Moteriktig halshugging

Til alle tider har dimlinger av alle slag vært opptatt av hvordan de ser ut. Og gudbedre hvis de en dag oppdager at de ser annerledes ut en den gemene hop. Det eneste som er verre er hvis dimlingene er to kvinner og oppdager at begge har samme kjoler. Da er selvsagt hundreoghelvete ute.

Det dreier seg om moter. En plage som rammer en stakkar uvergelig i og med at man er far til tenåringsjenter. Ok. Jeg skal straks erkjenne at mine ikke er så ille at de har barbert vekk øyenbrynene for så å tegne dem på igjen. Så jævla dumme er de Gudskjelov og takk ikke.  Men klær og sko bør jo helst være innafor for å unngå at de er utafor.

Moter er i bunn og grunn enkelt å definere. Det er noe som er så stygt at vi stadig må endre det. Derfor har vi stylister. De er eksperter på hva som er stygt, upraktisk og jævlig dyrt samtidig. Et slags kinderegg med andre ord. Stylister er vår tids profeter. De går rundt og spår dommedag om du har sokker i sandalene evt bretter opp buksa di, Gud forby. Frelse oppnås ved å sette seg i frisørstolen og la dem frisere deg til du ser temmelig dum ut.

Stingtruse er et grellt eksempel. Ok, det viser absolutt interessante ting, men det hjelper jo lite når buksa er utenpå så du ser ingenting. Uten at jeg vet det tror jeg det må være ubehagelig å ha et tau i ræva, men hva vet vel jeg.

Tatoveringer er noe annet og langt verre, ja vi er jo tvungne til å se det. Hvem kom på at det kunne være en god ide å stikke hull i huden og fylle blekk inn? Vedkommende må ha likt blandingen av smerte kombinert med å se dum ut samtidig som det koster en formue. Enda verre om den tatoverte slumper til å være neger ( unnskyld, farget. Neger er jo ikke på moten). Er du svart ses jo svineriet knappest, noe fotballspillere ikke forstår, men de er gjerne ikke de skarpeste knivene i skuffen. Et tips til våre svarte, fotballspillende venner som ønsker å stikke hull her og der. Bruk hvitt blekk, da ser vi det.

Noe annet er jo at svineriet gjentar seg med ujevne sykluser. Da jeg var liten ble vi utsatt for høyhælte tresko og slengbukser. En dårlig kombinasjon idet de høyhælte treskoene (designet av en treskalle) førte til mangt et forstrukket leddbånd. Dessuten havnet slengbuksa stadig vekk i kjedet på sykkelen da det selvsagt ikke var på moten å ha deksel utenpå kjedet. Som følge av dette var det også på moten å havne på legevakta for å sy de kuttene dette førte til når man trynet med sykkelen. For ikke lenge siden var dette på moten igjen. Noe som viser at verden ikke alltid går fremover.

Halshugging bedrev vi tiden med i stor stil engang for lenge siden. Nå har stylister i MidtØsten funnet ut at det er høyeste mote på nytt. Det nye her er at det garantert ikke er homofile stylister som står bak. Regner med at vi om ikke lenge lukter på korsfestelse som highstyle igjen, denne gang formodentlig initiert at heterofile ultrakonservative stylistkristne.

For min egen del fører de stadige skiftene til at jeg av og til faktisk kan forveksles med noe moteriktig. Det er i så fall bare til forveksling likt. Jeg bruker nemlig bare behagelige klær og er dermed håpløst ute i enhver motesammenheng.

Men hvis det noengang blir på moten å være en halvgammel, grinebiter som stadig irriterer seg grønn over hvor dumme mennesker er villige til å se ut samtidig som de lytter til ekstremt uintelligent musikk og på toppen av det hele gir uttrykk for at jeg er en halvgammel grinebiter som irriterer meg over mangt og meget, så er jeg sannsynligvis blitt en trendsetter.

Hår og balsam.

Som eneste mann i et hus befolket med meg selv, fruen og to tenåringsdøtre skulle man tro at det var sko jeg skulle skrive om. Så feil kan man ta. Selv om damer generelt har et antall sko hver som kvalifiserer til et ekstra soverom pr person er det en ting de har mer av. jeg snakker selvsagt om balsam.

Balsam dere, dette uunværlige produktet som trengs til........noe med håret tror jeg. Det skal visstnok skvises inn i håret etter at man har skylt ut shampoen slik at et eller annet magisk skjer med håret. Personlig har jeg holdt meg unna svineriet i alle år. Mitt eget hår, som sjelden når å bli lengre enn noen millimeter langt, har sjelden påført meg noe slags behov for balsamens magi, hva det nå måtte være.

Men balsam må det være. Her om dagen telte jeg opp i våre to dusjer ikke mindre enn åtte sånne halvtomme balsamdingser. Jeg vet, som nevnt lite om balsam, men regner med at det er kjempeviktig siden tre damer trenger til sammen åtte forskjellige flasker. Jeg har tillatt meg å sjekke på andres bad når jeg har hatt anledning og funnet at dette ikke er noe som er helt spesielt for vårt hus. Damer samler på halvtomme balsamflasker. De skal også stå i dusjen samtidig.

Når da en stakkar kommer i dusjen opplever han at det finnes plenty med balsam, men forsøk å finne shampo. Ikke fan! Det er skåle tomt for shampo, men mengder av balsam. Det finnes selvsagt ikke shampo i hele fordømte huset, men balsam nok. Kjøper du flere shampoer endrer det ingenting. De forsvinner, evt transformeres til balsam.

Jeg lurer fortsatt på hva som er trolldommen med dette stoffet. En gang var jeg på sporet. Jeg skulle til en frisør i Oslobyen og ble bedt om å vente mens han friserte på en tass som satt i stolen. Tassen var i tyveårene og hadde ca 2 mm langt hår på hodet. Jeg må tilstå jeg undret på hva han gjorde der med så lite hår, men han om det. Han forklarte ihvertfall frisøren, unnskyld stylisten, at han slet med slitte hårtupper!!! Hva pokker? Han hadde jo bare hårtupper jo. (Er det overhodet mulig å anse det som i nærheten av normalt å hevde at man sliter med slitte hårtupper??? Debattema)

Jeg regnet med problemet løste seg fort og så frem til å får barbert meg selv ned til hans nivå, slitte tupper eller ei. Dette"åpenbare" problemet ble imidlertid diskutert i det lange og det brede før stylisten konkluderte med at han trengte noe spesialgreier til massevis av penger. dette skulle gnis inn i håret i tre måneder hver gang han hadde vasket det.

På tre måneder kunne fyren ha barbert vekk håret ti ganger og fortsatt ha mer hår igjen enn han hadde nå. Jeg greide selvsagt ikke å unnlate å påpeke dette selvsagte ressonement, men oppnådde bare å bli sett på som om jeg var en dinosaur. Litt sånn som kona og ungene ser på meg når jeg spør om mangelen på shampo kontra mengden av overflødig balsam. Stylisten så i nåde til meg og fortalte at spesialmidlet var en spesiell balsam som skulle greie opp med de slitte tuppene.

Jeg følte da at jeg var invitert inn i diskusjonen, men så feil kan man ta. Fyren skulle altså gni svineriet til masse penger inn i hodet hver dag og komme tilbake til stussing om en uke. Stussingen vet jeg hva kostet fordi jeg ble stusset etterpå, den kostet et lite statsbudsjett. Jeg ble altså utelatt fra diskusjonen, men ikke før jeg hadde forstått hele greia.

Balsam er noe tull stylister har fått mennesker med østrogenforgiftning til å tro er uunnværlig for håret deres. Det er bare tull og tøys, men stylistgutta tjener store penger på det. Dette er selvsagt fordi stylistene gjerne er homofile og damer stoler mest på homofile stylister. Det er bare å se det i øynene. Du har ikke sjangs å slå deg frem som stylist uten å være homo, sånn er det bare. Og skal du tjene penger må du ha dyr balsam og damer som er hekta på det.

Damene får altså et balsamkick og stylisten får penger. Hverken min homofile bror eller damene i huset vil bekrefte dette, noe som bare styrker min teori.

Campingplassliv 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.

Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt bare for å møte naboen i dusjkø.

Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.

På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingplassliv 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.

Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt med humør. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Cabbyen ved siden av. Han er glad i øl åpenbart.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.

Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.

Campingplassliv 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg.

Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere men også min force.

Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte å stå twinturbo med kompressor og intercooler på.

Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på.

Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes,Kabevogn, evt bobil, caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.

Campingplassliv 4

Som man ligger her på plassen, spiser god mat og nyter ditto drikke, vil det uvergelig slå en stakkar at dette neppe er særlig gunstig for magemålet. Det er jo ikke å komme forbi at campinglivet er en smule bedagelig i forhold til hverdagen.

Grillen greier knappest å bli nedkjølt før neste opptenning og nye fettdryppende herligheter skal svis og fortæres, samt skylles ned med øl, som ikke akkurat kan regnes som slankende. Dette siste kan man lett se av magen til mange av de erfarne campere.

Det har ikke lykkes meg å få en statistisk sammenligning som er å anse som signifikant, men det forekommer meg at campere med Mercedes som trekkvogn leder an i vomkappløpet. Fruene deres ser ofte direkte magre ut, noe som nok skyldes at deres ektemenn tar mesteparten av maten. Disse ekteparene er gjerne noe eldre og drar på Kabevogner.

Campere som foretrekker Audi har mange tatoveringer og svært bred dialekt. Fruene her er ofte røykere og har farget hår. Det finnes faktisk campere med franske biler. Det er reservert en egen ghetto for disse her på plassen.

Gneldrebikkjene ser ut til å være jevnt fordelt på alle slags typer, men det et spesielt eiere av Kabe, Polar og Cabby som har gjerdet inn tomta si hvor bikkjene løper rundt og gneldrer og driter.

Bruken av gassgrill og kullgrill er relativt jevnt fordelt, men kullgrillerne ser ned på gassgrillerne. I gråvær har gjerne erfarne camperektepar kliss lik grilldress. Til denne hører det med caps. Denne har gjerne et par kunstige hender over toppen som klapper sammen når man drar i snora under haken. Dette er selveste humoristene blant camperne. De ler buldrende hver gang de drar i snora selv om de er helt alene om det.

Det er endel campingbiler å se. Disse eies gjerne av kremen av de erfarne campere. De menger seg i liten grad med den gemene hop. Selv om de av og til svinger innom på plassen ser det ut til at disse helst frekventerer parkeringsplasser langs veien, gjerne med havutsikt. Langstranda ved Narvik er et eksempel.

Det finnes alltid noen hippiecampere. Disse har gjerne en gammel Saab og en Polar fra -70-tallet. Siden det ikke er plass til de 8 ungene kjører fruen bil nr to som er en enda eldre Saab. Denne gjengens vogn er såvidt 5 meter. Hver morgen myldrer gjengen ut for å få luft. De er svært støyende men ofte snille på bunn.

Hvor jeg selv havner i camperkategorien er ikke godt å si. Har noe å jobbe med når det gjelder ølvomma og min japanske trekkvogn går det 13 på dusinet av.

Campingplassliv 3

Utroskap synes ikke å være spesielt utbredt på campingplassen. Dette har nok med manglende lydisolering på vognene å gjøre. Det er utfordrende nok å utøve normal troskap uten å bli utsatt for tilskuere klint inn mot vinduet, og visse ting bør få tilhøre privatlivets sfære.

Privatliv er da også en ting man ikke overøses med i særlig store mengder i en campingvogn på en campingplass. Selv om sommeren ikke er av det hete, solrike slaget, avgir fire mennesker og en hund nok varme til at vinduene må være åpne.

Om man da en sen kveld etter at ungene har sovnet, hviskende spør fruen om hun har lyst, er det ikke gitt at det er din egen frue som svarer. Om din egen frue da sover kan det fort være fruen i nabovogna som svarer. Da havner man lett i en situasjon hvor mannen i nabovogna får seg en velkommen overraskelse hvorpå han lystent skrider til verket uvitende om at han egentlig har meg å takke for hva som måtte bli ham til del.

For min del er det bare å skalke alle luker, trekke dyna godt over hodet og lide meg gjennom en urolig søvn for så å bli vekket av en argsint frue som lurer på hvorfor pokker vinduene er igjen.

Nei, om man mot formodning skulle finne på å produsere flere arvinger vil det ikke finne sted på en campingplass. Man risikerer fort at det ovenfornevnte lystne spørsmål når inn til den andre nabovogna hvor mannen er ute en tur. Om den vognas frue da responderer positivt på forespørselen risikerer man plutselig å befinne seg i en ufordelaktig stilling.

Når din egen frue da våkner av en fremmed dames oppstigning, so to speak, mens den samme damens mann rasende kommer inn har du gjerne et forklaringsproblem, samt en dobbel blåveis.

Slike ting har gjerne en tendens til å medføre en noe trykket stemning i vogna og naboskapet forøvrig og er dermed ikke å anbefale. Sånn har det seg at visse ting skyves ut i tid, noe som nok er like greit.

I stedet venner man seg fort til å krysse mellom vognene på vannhenting evt vannlating med et nedadrettet blikk for å signalisere at man ikke ser eller hører hva som skjer en meter foran nesa di.