Matematisk galskap.

Mine bravader innen matematikkens fagfelt savner sidestykke. Ikke sånn å forstå at jeg strøk eller noe slikt. Neida. Alle eksamener bestått en gang i tiden. Hva som gjorde at de ble bestått er derimot et mysterium. Neida, jeg jukset heller ikke. Når jeg ser tilbake på noen slike gamle prøver, jeg en gang fant i en eske er jeg helt satt ut over hvor mye tull man ikke trenger man en gang lærte. Heldigvis har jeg glemt det meste. Underviste min siste mattetime i en andreklasse i barneskolen i -97. Allerede da var jeg håpløst forbi mitt eget innkompetansenivå.

Siden den gang har mine arbeidsgivere innen skoleverket, på fornuftig vis, systematisk unnlatt å be meg undervise i matematikk. I grunnen litt rart siden jeg er en kløpper på å stave alle de vanskelige ordene. Hva de betyr derimot er noe annet. Phytagoras, dividenten, algebra, hypotenusen og hva alle de rare tingene nå engang heter. Hva jeg derimot var tenkt å skulle benytte av dette senere i livet er meg en gåte. Nåja, Phytagoras læresetning kan faktisk brukes til å beregne diagonalen i en grunnmur (dette vet jeg utelukkende fordi min bror mumlet noe om dette i telefonen da jeg spurte om et slikt råd mens jeg bygde hytte). Hvordan det gjøres er noe helt annet. Hytta ble likevel fin den.

Ligninger er også noe jeg aldri helt har forstått hva jeg skal bruke til. På et tidspunkt var jeg meget interessert i ligninger. Det var rett før jeg begynte på lærerskolen, hvor man uvergelig måtte bestå et studium i matematikk. Jeg så faktisk fram til kapitlet om ligninger og var meget spent på diskusjonen rundt dem. Det var meget skuffende for en person med fagbakgrunn innen kristendom å høre om matematiske ligninger. Når man har brukt mye tid på å studere de lignelser Jesus benyttet for å anskueliggjøre ting, ble disse tallene ikke helt det samme.

Min lærer i matematikk ble ikke veldig imponert da jeg forsøkte å dra sammenligninger mellom ligninger og lignelser. Når sant skal sies ble han vel egentlig aldri det minste imponert av ting jeg fant på for å unnlate å måtte svare for meg innen dette vansindige faget vi skulle tvinges til å bruke så mye tid på til så liten nytte. Egyptiske kileskriftsymboler er sikkert spennende nok for egyptere med hang til å grave ut gamle pyramider og slikt, men det greide liksom ikke helt å få meg til å ta av. Litt rart i grunnen, idet læreren var nærmest euforisk da ham presenterte læreplanen og hvor spennende vi skulle ha det i undervisningen. Siden jeg var ungkar og sprellemann på det tidspunktet var det helst andre ting jeg så frem til å utnytte skolegangen til. I den alderen så man for seg seks som svaret på ethvert regnestykke, kanskje stavet litt annerledes riktignok.

Med alderen har man forstått at mesteparten av dette var bortkastet tid (det med seks også). Når man underviser i religion og samfunnsfag må man nesten være undervisningsminister uten noen gang å ha hatt en ordentlig jobb for å forstå hvorfor det er kjempeviktig å lære masse matematikk for å kunne prestere rimelig god undervisning. men hva pokker vet vel jeg om det som har undervist siden -93?

Ikke desto mindre skjedde det et aldri så lite mirakel her om dagen. Med min fagbakgrunn skulle jo dette innebære temmelig spesielle ting, som at noen gjorde vann om til vin på nytt, vekket døde, evt noen produserte en fransk bil som faktisk virket eller noe annet utrolig. Men nei. Jeg kom faktisk på noe jeg en gang i tiden lærte i matte. Om det var på barneskolen eller senere aner jeg ikke.

Det var noe med at man kan teoretisk se for seg at en linje i en graf (mener det het det) aldri treffer grunnlinjen i grafen. Den vil kunne komme nærmere og nærmere men aldri tangere (heter det det tro?) grunnlinjen. Fenomenet kalles asymptote og er faktisk en av de ting jeg husker fra matematikkens verden, uten at jeg helt forstår det. Selv synes jeg det er langt mer spennende å vite at ordet asymptote kommer av gammelgresk og definerer noe som ikke er sammenfallende. Som vi jo alle vet er ble Bibelen opprinnelig skrevet på hebraisk, arameisk og (ganske riktig) gresk. Dette fikk meg omgående til å tenke hvor vanvittig matematikk egentlig er. Hva pokker skal man med slik kunnskap?

Det var da det slo meg. Jeg fant faktisk en måte å gjøre bruk av denne matematiske kunnskap. Om man tenker på asymptoten, kan man faktisk benytte den til å bevise at en skilpadde slår en hare anytime i et kappløp. Dere husker selvsagt denne historien fra Æsops fabler (slå det opp din ignorant!), som vi jo alle kjenner.

Saken er den at Æsops lignelse handler om at skilpadden utfordret haren til et kappløp forutsatt at skilpadden fikk noen meters forsprang. Haren så for seg en lett walk over og slo til. Da kan man tenke seg asymptotebegrepet og slik bevise at skilpadden vil vinne. Uansett hvor fort haren beveger seg, gjør skilpadden det samme. Slik vil haren alltid nærme seg men, teoretisk aldri noensinne kunne komme helt opp til skilpadden. Game, set og match til skilpadden.

Hvem sier det ikke lønner seg å følge med i mattetimene?

Verneplikt og terapi

Da jeg var yngre hadde vi verneplikt i Norge. I dag er forsvaret bare noe de aller færreste får innpass i. Da var det slik at Norge kunne mobilisere opp mot 400.000 mann i en gitt krigssituasjon. Om det var reelt er jeg usikker på, men det var ihvertfall en fin papirtiger om ikke annet. Tanken var selvsagt at man skulle være i stand til å forsvare landet mot en angriper. Da jeg gikk befalsskole i 87/88 het fienden russerne frem til jul. Etter jul kom det ordre fra høyeste hold om at fienden heretter skulle betegnes bare fienden. Den kalde krigen var over.
Så fikk vi tøvær og gode naboer. Alle var snille og konturene av det brukne geværs politikk kom til syne. Nå var alle så snille at vi ikke lengre trengte verneplikt. Verneplikten ble i praksis avskaffet.

Nå var det slik at verneplikten hadde en annen, vel så viktig funksjon, som det å forsvare landet. Tusenvis av snørrvalper, som aldri hadde lært seg å stå opp om morgenen, fikk en brå oppvåkning bokstavelig talt. Der foreldrene hadde sviktet overtok de av oss som var befal. Ingen slinger i valsen her. Opp kl 06.00 og rominspeksjon. Pent redde senger, orden i skap og blankpussede støvler. Et år hvor man faktisk måtte gjøre noe, gå i takt på mer enn ett område. Slett ikke den verste læring for det senere liv.

Noen vil sikkert være uenig med meg i dette, men jeg velger å tro at verneplikten var god læring å ta med seg. Om ikke annet lærte det mange ungdommer at det å gjøre en tjeneste for landet har en funksjon. Om det er avskaffelsen av verneplikten som har skylden vil jeg ikke påstå, men i dag virker det nesten som om alle trenger et års terapi. Her er det selvsagt likestilling mellom kjønnene. Jepp. Vi sliter så voldsomt i livet at vi trenger terapi. Markedet er stort og mangelen på terapeuter følbar.

Vi har de mest utrolige fobier, og alternative løsninger dukker opp over alt. Angst av ulike slag er virkelig in. Da jeg var yngre var angst gjerne knyttet opp til det faktum at jeg bodde på Nesna. Her hadde en underlig bevegelse av ekstremister overtatt styringen av lærerhøgskolen hvor mine foreldre studerte. Vi snakker om AKP-ML. En gjeng med gærninger som virkelig visste å spre skrekk i et sårbart barnesinn. Ikke bare stod medlemmer derfra bak Pompel og Pilt, de prediket virkelig svovel til oss barna som ble utsatt for praksisstudentene fra helvete.

Det som mest sitter igjen er vel løftet en av dem ga om at min far skulle drepes når revolusjonen kom. Pappa var nemlig storborgelig, idet han eide noen mål skog. Til alt hell skulle imidlertid onkel Che og onkel Mao stille opp for meg, snakker om snille karer gitt. AKP-gjengen trente i skogen til en revolusjon som gudsjelov aldri kom, Det gikk bra likevel, selv uten terapi.

I dag har vi nye ting vi er livredde for. Ved hjelp av facebook og lignende har vi plutselig oppdaget at verden er kjempefarlig. Selv om sjansen for å bli sablet ned av en terrorist er mindre enn den er for å bli overfalt av en brødrister med PMS er vi livredde. Ved hjelp av sosiale medier dyrker vi angsten så vi virkelig kan være på tå hev.

Likevel er det verre ting enn noen gærninger fra IS eller hjemlige nynaziaster har jeg forstått. IS har enda ikke fått oss til å løpe ned dørene hos diverse terapeuter. Det som virkelig skremmer oss er om vi ikke ser helt ut som vi burde. Bildet av det perfekte (les finnes ikke) ansikt fører til at damer i sin beste alder legger ut den ene selfien etter den andre hvor målet ser ut til å være å ha øyne større enn en ku, mens verandaleppene får ei gås til å rødme av skam. Ellers utmerket utseende damer legger altså ut bilder på nett som gjør at jeg selv føler behov for terapi, de ser nemlig mer skremmende ut enn en ISgærning med bombevest.

Yngre utgaver av arten er så misfornøyde med kroppene sine at plastisk kirurgi er blitt en vekstindustri. Siden ingen selvsagt greier å oppnå illusjonen om det perfekte utseende må de gå til terapi. Når de omsider har fått orden på hodet oppdager de selvsagt at de ser utrolig dumme ut og må ha mer plastisk kirurgi for å bli kvitt det merkverdige trynet de betalte i dyre dommer for. Enten må vi utdanne flere terapeuter og plastiske kirurger, eller så er det på tide å gjeninnføre verneplikten.

Ishockey

Jeg har forsøkt å se på ishockey. Denne sporten hvor man ratter rundt i 200 km/t med kniver under beina på glatt is. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke forsto så mye utover at det dreier seg om å få pucken inn i motstanderens mål oftere enn motstanderen får til det samme i ditt lags mål. Så langt alt vel.Det er mange begreper inne i bildet. Disse forstår jeg ingenting av, icing feks. Men uavhengig av ulike begreper som kontrollerer spillets gang er det til syvende og sist det laget som scorer mest som vinner.

Jeg har forsøkt å følge med, men må bare erkjenne at mine øyne på ingen som helst måte greier å henge med på den fordømte pucken. Den beveger seg så fort at før jeg har blunket er den på andre siden av banen. Plutselig er det mål, noe du får vite når det ene laget jubler mens de andre er sure. Etterpå får du se det hele i sakte film om du er heldig.

Underveis skjer det masse du ikke forstår, mye fordi du ikke greier å se hvor pucken er. Jeg regner med at spillerne har en viss oversikt over den siden de greier å treffe den med kølla. Mens alt skjer i full fart, og du strever med å følge med, skjer det noe rart. Plutselig ryker to spillere opp og slåss. Hvorfor er det ikke så greit å vite siden det hele skjer så fort. Uansett er slåsskampen et faktum.

Gutta hiver av seg både hjelm og hansker og ryker i hop mens de stadig ramler omkull, det er ikke så greit å bryte og bokse med skøyter selvsagt. Det er her jeg lurer på noe. Nå er jeg en godt voksen mann og forlengst ferdig med ungdomstidens slåssing. Skulle noen slå meg ville jeg selvsagt meldt dette til politiet og vedkommende ville måtte svare for seg i retten, Slik er det ikke i ishockey.

Her kan de sette i gang direkte voldsbruk nesten uten konsekvenser. Det eneste som skjer er at de får et par minutter i fryseboksen, det er sikkert derfor de er så godt kledd. Det er som regel temmelig kaldt i en fryseboks. De hamrer løs på hverandre mens en dommer forsøker å skille dem, som regel uten å lykkes helt. Så skjer noe enda merkeligere. Vi må jo formode at de to som sloss har en eller annen grunn til dette, selv om vi andre ikke skjønner hvorfor. Men for dem må det jo være noe som rettferdiggjør voldshandlingene.

Det merkelige er at de andre spillerne på de respektive lag plutselig blir uvenner. Så langt har de ikke vært en del av det, som jeg kan se, men det faktum at to stykker sloss, fører gjerne til at hele gjengen hiver fra seg hansker og hjelmer. Masseslagsmålet er et faktum. Dagen etter nevnes dette ikke med et ord i media. Kun resultatet av kampen nevnes før man turer videre til andre viktige nyheter.

Hadde 10 stykker røket opp og slåss midt på Karl Johan hadde politiet vært på pletten i løpet av kort tid. Slåsskjempene ville havnet i varetekt og det ville blitt opprettet sak mot de deltakende. Disse ville risikert bøter for forstyrrelse av offentlig ro og orden for ikke å snakke om fengsel for voldsbruk. Erstatning for skader de måtte ha påført kommer på toppen. Gjett om dette hadde vært førstesideoppslag i media?

I ishockey er dette ikke en problemstilling. Her kan man hive seg ut i de rene voldsorgier, gjerne med barn på tribunen, og dette uten andre konsekvenser enn en tominutters utvisning. det verste er imidlertid noe helt annet. La oss nå si at jeg, mot formodning, sto på to skøyter og ble angrepet av en sint fyr kledd som jeg. Altså med hjelm, visir, skøyter, kølle og hansker. Hvis jeg nå først skulle blitt angrepet var jo det siste jeg ville gjort å hive av meg hjelm og visir og slik risikert skader.

Den andre fyren kunne heller fått gi meg en real knyttneve, uten hanske, rett i hjelmen. Deretter kunne han tuslet på legevakten med brukket hånd, jeg hadde da hjelm på. Skulle han unnlate å skade hånda på hjelmen min ville jeg selvsagt forsvart meg. Ikke med å ødelegge min egen hånd, hvorfor skulle jeg det? Jeg har da en kølle å slå med. Jeg hadde selvsagt knallet den i pappen på ham, evt gitt ham et kne i pungen, før jeg snudde meg og stakk av.

Ingen rett i verden ville straffet meg for å slå en voldelig fyr som angriper meg på gata, mens tusener ser på. Om jeg kakket ham i hodet var det selvsagt i selvforsvar. Et ballespark ville fint gått inn under det man kaller rimelig maktbruk i selvforsvar. Så ikke på en ishockeybane. Hadde jeg gjort det eneste riktige, nemlig forsvart meg med de midler jeg hadde tilgjengelig, hadde jeg blitt sendt ut av banen i betydelig mer enn to minutter. Jeg hadde sannsynligvis blitt nektet å spille mer ishockey. På toppen av det hele ville jeg blitt hengt ut i media som en gærning som slår folk med kølle. Jeg hadde sikkert mistet retten til å spille ishockey på livstid. Selvsagt hadde jeg havnet under tiltale og havnet i fengsel for alt jeg vet.

Men det er helt greit å slå hverandre helseløs i gjengslagsmål når man spiller hockey. Publikum jubler til og med. Jeg har til og med en kjenning som er politi. Han erkjenner åpent at han ser på dette uten å gripe inn. Nei, jeg forstår ikke helt denne idretten. Kanskje skal jeg gå på kamp en gang istedenfor å se det på TV? Alle sier det er veldig gøy.

Hypokondere

Før i tiden hadde man liten tid til å være syk. Dette medførte at man gikk på jobb til og med når man var syk, noe som ikke alltid var så bra siden man da smittet de andre på jobb. I dag har det endret seg en smule. Norske leger slår fast at av 100 mennesker som hevder å ha en eller annen allergi er det bare ca 20 som faktisk har det.

Dette kalles selvdiagnostisering. Mennesker leter på nett for å finne et eller annet de kan synes å reagere på og finner fort sin egen diagnose. Du er liksom ikke helt frisk hvis du ikke har en eller annen sykdom du kan lide av. Allergi mot hunder er åpenbart en folkelidelse her til lands. Det er bare å ringe rundt til foreningen for omplassering av dyr. Der vil du finne drøssevis av hunder som omplasseres pga allergi mot hunder. Noen av dem har til og med vært omplassert flere ganger pga allergi. Det faktum at de gjerne er umedgjørlige og gjerne aggressive sier man lite om. De er ikke like lette å omplassere da.

Nei da er det bedre å ha en diagnose. For mange hundeeiere burde kanskje diagnosen hett "kronisk ute av stand til å håndtere bikkja". Antallet diagnoser stiger for hver dag som går og stadig nye og sykere lidelser dukker opp, noe som selvsagt ikke gjør det lettere for de som faktisk er syke. Sist ut er vår alles kjære prinsesse, du vet hun med engleskolen. Nå har hun endelig funnet ut hvorfor hun har hatt det så trist i oppveksten. Hun lider nemlig av høysensitivitet. Etter dette kommer nok nevnte lidelse til å ta av. Personlig kjenner jeg selv av og til et snev av høysensitivitet. Jeg reagerer veldig negativt på franske biler selvsagt, men også på folk som finner på noe de kan lide av, spesielt høysensitivitet.

Slår man opp i et hvilket som helst leksikon finner man navnet på lidelsen mange synes å være rammet av i dag. Den er gammel og veldokumentert og kalle hypokonderi. Lidelsen er helt klart reell og ganske sikkert ille nok for den som sliter med det. Du trenger med andre ord ikke å lete etter noen slags nye, mystiske lidelser, diagnosen er klar. Det finnes til og med hjelp å få.

Hypokonderen sliter med at han tror han lider av et eller annet som sikkert er veldig farlig, men som kun er noe han tror han lider av. Det kjennes selvsagt reelt nok ut for den som sliter med slikt og er en plagsom lidelse for den som er rammet. Problemet med diagnosen er jo at man helst ikke vil bli forbundet med å være en som tror han er syk. Det høres jo helt sykt ut. Derfor finner vi opp stadig nye og mer finurlige lidelser ingen har hørt om og som selvsagt ikke kan dokumenteres annet enn at mange nok tror på det, såkalte alternative fakta.

Alt dette kommer selvsagt av at vi har tid og råd til slikt. En undersøkelse i en flyktningeleir i Hellas ville neppe påvist noen epidemi hva matintoleranse angår. Der tålererer man nok det man får. Har man råd og, ikke minst tid, finner man lett nye ting å lide av. I vår overflod har vi til og med tid og råd til å lide av midtlivskrise. Det er en sykdom som best kureres med å få seg motorsykkel, skinnvest og ny kjerring, gjerne ei som er 20 år yngre enn den gamle.

For ikke så lenge siden var det ingen som hadde hørt om midtlivskrise. Det var selvsagt fordi man var for opptatt med å jobbe for å få endene til å møtes og hadde liten tid til imaginære lidelser. Led man av noe da, var man faktisk syk. I dag har vi så god råd at vi finner på sykdommer som aldri har eksistert og neppe vil komme til å gjøre det heller. De som lider mest av dette er selvsagt de som faktisk er syke og har en faktisk lidelse.

Personlig er jeg negativt høysensitiv overfor mennesker med lidelser som ikke eksisterer. Jeg er like høysensitiv stilt ovenfor slikt som jeg er positivt sensitiv stilt ovenfor mennesker som faktisk er syke. Til de der ute som lider av ikkeeksisterende sykdommer har jeg et råd. Kjøp gravsteinen allerede nå. På den bør det graveres inn "Hva var det jeg sa"!

Puppeforstørrelser og prostataoperasjoner

"Liver er urettferdig, venn deg til det". Dette mantra har jeg forsøkt å tvinge mine barn til å svelge, foreløpig uten hell. Fortsatt gnager de over urettferdigheter de mener seg utsatt for. Min sympati for dem her er relativt begrenset. Min barndom dreide seg i stor grad om å akseptere urettferdigheten som en del av livet og etterhvert levde man greit med det. Jeg synes fortsatt at jeg burde få like mye penger som Bill Gates, men skjønner at dette er en urettferdighet jeg kan leve med.

Det som imidlertid ikke er like greit er at lærdommen barna får skal ramme en stakkar midt i trynet i godt voksen alder. Jeg er for gammel til å akseptere at livet er urettferdig på samme måte som da jeg var liten. Derfor denne protesten mot en grusom og utålbar urettferdighet vi daglig rammes av.

Jeg snakker selvsagt om rosabloggere. Slike unge damer, som ved hjelp av tastaturet, mener å ha en gudegitt rett til å synes noe om alt mellom himmel og jord. De synes gjerne noe om det som befinner seg mellom beina også, for ikke å snakke om pupper og fjes. Dette er selvsagt en menneskerett og deres rett til å skrive angripes selvsagt ikke av meg. Det skulle vel tatt seg ut.

Nei, rosabloggere må selvsagt ha sin rett til å operere puppene sine og legge bilder ut for å synliggjøre deres selvrealisering for allverden. Heri finnes det ingen urettferdighet. Det finnes, for alt jeg vet, masse mennesker som er svært opptatt av puppene til unge damer. Selvsagt gjør det det. De tjener jo masse penger på det. Jeg synes ikke engang det er urettferdig at de tjener penger på det. Nei dette lever jeg veldig godt med. Min egen interesse for silikonpuppene til yngre damer er derimot noe begrenset.

Leppeforstørrelser som gjør at de ser ut som merkverdige ender med nese og hår plager meg heller ikke nevneverdig. Det er ikke det minste urettferdig at de fikser på trynet sitt slik at de ser ufattelig teite ut, legger bilder av dette ut på bloggen med kommentarer om hvor fantastisk de føler seg, og tjener enda mer penger på det. Selvrealisering er i vinden som aldri før og det er rettferdig at yngre damer driver med slikt. Skulle da bare mangle. Jeg kan velge å unnlate å se på disse bloggene og ingenting urettferdig har skjedd.

Siden media dekker det meste av disse yngre damebloggernes gjøren og laden, får man jo med seg mye av det som skjer. Derfor har jeg til og med akseptert at det åpenbart har enorm nyhetsverdi for oss alle om en av de nevnte bloggerdamene har fått en piercing i musa, evt brystvorten. Det er også greit for meg at riksmedia ikke har for vane å vise bilder av dette.Jeg er så gammel at jeg ikke helt greier å akseptere at skarpe gjenstander og genitalier hører sammen. Men urettferdig? Aldri i verden. Vil mennesker se dette og snakke om det, be my guest. Skulle da bare mangle.

Nei, i fordomsfrihetens navn greier jeg ikke å se at det finnes noe som helst grunnlag for kritikk av disse damenes behov for å vise deler av kroppen sin, samt kommentere rundt dette. Det er heller ikke det minste urettferdig at de tjener seg søkkrike på det. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte. Personlig ville jeg ikke akseptert en skarp kniv i nærheten av helligdommen selv for alle pengene til Bill Gates om han tilbød det. Dette bare for å understreke hvor lite urettferdig jeg finner situasjonen.

Men om jeg nå skulle behøve en liten prostataoperasjon, eller kanskje fjerne en kreftrammet testikkel eller noe sånt, sånn bare for overlevelsens skyld. Hva om jeg fant at pungen, som jo har en tendens til å bli litt slakkere med årene, trengte en aldri så liten oppstrammer? Kanskje jeg fant en sånn kirurg, fikk vedkommende til å skjære vekk et par meter løshud og sy igjen. Kanskje følte jeg meg utrolig selvrealisert av dette. Kanskje ble jeg så glad for min nye, stramme pung at jeg rett og slett tok et bilde av hele stasen og la det ut på bloggen min, i rosa og hele pakken.

Om jeg fant på å gjøre dette, hadde jeg nok fått reaksjoner. Jeg hadde sikkert fått spalteplass i riksmedia også. "Eldre blogger blotter seg, følg rettssaken her", jeg ser overskriftene for meg. Jeg hadde neppe tjent særlig med penger på det heller. Tvert imot ville pengene mine fått ben å gå på som følge av alle erstatningssaker som ville dukket opp pga svidde netthinner hos folk. Ingen ville heller gratulert og hyllet min selvrealisering. Jeg tror rett og slett at min posisjon i samfunnet ville blitt alvorlig forringet, gode kristne ville korset seg og snudd ryggen til. Ingen ville hyllet min åpenhet og uttalt hvor godt det var at jeg valgte å stå frem.

Det er urettferdig det!

Tale er sølv......

Tale er sølv, taushet er gull, heter et gammelt munnhell. Mange andre tilsvarende ordtak forsøker på tilsvarende vis å fortelle oss at det ikke alltid er like lurt å buse ut med det du til enhver tid måtte ha på hjertet. For egen del mistenker jeg vel at jeg ikke alltid blir forbundet med dette ordtaket, av en eller annen grunn. Tale er sølv for taushet er tull, kjennetegner vel i noen grad endel av oss, som ikke alltid holder kjeften igjen.

Ikke desto mindre skjedde det i romjula noe høyst spesielt. Undertegnede greide, ihvertfall nesten, å holde kjeften igjen. Og det i saker som jeg i høyeste grad har meninger om. Det har seg slik at jeg tid om annen drar over til naboen i øst for å kjøre turister med mine hunder. En trivelig geskjeft, som på toppen gjør hundeholdet billigere. Virksomheten gjør at man kommer i kontakt med mennesker fra hele verden, på godt og vondt. Godt, fordi de er der for å oppleve noe de har drømt om, kjøre hundespann på vidda. Vondt fordi det finnes usedvanlig mange utrolig dumme mennesker i verden. Mange av disse velger altså å bruke pengene sine slik at de ender opp i min slede, bak mine hunder.

Slik ville det seg at jeg hadde fire amerikanere sittende i sleden til sammen fire timer en dag. De var fullstendig overgitt over naturen, hundene og det meste. Ord som "marvelous",og "spectacular" brøt stillheten gang på gang, det er svært begrenset hvor lenge amerikanske turister evner å holde kjeft før de føler seg kallet til å komme med noe de oppfatter som lurt å si. Som guide for slike gjelder det å holde kjeft selv, men følge med fordi samtalen går fort og selv om de ser ut til å drite i deg forventer de at du selvsagt skal svare på alt når som helst. Amerikanere ser også ut til å kunne det meste om det meste, ihvertfall i egne øyne. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at en av dem holdt et foredrag om det jeg selv mener å kunne litt om, nemlig hunder.

Jeg nøyer meg med å slå fast at kunnskapen deres om hund lå på nivå med deres evne til å velge en kvalifisert president ved siste valg. Derfor passet jeg mine egne saker som best jeg kunne og tenkte som så at det nok var best for evt tips i ettertid å gjøre gode miner til slett spill. Damen, som mente å kunne mye om hund, ødela imidlertid det hele for meg. Hun beskrev et opptrinn hun hadde vært vitne til og lurte på om jeg syntes hun hadde handlet riktig. Hun hadde, som lærer på tur med klassen, kommet til å overvære to hunder som paret seg med hverandre, eller hadde sex, som hun beskrev dette.

Opplevelsen var selvsagt sjokkerende for en amerikaner. Hanhunden hadde nemlig regelrett voldtatt tispen, og før de greide å komme henne til unnsetning hang de fast. De gjorde alt de kunne, både rev og slet for å berge tispen, helte varmt og kaldt vann på, uten hjelp. Da veterinæren kom slapp hanhunden endelig taket, men skaden var skjedd. Ungene ble nemlig vitne til det hele. Hunder er gjerne ufølsomme for slikt. Hun lurte på hva jeg syntes fordi veterinæren de tilkalte åpenbart ikke var situasjonen voksen. Han hadde bare sett rart på henne og sagt dette var normalt. Hun hadde selvsagt skjelt ham ut, uten at det hjalp. Han satte seg bare i bilen og dro.

Hun stakkar, stod igjen med en gjeng traumatiserte ungdommer og en like traumatisert tispe. Den ansvarlige hanhunden viste ingen tegn til anger, men sleiket åpenlyst på stellet selv om barna så på. Det hun lurte på var om jeg visste bedre måter å få avsluttet slike hundevoldtekter på siden jeg hadde mange hunder. Jeg var veldig stolt av meg selv da jeg nikket gjenkjennende og viste til at det nok gjaldt å holde hanhunder adskilte fra tisper fordi de har en tendens til ikke å ivareta offentlig moral på anstendig vis. Dessuten forsikret jeg om at slike paringer var ukjent for meg. Følget ble etterhvert enige om at hun hadde handlet riktig. Det gjaldt å avslutte slik utukt foran barn snarest mulig.

Etterhvert kom samtalen inn på mat. Den omtalte damen drev for tiden på med en vurdering om hvorvidt hun skulle slutte å spise kjøtt, for å unngå å bidra til drap på dyr. Da de lurte på om jeg jaktet måtte jeg erkjenne at dette hendte, noe som førte til retoriske spørsmål om hvor grusomme naturmennesker kan være. Jeg lyttet til den "intelligente" meningsutveklslingen som endte med en samlet fordømmelse av de av oss som jaktet uskyldige dyr. Selv hadde de anstendighet nok til å handle kjøtt på butikken. Muligens burde jeg fortsatt å holde kjeften igjen og slik kanskje blitt tipset rundhåndet, men det bare måtte ut.

Jeg undret på hvordan kjøttet i sin tid kom til butikker der de kom fra og opplyste om hvordan dette foregikk hos oss. Videre påpekte jeg det åpenbare med at dyr vi jakter i naturen lever fritt helt til det dør plutselig og uventet, med minimal lidelse. Helt dum var de ikke. De skjønte selvsagt at dyr ble slaktet for å slippe inn i butikken. Likevel burde jeg sett det de selvsagt så. Dette dreide seg om det faktum, i deres, øyne, at amerikanske bønder hadde slik omsorg for sine dyrs ve og vel pga strenge dyrvernsinstitusjoners kjærlige overvåkning at dyrene følte denne omsorgen gjennom livet og slik opplevde slakteprosessen mindre ille enn andre dyr som helt uforvarende og uten kjærlige følelser ble myrdet. Det å avlive dyr humant, som de beskrev det, gjorde visstnok selve dødsprosessen mindre opprivende for dyrene fordi de følte kjærlighet hele veien.

Det er utrolig hvor mye man er villige til å gjøre for penger. Slik er jeg 100% prostituert. Slått over denne visdommen ga jeg meg ende over og skjønte umiddelbart hvor mye bedre slaktedyr hadde det på dødsleiet så og si. Jeg så lyset og lovte å slutte med umoralsk jakt og annet tull. Min tidligere uttrykte enighet vedr hanhunders mangel på anstendighet og moral talte til min fordel. For dette ble jeg belønnet med 400 blanke kroner i tips. Denne gangen var taushet bokstavelig talt gull. Men du milde skaper hvor mange dumme mennesker det finnes i verden.

Er barnebarn bare en glede?

Idet jeg sitter og gleder meg til besøk av barnebarnet er det noe som slår meg kraftig. Det faktum at jeg var tidlig ute og testet ting og tang, gjorde at jeg fikk en sønn tidlig.
Nå er jo det å få barn en velsignelse, og det å få en sønn en av de største ting man kan få. Den andre store tingen er naturligvis en datter.

Nå er det jo slik at for oss fedre gir en sønn oss gleden av å kunne tenke positivt om gutten når han i sin tur er relativt tidlig ute og tester ting og tang. Slik skal jo gutter gjerne gjøre, liker vi menn å tenke. Så langt alt vel.

Utfordringen oppstår idet vi kopler egne døtre inn i regnestykket. Jeg ble igjen velsignet med to barn til. Disse to var da døtre. Nå er det også slik at døtre skal man ta vare på. Man må altså passe på slik at de ikke utsettes for noens sønn. Slike skal jo være tidlig ute for å vise at de er menn. Igjen, så langt alt vel, så lenge vi da passer våre døtre for andres sønner.

Min sønn ga meg altså tidlig mitt lille barnebarn, og gleden er så stor at jeg gjerne tar flere i samme farten. Selvsagt fra ham. Han er jo gutt, og skal dermed gjøre gutteting, noe som igjen fører til at jeg får flere barnebarn. Dette er ren matematisk glede, i den grad matematikk noen gang har gledet noen.

Så begynte jeg å summere, med stor møye. Min sønn fikk gleden av å være tidlig ute, noe jeg selvsagt unnet sønnen min. Det er viktig at man evner å la barna oppleve glede. Jeg har altså lykkes i å få en sønn, oppleve at han gjorde tidlige gutteting og gledet meg over hans resultat og på toppen av det hele sitter jeg og koser meg med resultatet av hans glede. Bare lutter glede å spore så langt.

Nå begynner problemene å dukke opp. Hvis jeg mener noe med å la mine barn oppleve glede, som det å bli foreldre jo er, må jeg i likestillingens navn også gi mine døtre muligheten til å oppleve det samme tidlig, igjen gitt den gleden det ga meg å bli tidlig far.

Om jeg følger denne tanken videre, er det jo naturlig å anta at jeg legger vekk hagla og unnlater å skyte den jyplingen som legger an på en av mine døtre. En veldig besværlig tanke må jeg innrømme.

Saken er altså den at gutter gjerne skal ha tidlig seksuell debut og slik vise at de er ekte gutter, mens jenter skal vente og slik vise at de er dydige jenter. Når min sønn evt skal debutere er det greit at han gjør det med jevnaldrende jenter, altså noens døtre. Mine døtre derimot, skal selvsagt ikke debutere tidlig.

Jeg begynner å ane dypet i begrepet paradoks. Og det er barnebarnets skyld!