi klager over at dere ikke rydder i huset, vi sier kanskje at dere bare slenger ting rundt dere i huset og ikke bidrar eller rydder etter dere. Vi henger oss opp i de nye vennene deres og hva dere gjør sammen på fritiden. Vi blir frekke og svarer spydig, ja dere opplever kanskje at vi rett og slett slenger døra igjen og går og gjemmer oss i stua.

 

Vi blir i denne fasen, puberteten altså, fryktelig urimelige og klager over alt mulig. Vi gnager over manglende leksearbeide og vil gjerne, helt uten grunn selvsagt, påstå at dere ikke har kontroll på skolearbeidet. Vi begynner å klage på manglende økonomistyring og hvordan det skal gå med dere når dere blir voksne. Vi blir generelt mer og mer gleldrete og brysomme og dere vil oppleve det som direkte vanskelig å ha med oss å gjøre. Jeg må vel innrømme at vi i denne perioden rett og slett kan oppleves som skikkelig kjempeteite, og det med god grunn.

 

Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe vi foreldre kan gjøre noe med. Alt dette skjer som følge av helt normale hormonforstyrrelser foreldre går gjennom og som dessverre påvirker vår atferd i svært stor grad. Det betyr ikke at vi ikke er glade i dere, langt ifra. Vi er like glade i dere men har bare litt vanskelig for å vise det når hormonene raser gjennom kroppene våre i en prosess vi ikke styrer selv.

 

Trøsten får være at dette bare er en fase. Det er noe som har sin tid og det tar litt tid for oss foreldre å komme gjennom. Når vi så virker totalt urimelige er det ikke fordi vi ønsker å være det, og slett ikke at vi ikke er glade i dere. Når vi har vokst oss gjennom fasen, vil vi heldigvis være de samme som vi tidligere var, like glade i dere og innstilte på å ha det fint sammen igjen. Inntil det skjer, håper vi dere orker å holde ut med oss.

 

 

Skråsikkerhet

 

 

Det er ikke lett å orientere seg i verdenssituasjonen om dagen. Krig, hungersnød, klimaendringer, nedgangstider og fandens oldemor. Skal vi ha vindmøller eller ikke, og hvor skal vi eventuelt ha dem? Kraftkrise, Acer, EU, utenlandskabler og annet rart debatteres så det ryker av deltakerne. Jeg følger med i nyhetsbildet etter fattig evne, men konstaterer at det er så mange saker at jeg ikke på noen som helst måte greier å gjøre meg opp en mening om alt. Noen av temaene er dessuten så vidt kompliserte at jeg for lengst har innsett mine faglige begrensninger og velger dermed heller å overlate konklusjonene til folk med den fagkunnskap jeg selv ikke innehar.

 Jeg er sjeleglad jeg ikke er politiker og er bare dypt imponert over mennesker som tar belastningen, stiller til valg og gjør så godt de kan baser på de råd de får. Jeg er så lettlurt at jeg tror at våre politikere gjør det beste de kan for samfunnet vårt, selv om vi av og til er uenige om hva som er det beste og hvordan vi skal oppnå det. Jeg er til og med så naiv at jeg tror at ingen blir politiker bare for å være jævlig med folk. Både jeg og politikerne møter imidlertid stadig vekk menneskene som vet bedre enn de fleste at politikere blir politikere kun for å ramme folk flest.

 Disse folkene finnes gjerne på facebook. De har meninger om absolutt alt og vet svaret på det med minst to streker under. Det fascinerende er at alle løsninger de presenterer er utrolig enkle. Det er bare å gjøre som de sier så vil alt gå bra, uansett hva det gjelder. Noen av dem er militære eksperter og kan gi inngående beskrivelser fra læreboka så å si, på den militære situasjonen i Ukraina. Det faktum at disse ekspertene ikke engang har vært i militæret er ingen hindring. De har svarene. Ekstra interessant er det når de samme personene med stor sikkerhet kan gi inngående analyser at låtene i årets melodifestival, for ikke å snakke om behovet for mer, eventuelt, mindre kraft og hvor bra det er med kjernekraft og hvor dumt det er med vindkraft, eller var det motsatt?

 Spennet i kunnskap hos allviterne er imponerende, og alt er de like sikre på. Vi andre alminnelige dødelige kan i stum beundring lese alt hva de kan om pandemi, økonomi, rakettforskning, politikk, innholdet i vaksiner og allergi hos pudler og sør-afrikanske vortesvin. De kan alt om dette og mere til. Tilliten til forskere, altså folk som har brukt årevis for å jobbe med faget sitt, er totalt fraværende. De vet selvsagt at forskerne er kjøpt og betalt av den store stygge ulven Staten, selveste deep state, eller enda verre, av den korrupte eliten i kommunestyrene, som selvsagt bare stiller til valg for å være jævlige med folk flest. Media er naturligvis kjøpt av staten og totalt upålitelige, all den tid de stiller spørsmål ved de skråsikre og grunnlaget for deres skråsikkerhet.

 Om du drister deg til å stille spørsmål, er du allerede definert som motstander og får så ørene flagrer. I 1990 flyttet jeg til Alta for å studere. Da havnet jeg midt i striden om scooterkjøring på vidda. Jeg ble selvsagt avkrevd mitt standpunkt om saken. For en som aldri hadde sittet på en scooter, langt mindre kjørt en, virket dette litt rart. Jeg hadde jo overhodet ikke noe syn på dette. Det hjalp lite å forsøke å stille spørsmål. Av scootermotstandere ble jeg fort definert som tilhenger, mens tilhengerne så på meg som motstander. Det fantes ikke noe midt i mellom. Du måtte være for eller mot. Innestemmen var like fraværende som i dag. Forskjellen er bare at i dag foregår alle diskusjonene offentlig på sosiale medier og du er idiot uansett hva du stiller spørsmål ved. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Jeg konstaterer at de fleste av oss er idioter.

 Det er ikke rart at mange ikke ønsker å delta i debatten når de med alle svarene tar frem storstemmen. Ønsket om å belyse en sak, se på den fra flere sider, viser bare at du er militant radikal eller ultrakonservativ, avhengig av hvilken side du stiller spørsmålene til. På Facebook opprettes det debattsider hvor menighetene kan samle seg for å onanere hverandre med den store sannheten, deres sannhet vel og merke. Her finner du tilsynelatende stor fagkunnskap, men lite humor. Man kan jo ikke tulle med den store sannheten må vite. Det er ellers bemerkelsesverdig hvor stor fagkunnskap noen har på kjernefysikk, rakettforskning og kraftbehov til tross for at evnen til norsk rettskrivning ikke står helt i stil til den ellers omfattende kunnskapen.

 Her om dagen havnet jeg ved en tilfeldighet på en side på facebook hvor finsk historie, den finske borgerkrigen og Vainio Linnas forfatterskap rundt temaet ble debattert. Jeg har lest mye om dette og fant det opportunt å delta. Det var helt fantastisk. Vi snakket sammen, utvekslet argumenter, så nye sammenhenger ved hjelp av disse, og kom frem til ny kunnskap og erkjennelse. Det var totalt fravær av idioter, motstandere og tilhengere. Aksepten for uenighet var ny og behagelig tilstedeværende. Innestemmen formelig runget i debatten. Diskusjonen ga meg egentlig flere nye spørsmål enn svar, men sånn er jo realiteten i det meste. Der er befriende å kunne se at det ikke finnes to streker under alle svar. Mangelen på svart og hvitt i diskusjonen ga plass for virkelighetens grå nyanser, nyanser vi sjelden ser i dagens debatter på ulike facebooksider.

 Slike sider og diskusjoner blir det dessverre færre og færre av. I stedet er sosiale medier okkupert av mennesker sterkt rammet av Dunner-Kruger effekten, som skumleser overskrifter, før de med stor skråsikkerhet uttaler seg om ting de ikke har den minste greie på. Og sånn går nå dagene.

Kongen og jeg

 

Kong Harald har nettopp fylt 86 år. I anledning dagen får han denne hilsenen fra meg. En bror i ånden.

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær, faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Jeg understreker formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Mange kvinner, såkalte rødstrømper, hevder at menn tar den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Lover som dør i det øyeblikket man forsøker å følge dem. Som norsk offiser, reservist forøvrig, kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Vi blir tykkere

 

 

Verden har blitt tykkere. Ja, ikke selve jorda men snarere vi som bor her, altså menneskene. Dette gjelder ikke i like stor grad i Somalia og andre land i krise, men er definitivt tilfelle i vestlige land. Problemet har økt i takt med økt levestandard, sier forskerne. Vi har blitt for feite, og vi fortsetter å ese ut, med de utfordringer dette stiller både oss og helsevesenet ovenfor.

 

Alt dette kunne jeg i fjor vinter med selvsyn studere fra solsenga på stranden på Grand Canaria (nevnte jeg økt levestandard)? Rundt meg gikk det ene eksemplet større enn det andre og anskueliggjorde problemstillingen. Det jeg forbinder med Kanariøyene etter denne turen, er tykke, ekstremt solbrente mennesker med tatoveringer. Når jeg lyttet til samtalene dem i mellom, var disse ofte ført på et av de nordiske språkene, noe som neppe var tilfeldig gitt den før nevnte økningen i levestandard spesielt i disse landene. De overvektige var heller ikke nevneverdig representert på morgenpromenaden der jeg tok min daglige løpetur. Deres domene var stranden og restaurantene.

 

Jeg iler selvsagt til og påpeker at mange mennesker med overvekt har en eller annen medisinsk utfordring som gjør at de blir tykke. Det er selvsagt trist for dem, men dette gjelder slett ikke alle. Det er altså de uten noen spesifikk medisinsk utfordring dette skal handle om. De tidligere nevnte forskerne viser til at vektøkningen følger en trend med stadig mer usunn mat og et mer stillesittende liv generelt i befolkningen. Jeg er jo ingen ekspert på området, men drister meg til å hevde at mindre usunn mat og mer mosjon i hvert fall ikke vil bidra til å forverre situasjonen. Her kan jeg også støtte meg til forskningen, som bekrefter dette.

 

Alt er imidlertid ikke helsvart. I takt med vektøkningen har det dukket opp ulike bøtemidler. Noen sverger til kostholdsveiledere og influensere, som mener å ha løsningen på dette og mangt. Felles for disse er gjerne at de har like lite peiling på problemet som jeg har, men er betydelig mer skråsikre på løsningen. Hver av dem har sin egen løsning, den ene mer fantasifull enn den andre, de mangler som regel støtte i noen slags form for forskning annet enn de «forskningsresultater» de selv har publisert på facebook, som ser ut til å være det viktigste forskningstidsskrift for det meste om dagen.

 

Noen overvektige tygger tabletter så det drysser ut av ørene i den tro at dette er saliggjørende. Andre sverger til banankurer, uten annen effekt enn en økende trang til å klatre i trær. Atter andre bruker formuer på ulike typer pulver i den tro at dette skal fjerne kiloene. Min personlige favoritt er «wrapping». Her skal man surre kroppen stramt inn i husholdningsfilm, altså plast, da dette visstnok skal presse fettet ut.

 

 Felles for alle disse vidunderkurene er at de fører til en langt større økning av saldoen på kontoene til de som markedsfører dem enn noen form for nedgang i vekten hos de fortvilte brukerne. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det å drysse slankepulver i sausen neppe har noen stor slankende effekt. Ingen av disse merkverdige kurene finner noen særlig støtte i forskningen heller, av en eller annen merkelig grunn.

 

Noen kurer derimot, vet vi har positiv effekt. Mindre usunn mat og mer mosjon som metode har solid dokumentasjon blant seriøse forskere verden over. Dette hjelper ikke bare mot fedme. Du blir til og med i bedre form av det. Siden vi er mindre motivert til å bevege oss ute i dag enn før, har vi fått et marked av ulike kjeder som tilbyr alt fra egentrening til trening med såkalt personlig trener. Det er viktig å avklare at det ikke hjelper å betale en personlig trener for å trene for deg, mens du selv tar en øl i godstolen. Du må faktisk møte opp og trene selv, ølet kan du drikke etter trening.

 

Her jeg bor har vi flere slike sentre. Jeg skal ta for meg et spesielt, siden jeg stadig passerer dette når jeg handler matvarer og faktisk har vært der selv. På vei inn til Ekstra Bolaget, finnes det en trapp som leder opp til et treningssenter. Dette ligger i tredje etasje. Ved siden av er det en heis. Her tar jeg av fra det å følge forskning til selv å gjøre meg noen ukvalifiserte og langt fra skråsikre undringer rundt temaet. Jeg registrerer at de ganger jeg selv har gått opp til etablissementet for å løpe på tredemølla, er jeg mutters alene i trappa. Heisen derimot, er alltid i bruk. De som tar heisen opp til treningssenteret, bruker heller ikke all sin tid til faktisk å trene. Mye tid går til å ta bilde av seg selv på en tredemølle for så å dokumentere dette på facebook.

 

Mitt lille og høyst ukvalifiserte råd til disse, er at de i stedet for å bruke penger på å betale månedlig i dyre dommer for å legge ut bilder av noe de slett ikke gjør, altså å trene, heller begynner å trene. Avslutt abonnementet på treningssenteret og benytt heller trappa hver dag. Her kan man trene når man vil og det er helt gratis. Du kan bruke timesvis i trappa om du vil også, like gratis. Det beste er at det finnes trapper overalt hvor du ellers benytter heisen. Her kan du også, med fordel, bruke disse. Helt gratis kan man altså bli i bedre form, spare penger og gå ned i vekt på samme tid. Det rene kinderegget. Lykke til!