Søppel og gjenvinnbare sko

Søppel er ikke søppel, som før i tiden. Før i tiden brant vi dritten og var fornøyde med det. Nå skal vi gjenvinne. Sikkert en god tanke. Der vi før kastet ting idet de var ubrukelige til sitt formål, har vi nå funnet nye formål til ubrukelig dritt. Adidas driver i dag på med en kampanje som skal munne ut i intet mindre enn 1 million skopar produsert av søppel neste år, og dette er visstnok bare begynnelsen. Vi skal bokstavelig talt trø i dritt i fremtiden.

Tanken er selvsagt at ved å gjenbruke feks plast, som vi i dag fyller verdenshavene med, skal vi heller utnytte denne plasten som en ressurs og heller produsere feks sko. Er likevel litt spent på om Adidas tar den helt ut og markedsfører skoene som verdens første drittsko.

Nå er jeg likevel sikker på at dette blir en salgssuksess. Grunnen er selvsagt damer. Om du produserer en sko er det selvsagt ikke vanskelig å få den solgt uansett hva den er laget av. Kvaliteten, eller mangelen på sådan behøver heller ikke være noen utfordring. For det første kjøper damer sko på refleks bare de er på tilbud. De behøver selvsagt ikke være billige, bare det står tilbud på plakaten. Overskriften "Kjempetilbud. Ta tre, betal for to" lokker damer som fluer til bæsj.

Når det gjelder kvalitet er det, som nevnt, ikke så nøye. Damer kjøper ikke sko for å bruke. De kjøper sko for å.... kjøpe sko. Det finnes ingen fornuftig grunn til disse kjøpene. Det dreier seg rett og slett om en kortslutning i produksjonsfasen. Nå snakker jeg ikke om skoene altså. Da Vårherre fant å lage damer, ble det litt venstrehåndsarbeide på denne delen av hjernen. Det viste seg kostbart å fikse, så de ble sendt ut på markedet. Det er selvsagt urettferdig å sammenligne dette med franske biler. Damer virker jo ellers, bortsett fra denne skogreia.

Når damen har kjøpt skoen er hun veldig happy. Nå gjelder det å komme seg fort hjem og fortelle hvor mye hun sparte på å kjøpe disse skoene. Pga den nevnte produksjonsfeilen tror damer at om man kjøper noe som er satt ned fra feks 200 kroner til 100 kroner, har man på utroligste vis 100 kroner mer man kan bruke på....nye sko???

I hjemmet er det viktig å ikke ta dette opp. Det får gjerne konsekvenser. Skoene skal da stå i stua, i gangen, på soverommet, og ellers der de blir sett. Når de er ferdigsett havner de i en av de mange eskene hvor sko gjerne havner når de ikke lenger er helt nye, som etter ca en uke. Der må de plasseres fordi det må gjøres plass til de nye skoene som ble kjøpt på salg.

I morgen er det black friday. Dette betyr at handelsstanden har funnet på en kjempeide. De later som om de gir kjempetilbud denne spesielle dagen. Alt er nesten gratis. Det faktum at prisene ikke er lavere enn ellers i året synes ikke å hindre handelslysten. Damer i alle aldre skrider til verket for å kjøpe ting, helst nye sko. Nå gjelder det å kjøpe til 50% rabatt ting du aldri kommer til å trenge selv om du kunne spart 100% på å la være.

Og alt dette pga en litt dårlig dag på jobben hos sjefen sjøl. Lite tenkte han at neste år vil black friday virkelig ta av idet damer ikke bare kan kjøpe sko og spare penger. De kan faktisk kjøpe sko og spare miljøet og penger samtidig. Det rene kinderegg med andre ord. Skoene er jo lagd av søppel, og selvsagt formelig en frelse for miljøet. Neste år kan en stakkar bare glemme å snakke økonomi og skokjøp. Såpass må man ofre for miljøet, vil være den nye begrunnelsen for å kjøpe sko i fremtiden. Når man på toppen av det hele sparer penger på å kjøpe, finnes det ikke motargumenter igjen.

Jeg tror jeg skal starte skobutikk. Jeg har kommet på en fantastisk forretningside, som på toppen er skikkelig miljøvennlig. Jeg skal selge sånne nye søppelsko. Rene drittsko produsert av plast, fra havet selvsagt. Det vil være kjempetilbud hver dag. Faktisk black friday hele året. Jeg selger da enkeltsko til halvparten av hva et helt par ville kostet. Damer skal jo likevel bare prøve dem, ta dem hjem og til slutt hive dem i en kasse.

Et genialt konsept. Ikke bare trengs det å produseres halvparten av de skoene vi produserer  dag. De skal produseres av dritt og trenger ikke være gode, de skal ikke brukes likevel. Damene kjøper sko og er happy. Vi trenger mindre plass til skoeskene idet damene bare kommer hjem med en sko i gangen. Her sparer vi skapplass og bruker mindre papp til esker. Husstørrelsen går ned pga mindre behov for lagringsplass til skoeskene, bare her sparer man store penger.

Det beste av alt er selvsagt at etter endt misjon, vel plassert i en eske på vei til gjennvinningsannlegget kommer den ubrukte, men ikke lengre brukbare skoen, til å reise seg som fordums Lasarus fra de døde idet den kommer ut i andre enden av anlegget og rett i min skobutikk for enkeltsko med 50% rabatt.

Fordommer i fritt fall

Da jeg vokste opp i Håkvik for mange år siden var verden forutsigbar og fin. Tryggheten favnet oss inn, ja du levde i fornemmelsen av at ingenting egentlig ville endre seg. Vi koste oss med våre fordommer. Vi lot ingenting rokke ved vår antipati mot det ukjente vi så sterkt foraktet. Svarte mennesker bodde i Afrika og var altfor late til å arbeide. Muhammedanere (det het det da) bodde langt vekk og drev på med sitt uten å forpeste vår hverdag. Vi var i liten grad plaget med romfolk i plenen og USA slikket enda sine sår etter et hendelig lite uhell borte i Vietnam. Utenom selgere av franske biler var vi ikke plaget nevneverdig med terrorister i hjembygda heller.

Det var selvfølgelig min yngre bror som ødela alt. Uten tanke for andre enn seg selv hoppet han ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en alternativ fil, omtrent som svenskene på -60-tallet. Slik påtvang han oss, sine nærmeste, å møte vår første homo. En skjellsettende opplevelse idet blod gjerne er tykkere enn vann. Der og da falt mine fordommer mot homofile selv om jeg på ingen måte unnlot å kjempe imot.

Nåja, tenkte jeg. Det er jo ikke så farlig. Jeg hadde da massevis av fordommer å kose meg med. Nå var jeg en av dem som faktisk trodde på det vi drev med på konfirmasjonsskolen. Og når du har vokst opp i Håkvik på den tiden visste du godt at kvinnelige prester var en vederstyggelighet. Hva hadde ikke salig Paulus lært oss om kvinnens plass? Dette til min mors fortvilelse selvsagt. Etter hvert traff jeg noen kvinnelige prester, oppdaget at de ikke fløy på kosteskaft og dermed røyk den fordommen også.Dette var selvsagt til å bli bekymret av. Skulle jeg ikke få ha noen fordommer i fred? Vel, det roet seg ned og jeg forberedte meg på et livslangt forhold til de velsignede fordommer jeg hadde igjen. Det var nok å ta av.

Så skjedde det noe igjen. Jeg var på et seminar med en mor som fortalte om sin datter som viste seg å være transseksuell, en gutt i jentekropp og hvordan folks holdninger drev henne/ham til selvmordsforsøk i fortvilelsen over manglende aksept. Tøft for oss å høre på men ingenting mot den virkelighet slike opplever i møtet med oss og våre fordommer.

På`n igjen. Nå måtte jeg til å rydde i det rommet også. Mens jeg var i gang tok jeg en skikkelig rundvask. Min negative innstilling til franske biler dreier seg selvsagt ikke om fordommer, kun fakta så der er jeg på trygg grunn. Etter denne rundvasken anser jeg meg nå for å være i hvert fall betydelig mindre fordomsfull enn jeg engang var. Ja, det er nesten som jeg er fristet til å erklære meg noenlunde fordomsfri.

Det er imidlertid en fordom jeg aldri i verden slipper taket i. Jeg er helt åpen på at jeg ikke kan fordra venstrehendte poliorammede spedalske kystnegersamesigøynere. Et folkeferd som ikke har gjort annet enn å lage problemer. De er kun ute etter å mele sin egen kake og planlegger et verdensomspennende poliosirkus, det er da noe alle vet.

Nå har jeg enda ikke møtt noen da…

Sjakkfest

Da Ukraineren Stegej Karjakin avsluttet partiet mot Magnus Carlsen i natt var han neppe klar over hvilken prestasjon han hadde gjort. I århundrer fremover vil det gå gjetord om det han en sen kveld var i stand til å oppnå stikk i strid med hva alle eksperter hadde spådd.

Jeg tenker ikke på remis mot Carlsen, men det faktum at han hadde bidratt til å få meg til å sitte oppe i timesvis til sent på natt for å se på noe så utrolig lite givende som sjakk.

La det være sagt med en gang; Jeg har ikke peiling på spillet overhodet utover at jeg i et utslag av lettsindig kjedsomhet i ungdommen faktisk lærte meg hvordan de ulike brikkene kunne flyttes. Enhver ide om at jeg på noen som helst måte kan spille sjakk avkreftes herved. Jeg er ganske sikker på at en gjennomsnitts alkefugl ville slått meg i 9 av 10 spill, selv om den var pære full og led av sterkt fremskreden demens. Det tiende spillet ville den ha sovnet.

Det er ingen liten prestasjon å få meg til å bruke timesvis av min hardt tiltrengte skjønnhetssøvn til å se på noe, som gir et kick på linje med å nappe løken med osterasp. Litt spennende til å begynne med, men i grunnen bare smertefullt. Jepp. Kjedelig altså.

Like forbannet befant jeg meg foran skjermen ute av stand til å skru av. Fruen var forlengst sovnet, men jeg måtte altså få med meg slutten av en kamp som fortonte seg som et sneglemaraton med halte, eldre snegler. Det gikk tregt og var totalt uinteressant.

Det var likevel noe gjenkjennbart i det hele. Jeg greide på en måte å få kontakt med mitt yngre jeg. Ja, ikke mitt sjakkspillende yngre jeg. Det har aldri eksistert. Det var mer som om en kjent rytme begynte å få min høyre arm til å bevege seg umerkelig opp og ned.

Før leseren nå henfaller til skitne tanker, iler jeg til og gjør oppmerksom på at buksa var på og min høyre arm i gips. Det griseriet du tenkte på ville dermed gitt konsekvenser ikke ulikt det den omtalte osteraspen ville gitt.

Jeg tenker selvsagt på tippekampene som ble vist på Nrk (du vet, den eneste kanalen), da jeg vokste opp. Hver lørdag satt vi foran TV klokka 16 med ei kald øl og ventet på første scoring en eller annen plass i England. I det så skjedde lød et pling, hvorpå gutta bælmet i seg en øl.

Jadda. Plingfest dere. Mitt ungdoms jeg husket plingfestene takket være Karjakin og Carlsen. Nåja, det er vel en overdrivelse å si at jeg husker plingfestene, men jeg mener bestemt jeg husker ihvertfall deler av begynnelsen av de nevnte fester, om ikke annet så i brokker.

Det var ingenlunde noen pling som ledet tankene dithen at min høyre arm beveget seg som om den løftet en øl til munnen. Det var en ren refleks utledet av noe som minnet om plingene. De kom nemlig ikke så ofte (heldigvis). Dessuten kom de med høyst ujevne mellomrom.

Det var selvsagt trekkene som lignet de nevnte pling. Med ujevne mellomrom bøyde en av gutta seg frem og flyttet en brikke, hvorpå kommentatorene responderte med det de hadde på hjertet i sakens anledning.

Dere ser hvor jeg vil hen? Plingfestene er tilbake. Et trekk gir en øl. Kjempedeal. Ser for meg at gutta samles foran TVskjermene fremover. SjakkVM er den mye plingfesten. Synd det ikke er lørdagskveld. Dessuten kan det fort bli skremmende mange trekk. Men det kommer vi aldri til å huske.

For riktig lenge siden....

For riktig lenge siden, den gang verden enda var ung, menn var menn og samene levde av jakt og fiske, var verden annerledes. Det er så lenge siden at det jeg skriver på nå ikke var oppfunnet enda. Menneskene var smartere enn telefonene av den enkle grunn at det ikke fantes smarttelefoner. Den gang hadde vi noe som het fjernsynet. Et apparat som var som et møbel å regne, med persienne foran skjermen, som man kunne trekke fra når man ville se på.

Apparatet var ikke til bruk når man ville. Det måtte høytidelig forespørsel til, med stor fare for å få nei selvsagt. Dessuten betydde ikke et ja nødvendigvis at der var noe å se, bare et prøvebilde. Dette fordi programmene først begynte ut på ettermiddagen. Da ser jeg selvsagt bort fra trim for eldre. En skremmende opplevelse tidlig på dagen med eldre damer i turndrakt som utførte linjegymnastikk foran øynene på endog små barn som meg. Enda kan  jeg våkne på natten med mareritt av de bildene dette genererte på mine uskyldsrene netthinner.

Jeg nevner ikke engang Pompel og Pilt. Et skrekkunivers brukt for å passivisere og torturere barn. Som små ble vi plassert foran TV, og på skjermen utspant det seg scener så skremmende at man ble katatonisk av skrekk. Foreldrene var riktig fornøyde idet det endelig ble fred og ro i et hus med fire gutter. Sannheten var at jeg heller ville tilbragt hele mitt voksne liv på Guantanamo fangeleir på Cuba enn å utsettes for bare en episode til med Gorgon vaktmester og hans muntre venner. Aldri skal jeg tilgi min mor dette. Hvor var barnevernet, spør jeg.

Mitt voksne liv er sterkt preget av disse hendelsene jeg ble utsatt for. Jeg regner med jeg snakker for en hel generasjon av traumatiserte mennesker når jeg skriver dette. Jeg føler meg sterk nok nå til å snakke om det, selv om ingen andre tør ta det opp. Jeg kjenner ansvaret for en tapt generasjon tynge idet jeg retter en harmdirrende pekefinger mot våre foreldre som lot oss sitte der, martret av skrekk, foran en svart/hvitt skjerm. Dette med fargefjernsyn kom i min barndom. Jeg kan enda huske ledende politikere fra Krf advare mot langtidskonsekvensene innføringen av fargefjernsyn ville få for oss barn. Ingen av dem snakket om elefanten i rommet; Pompel og Pilt i svart/hvitt!

Litt senere fikk jeg min barndoms første forelskelse, da Vibeke Sæther kom smygende inn i mitt liv i Leikestova med forførerisk, sensuell stemme. Mangt et laken måtte skiftes etter nattens våte drømmer i mange hjem. BarneTV med Geir Børresen og Vibeke døyvet heldigvis noe av smerten Pompel og Pilt forårsaket. Med Bjørnen Colargol følte man etterhvert at livet kom mer i vater. Den skremmende Hector greide liksom ikke helt å fjerne den godheten den lille bjørnen gav oss.

Pernille var selvsagt en fabelaktig dame. Riktig en bestemorsfigur med gode tanker, ønsker og et oppriktig engasjement for verden rundt seg. Da var den hersens Mister Nelson av en ganske annen karakter. En slesk, upålitelig figur med et høyst utiltalende ytre. Mørke solbriller skjulte det beregnende, vellystige blikk han stadig sendte Pernille der han formelig kledte av henne med blikket. Jeg er overbevist om at han ved flere anledninger skjendet stakkars Pernille når persiennen foran TVn var dratt for.

Av og til ble det surr for gutta på TV. Et eller annet skjedde og skjermen gikk i svart. Da gikk det ikke lenge før et skjermbilde med "Vi beklager, teknisk feil" åpenbarte seg.
Det var trygghet i det bildet. Det var vissheten om at hardtarbeidende mennesker, ordentlige mennesker, spolet bånd og dro i stikkontakter for at vi andre snarest mulig skulle få se undrene som utspant seg på TVskjermen.

For undere skjedde. Alt som skjedde på TV var sant og kunne ikke diskuteres. Fjernsyn og Svensk Damtidene var gode kilder uansett. Min salige bestemor kunne skjære igjennom enhver diskusjon med å vise til at "det står i blarn". Stod det "på prent", som det het, i Svensk Damtidene kunne det ikke stilles spørsmål ved. Andre diskusjoner kunne være hvem sin klokke som gikk riktig. den første som hevdet at hans klokke var stilt etter Big Ben vant. Big Ben styrte klokker over hele verden.

Hodeløse uttalelser av typen "min pappa er sterkere enn din" fikk fatale konsekvenser. Så snart dette var uttalt var det som en utfordring til duell. Dette fulgte bestemte regler. Hele gjengen sto rundt kamphanene og ropte i takt "Kula, kula, kula". Inne i sirkelen foregikk kampen. Havnet du i bakken kunne du alltids reise deg og fortsette, men var motstanderen for sterk, var det bare å bli liggende. Da var alt over og kampen slutt. Jeg husker engang en som sparket en som lå nede. Han ble berget av lærere som måtte kaste vekk de 6-7 gutta som tok ham fatt.

Dette var selvsagt skrekkelig lenge siden. Det  var så lenge siden at vi til og med lærte oss å åpne døren for så å la damer gå inn først. Det var selvsagt under gutters verdighet å sloss med jenter, eller endog gjøre gale ting med dem. Det var så fryktelig lenge siden at ingen hadde tenkt at det å mobbe andre og snakke nedsettende om damer, klipe dem i skrittet osv. engang skulle føre til at man kunne bli president i USA.

Å tørke seg bak med venstre hånd

"Du vet ikke hvor høyrehendt du egentlig er før du forsøker å tørke deg i ræva med venstre hånd". Dette er ikke et sitat fra en eller annen vismann som i tidligere tider har produsert onelinere andre først vil lese etter deres død. Dette var det første jeg i min fortvilelse tenkte da jeg satt på do med høyrearmen i gips. Kanskje jeg også huskes som en vis mann når jeg dør. Det er ihvertfall lite snakk om det nå mens jeg lever.

Det er egentlig helt utrolig hvor høyrehendt jeg egentlig er. Med høyre arm i gips har jeg rett og slett kommet til en konklusjon som tilsier at jeg er utrolig nært å ikke fungere i det hele tatt i hverdagen når det plutselig er venstre arm som skal styre showet. Det var såpass plagsomt at jeg på egenhånd vurderte det dithen at det måtte gå an å fjerne gipsen tidlig og heller være forsiktig. Det fungerte fint og avføringen ble plutselig normal igjen. En kjempeordning fant jeg ut før jeg uforvarende kom til å ta litt i med handa. Kortversonen er at ny gips er på plass og ortopeden fikk foreløpig siste ord. Hun var ikke det minste medfølende da hun brakk det på plass igjen. Jeg er overbevist om at hun nøt det hele, sadisten.

Det hjelper i grunn ikke at gipsen er oppfunnet av NASA og er siste skrik på gipsfronten. Den er så lett at den visstnok ikke kjennes, sa de på sykehuset. Mulig det, men den er fortsatt så stiv at det å tørke seg bak ikke er tilrådelig. Fargerik er den også blitt. Velg mellom blå, rød og lilla sa de. De så bare rart på meg da jeg lurte på om den ikke kom i rosa. Forsøker du å tørke deg bak med gipshånda blir den dessverre enda mer fargerik. Ikke hadde ortopeden særlig humor heller. Hun så bare rart på meg da jeg svarte Dr. Oetger på spørsmålet om hvilken fastlege jeg brukte.

Forsøk å dusje med selveste styrehånda i gips. Det er ikke lett skal jeg si. Stadig kommer gipsen i kontakt med vannet idet du automatisk griper etter sjampoen med høyrehånda. Løsningen er å holde gipshånda fast i øvre kant av dusjkabinettet. Da greier man å huske at den ikke skal brukes. Siden jeg snuser, kan jeg ikke lengre sitte i godstolen med en kald øl og ta en pris snus. Dette fordi jeg selvsagt ikke bruker slike hamsterbleier, men ordentlig snus. Det er inn på badet fordi du bare vet hvor mye griseri bruk av venstrehånda i en slik sammenheng genererer.

Det er heller ikke lett å gå på jobb etter å ha fiklet litt på egenhånd med gipsen sånn at man må ha på en ny, slik jeg kom til å gjøre. Allverdens spitord og dårlig humor på min bekostning blir meg til del. Jeg har en lang liste over folk som skal utsettes for min rettferdige vrede i tidens fylde.

Dessuten lukter det noe aldeles forjævlig av en sånn gips etterhvert. Det blir jo fort varmt inne i den og svetten får man ikke vasket av, naturlig nok. Dette medfører at man går rundt med en kroppsdel som lukter som en sjøldau hval et år etter at den ble skyllet på land. Man får rett og slett avsmak for ens egen legemsdel. Problemet er at du ikke kommer unna heller.

Greit nok, så er jeg er kanskje ikke noen god pasient. Å ikke gjøre noe ligger ikke så godt for sånne som meg. Er vel egentlig glad jeg vokste opp i en tid da ADHD ikke var oppfunnet. Da hadde jeg nok vært tungt medisinert i dag. Likevel føler jeg at jeg er brukbar til noe, og til og med verdt å lytte til. Om ikke annet kan man bruke meg som et dårlig eksempel.

Alltid noen som har det verre

Ulike mennesker lever ofte ulike liv. Felles for de fleste av oss er at livet ikke alltid tar den vendingen vi gjerne skulle sett det gjorde. Ting ble kanskje ikke helt som vi drømte om. Man fikk kanskje ikke drømmejobben og det lekre sexsymbolet du giftet deg med har forvandlet seg til en gallsur, frigid kjerring midt i overgangsalderen eller kanskje er det du selv som ikke lengre får den respons der drømmene ofte kommer fra på freddan.  Det er ikke alltid slik at vi får det vi ønsker. Noen ganger får vi som fortjent og det kan være en smertelig erfaring for noen hver.

Uansett hvordan livet har behandlet deg og hvor langt nede du befinner deg kan du trøste deg med at det alltid er noen som har det betydelig verre. På Svalbard finner du den arktiske børstespinneren. En trivelig liten sak av en sommerfugl. Den kan imidlertid ikke sies å ha noe særlig til liv. Den lever livet nesten utelukket som larve. Faktisk kan den overvintre og gjøre larveting i opptil 7 år før den endelig blomstrer opp og får seg et kjapt nummer før den dør.

Hvis du synes du selv mangler energi, matglede og ellers føler deg slapp, skal du tenke litt på den kinesiske kjempepandaen. Maten de lever av, bambusskudd, er så næringsfattig og de selv så store at 16 av døgnets timer går med til spising. Ikke rart om man blir litt matlei da. Etter en så lang matøkt er det selvsagt så som så med sexlyst. Det er nok ikke så rart at de er utrydningstruet.

Det å være utrydningstruet er jo en tilstand hvor det enda er håp. Det er ikke rare håpet edderkoppgutta har. Når de er på sjekker`n er det virkelig med livet som innsats. Damene er mye større enn dem og evig sultne. De må dermed liste seg innpå og snike seg til et nummer i en viss fart. Blir de oppdaget ender de i magen på fruen. Det må vel kunne sies at menn, med respekt for seg selv, helst vil at fruen skal kjenne noe når man gjennomfører akten, det er dermed å anta at de som er opptatt  av mer enn egen nytelse blir dårlig belønnet. Noe å tenke på om fruen aggressivt responderer på en negativ måte på din forsiktige forespørsel vedrørende kveldens alternative gjøremål.

Jeg leste med gru om en japansk mann som våknet idet fruen kuttet av ham en legemsdel. En sånn som slett ikke hører sammen med skarpe gjenstander som  feks kniver. Dette er jo ille, men for blekkspruten ren rutine. Her er det slik at mannen napper av seg snurrebassen og gir den til damen, som i sin tur bruker den til kos. Mannen stakkars må stå og se på akten uten engang å ha en loff å nappe i selv engang. Det amerikanske uttrykket "go fuck yourself" aktualiseres virkelig her.

Skulle du kjenne på ønsket om å være fri som fuglen og ta for deg det som kommer i din vei, er det ikke uten videre sikkert dette er hva du egentlig ønsker når du kjenner noen realiteter. På New Zealand finner du Kakapufuglen. Her snakkker vi ikke om frie fugler. De er så forvokste at de ikke engang kan fly, så mye for å seile avsted på frie vinger. Ikke nok med at dette er verdens tyngste papegøye. Det er sannsynligvis verdens mest seksuelt frustrerte vesen også.

Mannen bruker opptil tre måneder sammenhengende med å lokke damer. Etter dette går resten av året til å spise seg opp igjen. Siden damene kun er i kosehumør hvert femte år, sier det seg selv at det sjelden er freddaskveld der i gården. Noe å tenke på før du fortviler over manglende akrobatikk i sengen etter år i ekteskapet.

Så uansett hvor ille du måtte finne at livet ditt er, kan det være grunn til å tenke deg godt om før du lar deg synke ned i tristheten og tillater svarte tanker å slippe til. Selv om freddan ikke skulle bli det du håpet på bør det kunne være en trøst at det alltid finnes noen som har det verre.

Trange dongeribukser og kroppslige endringer

Jeg har aldri vært noe moteløve. Min stylistbror mener bestemt at jeg bruker mye energi for å se mest mulig jævlig ut. Sannheten er vel den at jeg driter i hvordan klærne ser ut bare de er noenlunde rene og ikke lukter for ille. Hull i sokker er ikke tilstrekkelig grunn til å kaste dem. Om du vrenger dem stikker ikke stortåa ut enda og sokken holder en stund til.

På et område må jeg likevel påpeke at det har kommet en endring i mitt forhold til klær, uten at mote har noe med dette å gjøre. Tidligere arvet jeg gjerne en bukse fra en kamerat med voksende pondus, ja liketil fra en kompis tynnere enn meg selv slik at buksa var trang selv for meg. Denne buksa brukte jeg selvsagt slik at fruens mas om at jeg trengte flere bukser kunne skrus av enda en stund.

Det er noe med dongeribukser i denne sammenheng. En dongeribukse kan krympe pittelitt etter vask og tørketrommel. Det den i svært liten grad kan, er å tøye seg. Når buksa har funnet sin form endres den ikke. Noe annet er det med kroppen min. De helt store endringene har enda ikke funnet sted. Man er ikke like muskuløs som man en gang var, men det har man vel egentlig aldri vært heller.

Det er ikke til å komme fra at mine bukser, som har passet fint i alle år, ikke lenger passer like bra. Når du vet at dongeribukser, jeg bruker kun det, ikke endrer passform etter at de har vært gjennom trommelen en gang, vet du også at det er andre grunner til at den ikke passer like godt. Det er vel like godt at jeg erkjenner at visse endringer finner sted. Scrotum (slå det opp din ignorant) er ikke som scrotum engang var. I tjueårene strutter pungen av to friske testikler i full produksjon. Etter passerte 30 år faller produksjonen gradvis og de omtalte testikler skrumper sakte men sikkert inn. På et tidspunkt vil altså tuppen av pungen henge lengre ned enn snurrebassen. Dette kalles den mannlige overgangsalder.

Nå er jo en overgangsalder i seg selv ikke noe å anklage dongeribukser for De stakkars buksene er jo, som nevnt, stivnet i sin form og gjør hverken fra eller til. Noe annet er det da med den omtalte scrotum. Volumet i seg selv er som før. Det er bare det at innholdet har blitt mindre. dette medfører da at nevnte vedheng til kroppen blir mer og mer av et vedheng. Kort og enkelt kan man si at det henger lenger ned enn det gjorde for noen år siden.

Det er her problemet med dongeribuksene kommer inn i bildet. Ingenting har skjedd med buksa. Den passer like godt nå som da den var ny. det er mer det at en selv ikke passer like godt som før. Er du blitt for tykk er dette ikke noe problem idet du straks får beskjed ved at glidelåsen ikke lenger lar seg lukke. Verre er det hvis du er like tynn som før og ikke har tatt hensyn til at tyngdekraften har tatt tak i stoltheten. Når damer oppdager at de er i ferd med å bli mer og mer navlebeskuende finnes det silikon til slikt. dette har enda ikke vederfart oss menn på samme måte.

Den buksa som så langt har sittet som et skudd viser seg nå fra en helt annen side. Der låret passet fint inn i buksa, har muskulaturen minsket akkurat nok til at en relativt tom pung kan slippe seg ned der du intetanende sitter på huk og ser en fotballkamp i Beisfjord (det var nemlig i en slik setting det skjedde). Når man da reiser seg har det fatale skjedd. Låret, som under selve sittingen var i avslappet stilling, blir nå spent. Det som finnes igjen av muskulatur spenner seg og øker i volum. Dette medfører at det nevnte tomrommet i buksa rundt låret fylles opp.

Problemet nå er jo at dette tomrommet er opptatt. Det er rett og slett en annen del av kroppen som har tatt bolig der, uten at du selv har noen kunnskap om dette. Du får vite dette plutselig og brutalt når du reiser deg og testiklene kommer i klem inni buksa. Nå snakker vi smerter fra et annet univers. Jesu lidelser blir for ingenting å regne. Husk at han gikk rundt i kjortel uten undertøy og således ikke hadde forutsetning for å fatte de smerter jeg her snakker om. Når du i tillegg skal gå gjennom dette uten at de rundt deg skal oppdage dine lidelser har du en jobb å gjøre.

Etter en slik episode kan selv den mest innbarkede mann se seg nødt til å be fruen om å kjøpe nye bukser, moteriktig eller ei. Det går altså en grense, og den er ved beltestedet så og si. Hadde Jesus vandret rundt oss den dag i dag og brukt dongeribukser. hadde han nok sørget for at alle herrestørrelser var en eller annen form for stretchbukser.