Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Jeg kom til å tenke på en avisartikkel jeg leste for en tid siden. Jeg mener å huske det var fra USA uten at det spiller noen rolle. Saken omhandlet en mann som ble beskrevet i panegyriske vendinger. Han var for det første høy og mørk. Videre var han spandabel. Han inviterte damer ut på middag, hvor han fremviste gode manerer, trakk frem stolen og slike ting. Han ble beskrevet som god til å konversere og hadde masse lun humor. Etter middag endte det der det ofte gjør i slike sammenhenger, han fikk også gode skussmål for sine handlinger her. Etter dette kom han gjerne i skade for å kvele kveldens dame. Historien ble beskrevet av en dame som greide å stikke av. Dermed ble han i ettertid beskrevet som massemorder. Slike ting viser hvor mye ord kan ødelegge. Her har vi en mann som oser av fantastiske egenskaper. Han gjør så mye godt og så skal det ene ordet «massemorder» til slutt fullstendig ødelegge ryktet hans.

Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.

 

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.

 

Erotikk og veneriske sykdommer

 

 

Erotikk er ikke noe nytt. Selv Adam og Eva hadde sex minst tre ganger. Fra tidenes morgen har erotikk og handlinger knyttet til dette vært en forutsetning for videre forplantning og spredning av ens gener. Likedan har de sykdommer som kan følge av erotisk virksomhet fulgt mennesket fra tidlig av. Det er ikke bare faren for å bli tatt på fersken av fruen som burde gjøre at du holder deg unna utroskap. Det kan fort være litt problematisk om din trofaste kone på legebesøket får vite at hun har fått en kjønnsykdom ut fra intet. Da bør du være like god å prate for deg som salig jomfru Maria. Hun fikk Josef til å tro at hun ble besvangret av den hellige ånd, noen vil den heldige hånd eller deromkring.

 

Allerede i 4. Mosebok presenteres vi for noe av det første vi mener å kjenne som veneriske sykdommer. Etter 40 års vandring i ørkenen slo israelittene seg ned nær byen Sittin ved Dødehavet. Her bodde de side om side med moabittene. Israelittene fant selvsagt interesse i de moabittiske damer og det gikk ikke likere enn at de begynte å hore rundt med moabittiske kvinner, med den følge at 24.000 døde av pest, om vi skal tro Bibelen. Forskere antar at denne pesten var sykdommer av såkalt venerisk natur.

 

Nå var det kanskje ikke så rart at disse moabittene smittet våre jødiske venner. De nedstammet fra Bibelens Lot. De som kjenner sin Bibel vet at Lot stakk av fra syndenes Gomorra og overlevde selv om kjerringa ble til stein fordi hun ikke lyttet til hva Gud sa om ikke å snu seg og se når Herren straffet byen. Ikke siden Edens hage har kvinner greid å styre sin nysgjerrighet, visse ting endrer seg ikke. Lots barn avlet frem Moab gjennom incestuøs omgang. Om det var dette som ga hans barn lav seksuell moral vites ikke, men israelittene fikk nå kjørt seg med moabittdamene. Resultatet ble som man kan forvente, mange såre snurrebasser.

 

Gjennom årene har vi prøvd det meste for å helbrede disse sykdommene, med vekslende hell. Sykdommene kunne variere fra relativt ufarlige men ubehagelige konsekvenser, til skrekkelige lidelser med døden til følge. Dessuten hadde disse sykdommene en tendens til å føre til sosial stigmatisering. For katolske geistlige var det dessuten en delikat øvelse å skulle forklare hvordan du hadde skaffet deg en sur en uten å bryte det påbudte sølibat. Man mente dessuten tidlig at det var ren usedelighet som var bakgrunnen for at du ble syk. Sex utenom ekteskapet fører til sykdom, noe Krf sikkert kunne brukt i dag.

 

Usedelighet kom selvsagt fra prostitusjon, og siden det var menn som fikk det av kvinner var altså kvinner de skyldige. Ikke noe nytt her altså. Dessuten var mange av bordellene også et oppkomme av fyll og fanteri. Når man på toppen av fyll og fest, finner at menn blir fristet av løsaktige, usedelige kvinner, skjønner man jo at man måtte ta dette på alvor. I Norge ble dermed bordeller forbudt. Det skulle vel tatt seg ut om menn ble uskyldige ofre for usedelige kvinners smitte. Seksuell omgang utenom ekteskap ble kriminelt, noe som hjalp like lite da som i dag.

 

Men helbredelse måtte jo til. De som drev med helbredelse på den tiden hadde enda ikke hørt om en av legeetikkens grunnregler: «Primum non nocere» (først og fremst, å ikke skade noe). Dette førte til noe spesielle måter å «helbrede» på. Kvikksølv var mye brukt. Dette kunne svelges, smøres på området som trengte behandling, eller åndes inn. Summen av dette var faktisk at noen pasienter mente de opplevde kortvarig bedring av symptomene, før de døde av forgiftning senere. Kvikksølvforgiftning hadde en tendens til å påføre pasienter de utroligste lidelser før de døde. Det var for eksempel ikke uvanlig at nesen ble tært bort, håret falt av og issen ble full av åpne sår som ikke grodde.

 

Årelating var her som ellers populært. Ulike leger hadde ulike steder på kroppen de mente årelatingen fungerte best. Bakgrunnen for tanken om at man skulle bli bedre av det meste ved årelating var at det var ubalanse i væskene. Dermed tappet man blod slik at balansen kunne bli gjenopprettet. Dersom du ikke døde, kunne det jo hende du ble bedre, og suksessen var et faktum, og om du døde kunne du jo ikke klage. Videre fantes det såkalte kloke koner som hadde andre mer eller mindre fantasifulle måter å helbrede på. Voldtekt av barn kjenner vi til fra rettspapirer. Her har altså mannen voldtatt barn med den tanke at perversiteten skulle rense mannen for sykdom. Ideen lever enda i deler av Afrika. Det er ikke lenge siden daværende president i Sør-Afrika kunne berolig alle med at hans utsvevende sexliv ikke kunne føre til HIV-smitte, idet han alltid dusjet etter sex.

 

Mer uskyldig var rådet om å skrive en personlig henvendelse til Gud på et papir. Dette papiret skulle så legges på pasientens nakne legeme med teksten mot huden. Ulike former for seksuell kontakt med dyr har forekommet. Tanken var at man etterlot sykdommen i dyret. Det sies at kondomet ble oppfunnet i Asia, de brukte sauetarmer. Senere fant visstnok  skottene ut at man kunne ta tarmen ut av sauen før bruk, men det er nå en annen sak. Dessuten var også urin en foretrukket løsning idet man kunne koke ut sitt eget utslipp. Det som ble igjen ble så tvunget i dyr på den ene eller andre måten. Dette skulle føre til at sykdommen ble trukket ut av pasienten og inn i dyret. Man hadde ikke noe oppegående system for dyrevelferd i de dager.

 

Her, som ved så mange andre sykdommer, ble det meste bedre da vi ved en tilfeldighet fant opp penicillinet. Gjennom moderne medisin har vi etter hvert funnet god behandling mot mye svineri, og bruk av kondom er svært effektivt. Også her er det all grunn til å le av antivaxxere. I dag finnes det effektive vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer. Det eneste som mangler er vaksine mot ren dumskap. Hadde vi hatt det er jeg nok likevel redd antivaxxerne hadde vært for dumme til å ta den så det hadde neppe hjulpet likevel. Man kan kanskje se antivaxxere som en kjønnssykdom, de er også et resultat av seksuell omgang.

 

For egen del fikk jeg i en alder av 18 år en uventet suvenir fra en jente i Harstad, det har jo sjelden kommet noe godt fra den byen. Jeg har tidligere fremholdt at historien om Jesu fødsel egentlig var tenkt lagt til Harstad og ikke Betlehem. Dette strandet idet man ikke kunne finne tre vise menn og langt mindre en jomfru der, men det var en digresjon. Besøket hos salig doktor Reithe på Ankenes legekontor prøver jeg enda å glemme. Han ba meg dra ned buksa, tok stoltheten i sin behanskede hånd og uttalte «Nei Vidar, dette ser ikke bra ut. Vi må nok amputere». Deretter lo han seg halvt i hjel. Jeg fikk heldigvis en effektiv salve, problemet ble løst, og jeg lærte et og annet om harstadjenter.

 

Etter at jeg traff min kone har det heldigvis ikke vært noe problem. Jeg mente det jeg lovet presten og biskopen. Dette skjedde faktisk. Vi kan skryte av å være bedre gift enn de fleste. Vi ble viet av en prest med en biskop som vitne. Dessuten har jeg observert fruens håndlag med kniven gjennom årene i diverse sammenhenger, og er vel kjent med hennes bråsinne. Utroskap er ikke et alternativ.

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to biskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke er katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for det følgende.

 

Mange av oss har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før man kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du ser at bilen skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Da skal det kunne gå bra, og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet lot vente på seg – i 9 måneder. Han er nå 37 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i fullstendig uvisshet om at både han og jeg er på vei til Helvete om vi skal tro våre konservative venner, noe hverken han eller jeg gjør.

 

Jeg snublet altså i en unge og fikk lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regler og endte opp med en horunge, en bastard. Guttskarven var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med mer Krf-moralske briller, har jeg ett ektefødt barn etter dette. Arverekkefølge, farskjærlighet og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til samfunnets, kirkens og spesielt Krfs syn på slike horkarler som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (igjen i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, skal brenne….

 

Horunger som mine to eldste, kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er, dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker arvesynd med andre ord.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være mammas og pappas horunger, slik som våre lever godt med i dag. Kirken og samfunnet har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre, her ser jeg bort fra visse fundamentalistiske kristne politiske partier. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn. Vi lar akkurat dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og eiendom kaller jeg forøvrig meg selv Greven og fruen Grevinnen av Formoen. Horungene får arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være bastard. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig rett nok dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises. I 1956 fikk vi 2 nye lover, som skilte mellom ekte og uekte barn. Denne varte helt til 1981. Loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger og et ektefødt har lik arverett dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det enda sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor, en kjenning nå relativt nylig sluppet ut av fengsel etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen, slik han var. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn, må være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, selv om humoren rundt familiemiddagene nok best hører hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofile i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi, ikke bare lot være å fordømme ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem fan han vil. Som dere skjønner har min familie mye å svare for på den ytterste dag. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsaklig av  moralens voktere.

Tekstilregler man ikke forstår

En sommer er over nok en gang. Med årene slår det meg at jeg i henhold til statistikken har gjennomlevd langt flere somre enn jeg vil oppleve i fremtiden. Det er mye som slår en når det kommer til det faktum at årene har gått og at det uvergelig går mot en ende på det hele, selv om det forhåpentligvis enda varer en stund til. Det som slår meg mest når tema er sommer er likevel noe som har vært en konstant kilde til undring så langt i livet. Vi snakker om de håpløst uforutsigbare og hemmelige reglene som favner tekstiler, og da spesielt tekstiler menn benytter.

 

Denne sommeren greide jeg til min store tilfredsstillelse å unngå og måtte bruke surt ervervede midler til innkjøp av unødvendige tekstiler. Joda, fruen maste som vanlig på dette med ny badebukse, samt at hun alltid mener at mine kortbukser ikke holder den standard hun til enhver tid mener danner et minimum, forøvrig en standard som endrer seg fra dag til dag etter som motebildet endrer seg.

 

Jeg innehar, etter opptellingen oppussingen av vårt walk in clossett krevde, intet mindre enn to korte benklær egnet til sommerbruk. Det ene plagget er en badeshorts, som til nød godkjennes til bruk om man legger seg i sola. Den andre rekker så vidt nedenfor knærne, er av dongeri og anses av kjennere (les kona) som brukbar om man skal bevege seg i bybildet, altså blant folk flest. I min verden er dette faktisk mer enn jeg trenger idet badeshortsen knapt brukes. Soler jeg meg, funker boxershorts utmerket. På hytta vandrer jeg rundt i boxer hele sommeren når været tillater det, til glede for meg selv om ikke de som passerer på veien. Den andre shortsen rammes forøvrig av et idiotisk regelverk som omhandler bruk av sokker og sandaler. Her har jeg fått motstridende opplysninger om paragrafene i regelverket. Det er visstnok innafor å bruke lange shorts, altså slike som rekker nedenfor knærne, samtidig med sokker om man har lukkede sko og ikke sandaler. Bruker man sandaler og sokker, er det visstnok reservert en egen plass i helvete for brukerne. Jeg skjønner at jeg havner i celebert selskap hos Han Tykje når tiden kommer all den stund jeg driter blankt i slike regler. Fruen hadde med andre ord også i år noe å anføre i sakens anledning, forøvrig uten å få gjennomslag denne sommeren underlig nok.

 

Det er ikke ofte jeg får sette skapet på plass uten å få beskjed om at det må flyttes til høyre eller venstre. Denne gangen sto jeg imidlertid på mitt og nektet innkjøp av ny shorts. Det får holde med en. Hva skal man egentlig med flere? Shorts er ikke annet enn et plagg som inneholder halvparten så mye tekstil som en vanlig bukse, men gjerne til dobbel pris. Dessuten er det så mye klegg sommerstid her at man helst går i langbukse uansett.

 

Tekstilregler er vanskelige å få fatt på. Fruen og døtrene har en rekke merkverdige regler de mener jeg må følge. Jeg anses ikke berettiget å inneha egne oppfatninger av regelverket. Om jeg nå skulle finne på å dra på stranda for å bade har jeg forstått at min nåværende badebukse, under sterk tvil visstnok pga. slitasje, vil være innafor regelverket. Det er altså greit å stille seg opp i solsteken foran barn ikledd et minimum av tekstiler når man skal bade. Om jeg så litt senere etter dusjen går til postkassa ikledd badekåpe og sandaler i klassisk Hugh Heffnerstil, vil det kunne være krenkende for forbipasserende, og må følgelig aldri skje. Hva er greia her? En badekåpe inneholder jo mange ganger flere tekstiler enn ei badebukse.

 

I svømmehallen i byen er det slik at man ikledd en minimal speedo kan gå og kjøpe is foran øynene på endog små barn. Om du finner på å åpne døra, med godteri under halloween ikledd en vanlig boxershorts og by småungene som ringer på og maser om slikt, må du forvente å få politiet på uanmeldt besøk. Dette selv om boxeren inneholder langt mer tekstiler enn en speedo. Det er forøvrig ikke uvanlig å se gubber i speedo i svømmehallen. Gitt Carl I Hagens kritikk av burkini for muslimske damer, kan vi åpne for debatt om hva som er verst, kvinner i burkini eller Carl Ivar i speedo. Jeg kjenner allerede svien i netthinna.

 

På campingtur med vogn i Boden lærte jeg at det er greit å sole seg i bare badebukse rett utenfor vogna. Du blir sett rart på om du går fra dusjen tilbake til vogna kun ikledd sokker og T-skjorte. Også her er det langt mer tekstiler enn en badebukse kan by på. Inkonsekvensen i slike tekstilregler formelig skriker imot en. Kun shorts og sandaler uten sokker er greit, men du anses som pervers om du går barføtt ikledd kun langbukse rundt på campingen. Tør ikke engang tenke på hva du er om du har sokker i sandalene. Hvor er logikken?

 

Reglene er ikke bare inkonsekvente hva mengden tekstiler angår. De er direkte kjønnsdiskriminerende også. Der kvinner til nød tolererer menn i badebukse, altså minimalt med tekstiler, rett utenfor campingvogna, men ikke på gata utenfor, er menn langt mer imøtekommende. Du vil sjelden finne menn som reagerer på kvinner ikledd minimalt med tekstiler, snarere tvert imot. For vår del er det greit at de opptrer nakne til og med, og gjerne på gata også. Menn er altså langt mer aksepterende enn kvinner på tekstilområdet. Likevel er det kvinner som lager reglene. Det henger ikke på greip. Menn må komme på banen og delta når tekstilregelverket skal opp til høyst nødvendig revidering.

Fra støvtørking til fred i verden

 

 

De fleste av oss har et ønske om at det skal bli fred i verden. Det finnes dessverre noen som ikke ønsker det, men det er heldigvis relativt få av dem. Langt de fleste mennesker uavhengig av hvor de bor, ønsker å leve fredelig, ha nok mat, muligheter i livet osv. Mange av oss har til og med en drøm om å kunne bidra til at dette faktisk skal skje. Det er selvsagt ikke lett i en verden med Putin, Trump, franske biler og sinte multieksperter på facebook, men om vi hadde hatt sjansen til å bidra positivt, ville vi nok grepet sjansen begjærlig.

 

Jeg kom til å sysle med tanken her en dag fruen puslet med sitt. Hun tørket støv. Hun er faktisk rasende flink til å gjøre rent, yrkesstoltheten skinner gjennom. Nå er det selvsagt ikke slik at hun gjør alt husarbeidet, langt derifra. Jeg løfter for eksempel selv beina så hun får støvsuget under, det er viktig at alle bidrar i husholdet. Jeg forsøker også å være saklig med kritikken om jeg våkner en lørdags morgen av støvsugelyder. Jeg ber henne på en vennlig måte vente med å støvsuge til senere på dagen. Har hun bursdag ber jeg henne utsette vaskingen til dagen etter. Man er da en gentleman.

 

Det slo meg at jeg kanskje kunne bidra til en bedre verden selv. Kanskje få israelerne til å fare fram med lempe, få Putin til å trekke inn barten, gjøre noe med katastrofen i Sudan. Kanskje til og med få roet ned kranglingen i Bjerkvik ….. Ok. Ser den, her tok jeg litt av. Om jeg om ikke annet fikk slutt på krigen i Ukraina hadde det vært godt nok. Bjerkvik får passe seg selv, det er grenser for hva selv fredsmeklere evner. Så slo det meg at jeg kanskje kunne få det til ved å hjelpe fruen med og tørke støv.

 

Nå ser jeg det vanvittige i å tro at jeg skulle kunne hjelpe fruen med å tørke støv. Jeg ser jo ikke støv så jeg ville ikke visst hvor jeg skulle begynne. Dessuten ville jeg sikkert gjort noe galt om jeg prøvde. Jeg forsøkte her om dagen å vaske ullskjorta mi i vaskemaskinen. Den passer nå muligens barnebarnet på 3 år, kanskje hun på snart 11, men definitivt ikke meg. Vi ser allerede her at min gode tanke med å starte og hjelpe fruen med og tørke støv vil avstedkom en temmelig irritert frue, idet hun nylig hadde kjøpt denne ullskjorta i gave til meg. Det er jammen ikke lett å skape fred i verden når man skaper ufred i hjemmet bare ved å forsøke og hjelpe til.

 

Likedan er det med andre ting jeg forsøker på. Kanskje prøver jeg å rydde i klesskapet, brette klær og stable pent og sånt. Her vil det slå inn at jeg er fullstendig ute av stand til å legge ting i rett hylle. Menn vet ikke slikt fordi det ikke finnes klare regler for det, bare i fruers hode og der har vi ikke tilgang. Fruen ville altså fått mer jobb med å korrigere mitt valg av hylle til de ulike typer plagg. Det er enklere i mitt skap, legg merke til skap i entall. En hylle for mine tre bukser, en hylle for de få T-skjortene jeg har, osv. Jeg trenger ikke mange skuffer. Damer derimot…..

Men la oss nå si at jeg i evner å legge klær i rett hylle, tørke støv på riktig måte, kanskje til og med vaske gulvet uten behov for korrigering. Jeg vet det høres vilt ut, men la oss et øyeblikk tenke oss at jeg faktisk får til dette. Vi det kunne gjøre verden fredeligere?

 

Om vi ser for oss at dette skjer tror jeg store ting vil kunne skje. Hvis fruen kom hjem til et støvfritt hus og oppdaget at klærne lå sirlig brettet i riktig hylle, ville hun nok blitt veldig glad. Man skal ikke undervurdere hva som skjer når fruer blir fornøyde og glade. Blir fruen fornøyd, skal du ikke se bort i fra at ting skjer som igjen gjør meg fornøyd. Kanskje våkner jeg en tirsdag morgen, blid og fornøyd med minnet om at mandag var blitt freddan. Med fornyet energi og spenst i skrittene går jeg på jobb. Akkurat den dagen er jeg kanskje på en konferanse hvor næringslivet er representert, det hender i min jobb.

 

Jeg møter for eksempel lederen for utbyggingen i Narvikfjellet hvor VM i alpint skal gå av stabelen i 2029. Han blir imponert av min energi og mitt gode humør, forært meg av fruen kvelden i forveien, og tenker at mitt humør og min energi kan han ha bruk for. Plutselig sitter jeg i styret for VM 2029. Med ny jobb kommer høyere lønn. Hjemmet vårt får mer å rutte med og fruen kan shoppe mer. Når hun shopper mer går næringslivet i kommunen bedre, igjen desto bedre går næringslivet i Nord Norge og jo bedre blir kommunene i landsdelen i stand til å bygge offentlige toaletter langs veiene sånn at turistene ikke lengre driter på plena til folk i Lofoten.

 

Med mindre bæsj langs veiene blir det plass til flere turister i fylket. De vil kanskje gjerne se på VM i Narvikfjellet. Mitt inntog i styret har altså generert mer penger til hele landsdelen og næringslivet går nå så det suser. Herfra er veien kort til politikken. Siden jeg stadig er blid og fornøyd, gitt at fruen får shoppe mer og vi dermed oppnår den omtalte smitteeffekten det gir oppnår jeg ting ingen hadde drømt om, og plutselig sitter jeg på Stortinget. Superhappy med mine nye oppgaver gyver jeg på og før jeg vet ordet av det sitter jeg i møte med EU som del av utenrikskomiteen. Her er jeg så blid og energisk og oppnår dermed så mye at befolkningen ser at Norge må bli med i EU. Selvsagt får jeg en plass i EU-parlamentet. Der er det så mange sure mennesker at jeg med mitt gode humør fort går til topps.

 

I mitt nye, svært positive og blide liv, møter jeg Putin, Trump og andre gærninger. Mitt gode humør gir meg evnen til å se løsninger man ikke så før, og slett ikke de to surkukene der. Dermed blir det ny giv, mye positivitet, fred i Ukraina og nedrustning. Med nedrustning kan vi bruke mer ressurser på å bidra i fattige land, som selvsagt får det bedre. Mette folk slåss mindre og dermed blir det rolig i Sudan. Siden det rustes ned kan ikke lengre Trump sende raketter til Israel for å bombe flere palestinere. Palestinerne blir blide, så blide at de sjarmerer sure israelere, kanskje gifter en israelsk soldat seg med en palestinsk dame. Barna deres blir fornøyde blide jødemuslimer og før vi vet ordet av det er problemene der nede også løst.

 

Alt som skal til for å oppnå fred i verden og en bedre fordeling er altså at jeg skal begynne med å tørke støv hjemme.

 

 Nåja. Kanskje lurt å satse på aksjer i Kongsberg Defence & Aerospace likevel.