Cogito ergo sum

Rene Descartes regnes som den moderne filosofis far. Han trippet rundt omkring i Europa på 1600-tallet og grublet over mangt og mye. Han grunnet på det, og fant at ingenting kan betviles utenom det at en faktisk tviler. Av dette utledet han den læresetningen som ses på som selve grunnprinsippet for all filosofi; Cogito ergo sum, jeg tenker altså er jeg.

I dagens samfunn virker det som om tenkningen ikke alltid er det man mest gjør bruk av. Descartes første regel er at man ikke skal holde for sant noe man ikke klart erkjenner er det. Her ser vi at dagens politikere slett ikke hadde fått godkjent i Descartes` skole. Folk flest, altså de som i bunn og grunn driter i politikere, spesielt under valgkampen, forsøker med vekslende resultat å holde fast ved denne læresetningen. De fleste ender uansett opp med å erkjenne som faktum at det at vi tenker, faktisk er et uomtvistelig bevis for vår eksistens.

De senere år ser det imidlertid ut som om gamle Renes grunnprinsipp utfordres av en ny, bygd på samme lest, idet vi ikke lengre bruker for mye tid på å tenke i vårt dagligliv som er preget av tilværelsens uutholdelige letthet. Det er ikke lett å leve i verdens rikeste og kanskje mest velfungerende land. Vi har etterhvert blitt så mette at vi har blitt kraftig irriterte. Når vi går trett over å klage over hvor ille det er, må vi finne på noe nytt. Derfor ser vi etter nye ting vi kan irritere oss over. Vi finner fort at det alltid er noe å bli krenket av. Grunnprinsippet for dagens filosofi ser ut til å endre seg til; jeg krenkes, altså er jeg.

Alt er nå offer for en vurdering om vi kan la oss krenke over det som til enhver tid sies eller gjøres. Den politiske korrekthet danner grunnlaget for all dannelse. Det anses totalt udannet å si noe som ikke vurderes politisk korrekt. Uansett hvor man står politisk, har man selvsagt sin egen oppfatning av hva som er politisk korrekt. Selv de som mener deres eksistens avhenger av å være politisk ukorrekt, tenner til når de kan irritere seg over noe de mener krenker deres rett til å krenke andre.
Dette leder oss selvsagt videre til å finne betegnelser som er egnet til å krenke alle, en vrien oppgave må det innrømmes, men man kvier seg ikke, om enn oppgaven synes umulig.

La oss ta for oss raser. For noen vil bare den blotte erkjennelse av at ordet rase finnes, være nok til å føre til alvorlig kortslutning i sentralnervesystemet, mens atter andre igjen blir rasende om man ikke benytter de mest støtende karakteristikker de kan finne på. Før i tiden omtalte vi svarte mennesker, de kom fra Afrika, som negre. En fryktelig gammeldags betegnelse, både geografisk og etnisk i det det nevnte kontinent inneholder de fleste avskygninger av menneskerasens fargerikhet. Under mottoet"ja til et fargerikt kjøleskap" finner vi nye benevnelser, egnet til å krenke alle.
Vi bruker heller en betegnelse som både vil integrere de nevnte og gi dem som er avhengige av karakteristikker noe. La oss kalle negre for Sortlendinger. De kan stolt si de er fra Sortland, og slik fremstå som velintegrerte, samtidig som noen finner glede over å kunne gi deres rasesærtrekk et navn. En slik betegnelse ville gledet min gamle instruktør på befalsskolen i -87. Han var tydelig i sin uttalelse da han frimodig ytret:"Jeg bryr meg ikke om dere er svarte, hvite, røde eller gule. For meg er dere alle avskum"! En sann menneskevenn.

I dypeste respekt for den samiske befolkning, unngår vi heretter å omtale Lappugla som nettopp det. En mer korrekt betegnelse vil være urbefolkningsugla. Jeg er overbevist om at den omtalte ugla støtter oss i dette, stigmatisert blant ugler som den jo har vært. Ordet lapp, legger vi dødt og bruker det kun som titulering på selveste sametingspresidenten. Han omtales heretter som Laptop.

Kortnebbgås er ikke bra. Gåsa med det beskjedne snyteskaft skal ikke lide som mobbeoffer av sine mer velutstyrte medgjess. Alle gjess kaller vi rett og slett gjess, dermed unngår vi et uheldig fokus på nebbet. Mer langnebbete utgaver av arten har heller ikke noen grunn til å være nebbete, mens de med kort nebb slipper å henge med nebbet. Og når vi er inne på dette med lengde. Våre kortvokste venner har ofte blitt omtalt som dverger, en svært uheldig benevnelse, og selvsagt fryktelig krenkende. Vi vil heretter bruke betegnelsen -"personer med en alvorlig vertikal problemstilling". For ekstra lange utgaver av arten menneske, vil dette også fungere. Dermed vil de korte og de lange i snitt være som de fleste av oss andre.

I vissheten om at det også finnes mennesker som lar seg krenke på selv tegneseriefigurers vegne, tar vi med IS-gutta i samme rennet, de er jo tegneseriefigurer gode som noen. Dermed vil en norsk tegneseriefigur, som reiser til Syria for å kjempe for kalifatet betegnes konvertittentei. Nazigutta liker jo å hilse med et trivelig Heil. Siden de åpenbart ikke er mer enn 99% heile i toppen, kaller vi dem heller for Ikkeheile i det heile tatt.

Vi skal ikke omtale medlemmer av Humanetisk samfunn som vantro eller ikketroende. De er da troende til hva som helst som alle andre. De tror sterkt på ingenting, dermed kan de umulig kunne krenkes av salmer eller Jesus i skolen. Hvordan kan man la seg krenke av ingenting?
Dermed kaller vi dem ingenting. Det må de kunne leve med.

Alle fundamentalister, om de nå kaller seg kristne, muslimske, jødiske eller fandens oldemor, kaller vi rett og slett for gærninger. De er faktisk de eneste vi med rette, og i enhver sammenheng bør krenke så ofte og så mye vi kan. Når de blir lei av å la seg krenke vil de rett og slett gi opp surkingen og sprengingen av seg selv, og heller begynne med noe mer fornuftig.

Jeg tør selvsagt ikke komme inn på feminister, i vissheten om at det er en liten forskjell på terrorister og feminister med PMS. Man kan faktisk forhandle med terrorister. Men jeg unnlater å gå videre på dette sporet av frykt for konsekvensene.

Om rødstrømpene får av seg strømpene, liker vi dem straks bedre. Gærne IS-gutter kan heller begynne å spise bacon idet all statistikk viser at folk som spiser bacon i mindre grad er tilbøyelige til å sprenge seg selv i lufta. Nazigutta består stort sett av gutter med vanskelig forhold til egen seksualitet. De roer seg nok bare vi får dem til å komme ut av skapet.

Om vi krenker mer og surker mindre skal dere se verden blir et langt bedre sted å leve. Om jeg nå har glemt noen som burde krenkes, beklager jeg selvsagt dette

Tannlegeskrekk

Jeg satt i en tannlegestol her om dagen. Det er alltid en skjelsettende opplevelse for en med en oppvekst hvor nettopp tannleger, sammen med barnetvserien Pompel og Pilt, har dannet bakteppet for en sammenhengende serie av fryktelige mareritt, som har fortsatt helt inn i godt voksen alder. Jeg tenkte med meg selv; om jeg satt med valget mellom en ny fylling eller å nappe hårene av pungen ett for ett med pinsett, hadde nok pornopung virket fristende.

Det starter allerede når meldingen tikker inn på mobilen om morgenen. Der blir du påminnet om at det er på tide å forberede seg til å få dommen effektuert. Man blir bedt om å gjøre sin sjel klar for evigheten og innvilges et siste måltid (puss tennene godt etterpå), før man selv må starte vandringen mot Golgata med korset på ryggen. Det skrives riktignok på en litt annen måte, har du husket timen og smilefjes, men betydningen er ikke til å ta feil av. Golgata er for anledningen i Narvik, men føles slående lik. Korset du bærer er vissheten om at du i tillegg må betale for din egen henrettelse.

Vel inne hos bøddelen skjer det samme hver gang. Jeg skjærer rett inn og til høyre. Damen bak disken hilser i forbifarten hyggelig før hun kjenner meg igjen og får et verdig, medfølende uttrykk i ansiktet. Jeg går inn på det lille avlukket hvor frokosten ejakuleres bakveien i flytende form rett i skåla. Angstmage er faktisk betydelig verre enn magen kan være selv etter flere konjak en fredagskveld. Uten tanke på hvem som kommer etter meg, eller sitter på dødens forkammer/venteværelset lar jeg døra stå åpen etter meg. Enhver odør er bedre enn det du opplever hos tannlegen.

Man blir alltid sittende der lenge. Det føles ihvertfall slik. det er som om det er lagt inn tid til riktig å oppleve at livet passerer i revy i sakte film. Man får virkelig gnidd inn alle pinligheter man har forårsaket opp gjennom årene på en slik måte at man faktisk begynner å ta inn over seg det syndige liv man har levd og at den skjærsilden som venter, ikke bare er fortjent, men skal vare lenge. Tidligere kjærester, og folk man har vært på kant med står, liksom opphøyet i et tåkete skjær, og messer i kor - Korsfest, korsfest...

Det er sannelig ikke mye lykkefølelse en stakkar med tannlegeskrekk kjenner på der man sitter. Gi meg en ærlig strekkbenk, knip av meg fingrene med tang, waterboarding, hele pakka, bring it on! Bare spar meg for denne formen for tortur. Vårherre straffet oss for vår syndige livsførsel ved å ofre sin sønn på korset. Siden våre kollektive synder slik ble tilgitt undres jeg fortsatt over hvorfor Han lar oss få tenner. Vi fødes tannløse og går gjerne i graven på samme måte. Hva i all verden er i veien med et bra gebiss? Mitt tause spørsmål slynges ut i evigheten, men ingen svarer.

Før du vet ordet av det, står han der. La oss kalle han Trygve. Han hilser riktig hyggelig. Det er nesten slik at du ikke legger merke til den sorte hetten og den digre tveeggete øksa han holder i hånden. Han har på seg en blå drakt, den ser steril og fin ut. Øyeblikkelig får du assosiasjoner til millenniumserien Menn som hater kvinner, og scenen i kjelleren. Du kjenner et øyeblikk på et intenst ønske om å få oppleve din egen obduksjon. Så lett slipper man imidlertid ikke. Det bærer inn på kontoret. Trygve selv forsvinner. Han går sikkert inn på pauserommet og ler så hoggtennene vokser, mens han biter seg i leppen og nyter å suge inn sitt eget blod.

Inne på tannlegekontoret skal det tas røntgenbilder. "Det er ikke farlig, du kjenner det ikke" bedyrer tannlegeassistenten. Selv går han ut og trykker på knappen, mens du sitter der og får forplantningsorganene omstokket av de livsfarlige røntgenstrålene. En stakkars pasient utsettes med andre ord for enda mer fare, mens tannlegene selv gjemmer seg bak døra. Yrkesetikk fra helvete spør du meg.

Trygve kommer inn og ber deg legge deg tilbake og slappe av. Takke fan for avslapping. Stolen er ikke akkurat designet for å slappe av, men hvilket valg har du der du ligger på ryggen, prisgitt en mann med tilgang på mengder av sylskarpe gjenstander i umiddelbar nærhet? Det er som å bli buret inne i et amerikansk fengsel og havne på cella sammen med en muskuløs fyr på 2 meter og 140 kg. Når han presenterer seg med et lystent "My name is Ben, Bend Over", er det bare å bøye seg frem, bite i puta og ta det som en mann. Du har lite valg, din skjebne hviler nå i hendene på en sadist, som har viet sitt liv til å påføre andre mennesker smerte.

Hvordan skal man kunne stole på et menneske som lyver deg rett opp i ansiktet der han smilende forteller at dette skal gå fint, du vil ikke kjenne noen ting, mens han gjør klar en sprøyte? Jeg har vært utsatt for coloskopi. Der er de i det minste litt ærligere når de sier: "Dette kan oppleves litt ubehagelig", LITT????
Trygve er en sadist. Han liker seg der han står og er herre over din tilværelse her og nå.

Han tar på seg et munnbind, for å skjule gliset, bøyer seg frem og pirker i kjeften på deg. Du er stålsatt, hver muskel er spent til bristepunktet. All din konsentrasjon er viet til å få det gjort. Lenge har du mobilisert for å greie påkjenningen. Du har bedt, fastet og tømt deg alle veier for å makte å utstå torturen. Du er klar. Du står på en måte utenfor din egen kropp. Viljen har beseiret materien. La jævelen bore ivei, jeg er klar.

Sa jeg at fyren er en sadist? Han retter seg opp, kikker vitende på klokka og greier nesten å skjule triumfen når han sier at dette vil ta lengre tid enn han har til rådighet. Nå har jeg fått ny time om en måned, det er noe med en bro. Det vil uansett ikke bli noen bro mellom mitt og Trygves forhold. Nå venter en måned med løs mage i vissheten om at jeg skal gå gjennom det samme på nytt.

Norske verdier

Jeg er norsk, og som sådan opptatt av norske verdier. Ingenting er som norske verdier. Siden jeg er kristen er jeg også svært opptatt av at norske verdier bør henge sammen med kristendom, her har vi tross alt over 1000 års historie å ivareta, dette kommer jeg tilbake til. Når sant skal sies, er jeg egentlig ikke særlig opptatt av dette. Jeg er vel sånn brukbart oppdratt og kan praktisere alminnelig folkeskikk på en god dag, ihvertfall når jeg går inn for det. Det er bare det at temaet norske verdier har tatt litt av i årets valgkamp.

Jeg synes jo verdier, spesielt norske, høres kjempefint ut. Jeg er imidlertid svært usikker på hva det egentlig er. Kan det ha noe med mat å gjøre? Da jeg var liten var grøt på lørdag udiskutabelt. Dette var noe man bare ikke køddet med. Likedan var det faste rutiner på fredagskvelden. Det ble etablert en ny norsk fredagskveldverdi som het pizza da jeg var liten. Fra det store utland kom pizza inn i det norske hjem og ble en norsk verdi god som noen. De senere år har vår italiensk/norske matverdi blitt utfordret fra et annet utland. Nå er fredagstaco en rotekte norsk fredagskveldsverdi på matfronten, denne gang er det Mexico som er premissleverandør.

Idrett er en annen norsk verdi. Vi har jo den ekte, rotnorske skisporten. Dere vet, den med rene utøvere med sunn moral, selveste inbegrepet på norske verdier. Vi har selvsagt ikke noe til overs for doping, hvem har vel det? Derfor har vi sett litt gjennom fingrene med diverse fridrettutøvere, vektløftere og slike som ble tatt. Disse idrettene kan jo neppe representere norske verdier. Etter noen uheldige episoder har en del av befolkningen valgt å nyansere sitt syn på skisporten som leverandør av norske verdier, mens andre har sementert sitt syn på skisporten som uskyldig uthengt, og dermed en god representant for norske verdier likevel. Uten at jeg tar stilling til hva som er riktig her, er det vel mulig å anta at ihvertfall noen vil mene at skisporten ikke lengre representerer gode norske verdier.

For noen år siden var Drillos verdige utøvere av en idrett som viste frem noe av det beste av norske verdier, fullt på høyde med det beste i utlandet. Et samhandlende lag viste for allverden at den norske samarbeidsmodellen og organiseringen fra et lite, men verdibasert land, kunne spise kirsebær med de store. Ja, vi tar damelandslaget med i samme rennet. De vant både VM og EM, selv om de nok gikk under radaren idet gutta nå engang stjal oppmerksomheten til tross for at de egentlig aldri vant noe som helst annet en en svært god plassering på rankingen. Dermed krasjet plutselig vår norske likestillingsverdi samtidig. Det skulle tatt seg ut om damefotball ble estimert like mye som gutta. I dag er det ikke så mange som nevner den norske fotballmodellen som noe vi forbinder med gode, norske verdier.

Også behandlingen av homofile har blitt omtalt som en norsk verdi. Siden vi i 1972 valgte å avkriminalisere dype løp i bakrommet, for å låne fotballterminologi, har våre homofile venner etterhvert blitt et fargerikt innslag med sine parader. Dette har vært et fantastisk skue, ihvertfall inntil årets Prideparade i Kristiansand. Politiet fikk plutselig ikke stille i uniform i paraden, mens ordførerne sørpå nektet å heise regnbueflagget. Til og med den greie lederen av Krf var litt opptatt og ville ikke helt ta stilling her. Uansett falt verdien av denne norske verdien en smule etter dette.

Men tilbake til kristendommen da. Her har vi ihvertfall mange gode, norske verdier å føre videre. Vi vet jo fra Bibelen at lesbiske ikke utgjør et problem. Det står ingenting om at to kvinner ikke kan elske, for ikke å si elske med hverandre. Da må vi regne med at dette er innafor. Det stiller seg annerledes med gutta. Tukler de med hverandres edlere deler skal de drepes, kort og enkelt. Bibelen er tydelig her. Ikke mindre enn syv plasser i Bibelen klargjøres dette. Nøyaktig like mange ganger sier boka hva som skjer om vi spiser reker og andre skalldyr. En vederstyggelighet, må vite! Hvis vi alle enes om å ta avstand fra å spise reker, kan jeg leve med at det er en norsk verdi å synes homofile ekteskap er en synd.

Innvandrere utfordrer våre norske verdier mener enkelte politikere, mens andre mener de beriker og utvikler de samme verdier. Bibelen er ihvertfall forbilledlig i sitt syn på innvandring. I 2. Mosebok 22.21 forskrives det dødsstraff for den som plager innvandrere. Selv er jeg imot dødsstraff, men kanskje kan enkelte av våre folkevalgte muligens ha godt av å bli tilsnakket av en biskop, eller ihvertfall en sokneprest? Om vi leser 5. Mosebok 22.23 blir kanskje flere overbevist om at ikke alle norske verdier bør tas fra Skriften. Her beskrives som kjent dødsstraff for damer som er så uforsiktige at de lar seg voldta i byer.

Om jeg skulle slite litt økonomisk, er det jo greit at 2. Mosebok 21.7 forklarer meg reglene for hvordan jeg selger mine døtre. Jeg kjenner ikke markedsprisen for tenåringer nordfra, men her er det åpenbart muligheter skal vi tro Bibelen. Om nå min eldste, som er en gutt, velger å ikke høre etter hva jeg sier, er det også grei skuring. I 2. Mosebok 21.18 får jeg en lettfattelig klargjøring av hvordan jeg best steiner ham til døde (Øyvind. Du er herved advart)!

Kanskje er det best å ikke trekke religion inn i diskusjonen. Når alt kommer til alt er vår kristne religion egentlig bare et sett med regler fra Midtøsten. Jesus kunne gått i ett med flokken av gærne ISkrigere utseendemessig. For meg betyr den uansett mye. Jeg velger imidlertid å ikke prøve og pålegge andre min tros regler, og lever bra med det. Hver får kose seg med sin religion i fred og fordragelighet for min del. Vær likevel så inderlig snill å ikke prakk den på andre. Det er med religion som med et kjønnsorgan. Alle har det og alle har rett til å kose seg med det for seg selv i sitt lønnkammer. Men trekk det ikke frem i offentlighet, og ihvertfall ikke vis det til barn. Det burde være enkle regler.

Kanskje er det greit at vi slår oss til ro med at vi har det ganske fint her i landet? Fremtidsutsiktene er faktisk bedre for oss en de fleste andre land i verden, skal vi tro utenlandske eksperter fra land vi liker å sammenligne oss med. Kanskje skal vi ikke være så fryktelig snare med å definere noe som norsk eller ikke. De fleste av oss trenger ikke definere disse verdiene, vi er stort sett enige likevel Når vi koker det ned er det vel egentlig langt mer som fører oss sammen enn som skiller oss.

Barndommens fjell

I min barndom fantes det egentlig ikke fjell. De var selvsagt der, men de opplevdes ikke som fjell. De virker egentlig mye mer som fjell i dag, selv om de strengt tatt har blitt mindre med årene pga slitasje av vær og vind, altså forvitring. Nå har jo ikke dette noen praktisk betydning i høydemeter å snakke om til tross for at de unektelig har forvitret noe. Likevel hører begrepet forvitring med når vi skal snakke om hvorfor fjellene syntes så mye mindre før. Dette kommer jeg tilbake til.

Da jeg var yngre rekte jeg rundt i min barndoms fjell på kryss og tvers. Det var nemlig for så lenge siden at det ikke fantes datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Skulle vi ha et nettbrett måtte vi pent gå på sløyden og snekre et selv. Av denne grunn visste vi mindre om det å kjede seg også. For min del ble det jakt og fiske. Disse interessene ble såpass altoppslukende at mine foreldre tidvis anså dette som et langt større problem enn om jeg satt inne en søndag og kjedet meg. Da kunne vi i det minste snakke sammen. Disse samtalene kunne gjerne ta form slik: "Ikke sitt her og lat deg, gå ut og øv på å rygge med tilhenger", hvorpå jeg svarte "ok"! Det ble lite kjedsomhet av slikt, dessuten kan jeg faktisk rygge med henger.

Men tilbake til fjellene. Jeg sprang, som sagt rundt der, med fiskestang eller hagle, noen gang begge deler. Hvis jeg skulle gjort det samme i dag ville jeg stadig måttet se til høyre eller venstre, opp eller ned, for kryssende trafikk. Det var nemlig slik i den tiden at toppturer ikke var oppfunnet. Vi drev for det meste der det var fiskevann og rypeterreng, dette omfattet i liten grad toppene. Selvsagt gikk vi av og til helt opp på feks Dronninga, men vi laget ikke noe leven av det og skrev aldri i noen bok. Det fantes heller ikke noen facebook å legge ut bilder på så vi kunne skryte av å ha vært der. Hadde vi hatt facebook ville vi sannsynligvis heller ikke ha sett at det var noe å skryte av. Hadde vi hatt facebook ville vi ikke engang ha visst hvordan vi skulle legge ut ting der siden det ikke var oppfunnet og vi dermed manglet opplæring til å gjøre slikt. Det skal sies at vi hadde kamera og slik mulighet til å ta bilder om vi ville. Det tok ikke mer enn et par uker å få bildene fremkalt heller. I fotoalbumene skrev vi gjerne litt tekst knyttet til bildene.

I dag må man ta høyde for kollisjoner siden det er så mye kryssende trafikk på grunn av toppturturistene. Facebook kommer nok til å flomme over av diskusjoner om hvem som har vikeplikt om noen år. Kollisjoner mellom fiskere og toppturturister blir nok nyhetssaker og støttegrupper for hver part dukker opp.

For oss som var unge var fjellene hverken høye eller lave. De bare var der, og de egnet seg utmerket til å gå i. Vi vandret rundt som noen tullinger, fisket og jaktet og skjønte overhodet ikke hvor kjedelig det egentlig var uten mobiltelefon. Det har sikkert noe med manglende skolegang å gjøre. Vi hadde rett og slett ikke utdanning til å forstå hvor ille vi kjedet oss. I dag ser jeg jo at jeg med såkalt høyere utdanning bruker mye mer tid på datamaskin enn på fjellet, jeg har nok lært mer om kjedsomhet enn jeg visste da.

Men i fjellene dro vi, ukedags ettermiddag som helg. Noen gang overnattet vi også, med telt eller uten. Jeg tør ikke tenke på hva vi ville ha gjort om vi den gang hadde hatt utdanning nok til å forstå at det ikke var 4Gdekning i fjellet. Vi hadde nok neppe turt å dra ut. Hadde vi da forstått at uten GPS og mobil med dekning til å ringe når ulykken var ute, ville vi vært i trøbbel. Siden vi ikke forsto at dette var livsnødvendigheter overlevde vi rett og slett fordi vi ikke skjønte bedre. Heldigvis vet jeg bedre i dag og har både GPS og mobil.

Men fjellene var, som nevnt, ikke bratte. De eksisterte, som en arena for de av oss som ennå ikke hadde forstått gleden av å kjede seg. Vi gikk opp og ned uten tanke på at det dreide seg om mange høydemeter. Ingen tenkte over at våre fjell faktisk var bratte eller høye. Jeg husker godt hvor stor fisken vi fikk i elva var. Den var vanvittig diger. Håkvikelva ga til enhver tid storfangst både hva antall og vekt angikk. I dag får vi mindre fisk i den samme elva. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi er blitt større, men jeg liker helst å tenke at alt var større før. Det meste syntes større før. Jeg var i sommer innom vannet jeg badet i som 7-8 åring på Nesna. Jeg husket hvor fantastisk stort og flott det var. Jeg ble veldig skuffet. Det var i sommer veldig lite og jeg kunne vasset lett over der jeg mintes eventyrlige dyp hvor store sjøormer gjemte seg.

Dette med at ting var større før gjelder ikke fjellene. De var både lavere og hadde slakere bakker. Dette er jo i strid med all kunnskap jeg har tilegnet meg med årene, og det er her vi kommer tilbake til det med forvitring. Etter retten skulle det vært lettere i dag å klatre i de nevnte fjell. Vitenskapen viser oss jo at de faktisk er blitt både lavere og slakere enn de oppleves i dag, nettopp på grunn av forvitring over tid. Det var dette jeg grublet på da jeg sakte klatret trappene opp til kontoret i går. Trappene har faktisk også blitt brattere og med flere trinn enn i fjor, stikk i strid med all forskning.

Det er dette med at forvitringen også gjelder en selv. Tidens tann sliter i liten grad på fjellet i forhold til hva den gjør med oss. Etter femti år kan du knapt registrere slitasje på min barndoms fjell. Da er det noe annet med min egen kropp. I hodet føltes fjellene mindre før, mens kroppen er av en annen oppfatning i dag. Det er forbitret at man forvitrer. Forbitring er en følge av forvitring!

Mens vi venter

Menns liv handler i stor grad om å vente. Kvinners liv handler tilsvarende i stor grad om å la menn vente. Kvinners garantert manglende evne til å ta avgjørelser hva klær og utseende angår har en avgjørende betydning for menns livskvalitet. Det eneste som er like garantert som dette er kvinners evne til ikke å bry seg en døyt om den smerte dette påfører menn. Bare tanken på å bli dratt med av fruen inn på en butikk for å se litt, er nok til å skremme vannet av en stakkar. Hva er det egentlig å se på? Enten skal du handle noe eller ikke! Skal du handle noe, går du bare inn og kjøper det. Om du ikke skal handle noe er det totalt bortkastet tid å se på noe du allikevel ikke skal ha.

For menn er dette kun venting. Vi må loffe slukøret i hælene på overkommandoen og vente på at de skal ta en avgjørelse. I det øyeblikk man går inn i butikken dreier det seg om venting på hva pokker hun finner ut at hun trenger, deretter dreier det seg om å vente på at hun ransaker resten av butikken for å se om det hun vil ha finnes i andre farger. Når hun så er blitt enig med seg selv om farge og form, må hun selvsagt inn på en annen tilsvarende butikk for å se om det samme finnes billigere der, helst på tilbud. Dette vil nemlig, for allverden, vise hennes gode økonomiske dømmekraft og dokumentere hvilket godt kjøp det egentlig var.

Nå skal det sies at man, med årene, i mindre grad blir utsatt for slikt. Etter endel kritikk for å sovne av inne på butikker, blir man gjerne henvist til en benk utenfor butikken. Ventingen der er tross alt lettere å leve med. Man sovner gjerne temmelig fort og kritikken for dette har også mildnet etterhvert.

Butikkventing er likevel ikke det verste. Om man nå for eksempel er invitert ut med venner en fredag, har du litt av et scenario i vente. Under middagen hjemme går diskusjonen høylydt om hva hun skal ha på seg. Dette skjer selvsagt totalt uten din medvirkning. Kvinner evner faktisk å diskutere dette med seg selv, så lenge du i stillhet venter mens de gjør det. Det gjør ingenting om du glipper med øynene og er helt stille. Du må bare ikke finne på å forlate under denne diskusjonen/monologen. Da viser du deg ufølsom. Du skal altså i stillhet vente på at hun blir enig med seg selv.

Deretter kan du faktisk ta deg en øl mens du venter videre. Nå behøver du ikke følge nevneverdig med, så lenge du er tilstede i huset. Det som nå skjer er at hun, etter dusjen, begynner å prøve klær. For ordens skyld; vi snakker her om klær hun har eid lenge. De er prøvd og brukt flere ganger. Hun vet altså utmerket godt hvorvidt de passer eller ikke. Hun kjenner fargen og formen og kan dette til fingerspissene. Like forbannet må de prøves flere ganger hver akkurat denne fredagen. Du kan gjerne tro at det gir gratispoeng å late som du er interessert og således kommentere plaggene. Det fungerer ikke slik likevel. Under denne utprøvingen er hun nemlig veldig hissig og klar til å angripe alt og alle. Det er en slags ekstremvariant av PMS som varer helt til hun har valgt bekledning. Det beste du kan gjøre er å vente i stillhet med ølen din, mens du later som du bryr deg, men holder kjeften lukket.

Denne prosessen kan ta veldig lang tid. Det har skjedd at menn har vært meldt savnet på jobb uka etter etter slik klesprøving. Menn har til og med blitt funnet ihjelsultet utenfor badet, mens fruen fremdeles stod inne på badet og kledde av og på seg. Dette er imidlertid i ekstreme tilfeller. Som regel tar dette ikke mer enn noen timer, men du må uansett vente.

Når dere etterhvert kommer på festen er det mer venting på gang. Nå skal nemlig vertinnen møte deg og fruen, og et selsomt rituale inntreffer. Mens du og verten venter, skal fruene kommentere hverandres bekledning. Det er påkrevd at du venter på dette en stund før verten får tillatelse til å be deg videre inn i stua. Av og til tar fruenes vurderinger av hverandres bekledning såpass lang tid at du rekker en øl eller endog en drink sammen med andre ventende menn. Dette kan bli riktig så hyggelig og du ser kanhende for deg en trivelig kveld. Før du vet ordet av det har imidlertid fruene blitt enige om hvor fint de er kledt og at det nå er på tide å ta kveld.

Du har selvsagt akkurat funnet tonen med gutta, stemningen er stigende og den helt spesielle single maltwhiskyen er satt frem for utprøving. Dermed spør du pent og forsiktig om hun kanskje kan vente bittelittegrann før dere går hjem. Er det virkelig noen som tror at den ventingen du har utført tidligere i uka betyr noe som helst nå?

Skikk og bruk, coctail og annet tull

Jeg kan reglene for skikk og bruk veldig godt. Jeg er godt orientert om hva som forventes av en i et selskap og hvordan man bør opptre. Dette er et resultat av en lang dannelsesreise og gjør at jeg er den jeg er den dag i dag. Noen vil kanskje hevde at jeg må ta feil, at min opptreden eller mine uttalelser indikerer at jeg ikke kan disse reglene. De tar selvsagt helt feil. Jeg sa at jeg kan disse reglene, ikke at jeg følger dem. Noen regler synes jeg er dustete og antikvariske, og jeg velger å ikke følge dem av den grunn. Andre regler er vanskelig å følge. Jeg kan dem, men evner ikke å omsette denne kunnskapen i praksis.

I dag er det heldigvis ikke forbundet med øyeblikkelig sosial dødsdom om man bommer litt på enkelte ting hva skikk og bruk angår. Man kan kanskje si at reglene for skikk og bruk har fått hard medfart de siste årene og det lange, dype fallet kulminerte med valget av Donald Trump i USA. Jeg lar hans politikk ligge, men det er vel ikke vanskelig å enes om at han definitivt har satt endel oppfatninger om god kotyme til side.

Mange av reglene for godt skikk og bruk er fornuftige nok. Noen kan virke direkte rare og noen slår de andre ihjel. Det er for eksempel ikke bra å lyve. Likevel har vi regler for hvordan man skal lyve for å unngå ubehageligheter. Hvite løgner er liksom litt finere enn andre løgner. Om du møter noen skal du for høflighets skyld spørre hvordan vedkommende har det. Den som blir spurt skal selvsagt ikke besvare spørsmålet som om det var alvorlig ment. Du spør nemlig ikke om hvordan han har det, det bare høres sånn ut. Derfor skal vedkommende uansett svar at han har det fint, hvorpå han følger opp med et tilsvarende spørsmål til deg, som du selvsagt besvarer positivt. Dere har det begge utmerket med andre ord. Det faktum at han nettopp har fått dødsdom pga kreft og din frue står og kliner med din bror rett foran øynene dine forstyrrer selvsagt ikke dette.

Dette er rene høflighetsfraser og som sådann gode nok. De fungerer nemlig slik at de har en tendens til å skjule motsetninger og gjøre at meningsmotstanderere skal kunne kommunisere om temaer som ikke så lett fører til vold. Innen politikken finner vi også regler som følges for å unngå vold. De uskrevne regler her forteller når det er greit å drite ut en annen politiker og når det bør unngås. Det er helt innenfor å komme med uttalelser som ville ført til slagsmål på en pub, bare man kan reglene. Martin Schancke slet litt med dette da han forsøkte seg på politikk. Han fikk en relativt kort karriere.

Selv følger jeg noen regler, som gir seg ulike utslag. Jeg holder for eksempel opp døren for damer, trekke ut stolen når de skal sette seg og slikt, ihvertfall av og til. Dette sitter av en eller annen grunn i fra oppveksten og er et utslag av høflighet mot damer, det var engang viktig. Noen damer blir veldig sjarmert av dette, andre blir fornærmet. Reglene for denne typen høflighet er veldig viktig innen den britiske adelen når de drikker sine coctails. Coctail er i praksis sprit man drikker til lunsj. Det er likevel viktig å kle seg om til coctailtid, og ha riktig bekledning. Dette for å dra fokuset vekk fra det faktum at du drikker sprit til lunsj. Men om du opptrer dannet iført riktig bekledning er det ikke så nøye om du sjangler litt ved lunsjtider hver dag.

Tilbake til de hvite løgnene og de litt mørkere. Det at man egentlig ikke skal lyve er selvsagt et fint og fromt ønske. Sannheten får likevel ikke komme i veien for høfligheten. Derfor oppdras vi til å lyve så det renner. Alt for god skikk og bruk. Min yngste bror var bare 8-9 år gammel da han fikk servert noe til middag av meg og fruen, som han ikke likte. På spørsmål om han likte maten svarte han; "Ja, det er jo sikkert veldig sunt og næringsrikt dette, og vi burde nok spise det oftere...." Han kunne allerede reglene. Sannheten var at han syntes det smakte dritt, men hadde lært å lyve om det.

En kompis av meg fortalte at hans noe omfangsrike frue hadde spurt om han syntes hun så tynnere ut med stripet kjole. Han svarte at hun fikk gå kledd som hun ville, feit var hun nå uansett. De er skilte nå forresten. Her kunne han med fordel tenkt seg om og benyttet retten til å lyve. Han kunne forresten sett seg i speilet litt selv også. Muligens burde han også vurdert tiltaket med stripede klær som nyttig for egen del. Jeg sa det til ham også, noe som ga oss begge en god latter. Er man venner kan man være befriende ærlig.

Utseende og kroppform er en stadig utfordring for ens kunnskaper om og evne til å utøve god skikk og bruk. Tykke mennesker liker ofte ikke å bli fortalt at de er nettopp det til enhver tid. Er du veldig tynn, har du ofte samme oppfatning. Det er ikke lett å unngå å trampe i klaveret stilt ovenfor de kroppslige utfordringer vi ofte har. Viljen til å misforstå spiller også inn. Noen har en velsignet evne til å le av det meste, mens andre blir krenket av det minste.

Kvinner og deres forhold til klær er en fallgruve de har valgt selv. Hadde de brukt forstanden hadde de selvsagt aldri utsatt menn for den utfordringen dette er for skikk og bruk. Når man ser kvinners forhold til det økonomiske aspektet klær utgjør, forstår man likevel at fornuft ikke er høyt prioritert. Det er rett og slett ufint å spørre menn om bekledning og slikt vi hverken har greie på enn si interesse for. Hvordan min kone går kledd er ikke veldig viktig for meg, så lenge hun faktisk går kledd. Hun har heldigvis sluttet å spørre meg om hva jeg synes om det hun  til enhver tid kler på seg. Hun har derimot ofte synspunkter på min bekledning. Jeg er nok mer praktisk enn estetisk orientert hva bekledning angår.

Hvite løgner kan spare oss menn for utrolig mye bry. Kan du reglene her, kan du til og med svare rett når fruen likevel utsetter deg for det urettferdige i å kommentere hennes bekledning eller figur. Korrekt lyving, altså god skikk og bruk, kan skaffe deg massevis av fordeler i ekteskapet. Likedan kan sannheten gjerne koste dyrt. Det beste er om dere som en del av ektepakten er enige om at du, som mann, skal slippe å bli utsatt for den utfordringen for kotymereglene spørsmål om bekledning utgjør. Noen koner greier imidlertid ikke å la være. De må spørre om ting vi sliter med å lyve om. "Foretrekker du en vakker og veldreid kone, eller en veldig intelligent kone"? Dette er et forferdelig spørsmål ingen menn bør utsettes for. Skulle din kone utsette deg for det er det greiest å svare; "ingen av delene kjære, jeg elsker bare deg". Deretter springer du det forteste du kan.

Det kan være urettferdig å sole seg.

Det å sitte i sola kan være utrolig behagelig. Å sitte med en god bok og kjenne varmen bre seg i kroppen, mens man nipper til en iskald drikk er ren luksus. Blir det for varmt, kan man bare gå inn og kjøle seg ned litt før man igjen setter seg i naturens egen badstu og bare slapper totalt av. Dette er noe jeg har lært å sette pris på og gjerne gjør når været tillater det.. De siste dagene har været tillatt nettopp dette og ingen plasser er bedre egnet til soling enn hjemme når været en sjelden gang gir oss sydenstemning og innsektene av en eller annen grunn holder seg unna.

Man skulle tro at vi kunne unne andre å nyte livet i sola en sjelden gang, slik er det imidlertid ikke. "Legg deg på magen og sol den andre siden", lyder det fra overkommandoen. Fruen mener det er viktig å sole begge sider må vite. Hva er egentlig vitsen? Hvorfor i all verden skal jeg sole meg på den andre siden? Jeg er jo stort sett på denne siden og gir vel blanke i hvordan ryggen ser ut. Jeg ser den jo aldri likevel. Argumentasjonen går på at det ser penere ut når man er jevnt brun overalt. Hva er nå vitsen med det egentlig? Skulle dette vært et gyldig argument forutsatte det vel at man faktisk går naken rundt og viser seg frem slik at alle kan se hvor jevnt brun man er.

Nå er nå engang klimaet her vi lever av en slik natur at om det er sol en sjelden gang, benytter vi sjansen til å grille oss litt. Deretter er det stort sett regn og kaldt og ingen skal fortelle meg at det er greit å gå rundt i badebukse på storsenteret i byen for å vise hvor brun man er på begge sider. Når det er sol, soler man seg, ellers har man klærne på og ingen andre enn fruen får gleden av å se hvor jevnt brun jeg måtte være. Det er også slik at når man stiller sitt legeme til skue i ekteskapet er det gjerne andre ting enn brunfargen man er opptatt av. Det som da kan skje har lite og ingenting med hudfargen å gjøre heldigvis.

Jeg nyter altså sola av en grunn. Jeg liker at det er varmt, ferdig med det! Slik er det med mange menn, noe som gjør oss vesensforskjellig fra damer. Vi liker rett og slett å kose oss i varmen og er mindre opptatt av å bli brune. Damer er derimot veldig opptatte av fargen. Selv våre mannlige svarte venner soler seg, Jeg tror ikke noen med vettet i behold vil tro at en svart mann fra Gambia som setter seg i godstolen i sola med en kald øl og en god bok, har noen som helst ide om at det er viktig å sole seg jevnt. Han setter seg altså i sola med det samme utgangspunkt som meg, han vil kose seg i varmen og gir blaffen i for og baksiden. Om fruen hans kom ut og mumlet noe om viktigheten av å bli jevnt brun, ville han trodd hun hadde fått solstikk.

Likevel har altså våre norske fruer en tendens til å tro at det for oss er viktig å bli brun. Jeg nærer ingen illusjoner hva mitt utseende angår. Jeg ser nå engang ut som Vårherre ville det da jeg ble skapt. Selv er jeg relativt fornøyd og tenker ikke på noen som helst måte endre utseendet. Sitter jeg i sola og slik blir brun på den siden jeg mest oppholder meg, altså fremsiden, blir jeg nå engang brun der. Det er ikke tilsiktet, det bare blir sånn. Jeg liker ikke å ligge på magen og lese, altså lar jeg være. Dette medfører at jeg ikke blir brun på ryggen. Hadde Vårherre villet at jeg skulle vært jevnt brun, hadde han latt meg bli født i et land hvor man er jevnt brune, eventuelt skapt meg slik at jeg likte å ligge på magen.

Vi ser med andre ord at det er skremmende kort vei fra soling på begge sider, med den hensikt å endre farge, til plastisk kirurgi, som jo handler om at man er misfornøyde med det Herren skapte og mener det er rett å endre det. Når vi i dag er så opptatte av å minske kroppsfokuset, forekommer det meg også merkelig at dette ikke gjelder det faktum at vi engang er født med den hudfargen vi har. Jeg kan til og med finne på noe så merkelig som å sitte i sola med klær på. Da er det også galt, fordi jeg da ikke blir brun.

Nå begynner vi å komme til kjernen i det hele. Soling er for meg noe som har med kos å gjøre. Jeg koser meg rett og slett i sola. Grunnen til at jeg tar av meg klær i sola er at det fort blir for varmt med klær på. Dessuten er det deilig å kjenne sval vind kjøle mitt nakne legeme i godstolen på verandaen. Motivasjonen er utelukkende denne kosen. Det at jeg blir brun er en naturlig konsekvens av en handling, og slik ikke noe jeg ser noen grunn til å påvirke i og med at jeg nå en gang er relativt fornøyd med hvordan jeg er skapt.

Selv kritiserer jeg ingen som soler både mage og rygg. Kjør på for min del! Det kunne ikke falle meg inn å fortelle noen at de skal sole deg sånn eller slik. Sol deg akkurat sånn du vil sier nå jeg. Men de av oss som altså er så tolerante at vi aksepterer at andre soler seg som de vil, skal ikke tilkjennes den samme rett. Det er urettferdig det.