Begivenhetenes sentrum

 

Begivenhetenes sentrum

 

Det å befinne seg i begivenhetenes sentrum er noe de fleste av oss får oppleve minst en gang i livet. For mange skjer det oftere. Utrykket betyr at man for en stakket stund er gjenstand for alles oppmerksomhet. Dette kan skje frivillig eller ufrivillig. Ufrivillig skjer det de fleste mennesker når de blir født. Da sentrerer det meste i familien seg om den lille. Likeledes kan man ufrivillig bli gjenstand for intens oppmerksomhet i andre sammenhenger, gjerne representert ved dette lille diktet:

 

Inger ser din indre smerte

Ingen hører dine tause skrik

Ingen kjenner din sjels salte tårer

Men prøv å ta en forsiktig runk på bussen

Da skal plutselig alle bry seg (Parafrasert fra ukjent forfatter)

 

Heldigvis er det de færreste som opplever å befinne seg i begivenhetenes sentrum som følge av det diktet beskriver (Kan man kalle slikt for dikt forresten? Kjør debatt). Likevel er det mange som virkelig ønsker å være i sentrum av det som skjer. Politikere lever av å være i sentrum av begivenhetene. De er i grunn avhengige av det for å oppnå å få gjennomslag for det de brenner for. Men igjen; Sandra Borch, Ingvild Kjerkhol, og andre kunne nok kanskje tenkt seg andre typer berømmelse enn den herostratiske de oppnådde som følge av ting de helst så ikke ble bragt frem i lyset. En herostratisk berømmelse gir deg gjerne en plass i begivenhetenes sentrum, men av helt andre grunner enn du håpet på. Dette siste kan jo eksemplifiseres gjennom Erna Solbergs bravader ved Sindre ved sin (in)side. Vi husker Odd Nerdrums portrett av seg selv naken. Her ble det hevdet at han hadde lagt alen til sin vekst. Sindre Solberg maler ikke. Han kjøper ring i håp om at den gjør ham større. Om ikke annet gjorde den ham mer herostratisk berømt.

 

Andre driter i dette bare de blir berømte. Influensere lever av å bli sett. De gjør nærmest hva som helst for å komme i sentrum. En liten plastisk rekonstruert nordnorsk barbiedukke lekte i media med noe som minnet om narkotika på et bilde hun la ut. Selv om hun i ettertid beskrev hvor forferdelig det var å stå i mediestormen etterpå, mistenker jeg nok at hun lo hele veien til banken. Media lever av å finne mennesker de kan la komme i begivenhetenes sentrum for en liten stund. De skaper gjerne kjendiser ved å la helt alminnelige og totalt ukjente folk komme på realityTV. Deretter presenteres de som kjendiser og brukes igjen og igjen til de falmer og forsvinner ut av sentrum igjen.

 

 Det kan oppleves som litt trist når gamle stjerner dukker opp i Melodi grand Prix 30 år etter den ene hiten de hadde, for nok en gang å kjenne på det å være i begivenhetenes sentrum. Kanskje har de likevel noen minutter en god opplevelse av noe de sterkt har savnet, altså oppmerksomhet. For alle oss som legger ut noe på Facebook er det ikke annerledes. Vi er klikkhorer alle som en. Når vi legger ut noe, er det for at andre skal se det, andre skal se oss. Undertegnede ville neppe skrevet hverken dette eller noe annet om det ikke var fordi noen leste det, så meg og gjerne ga en form for respons. Vi liker alle å være i begivenhetenes sentrum på et eller annet nivå av og til.

 

Oslobyen er begivenhetenes sentrum, sør i Norge i hvertfall. Når det snør litt der nede, får vi andre virkelig høre det. Media er over seg av begeistring over endelig å kunne beskrive hvor ille de har det. Til og med når det er ordentlig uvær nordpå, hiver kjendiser seg på for selv å kunne være litt med. Her er et sitat fra forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, som skrev følgende på facebook, og som for en stund bragte henne inni begivenhetenes sentrum igjen:

 

«Det må jo innrømmes. Det må jo det.

Måten nordlendingene tar orkan som river tak av hus, baller av mannfolk og dessuten drar opp hel småskog som tar seg en tur ut i ytterste stratosfære før den lander og knuser offentlige bygg, ser broer som farer på havet og tilfluktsrom som rives opp med grunnbetong fra «tyskertens» dager og bølgehøyder som ville lagt Barcode i grus, og slik de dessuten må krype sammen i strømløse småsamfunn og gjøre seg klare til blodrødmerket skredfare; alt dette er det jo faktisk imponerende at de møter med et oppgitt smil, stoisk ro og lette skuldertrekk.

Vi her sør fikk litt vel mye snø noen dager og deretter hålkeføre, liksom.

De ER tøffere enn oss.»

(For ordens skyld, og i disse henvisningstider, og siden jeg har skrevet mange oppgaver og slik risikerer å kaste agurk i drivhus, vil jeg igjen understreke at dette er klippet og limet fra Anne Holts egen facebookside, av 29.01.2024).

 

Vi nordlendinger liker å høre sånt fordi det får oss til å føle oss spesielle. Vi er faktisk i begivenhetenes sentrum en vanlig vinterdag fordi vi er så tøffe. Det er selvsagt best å komme i sentrum med positivt fortegn, selv om jeg nok føler for å korrigere den tidligere justisministeren en smule. Det der med at orkanen river ballene av mannfolk, mener jeg er en overdrivelse. Det er faktisk sjelden vi har pungen i friluft når det er orkan ute, selv om det er mindre mygg da.

 

Når jeg nå først nevner Oslobyen, som sentrum av begivenhetene, kan vi jo se at også geografi kan spille inn når vi snakker om temaet. Steder som selv mener å ha en spesiell status, liker å se seg som sentrum av både begivenhetene, men også som det geografiske sentrum. Og Oslobyen er så til de grader sentrum. Den er så sentrum at alle store konsern, som tjener sine penger av ressurser som slett ikke finnes i Oslobyen, registrerer sin adresse der, slik at det kan se ut som om det faktisk skapes verdier der. Du er virkelig i sentrum av begivenhetene når du kan bruke penger skapt av andre en annen plass, på en grunn staten har gitt deg retten til å utnytte heller enn de som bor der, til å gi tilbake til den samme plassen de er skapte på som rene almisser, og forvente takknemlighet, men dette var nå en avsporing fra saken.

 

Selv liker jeg å ta et etnografisk utgangspunkt når jeg tenker på sentrum. Basert på det bor jeg virkelig i sentrum av begivenhetene. Jeg er bosatt i sentrum av den kjente metropol Beisfjord. For de som ikke er sikre på hvor det er (uvitende ignoranter), kan det nevnes at den relativt nylig etablerte bygda Narvik ofte nevnes som nabo av den gamle stad Beisfjord, og at Beisfjord igjen er på andre siden av fjellet fra urtidens Håkvik, hvor jeg kommer fra, er barnefødt, og gjerne sitter på hytta og skriver ting som dette, etter å ha grublet i badstua over en øl eller to. Her må jeg ile til og påpeke at jeg ikke bor helt i selve sentrum av Beisfjord. Jeg bor i huset ved siden av. Rett skal være rett.

 

Dette innebærer at om jeg skal ta en tur ut i provinsen, til Oslobyen for eksempel, er jeg tvunget til å stå opp tidlig på natta, bruke bil eller taxi til Narvik, ta buss til Evenes (en annen kjent metropol), fly derfra til Gardermoen, et sted ute på landet, for så å ta tog til Oslobyen, som er trykket sammen innerst i en fjordtarm. Dette kan ta temmelig mange timer, selv om alt går etter ruta, noe det jo sjelden gjør.  Det å komme seg til Oslobyen er altså ikke nødvendigvis noe man tar lett på. Slik kan vi se hvor usentralt Oslobyen egentlig ligger, kanskje et halvt døgns reisetid i beste fall, fra Beisfjord.

 

Når man vet at Beisfjord ligger inne i, nettopp Beisfjorden, og at det kun går en vei dit, og den samme veien fører ut igjen, skjønner man ikke alle veier fører til Rom. Det er det faktisk bare en vei som gjør. I tillegg har det seg slik at denne veien er fryktelig rasutsatt. Snøras har en merkelig tendens til å forekomme på vinteren når fjorden er dekket av dårlig is man ikke kan ferdes på. Og siden statens vegvesen, i sin visdom, fant det opportunt å fjerne hevemekanismen på Beisfjordbrua slik at isbryter ikke kommer til, har man skapt en vanskelig situasjon for oss som lever begivenhetenes sentrum.

 

Om et snøskred kommer og stenger veien til sentrum av begivenhetene, altså Beisfjord, har man fått en forferdelig humanitær katastrofe. I et slikt tilfelle vil altså hele 7 milliarder mennesker være totalt isolerte fra Beisfjord. Sannelig kjenner man ansvaret tynge når man er i begivenhetenes sentrum.

Da Jesus mettet 5000 på påsketur

 

Da Jesus mettet 5000 på påsketur

 

Jeg leser en del i bøkenes bok, selveste Bibelen. Her finnes det mye og mangt å gruble over. Slik ville det seg at jeg fant en av historiene om Jesus som faktisk alle 4 evangelistene har beskrevet. Jeg fordypet meg i Johannes og fant at det dreide seg om en påskefeiring. Jesus var rett og slett på vei til Jerusalem for å feire påske. Dette med å dra på fjellet i påsken er altså ikke noen ny tradisjon.

 

Jesus rodde over Galileasjøen, kjent som Genesaretsjøen, og vandret av gårde opp i fjellet. Vi får tro dette var for å spise Kvikklunsj og drikke kaffe i sola, som påsketurister flest. Jesus  hadde i utgangspunktet tenkt å være alene og filosofere over ulike ting, men det var ikke lett å få være i fred. Jesus var en av datidens kjendiser, og ikke ulikt kjendiser av i dag, slet han med å få folk til å respektere privatlivet. Slik ble det til at 5000 vilt fremmede menn hang med over sjøen og opp i høyden. Kvinner og barn telte ikke med i de dager, og kom i tillegg. Det var altså litt av en gjeng som satte seg på reinskinnet for å nyte påskesola.

 

Det var ikke nok at 5000 fremmede fulgte ham. Han hadde også sine 12 disipler med. Disse fulgte ham i i tykt og tynt. Han hadde for øvrig en uvane med å stille dem spørsmål han selv allerede hadde svaret på, det var ikke annerledes denne dagen. Dermed spurte han Filip om hvordan han tenkte seg det skulle la seg gjøre å fikse en skikkelig påskemiddag til gjengen. I motsetning til dagens influensere, tok han seg godt av sine følgere. Filip tenkte som så at om det lot seg gjøre å finne en butikk, ville det jo koste en formue å kjøpe mat til så mange.

 

Andreas var litt mer praktisk anlagt. Han visste om en gutt som hadde med 5 brød og et par fisker, selv om han jo fort skjønte at dette aldri kunne monne. Jesus derimot, mente at dette burde være rikelig og begynte å dele ut. Alle på stedet spiste seg gode og mette og det var bare smuler igjen av brødene. De var, som Helse nord, opptatte av å få mer ut av mindre og endte opp med smuler nok til å fylle 12 korger. Vi ser at de i likhet med dagens politikere evnet, ved hjelp av kortreiste, bærekraftige og robuste tiltak, å få lite til å se ut som mye.

 

Jeg grublet over denne fortellingen en kveld i badstua, her tenker man som regel best. Det er mye interessant å lese i Skriften, men denne brukte jeg litt ekstra tid på fordi jeg kom til å tenke på hvordan dette ville gått for seg i dag. Vi spoler litt frem og tenker oss at Jesus har tatt en pause et stykke opp i Sørdalen i Skjomen og nå står ovenfor en sulten gjeng på 5000 stykker med kun to tørrfisker og 5 Mjølnerbrød.

 

Idet Jesus begynner å bryte brødet for å dele ut, lyder det umiddelbart fra noen i mengden: «Mester. Hva med oss som har glutenintoleranse»? Sannelig sier jeg eder at dette er et vanskelig spørsmål å besvare, når man ikke selv har bakt brødet. Det stopper selvsagt ikke der. Andre murrer om at de bare spiser speltmel, mens atter andre vil vite om kornet er økologisk dyrket. Dette avstedkommer en filosofisk diskusjon, som utarter til håndgemeng, om hvorvidt økologisk landbruk er bedre for luftingen av jorda enn tradisjonelt jordbruk.

 

Mens Mesteren er opptatt med å megle mellom hissige meningsmotstandere, hver især supereksperter innen området med omfattende søk på google, lyder det mektige rop fra noen av dem som har fått fisk. «Mester. Hva med oss som er veganere»? Disse opprøres naturligvis av det tilsynelatende faktum at Mesteren selv står bak mordet på 2 uskyldige fisker. Siden disse er medlemmer av både PETA og dyrevernsalliansen, tar det ikke lang tid før politiet er tilkalt. Man vil til bunns i om fisken er avlivet på forskriftsmessig måte. Veganerne insisterer på å få vite om kornet har valgt å gi sitt liv selv ved å falle til bakken for derfra å bli plukket, noe som bør være korrekt fremgangsmåte, fremfor den barbariske innhøstingen med slåmaskin. De vil selvsagt også ha bragt på det rene om det er melk i brødet og om denne da er godkjent soyamelk, eller om det er melk hjerterått stjålet fra kua.

 

Idet politiet ankommer, viser det seg umiddelbart at fisken ikke har vært oppbevart etter gjeldende forskrifter fra mattilsynet. Det foreligger ingen dokumentasjon i så henseende. Det bør jo være åpenbart at den som serverer fisk, som ikke er frosset, må følge reglene for behandling og oppbevaring av ferskmat, hevdes det fra enkelte byråkrater i følget. Hva skal man vel med gode forskrifter om de ikke følges slavisk?

 

Jesus hiver seg inn i en diskusjon hvor han hevder at han ikke driver noen form for virksomhet og dermed ikke trenger å forholde seg til slike regler. Han tar jo bare imot almisser. Frem fra mengden stiger det en ansatt i skatteetaten som undrer seg høylydt over Mesterens tilsynelatende omtrentlige forhold til skatter og avgifter. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er», svarer Jesus, men uten å kunne vise til revisorgodkjent momsregnskap, settes han straks under tiltale for brudd på skattelovgivningen.

 

Etter mye om og men, havner han i retten. Under rettsforhandlingene dømmes både han og disiplene for forakt for retten, utspjåket som de jo er i hvite kjortler i stedet for svarte, skikkelige juristkjoler. Dessuten kan han ikke fremlegge noe pass eller dokumentere statsborgerskap. Han oppgir Nazaret som hjemby, noe som fører til ytterligere forviklinger idet dette er en overveiende muslimsk by i Israel. Han nekter å svare på om han er islamist idet denne religionen i hans verden enda ikke blir oppfunnet før om 600 år. Disiplenes mumling om at han kan gå på vannet fører til at de alle nå må vurderes av rettspsykiatrisk sakkyndig, og står dermed i fare for å dømmes til tvunget psykisk helsevern på ubestemt tid.

 

En mørk mann, med svart hår og skjegg, fra et arabisk område som benekter å ha hørt om Muhammed, er mistenkelige greier. At han mangler papirer og samler store menneskemengder som han taler til, gjør ikke saken bedre. Både han og disiplene stenges inne på Trandum i påvente av at en stat skal ta ansvar og ta imot dem. Han unngår heldigvis korsfestelse annet enn i media, hvor han dømmes som potensiell terrorist. Ulike regjeringer vil nå kappes om å gi lovnader om å sende ham ut av landet, eller i det minste til Kyrksæterøra, ja noen lover endog å bryte grunnloven for og bli kvitt ham. Men sannelig sier jeg at ingen får sendt ham ut.

Den helsikes Abraham

 

Den høyt aktede Abraham er stamfaren til både jøder, kristne og muslimer. Etter jødisk og kristen skikk og tradisjon æres han som den som alltid fulgte Guds bud, mens muslimene regner ham som selve juvelen blant profetene. Til tross for den aktelse han i ettertid nyter av de tre monoteistiske broderreligionene, som samlet favner nær halvparten av jordens befolkning, er det åpenbart at hans handlinger ikke alltid var preget av særlig stor grad av konsekvenstenkning. Aldri har vel en enkel, tanketom handling, kanskje i fylla for alt vi i dag vet, hatt større konsekvenser enn Abrahams.

 

Svært mye i vår verden hadde nok vært annerledes om kondomer hadde vært vanlig i salg over disk, enn si oppfunnet, på Abrahams tid. Det er en kjent sak at de første kondomer ble produsert av sauetarmer. Skottene blir påstått å være de første til å teste dette i mer moderne tid (påstand, ikke på noen måte dokumentert). Om dette er riktig, var de kanskje de første som tok tarmene ut av sauen før bruk, sodomi er jo, som kjent, beskrevet i de tidligste skrifter. Det er uansett underlig å tenke på at manglende kondombruk skulle utløse det helvete som i dag finner sted i Midtøsten. Nei gutter, bruk kondom, sier nå jeg. Det beskytter mot mer enn kjønnssykdommer.

 

Det hele startet en vakker dag for rundt 4000 år siden. Abraham fant, etter noe ettertanke får vi tro, ut at det var på tide å pakke sakene og flytte. Kanskje følte han at han ikke fikk realisert seg i tilstrekkelig grad i datidens metropol Ur i Kaldea, en plass i dagens Irak. Han tok med seg familien, og på apostlenes hester red de avgårde, ikke inn i solnedgangen, men til det av Gud lovede land Kanaan, hvor livet, etter sigende, ville bli bedre. Vi kan, med dagens terminologi, hos visse politikere, se på ham som en typisk lykkejeger.

 

Bråket startet da han vel var etablert i Kanaan (geografisk et område som favner deler av dagens Syria, Israel og Libanon). Kjent som han var i sin samtid for å følge bibelens bud, fant Vårherre ut at han ville teste ut nettopp dette, en slags eksamen om du vil. Han ba dermed Abraham om å halshugge sin førstefødte sønn for å bevise sin troskap. Nå var selvsagt ikke dette noen enkel avgjørelse å ta, Abraham hadde sikkert viktige gjeterplikter for gutten, og kona Sara var dessuten i 90-årene da gutten, altså Isak ble født. Det er jo heller ikke gitt at det er noen enkel sak å besvangre en så vidt eldre dame på nytt, men en ordre fra Sjefen er nå engang ordre. Abraham bega seg dermed avgårde opp i høyden for å kappe hodet av gutten, noe som dessverre har kommet på moten igjen de siste år i samme område.erreHh

 

Da Gud så at Abraham faktisk var klar til å utføre gjeldende ordre, ble han imponert over at Abraham faktisk var klar til å gjøre som han hadde befalt. Han sa så at Abraham skulle slippe å skamfere gutten likevel. Far og sønn ble rimeligvis fornøyde med dette og tuslet glade ned fra det jødene i dag kaller Tempelhøyden. I jødisk tradisjon ble gutten Isak deres ættefar da han etter hvert giftet seg med Rebecca og fikk 2 sønner, Esau og Jakob.

 

Nå kunne det ha endt godt med dette, men hadde det vært så enkelt hadde de nok ikke drevet på og sloss den dag i dag, og jeg hadde slett ikke sittet her en sen kveldstime og omtalt historien. Saken er den at den samme Abraham åpenbart var en skikkelig ravn etter kvinnfolk. Han feide faktisk over tjenerne (det var det de kalte slavene sine) også. Dette resulterte i at slaven Hagar fødte sønnen Ismael. Kona til Abraham, Sara, ble selvsagt ikke særlig fornøyd med dette og ble skikkelig jentesur på Hagar, som ikke turte annet enn å rømme. Etter en tid på rømmen fikk Hagar likevel vende tilbake og trelle videre. Det var nok ikke så lett å få tak i gode slaver, får vi anta.

 

Jødene hevder at det var den førstefødte i ekteskapet, altså Isak, som skulle bli et hode kortere. Muslimene så litt annerledes på det hele, de har selvsagt sin egen ættefar og det er ikke Isak. Ismael var faktisk den førstefødte (løsunge riktignok, født utenom ekteskapet), han var Abrahams første sønn, sier skriften, og dermed den som skulle mistet hodet etter Guds befaling, slik muslimene senere forsto det. Dette førte til at både jøder og muslimer mistet hodet, det ene ordet tok det andre, og krangelen tok helt av. Stedet hodet skulle kappes av er selvfølgelig hellig grunn for begge parter. Jødene bygde tidlig tempel her, og muslimene bygde Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen noen hundre år senere. De måtte jo som kjent vente til Muhammed ble født utpå 600-tallet før de skjønte at religionen deres, Islam, faktisk var oppfunnet. Tempelhøyden er altså stedet hvor hele helvetet startet. Om det var mattilsynet som grep inn på bakgrunn av manglende tillatelse til hjemmeslakting, eller kommunen, gjennom barnevernet eventuelt byggesakskontoret gitt manglende byggesøknad, overkjøring av reguleringsplaner eller rett og slett anonyme tips fra sure bygdenaboer om ulovlige fyllinger i strandsonen, vites ikke, men vi har her et godt eksempel på at den hellige alminnelige avinddssuka, var like vanlig da som nå, og konsekvensene blir fort større enn man tenker der og da..

 

Det er her vi kommer tilbake til moralen i historien. Hadde bare Abraham evnet å holde snurrebassen der den hørte hjemme, hadde verden vært annerledes og sannsynligvis fredeligere. I likhet med andre ledere gjennom historien måtte han selvsagt hore rundt. Ingenting har i så måte endret seg og det er dessverre vi som må leve med konsekvensene av utroskapen hans. Det er med andre ord svært gode grunner til at du bør holde ekteskapet hellig.

 

Det viser seg altså at om ditt mål er å bevare verdensfreden, er det lurt å holde buksa godt tilkneppet til du kommer hjem fra julebordet. Fei ikke over fremmede i utrengsmål med mindre du er singel, eventuelt har avtale om såkalt åpent forhold eller slikt med kjerringa. Fylla har ikke skylda, noe dagens straffelov fastslår. Før du vet ordet av det har du satt i gang en bygdekrangel ikke en gang graving i strandsonen i eller rundt småbåthavna i Bjerkvik kan måle seg med, skal du leke med en ladd pistol, er det ikke særlig lurt å sikte på sin egen pikk sies det jo. Og om du ikke synes verdensfred er god nok grunn til ikke å pule rundt, får du neppe fred med kjerringa heller.

 

Skulle du nå drite i dette velmente og, etter min mening, godt begrunnede råd, bør du ikke gjøre som Abraham. Tenk på de som kommer etter oss og bruk heller kondom om du på død og liv skal være så dum at du er utro. Kondomer skal dessuten være lettvinte å bruke i dag idet gjensnørte sauetarmer er helt ut etter at engangskondomer i lateks kom i bruk. Om ikke annet kan du for en billig penge spare verden for en ny krangel som krever titusener av uskyldige liv.

Maria. Den tøsen

 

 

Jesus fra Nazareth tilhører uten tvil den mest uheldige gruppen mennesker vi kjenner til. Han har bursdag på selveste julaften, noe som innebærer at kjipe foreldre, besteforeldre og andre kan slippe billig unna. Når vi nå ser tilbake på nok en dag hvor stakkaren har fått pakker med beskjed om at dette gjelder både som bursdags og julegave, et slags kinderegg fra helvete, tenker jeg likevel at mannen har større problemer enn som så. Jeg sikter til den betente farskapssaken hvor ulike alternative fedrealternativer synes åpenbare, selv om det så langt ikke finnes noen endelig juridisk holdbar dom. Jesus kan ikke slå i bordet med en kjent far etter juridiske termer.

 

Josef var en ganske alminnelig tømrer fra Midt-Østen, skal vi tro Matteusevangeliet. Vi vet ikke så mye om ham og hans liv ut over at han er kjent som pappan til selveste Jesus. Når han døde er uklart, selv om bibelske kilder forteller oss at det var etter gjenfinningen av Jesus i tempelet, altså etter at Jesu offentlige virke ble kjent. Han må ha dødd en gang da sønnen var mellom12 og 30 år ut fra kildene. Vi får la det holde siden han ikke fikk noen større betydning ut over den nevnte farskapssaken annet enn at han faktisk fungerte som pappa til han selv eller sønnen døde. Det skal likevel sies at han satte spor etter seg uansett. Det er ikke alle forunt å oppdra en sønn som får tidsregningen oppkalt etter seg.

 

Sakens kjerne er det faktum at Josef omtales i Bibelen, som Jesu far. I den samme boken har imidlertid også Gud en finger med i spillet, selv om onde tunger hevder det må mer enn en finger til. Kan hende er «Den hellige ånd» egentlig bare en feilskriving av «den heldige hånd»? Uansett har dette skapt trøbbel siden det aldri ble foretatt noen form for test som kan bringe klarhet i hvem som egentlig sto bak. Bibelen selv opererer altså med to fedre.

 

Vi starter med begynnelsen. En eller annen gang knappe 9 måneder før 24 desember år null (jada, jeg vet datoen er omstridt) har Maria, altså Josefs forlovede og Jesu mor, hatt seg på en eller annen måte, med en eller annen, ut fra alle biologiske parametre. Kunstig befruktning fantes som kjent ikke. Det er jo mulig uttrykket «å få det inn med teskje», stammer herfra, men det er en ren spekulasjon. De to foretrukne alternativene Josef (forloveden) eller Gud (Sjefen sjøl) er åpenbare. Det er likevel ikke helt sikkert at ikke Maria har vært ute og hatt seg fremmed, her må vi bare stole på de bibelske kilder som hardnakket påstår det dreier seg om en jomfrufødsel. Maria selv hevder det var engelen Gabriel som sa at hun skulle bli gravid og bedyret at ingen hadde vært bortpå henne, ikke engang Josef hadde sluppet til. Hun er noe uklar på dette med Gud, men noe samleie skal altså ikke ha funnet sted. Uansett er neppe Maria en uhildet kilde. Uten å ta stilling til hennes troverdighet er det jo ikke noe nytt å benekte utroskap.

 

Men la oss se på dette ut fra Josefs ståsted. Jeg legger da til grunn at livet til de forlovede foregikk i sømmelige former. En vakker dag kommer din kjære hjem og forteller deg at du skal bli far. Kan hende blir du glad, men på et eller annet tidspunkt dukker tanken på at du har blitt lurt opp. Du skjønner jo at det krever mer enn bare en klem i ny og ne. Selv om de fleste på denne tiden ikke hadde noen særlig skolegang, var det nok også da slik at de hadde en ide om at det måtte en form for kopulasjon til for å unnfange et barn. Så står altså din forlovede der og hevder at hun ikke har vært utro, fortsatt jomfru må vite, men gravid.

 

Vi får anta at Josef var en tålmodig, eventuelt utrolig tilgivende mann, gitt det som senere skjedde. Personlig tipper jeg det må ha vært mer enn en diskusjon i etterkant. Om min frue holdt døren stengt, so to speak, for deretter å komme med stor mage hjem og hevde at en fremmed hadde besvangret henne uten å ha vært nær henne….. Jeg er troende til litt av hvert, men så troende er jeg ikke. Uansett har Josef tilgitt, velsigne ham, eventuelt trodd på Maria. Nå skal det jo også sies at siden datidens lover tilsa at man ikke hadde lov å lage bilder av Gud, kunne man mistenke Maria for å bruke dette bevisst. Hun kunne altså ikke peke på noen skyldige uten å gjøre seg skyldig i blasfemi. Uansett mener jeg Josef fortjener tittelen historiens mest naive mann.

 

Så er det en del andre grunner til å forstå de som måtte tvile på denne historien. Josef og Maria, to unge forlovede, hvorav Maria høygravid, skulle altså reise fra Nazareth til Judea for over 2000 år siden. Dette gjorde de alene. De søkte også rom hvor de skulle sove sammen. Vi snakker her om et samfunn som praktiserte sharialover. De lovene finnes jo som kjent i Bibelen. Om Josef var naiv når han trodde på Maria, må naiviteten være enda større hos oss om vi skal tro at datidens samfunn ville akseptert et ugift par som opererte slik. Realiteten er at de aldri hadde fått plass i noe herberge, ei heller hadde det blitt gull, røkelse og myrra. Det hadde nok snarere blitt offentlig steining.

 

Noe annet er Marias foreldre. Hun er altså ugift og gravid i et gammeltestamentisk samfunn med ultrakonservative religiøse over alt. Det største mirakelet i det som skjedde var nok at Marias far ikke tok affære og gjenopprettet familiens ære på en endelig måte, slik som skikken krevde. Og tror du Josefs far ville akseptert å betale medgift til en brud som viste seg ikke å være jomfru? Da tror du nok på Trump også. Her tror jeg nok det ville finnes tilstrekkelig juridisk presedens til å kreve handelen omgjort.

 

Nei dette er i sannhet litt av en historie, ja bent frem noe å fråtse i for tvilere. Den er utførlig beskrevet i en diger bok på uhorvelig masse sider, skrevet over mer enn 3000 år, og danner på mange måter grunnlaget for det samfunn vi har i Norge i dag. Personlig er jeg sjeleglad for at jeg ikke trenger å forsøke og bevise eller på noen som helst måte forsvare sannhetsgehalten i historien. Folk ville jo tro jeg er gal, og kanskje er jeg det, for i likhet med over 1,6 milliarder mennesker i verden er jeg kristen, medlem av metodistkirken til og med. Definisjonen på det å være kristen er å tro at Jesus er Guds sønn og døde på korset for våre synder. Jeg går ikke god for alle historier i verden, men jeg liker jo en god historie, selv om noen historier fort kan være for gode til å være sanne.

 

 Mens vi venter på at Jesus skal komme tilbake og dømme levende og døde, slik boken jo foreskriver skal skje, får vi i hvert fall forsøke å oppføre oss noenlunde ordentlig skal vi ha noe håp. Herjing med religion blant religiøse som ikkereligiøse er viktig. Humor handler faktisk også om respekt og vi bør jo respektere både troende og ikketroende. Når vi kan le sammen går det oftest bra. La oss satse på at det nye året banker dette inn i skallen på Putin, Netanyahu, Hamas og andre gærninger. Vi ler ikke sammen med dem riktignok, heller av dem.

 

 

Dikt og forbannet løgn

 

 

Dikt og forbannet løgn, skrev Ibsen. Sånn er det med livet vårt også. Bare dikt og forbannet løgn, fra det øyeblikk vi står opp om morgenen, til vi legger oss på kvelden. Vi lyver, dikter og lyver. Ikke sånn å forstå at vi tenker det å lyve er noen form for dyd. Vi vi selvsagt ikke et øyeblikk innrømme at det å lyve er greit. Vi vil tvert imot bedyre at ærlighet er den eneste dyd og vi vil lære våre barn at det eneste riktige er å følge den smale sti. Ærlighet varer lengst. Vi forbinder ærligheten med vår ære, og æren tar ingen fra oss. Du skal ikke lyve, lyder det åttende bud. Vi holder oss selvsagt alltid til sannheten, mener vi.

 

Det vil si helt til vi møter noen. «Hei. Lenge siden sist gamle venn. Hvordan går det med deg og familien»? Den gamle vennen du nettopp møtte hilser blidt og stiller et spørsmål han slett ikke mener noe med. Han gir faktisk blanke i hva han sier og vil slett ikke ha noe svar, i hvert fall ikke et ærlig svar. Han slenger frem en gammel frase, utviklet nettopp for slike møter. Det sparer ham for å vise noen form for virkelig interesse for deg og din familie. Det kalles høflighet. Du later som om du er interessert i den du møter selv om du ikke bryr deg et sekund. Det er ikke usannsynlig at han ikke engang husker hva du heter. Han bare kjenner igjen et ansikt og frasen han kommer ut med er rigget nettopp for slike møter. Den kamuflerer at han ikke husker hvem du er.

 

Svaret ditt er ikke dårligere, enn si mindre fabrikkert og rigget. «Joda. Takk som spør. Vi baler bare bra her hjemme», sier du mens du tar ham i hånden og takker skaperen for at du kan følge et fast manus i møtet med et menneske du ikke engang husker du noen gang har sett. Både du og han vet at det nå er viktig å følge manus og ikke et sekund falle for fristelsen for å svare ærlig. Han ønsker ikke å vite at fruen har forlatt deg til fordel for din søster etter at du ble impotent etter den siste prostataoperasjonen og at din yngste datter nettopp har startet i ny jobb på gata i oslobyen, med miniskjørt, høyhalsede skinnstøveletter, trutmunn og kledelige sprøytemerker på armene. Alt dette slipper vi å komme inn på takket være våre innlærte fraser.

 

Vi lyver altså, selv om det å lyve er blant de ytterste synder. Om noen beskylder en nordmann for løgn har mye skjedd. Alea iakta est, terningen er kastet, sverdet er trukket, hansken er kastet. Kjært barn har mange navn. Som barn var det mange fornærmelser man kunne tåle når det ene ordet tok det andre. Dumming, teiting, min pappa er sterkere enn din pappa. Uttrykkene eskalerte, men enda var det tid å trekke seg ut med æren i behold. Beskyldte du noen for løgn, var det for sent. Her måtte du finne i deg å bite ordene i deg eller ta duellen. Man beskylder ikke noen for løgn uten å være forberedt på å sloss.

 

I voksen alder har vi i stedet funnet på fraser, fine liljehvite løgner som sparer oss for å være ærlige. Vi vil jo ikke på noen som helst måte fornærme noen. Her er vi ved kjernen. Vi vil ikke fornærme noen, men samtidig kan vi heller ikke snakke sant uten å fornærme noen. Så vi lyver i vissheten om at løgnen er den største synd.

 

«Herregud hvor godt du holder deg», sier damen når hun møter en gammel kvinnelig bekjent. Den bekjente er temmelig lutrygget og marginalt mindre rynket enn en tørket vindrue, som jo også har vært kjernen i kostholdet for dem begge de siste årene, i flytende form vel å merke. Sant å si (men det sier vi jo ikke) ser hun ut som det hun er, gammel og oppbrukt, som vi alle etter hvert kjenner oss i støytene. Men si det? Aldri. Til tross for at vekten for dem begge samlet kommer opp i vekten på en liten campingvogn, sier altså den ene til den andre at hun holder seg godt. Grunnen til at hun sier det er selvsagt at dette trigger svarfrasen hun vet vi umiddelbart har i vårt innlærte repertoar av løgner. Hun vet at nå er det den bekjentes tur til å lyve tilbake. «Enn du da? Jeg kjente deg nesten ikke igjen, så slank og fin du er». Det er damene som er flinkest til å lyve.

 

Menn har det lettere. «Dæven så stygg du er», hilser min gamle venn muntert idet vi gir hverandre en god klem. «Fan ta deg. Du er jo så feit at jeg ikke greier å holde rundt deg, selv om jeg har ganske lange armer», svarer jeg før vi tar oss en øl sammen. Deretter kommer også vi til lyvingen. Min gamle venn og jeg har nemlig konkurrert mot hverandre i hundekjøring gjennom 30 år. Den lyvingen som nå finner sted er faktisk mer hinsidig sannheten enn hva selv temmelig overvektige damer kan komme med til hverandre. Våre for lengst avdøde bikkjer skrytes nå så høyt opp i stratosfæren at de aldri evner å komme ned igjen. Lederhunder som var så innkjørte, dresserte og på bølgelengde at de styrte til høyre bare du tenkte tanken. «Min gamle lederhund, salig Nøvven, brøytet spor gjennom hele Finnmarksløpet, to meter snø, 1200 kilometer», åpner min venn forsiktig. Selv kontrer jeg med at jeg sovnet bak sleden etter start og våknet først på vei nedover Altaelva og målstreken. Bikkjene hadde faktisk foret seg selv underveis mens jeg sov. Det verste var at elveisen hadde gått. Jeg våknet derfor siden jeg ble våt, mens gamle Helene svømte trøstig først i spannet inn til mål. Dette er bare en forsiktig start. Hva vi kommer til utpå kvelden står enda mindre til troende, forutsatt at vi har whisky nok.

 

Vi vet godt at vi lyver, vi foretrekker faktisk å lyve. Vi er som Trumpsupportere. Vi ønsker ikke sannheten for løgnen er mer forlokkende. De to venninnnene, min gamle venn og jeg, vil helst ikke vite av sannheten. Fantasien tar oss og før vi vet ordet av det er vi alle 25 år igjen. Bikkjene er fantastiske og vi har glemt både alder og utseende. Neo i filmen «The Matrix», valgte å svelge den røde pillen, for slik å våkne opp fra drømmesøvnen og se virkeligheten som den egentlig er. Vi luller oss inn i gamle fraser og tygger blå piller så det skummer rundt munnen. Vi velger drømmen, den er lettere å leve i og tusen ganger morsommere enn sannheten.

 

Denne teksten er skrevet i circa 10600 meters høyde på flyet mellom Evenes og Gardermoen. Jeg er på vei til en ukes tur sørpå. Når jeg kommer hjem vil min kone gi meg en klem og si hun har savnet meg. Jeg vil respondere med at hun er like vakker som da jeg dro. Og sånn går nå dagene.

 

Mitt juleminne

 

Det er populært med juleeventyr. Vi minnes «Piken med svovelstikkene» og andre gripende beretninger. Disse har det til felles at de er diktet opp og har slik sett ikke så mye med virkeligheten å gjøre. De kan nok ha en moral og virke oppdragende, og dessuten får de evig liv når de først forbindes med julen. Kjendiser deler gjerne sine juleminner med oss vanlige dødelige. Jeg er absolutt dødelig, og slett ingen kjendis. Likevel kom jeg i tanker om to opplevelser jeg selv har hatt i juletider. De har overhodet ingen moral, annet enn kanskje for å anskueliggjøre min mangel på sådan. Til gjengjeld er de ekte og skjedde i Narvik begge to.

 

En jul fant fruen det opportunt å formidle at jeg ønsket å kjøre henne til byen idet hun skulle handle en siste julegave. Hun er ikke særlig glad i å manøvrere i sterkt trafikkerte parkeringshus i julestria, som om jeg er det. Heldigvis fikk jeg tillatelse til å sitte i bilen og vente. Jeg satte meg med mobilen og ante fred og stor fare.

 

Etter en tid gikk bildøra på passasjersiden opp og en, for meg totalt fremmed dame satte seg inn. «Kjør meg hjem», beordret hun, mens hun tok opp mobilen sin og så på den. «Blir det noe på meg da, siden det er freddan», spurte jeg den fremmede damen, hun var nok litt yngre enn meg, og så godt ut. Dæven hvor fort en sånn, litt trinn dame kan bevege seg. Hun føk ut av bilen og inn i nabobilen, som til forveksling kunne ligne min, rød som den jo var, nesten like rød som damen. Av og til kan julestress være morsomt gitt.

 

Men ellers er det annerledes. Bare det å tenke på ordet julehandel er nok til å gi en stakkar skjelvetokter, kaldsvette og hensette meg i en tilstand hvor jeg føler sterkt for å ligge lenge i fosterstilling i dusjen. Det er faktisk så vidt ille at jeg har begynt å produsere hjemmelagde fenalår, lammeruller og lignende som julegaver, bare for å slippe køene julehandelen genererer.

 

Det har seg likevel slik at det hender fruen sier -Vidar, jeg må snakke sammen. Etterpå får jeg gjerne beskjed om hva jeg mener om saker og ting. Slik gikk det til for noen år siden at jeg åpenbart mente det var best for meg at jeg tok ærendet til Amfi for å kjøpe noe julegreier helt alene, etter nærmere ordre. Der jeg ellers bruker min tilmålte førjulstid til andre og mer presserende ting, som for eksempel å koke tevann, varmt tevann er viktig og det koker seg jo ikke selv, fant jeg meg nå sittende i bilen på vei til julehelvete i byen for å gå på apoteket et ærend. Bikkjene måtte ha ormekur, må vite.

 

Det er ille å havne i sentrum en lørdags formiddag rett før jul. Kampen om parkeringsplassene er tøff, men med en stor, gammel og ferdigbulket VW-transporter tør få mennesker utfordre meg i kampen om parkeringsplass. Dermed var jeg i relativt oppløftet stemning da jeg jogget lett inn på senteret for kjapt å utføre ordre for deretter å komme meg hjem i tide til en juleøl til fenalåråpningen, det er tradisjon for å åpne dette i fellesskap lille julaften hos oss må vite.

 

Jeg så faktisk for meg en grei affære hvor jeg rykket kjapt inn, utførte det jeg var kommet for, før jeg la røyk og trakk ut. Rulletrappa tok jeg løpende og det hele begynte å se lyst ut. Ved enden av trappa er det bare å ta 90 grader til venstre, så er du på apoteket. Det var der det skjedde.

 

Ved inngangen sto det et gammelt skinn, ei kjerring på rundt 80 pluss, med gåstol og hele pakka. Jeg er relativt sprek enda og regnet med en rask fallseier i sprinten mot kølappmaskinen, men i fan heller. Vet dere hvor kjappe gamle øk med gåstol kan være på en 4 meters spurt? Det står ikke så dårlig til på våre pleiehjem som det hevdes. Gamlingene har personlig trener og de jobber med et mål for øye, å knuse meg i spurten, og de vinner hver gang.

 

Vel fremme med disken finner gamla seg en stol. Det står selvsagt en der for at gamlingene skal få sette seg, late som om de er utslitte og prate i evigheter om vær og vind, hvordan det står til med farmasøytens gamle far og annet. Da hun begynte å prate om ektemannens hemmoroider (helt sant, jeg sto rett bak og hørte på), følte jeg sterkt for å ta de stikkpillene slikt visstnok krevde og stappe dem på tvers ned i gapet på henne. Heldigvis er jeg jo vokst opp i et møblert hjem og har påfyll fra kurs i skikk og bruk, hvordan føre en dame til bordet, og slikt fra befalsskolen og kan dermed noe om alminnelig folkeskikk. På en god dag kan jeg til og med praktisere det, men nå var glasset i ferd med å renne over.

 

Kjerringa tok opp portemoneen (det heter det når du er over 80), og begynte å telle mynt. Hun hadde pungen full av småmynt som hun møysommelig la ut over disken mens hun  telte. Hun telte småpenger!! Dette tok tid, og det var planlagt. Jeg vedder! Jeg er helt overbevist om at gamlinger planlegger slikt før de smetter før oss i køen, bare for å holde helvete med en stakkar som fortvilt forsøker å finne en form for julestemning. Det sprakk fullstendig for meg, og det var kun securitasvakten som sto i umiddelbar nærhet som forhindret meg fra å kvele det gamle skinnet.

 

Jeg takket min skaper for den tålmodighet jeg greide å oppdrive. Krydret med angst for å sitte på glattcelle mens ungene pakket opp julegavene, greide jeg å unngå overlagt drap i køen, slikt tar seg visstnok ikke ut, spesielt i juletider. I stedet blåste jeg et par sikringer og gikk, rød i toppen, og med bestemte skritt ut av senteret. Nok er nok. Bikkjene fikk vente med ormekuren til romjula.

 

Det er sannelig godt jeg er velsignet med den nevnte tålmodighet, samt et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Putin eller Hitler på steroider. Jeg nekter å la slike ting ødelegge dagen og velger å ta det med humør, og gjerne et glass kald syre. Hvorfor i helvete irritere seg i adventstiden. Ha en jævlig god jul!

Øvelseskjøring før i tiden

 

Møtte en kompis med passe stiv maske i helga. Han var passasjer og ved siden satt hans datter på 16 og øvelseskjørte. Min venn hadde fulgt alle regler og unnlatt enhver befatning med bil for den håpefulle før hun var gammel nok. Nå led han straffen for slik skjødesløs omgang med lov og rett. Da min mellomste var blitt 16 og hadde fått trafikalt grunnkurs bestått, var hun allerede en dyktig sjåfør. Jeg ble da henvist til passasjersetet, noe som gikk bra. Min bedre halvdel syntes i starten det å sitte på en sekstenåring var noe skremmende, men det gikk bra det også etter hvert. Nå kan det at hun kjørte bra allerede da kanskje ha noe å gjøre med at hun allerede hadde kjørt bil en stund. Jeg understreker kanskje, siden dette enda ikke er strafferettslig foreldet.

 

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet for lengst, og innrømmelser utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok (vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

 

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir circa 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 13 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man tenkte nok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Dermed formodet man at jeg også tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers svigermor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

 

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige årsak å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger, og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle og levere en favn ferdig kløyvet ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag  "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

 

Jeg nevnte poteter. 16 år gammel returnerte jeg til åkeren oppe ved åkeren på Stormodalssletta med pappas blå Ford Granada 2,1 diesel og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller nede i bygda hvor lageret var lokalisert. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen, det er så lenge siden at det faktisk fantes lensmenn. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket noe mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

 

Selv lensmannen valgte å se stort på nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en familie på bygdas inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei, og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede, man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall, men sjelden verre ting.

 

Dette betød på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det, brukte vi motorsag, ingen form for verneutstyr, og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

 

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytalere, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger og motvind, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik i dag.

 

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til og føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

 

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun burde holdt seg hjemme og passet på, min far også når jeg tenker meg om. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som overhodet ikke tok ansvar. Min eldre bror fulgte heller ikke opp ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt og fullstendig uskyldig i det som senere skulle skje.

 

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på, man må jo øve på og kjøre på isete veier også. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand, når jeg tenker meg om gjaldt vel akkurat dette egentlig hele uka kvelds som dagtid. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

 

Senere utpå kvelden stod vi i garasjen og forsøkte å få bilen til og se ut som før ved hjelp av slegge og spett, i grunnen uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervantnet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de stakk halen mellom beina og rømte. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

 

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette opp med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå helt fint. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

 

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger, vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.