Når evolusjonen bommer

Evolusjoner forteller oss at den best tilpassede til enhver tid vinner kampen om tilværelsen. I utgangspunktet forklares dette med at den sterkeste hannen får flest hunner. Dette kan nyanseres noe, idet de sterkeste ofte er mest opptatt med å denge andre hanner. Dermed får gjerne den smarteste, eller kjappeste også pels på knaggen, når han sniker seg forbi slåssingen. Det er altså den best tilpassede som vinner. Dette kan med andre ord være den smarteste, raskeste, feteste, mest hårete, og så videre. Alt etter hva damene i den aktuelle arten foretrekker.

Hos menneskene er hår ganske viktig. En mann skal gjerne beholde håret også når han blir eldre. Her er det at evolusjonen ikke helt spiller på lag lengre. For noen av oss er det slik at håret forsvinner på toppen, altså hodet. Dette kan faktisk skje tidlig. Jeg har venner som mistet håret tidlig i tyveårene allerede. Dette skulle i en evolusjonsmessig sammenheng medføre at de ikke kom i posisjon til å finne seg dame og stifte familie, idet hår tilsynelatende er så viktig for en mann. Jeg hevder hår er viktig ut fra den enorme industrien vi mennesker har rundt hårprodukter. Gutta med lite hår har en tendens til å prøve det meste for å beholde håret. Parykker, tupeer og alt prøves for å beholde det, som etter retten, skulle være det eneste som gjorde at kona ikke dro. Koner er dermed ofte temmelig dumme. De har rett og slett ikke skjønt sitt eget beste, evolusjonsmessig sett, når de velger å bo sammen med en fyr uten hår.

Det er dette med hår som har satt meg på sporet av en evolusjon på ville veier. De samme vennene jeg har, som nå i femtiårene ser ut som polerte bowlingkuler på hodet, er fortsatt gift. Det ser faktisk også ut som om konene deres liker dem. Men det er mer enn dette. Selv om håret på toppen faller av, mister vi ikke håret. Det bare flytter seg. Det flytter seg nedover og faktisk også oppover. Det har seg slik at der man før hadde skikkelig mannehårete legger og lår, har disse områdene en tendens til å felle hår nesten som på toppen.

På midten derimot, gror det friskt. Når hårtapet tiltar på hodet, kan man glede seg over desto mer hår på skuldre, rygg og bryst. Hårete bryst skal jo være greia for en mann, men dette med ryggen henger jo ikke på greip. Damer liker ikke hårete rygger vistnok. Det stopper ikke der. Hadde det kun dreid seg om ryggen, kunne jo fruen løst dette enkelt med en barberhøvel, der du selv ikke rekker. Sånn ville man sett ut som en Gud med masse hår på brystet og hele pakka, riktig evolusjonsmessig tilpasset altså.

Hadde evolusjonen vært på sporet hva mannehår angår, hadde vi ikke endt opp med alt dette håret på midten. Det ser rett og slett ikke ut til at damene setter nevneverdig pris på den manken som dukker opp midt på, og gjerne litt under midten. Evolusjonsmessig blir en gorillahann mer og mer attraktiv jo mer hårete og fet han blir, spesielt om han blir helt sølvfarget. Skulle evolusjonen her følge et fornuftig mønster, ville damene formelig flokke seg rundt en middelaldrende, halvfeit fyr med sølvfagede rastafletter litt nedenfor livet. Om en slik fyr vandret rundt på stranda med krøllene tytende ut av badebuksa både foran og bak, kunne vi andre bare forlate åstedet, uten koner.

Slik er det imidlertid ikke. Det finnes overhodet ikke noen konsistens i evolusjonen når det kommer til oss mennesker. Min kone ser faktisk ut til å foretrekke meg til tross for gråe hår og en rikere flora der solen ikke skinner (nå er det selvsagt mulig jeg blir lurt her, men det ser faktisk ut som hun ennå liker meg). Det samme er tilfelle for mine venner i tilsvarende situasjon. Enten er våre koner veldig dumme, veldig loyale, eller så er evolusjonen på ville veier.

Faktum er imidlertid at hverken koner eller vi menn setter nevneverdig pris på alt det håret som har en tendens til å florere nedentil. Det er hverken pent eller praktisk. Snurrebassen ser ut som nesa til en litt grotesk utseende IS-kriger og lengre bak kan det hende det lugger når du må på do. Man finner altså fram saksa (meeeget forsiktig vel og merke) og pynter litt på det hele.

Her åpner man altså for at vi går inn og endrer på det som evolusjonen påførte oss i sin visdom. Hva er da vitsen med evolusjonen? Det er her jeg føler vi blir lurt. Konene våre forlater oss ikke selv om ingen av oss liker hårmassene evolusjonen ga oss. Evolusjonen er enten alvorlig oppskrytt eller så er kjærlighet en vakker ting. Jeg satser på det siste.

Kvinnedagen

Kvinnedagen 2018 er forbi. Nok engang har retten til å ha vondt i hodet blitt markert verden over. Til og med i Saudi Arabia har kvinner kunnet markere dagen. Rett nok med tillatelse, og under oppsyn, av sin mann, men likevel. I Norge, som i mange andre land, har #metoo-kampanjen satt en ekstra spiss på markeringen. Maktglade samfunnstopper skjelver under emneknappen #whyme, mens de, ved hjelp av kommunikasjonsrådgivere, trener på å ikke huske noenting, evt hvordan legge seg helt flat i påvente av comeback.

Kvinner slår altså tilbake. De vil ikke lengre finne seg i å være objekter for menns begjær. De vil at verdens mannlige befolkning skal vite at når de bruker dager på å planlegge hva slags klær de skal bruke til akkurat den spesielle anledningen, samt 3 timer på å ordne håret og sminken før de går ut, så er det kun for å føle seg vel. De vil også sende et signal om at sko kun er noe man bruker for ikke å fryse på beina. Det at man gjerne har 784 par, handler utelukkende om det å fordele slitasjen på føttene. Man må se kvinners forhold til sko i et helseperspektiv. Kvinner er rett og slett mer opptatt av å ta vare på beina. Her har menn noe å lære.

Det går en lang rød tråd gjennom historien, som ender opp med #metoo-kampanjen. Vi kan hoppe inn på tråden her i Norge i 1975. Da fikk kvinner et skinnende nytt, helt eget år, selveste kvinneåret. Min mor var svært glad for dette, noe min mer tradisjonsbevisste bestemor ikke var. Hun kommenterte tørt til min mor følgende: "Ja dåkker har jo det derre kvinneåret dåkkers i år"! Ingen kampanje i verden kunne noensinne endre bestemors eiendomsrett til kjøkkenet, samt bestefars gudegitte eiendomsrett over det meste annet, sånn var det i de dager. Min mor derimot, ser nok på dagens kampanje med en smule annerledes øyne enn bestemor, noe dagens kvinner flest også ser ut til å gjøre.

På den tiden var frontkjemperne (jada, jeg ser den) av en noe annen karakter enn dagens kvinner. De som gikk i tog var gjerne medlemmer av kvinnegruppa Ottar. De ropte ut sine sinte slagord og hadde overarmer som sine søskenbarn, som var sleggekastere for DDR. Noen vil ha det til at kvinnegruppa bare besto at militante, radikaliserte, lesbiske damer. Beviset for dette var visstnok det kortklippede håret. Jeg har selv liten kjennskap til militante, radikaliserte lesbiske damer, men jeg kjenner mange damer som er kortklipte. Noen er pene, andre ikke så pene og mange av dem er gift med menn endog. Kortklipte damer ser altså ut til å være som damer flest med andre ord. Om man tar for seg de parodiske fremstillingene av medlemmene av kvinnegruppa fra den tiden, blir man uansett veldig glad i dagens feminister, ihvertfall de av oss som driter i konvensjoner og liker at damer tar seg godt ut.

Gjennom årene har uansett 8 mars blitt markert med større og større selvbevissthet, noe som i år kulminerte med #metoo og hele pakka. Resultatet er en større utskifting av politikere vi har vært vant med å forholde oss til. De som enda ikke har blitt huket i noe, er fryktelig opptatte med å argumentere for kontrakter for sex. Jepp! Det tas til orde for faktisk å kreve samtykke skriftlig fra de mest fryktsomme blant dem. De mer moderate er enige i prinsippet om sex med samtykke, uten helt å fortelle om hvordan man skal kunne dokumentere dette samtykket.

For min del er jeg svært tilfreds med å ikke være på sjekkern i disse dager, eller dager generelt. Ekteskapet har absolutt mange fordeler. Jeg ser for meg svært mye god, evt dårlig, humor når man går gjennom tilvente sjekkefraser. Det er lenge siden jeg forsøkte meg på den slags, men vi kan kanskje friske opp ting man helst ikke bør si eller gjøre om man skal nå frem i dag:

- Ikke si "du ser støvete ut, skal jeg feie over deg?"
- Damer kan reagere negativt om du sier "til å være så feit, svetter du lite".
- Frasen, "du er ikke så tykk, se jeg kan holde rundt deg selv om jeg har korte armer", kan virke støtende.
- "Hyllene dine har jaggu plass til hele Morgan Kane-serien", gir sjelden gode resultater av en eller annen merkelig grunn.
- "Har du plass i garasjen din til kjøttmercedesen min", funker ikke i edru tilstand, og blir slett ikke bedre om du er sånn passe stupfull.
- "Hei jeg heter Hans, skal vi pule?", gir sjelden snøret i bånn, selv om du bruker et annet navn heller.

Om man er ute på byen, eller bare deltar i et politisk møte er det også lurt å ta inn over seg at damer av i dag har fått et litt annerledes syn på fulle menn på 50 pluss, selv om de har skjorta åpen slik at de svette brysthårene stikker ut. De liker, av en eller annen grunn, heller ikke at du drar frem pikken og spør om litt massasje. Mange kvinner er også blitt så fintfølende at de ikke synes særlig om at du sender bilde av snurrebassen din som MMS. Uansett hvor fintfølende du måtte være, er det greit å ta inn over seg at det ikke er ok å sjekke "damer" på 16, når du selv er 30. Få det inn i kjøtthuet ditt! Det blir slett ikke bedre om du er eldre enn 30, uansett hvor kjent du er.

Selv om jeg er helt utdatert og dessuten har samme frue gjennom snart 26 år, drister jeg meg til å tipse om at det kan være lurt med litt helt alminnelig folkeskikk. Blomster er bra. Komplimenter i edruelig tilstand kan være direkte hensiktsfremmende har jeg hørt snakk om. De aller beste tipsene for å få seg et nummer ser likevel ut til å være de helt vanlige, tradisjonelle:
- Støvsug huset
- Rydd huset
- Brette klær
- Lag middag
- Husk bursdager
Og legg for alt i verden merke til det om hun har vært hos frisøren. Det siste kan ikke understrekes sterkt nok.

Starten på yrkeskarrieren.

Når jeg nå sitter i en såkalt god og trygg stilling i offentlig sektor, er det et resultat av det livet jeg har levd, på godt og vondt. Valg jeg har tatt i livet allerede fra tidlig, har ledet meg inn på den veien som gjør at jeg i dag er i stand til å sitte og spekulere på disse tingene, samt skrive dem ned slik at akkurat du kan lese dem. Siden jeg, i all beskjedenhet, regner meg for å være forholdsvis brukbar som skribent, må jeg nødvendigvis ha brukt tiden noenlunde godt på skolen. Dette siste vil nok både tidligere lærere , mine foreldre, venner, samt fraværsprotokoller fra skolegangen protestere kraftig mot. Mine vitnemål slår knockout på slike barnslige protester. Ut fra dem fastslår jeg at den formelle bakgrunnen for min stilling i det offentlige er god nok.

Hvordan jeg kom dit at jeg valgte den utdanningen jeg endte opp med, baserer seg også på valg, bevisste eller ubevisste. Jeg går her tilbake til min tidlige yrkeskarriere, manifestert gjennom den første betalte jobben jeg kan huske, som barnevakt. På et tidspunkt jeg var rundt 13-14 år gammel, ble jeg bedt om å passe en liten gutt, da foreldrene skulle på fest. Vedkommende familie leide leilighet hos min far, det var nok derfor jeg ble spurt. Det gikk greit å fore guttungen. Jeg mener selv at bleieskiftet også funket noenlunde. Dette til tross for at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Jeg fikk ham i seng, og fyren sovnet. Lett jobb. Jeg hadde fått beskjed om at det stod potetgull i et skap og at det var øl!!!! i kjøleskapet. Øl til en 14-åring?? Jeg smakte på ølet, fant ut at det smakte jævlig, og valgte dermed noe lurt. Jeg holdt meg deretter unna alkohol fram til jeg var ca 16.

Her kunne mitt valg ha vært annerledes, og slik gjort min karriere annerledes. Hadde jeg drukket meg snydens, ville jeg neppe fått barnevaktjobb på nytt, og dermed ikke tjent penger. I mangel av penger kunne jeg funnet på å stjele, noe som ville fått meg i konflikt med loven. Hadde jeg kommet i konflikt med loven, ville kanskje barnevernet blitt koplet inn. Hadde dette skjedd, kunne jeg ha havnet på institusjon, noe som fører til en rekke andre muligheter. Statistisk sett har barn på institusjon langt dårligere forutsetninger for å greie seg i livet. Kanskje ble jeg utsatt for overgrep av tvilsomme ansatte på institusjonen. Da ville i så fall statistikken det slik at det var store muligheter for at jeg selv endte opp som overgriper, og før jeg visste ordet av det satt jeg på Stortinget.

Kanskje endte jeg på institusjon, men slapp overgrepsproblematikken. Kanhende ble jeg kjent med andre ungdommer på min alder, som drev med stoff. Kanskje prøvde jeg dette, noe som ledet til kontakt med tyngre stoffer. Da oppdaget jeg plutselig hvor dyrt slikt er. Hjelpeløst fanget i avhengighet av stoff som koster en Olemic om dagen fant jeg at den eneste måten å skaffe penger nok på var å selge ræva. Jeg er stygt redd for at jeg ikke ville kunne hatt dagens levestandard om prisen noen skulle være villig til å betale for min ræv skulle ligge til grunn. Dessuten vil jeg gjerne ha ræva mi i fred.

Det kunne også endt annerledes. Pappaen i den familien jeg satt barnevakt for, solgte biler. Kanskje ble han så lei seg da han oppdaget at jeg hadde drukket meg full på øl han hadde gitt meg, at han tok meg med på jobb for å gi meg bedre verdier og unngå at det ble for mye snakk om at han faktisk hadde sjenket en mindreårig. Kanskje var det til og med franske biler han solgte. Dette kunne ført til at jeg ble fanget i nettet, uten mulighet til å komme unna, og endte opp med selv å pushe franske biler på ungdom på skråplanet. Kanskje fant jeg meg selv en dag sittende og skrive selvangivelse og oppdage at pengene jeg tjente kom fra lovlig handel med ting til folk som ikke visste bedre enn at de kjøpte denne varen. Dette ville nok ha gjort meg så trist at selvmord hadde vært å anse som en rimelig utvei.

Hadde det kommet så langt hadde denne bloggen aldri blitt skrevet, jeg hadde aldri hatt en såkalt god og trygg stilling i det offentlige, mine barn hadde ikke vært født, jeg hadde aldri kunnet harselere med franske biler, men (gud forby) kjørt rundt i en. Jeg hadde kanskje henfalt til å drikke kaffe latte eller annet svineri og samlet håret i en knute i nakken, en såkalt man bun, og slik sett ut som en virkelig luring, som avsverger kjøtt og lever som veganer for å redde verden.

Jeg er den dag i dag veldig glad for at mine smaksløker i en alder av 14 år forhindret meg fra å havne i den fallgruven som beskrevet ovenfor. Det virker for meg som det var veldig riktig å vente med øl til jeg ble 16. Jeg kan likevel ikke unnlate å gruble litt over hvilke muligheter som hadde åpnet seg om jeg hadde ventet med å smake på øl til jeg ble 18. Men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg.

Sol og sex

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten?) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evnepotensiale, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet, det er tross alt ikke mer enn 2018 år siden sist mirakel av noen størrelse.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle. Den virker jo sånn uansett.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva så angår våre venner dyrene, er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr, og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så unngår jeg å moralisere for mye.

Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program, som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen, vi alle selvsagt kjenner til, lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge, såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer, (noen som kjenner seg igjen)? Hun kryper ut av sitt lune hi, for ikke å si gode skinn, og åler seg ut. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide vi å si "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla". Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje 200 hunder gjennom årene har jeg sett det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofilt, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass, og voldtatt etter tur av, kanskje, 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Øvelseskjøring før og nå.

Min eldste datter er blitt 16 år. Med tafikkalt grunnkurs allerede gjennomgått, er jeg nå henvist til passasjersetet. Vi snakker altså om øvelseskjøring. Hun er allerede ganske flink til å kjøre, selv om minst en av foreldrene synes tanken på å sitte på en sekstenåring virker skremmende. Hennes relative dyktighet kan selvsagt ha noe å gjøre med at hun kanskje allerede har kunnet kjøre bil en stund. Jeg skriver kanskje fordi jeg absolutt ikke vil innrømme eventuell kjøring før barna er gammel nok.

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet, og utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok ( vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12-13 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir ca 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 14 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man antok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Videre formodet man at jeg dermed tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers mor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige grunn å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle en favn ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag - "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

Jeg nevnte poteter. Ca 16 år gammel returnerte jeg til åkeren med pappas bil og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket klart mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

Selv lensmannen valgte å se til siden for nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en families inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede. Man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall.

Dette betydde på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det brukte vi motorsag uten verneutstyr og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytaler, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil.

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til å føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun kunne holdt seg hjemme og passet på. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som var på besøk. Min eldre bror tok heller ikke ansvar ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt uskyldig i det som senere skulle skje.

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

Senere på kvelden stod vi i garasjen, opptatt med å få bilen til å se ut som før ved hjelp av slegge og spett, uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervannet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de la halen mellom beina og stakk av. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet mandagen etter. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå bra. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger og vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.

Internasjonorsk

Språket vårt, og bruken av det, er stadig en kilde til diskusjon. Vi bruker alle språket, men sliter av og til med helt å forstå hverandre. Det som gir god mening for tenåringer i dag, er ikke nødvendigvis like selvforklarende for foreldrene. Om man forsøker å forstå den yngre generasjon, oppdager man fort at det heller ikke alltid er meningen at vi skal forstå deres språk. Slik er det faktisk med endel voksne også. De har brukt fantasien og funnet på et nytt slags språk. Dels ved hjelp av nabolandenes språk, og til og med fjernere lands språk, dels hentet fra lufta. Resultatet er ikke alltid like lett å forstå, om det nå var meningen.

De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.

 Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.

Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.

Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.

Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.

Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.

Stayerlåt på hjernen

Noen lidelser er tunge å måtte leve med. Melankoli og depresjon ligger jevnt høyt oppe på lista, sammen med vissheten om at man kjører fransk bil eller spiller trekkspill i helgene. Mennesker med kroniske lidelser og sykdommer med garantert dødelig utgang har selvsagt all mulig grunn til å tillate seg å se litt mørkt på tilværelsen i ny og ne. Det er ikke å komme fra at de ovenfornevnte ting ofte ligger til grunn for en relativt høy selvmordsstatistikk i Norge.

Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.

 Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.

Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.

I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos  Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.

Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.

Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.

Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.