Jeg har en dress. De få gangene jeg bruker den sier gjerne folk at den er fin. Nå kan det jo være ren høflighet for alt jeg vet, men jeg tror at ihvertfall noen av dem mener det. Dette fordi dressen faktisk er relativt kostbar, og sydd til min figur. Den ser altså ut som om den er laget til meg, noe den jo også er. Som oftest er den strøket når jeg ifører meg den. Det vil si at den har press i buksene og mangler de skrukkene den uvergelig pådrar seg i løpet av den tiden den pynter mitt legeme. Sist jeg brukte den, var i min egen 50 årsdag. Da var dressen 10 år gammel, men stadig fin, ihvertfall ut fra kommentarene, sanne eller ikke. Dette sier litt om 3 ting. Hvor ofte jeg bruker dress, hvor lite jeg har lagt på meg, samt folks evne til å lyve hemningsløst.
Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.
Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.
Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.
Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen
Man kan bli deprimert av mindre..
mandag 14. mai 2018
mandag 7. mai 2018
Såre brystvorter og franske biler
Det er den tiden på året igjen. Tiden da selv en troende, som jeg selv, stiller spørsmål ved Sjefens vurderinger. Nå er jo Vårherre allmektig over all forstand og hans vurderinger ligger derfor langt over hva jeg, en enfoldig skapning i hans bilde, evner å ta inn over meg. Likevel kan jeg ikke annet enn å stille meg visse spørsmål basert på enkelte av skaperverkets, altså kroppen min, sin funksjon, evt mangel på funksjon. Jeg regner med at dette har noe å gjøre med kostnader, slik som ellers i samfunnet.
Vi kjenner jo alle til Bibelens skapelsesberetninger (du visste selvsagt at det finnes 2 din ignorant)? Her skiller vi mellom beretningen av mannen og kvinnen skapt samtidig 1 Mos kap 1. 1-30. Denne indikerer en mulig likestilling mellom kjønnene. Den andre beretningen finner vi i 2. Mos kap 2. 4-25. Her lages mannen først, deretter dyrene, og til sist kvinnen, som mannens medhjelper. Hva disse to beretningene om skapelsen har med mine kroppslige funksjoner å gjøre, skal jeg etterhvert komme tilbake til. Som jeg sier til mine elever "Slapp av en stund, så kommer jeg tilbake og kaster flere perler".
Når man gjennom et relativt langt liv har trent en smule over snittet, vil vanens makt det slik at man gjerne fortsetter med det man alltid har gjort. Man trener altså. For meg dreier dette seg om løping. Det er riktignok ikke bare vanens makt, det er like mye en dyd av nødvendighet. Med årene har gleden over god mat og ditto drikke gjort det slik at jeg er nødt til det for ikke å ese ut. Så langt leder treningen over esingen heldigvis.
Man skulle tro at dette bare var av det gode, trening skal jo være så fantastisk for både kropp og sjel. Skal man tro reklamen, skal treningen være preget av smil og latter. Slik er det jo ikke alltid. Mye av treningen er faktisk smerte. Det er ikke noe galt i det, men av og til må man ta såpass i at det smerter. Dette for å komme tilbake etter restitusjon, på et høyere nivå. Det er ikke disse, nødvendige smertene, jeg skal ta for meg. Jeg tenker mer på de totalt unødvendige lidelser menn, som trener, blir utsatt for. Det er disse smertene jeg tenker på når jeg drister meg til å spørre hva i all verden Sjefen en gang tenkte.
Brystvorter er en fin ting, forutsatt at de er på damer. Det er ikke ulikt selve brystene. De er også fine, om de er på damer. Det er visse ting vi gjerne ser på damer, som vi av hensyn til netthinnene, ikke vil se på menn. Man kan gjerne ramse opp i fleng ting vi vil unngå og se på menn. Sminke, håndvesker og korte miniskjørt rangerer høyt på den listen. Disse tingene kan vi velge å ikke ha på oss, og representerer slik ikke et fundamentalt problem i utgangspunktet. Brystvortene derimot, må Sjefen ta ansvar for. Hva han tenkte da han en gang fant å montere dem på oss menn, aner jeg ikke. Troen på hans godhet, gjør at jeg regner med det dreide seg om ubetenksomhet, eller økonomi.
Saken er den at når man løper opp mot 20 km på en tur, utsettes brystvortene for friksjon fra skjorten. Denne friksjonen vil over tid påføre oss smerter. Jeg snakker her ikke om ubetydelige smerter som sårheten damer klager over når babyer patter melk. Heller ikke den sterkt overdrevne smerten ved fødsler. Jeg må her legge til at jeg selv har 3 barn. Den eneste smerten jeg husker, var trykket fruen påførte hånden min underveis. Hun er jaggu ganske sterk forresten. Men den smerten er ingenting å snakke om. Det gikk fort over også , husker jeg.
Når skjorta har gnagd huden av brystvortene derimot, snakker vi smerter av episke dimensjoner. Jeg nevner, av anstendighetshensyn, ikke smertene som kommer når du går i dusjen etterpå. Alt dette skyldes Sjefens økonomiske rådgivere, utsatt som også han var for press fra blårussen om stadige nedskjæringer. Det er her skapelsesberetningene kommer inn. Disse finner vi igjen hos bilprodusentene. Det dreier seg om plattformer og økonomi.
Når bilprodusenter lager biler, vil de gjøre det billigst mulig. Det betyr at man kan faktisk kjøpe biler fra andre, sette sitt eget merke på dem, og så selge dem. Dette har feks Toyota gjort, da de lanserte sin Proace. Det er ikke en Toyota, kun en Citroen Jumper med toyotalogo, fransk møkkabil med kvalitetsmerke med andre ord. En annen måte er å bruke samme plattform. Da bruker man feks samme motor, evt andre komponenter på ulike bilmerker. Nå kommer vi tilbake til Bibelen igjen.
For å produsere menn og kvinner billigst mulig, brukte Han komponenter som var like, Han benyttet mao samme plattform. Dermed ble menn produsert også med brystvorter. Disse vortene har evolusjonen lukket, siden de er uten funksjon. Likevel er de stadig der, og de er stadig i veien. Vi skjønner nå at det er den første skapelsesberetningen som gjelder. Han brukte, i sin visdom må vi formode, samme plattform, og vi må slite med det. Vi er altså likestilte med damene, bortsett at de kan bruke BH, og slik unngå den slitasjen vi menn må leve med. BH på menn er definitivt ikke bra for øynene, eller et sart sinn.
Den andre skapelsesberetningen utelukker seg selv, idet den forteller at kvinnen ble skapt som mannens medhjelper, noe som igjen antyder at menn faktisk har noe de skal ha sagt i et forhold.
Vi kjenner jo alle til Bibelens skapelsesberetninger (du visste selvsagt at det finnes 2 din ignorant)? Her skiller vi mellom beretningen av mannen og kvinnen skapt samtidig 1 Mos kap 1. 1-30. Denne indikerer en mulig likestilling mellom kjønnene. Den andre beretningen finner vi i 2. Mos kap 2. 4-25. Her lages mannen først, deretter dyrene, og til sist kvinnen, som mannens medhjelper. Hva disse to beretningene om skapelsen har med mine kroppslige funksjoner å gjøre, skal jeg etterhvert komme tilbake til. Som jeg sier til mine elever "Slapp av en stund, så kommer jeg tilbake og kaster flere perler".
Når man gjennom et relativt langt liv har trent en smule over snittet, vil vanens makt det slik at man gjerne fortsetter med det man alltid har gjort. Man trener altså. For meg dreier dette seg om løping. Det er riktignok ikke bare vanens makt, det er like mye en dyd av nødvendighet. Med årene har gleden over god mat og ditto drikke gjort det slik at jeg er nødt til det for ikke å ese ut. Så langt leder treningen over esingen heldigvis.
Man skulle tro at dette bare var av det gode, trening skal jo være så fantastisk for både kropp og sjel. Skal man tro reklamen, skal treningen være preget av smil og latter. Slik er det jo ikke alltid. Mye av treningen er faktisk smerte. Det er ikke noe galt i det, men av og til må man ta såpass i at det smerter. Dette for å komme tilbake etter restitusjon, på et høyere nivå. Det er ikke disse, nødvendige smertene, jeg skal ta for meg. Jeg tenker mer på de totalt unødvendige lidelser menn, som trener, blir utsatt for. Det er disse smertene jeg tenker på når jeg drister meg til å spørre hva i all verden Sjefen en gang tenkte.
Brystvorter er en fin ting, forutsatt at de er på damer. Det er ikke ulikt selve brystene. De er også fine, om de er på damer. Det er visse ting vi gjerne ser på damer, som vi av hensyn til netthinnene, ikke vil se på menn. Man kan gjerne ramse opp i fleng ting vi vil unngå og se på menn. Sminke, håndvesker og korte miniskjørt rangerer høyt på den listen. Disse tingene kan vi velge å ikke ha på oss, og representerer slik ikke et fundamentalt problem i utgangspunktet. Brystvortene derimot, må Sjefen ta ansvar for. Hva han tenkte da han en gang fant å montere dem på oss menn, aner jeg ikke. Troen på hans godhet, gjør at jeg regner med det dreide seg om ubetenksomhet, eller økonomi.
Saken er den at når man løper opp mot 20 km på en tur, utsettes brystvortene for friksjon fra skjorten. Denne friksjonen vil over tid påføre oss smerter. Jeg snakker her ikke om ubetydelige smerter som sårheten damer klager over når babyer patter melk. Heller ikke den sterkt overdrevne smerten ved fødsler. Jeg må her legge til at jeg selv har 3 barn. Den eneste smerten jeg husker, var trykket fruen påførte hånden min underveis. Hun er jaggu ganske sterk forresten. Men den smerten er ingenting å snakke om. Det gikk fort over også , husker jeg.
Når skjorta har gnagd huden av brystvortene derimot, snakker vi smerter av episke dimensjoner. Jeg nevner, av anstendighetshensyn, ikke smertene som kommer når du går i dusjen etterpå. Alt dette skyldes Sjefens økonomiske rådgivere, utsatt som også han var for press fra blårussen om stadige nedskjæringer. Det er her skapelsesberetningene kommer inn. Disse finner vi igjen hos bilprodusentene. Det dreier seg om plattformer og økonomi.
Når bilprodusenter lager biler, vil de gjøre det billigst mulig. Det betyr at man kan faktisk kjøpe biler fra andre, sette sitt eget merke på dem, og så selge dem. Dette har feks Toyota gjort, da de lanserte sin Proace. Det er ikke en Toyota, kun en Citroen Jumper med toyotalogo, fransk møkkabil med kvalitetsmerke med andre ord. En annen måte er å bruke samme plattform. Da bruker man feks samme motor, evt andre komponenter på ulike bilmerker. Nå kommer vi tilbake til Bibelen igjen.
For å produsere menn og kvinner billigst mulig, brukte Han komponenter som var like, Han benyttet mao samme plattform. Dermed ble menn produsert også med brystvorter. Disse vortene har evolusjonen lukket, siden de er uten funksjon. Likevel er de stadig der, og de er stadig i veien. Vi skjønner nå at det er den første skapelsesberetningen som gjelder. Han brukte, i sin visdom må vi formode, samme plattform, og vi må slite med det. Vi er altså likestilte med damene, bortsett at de kan bruke BH, og slik unngå den slitasjen vi menn må leve med. BH på menn er definitivt ikke bra for øynene, eller et sart sinn.
Den andre skapelsesberetningen utelukker seg selv, idet den forteller at kvinnen ble skapt som mannens medhjelper, noe som igjen antyder at menn faktisk har noe de skal ha sagt i et forhold.
tirsdag 24. april 2018
Moteshow og mannekengoppvisning
Lørdager kan være utfordrende dager. Det kan være fantastiske dager også for all del, men denne gangen skal det handle om de vonde lørdagene. Som barn ble jeg ofte vekket grytidlig lørdags morgen av en overentusiastisk far, som ropte ut sitt "HURRA, det er morgen", til oss guttene. Det betød jobb i vedskogen, og var ikke førsteprioritet for en tenåring. Ellers kan selvsagt fruen ha planer om rundvask og annet tull, hvor det forventes at man ihvertfall later som om man er interessert. Jeg er ganske god til å late som, men sjelden tidlig en lørdags morgen. Noen ganger må man likevel, ikke bare stille opp en lørdags morgen, man må faktisk også late som om man gleder seg. Dette skjedde i helgen.
Man er jo villig til når som helst å gå i døden, om så, for sine barn. Dette gjelder også meg. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes den ting jeg ikke vil gjøre for mine barn. Det er først når man blir utfordret på dette man finner om man har det i seg. Jeg snakker ikke bare om noe så enkelt som døden, det er selvsagt et enkelt valg å ta. Om valget skulle være mellom å stille opp for og se på et moteshow, eller nappe kjønnshårene ut ett etter ett med pinsett, hadde det blitt pornopung. Noe annet er det når din datter stiller opp på ditt verste mareritt. Jepp. Min eldste deltok som modell på et moteshow i byen. Min kone hadde snakket sammen, og meddelte meg at jeg ønsket å delta.
Det var mye verre enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde det skulle være vondt men snargjort, omtrent som å vitse om #metoo kampanjen til en militant Ottaraktivist. Det var mye verre. Det startet med at noen introduserete noen som skulle være konferansier. Da denne "noen" ble nevnt, hylte forsamlingen ut i unison jubel. Fram på scenen dukket det opp en pinglete søring, med glattsleiket hår, dress og betrodde oss alle at han hadde sluttet med botox. Han het Petter Pilgård, og jeg skjønte at han måtte være en kjendis. Hva han er kjent for, aner jeg ikke, men kjent var han åpenbart.
Det var ille å se damer godt oppe i femtiårene, svinge seg fram på podiet. Dette har jeg bare hørt om, siden jeg selv stod med øynene godt igjenknept for å verne om de sårbare netthinnene. Verre var det at også unger skulle vise seg frem med årets kleskolleksjon. Aller verst var det at jeg observerte en venn som jobbet i barnevernet blant tilskuerne. At hun ikke grep inn må være alvorlig tjenesteforsømmelse. Hun jublet faktisk over det hele, hun også. Jeg måtte se på at, også min datter, svingte seg frem i sirkuset, med "lånte fjær" på.
Det meste har forsvunnet fra hukommelsen (en ren selvforsvarsmekanisme/redigeringsfunksjon hjernen har) heldigvis. Jeg har noen minner som plager meg, men greide å skjerme meg ganske bra ved at jeg stod plassert rett bak en stor søyle av betong. Denne tok det meste av utsikten og ga meg heller tid til å tenke over solid, norsk ingeniørkunst. Sjelden har jeg vært mer opptatt av hvordan et slikt handelssenter egentlig er bygget. Jeg sendte mange tanker til mine kolleger på byggfag ved Narvik VGS. Dere skal vite at dere bidro til å berge liv på lørdag, mitt liv. Ja, og kanskje de som stod nærmest hvis jeg eksploderte i ren desperasjon.
I ettertid har jeg likevel gjort meg noen tanker om moter og slikt. Skal man være rosablogger, bør man være kar om å møte demonene. Jeg finner en slags mening i dette også. Ikke ulikt tanker jeg kan gjøre meg om, for eksempel nazisme. Om man ikke hadde opplevd det, ville man ikke forstått hvor viktig det er å bekjempe alle tilløp til det. Det er sånn med moter også. det er en ondskap som drar sjelegrunne mennesker ned i det ytterste dyp. Populismen i moteverdenen hyler ut -bruk denne og du ser tynnere ut. Noen tror faktisk på det også, ref. nazismen. Det finnes faktisk til og med mennesker som tror man kan slanke seg med piller, ja noen tror også at det er lurt å kjøpe franske biler. Verden vil bedras.
Mote er egentlig noe vi skulle bekjempet med alle midler. Klær som er behagelige, har en tendens til å passe. De er rett og slett brukbare til sitt formål. Moter handler om å konstruere en bekledning som er så iøyenfallende stygg, og i tillegg totalt upraktisk, at man snarest mulig vil glemme den. det er derfor moter skifter så ofte. Her kommer stylistene inn. De jobber kreativt med å lage totalt unyttige, upraktiske klær med null passform, som på toppen er så stygge at folk formelig skriker etter en ny mote så snart man har etablert årets galskap. Derfor dukker det opp nye moter fortere enn kviser på en tenåringsnese.
Det var visst bare jeg som hadde skjønt det denne skjebnesvangre lørdagen på AMFI i Narvik. Jeg gjør som samvittigheten pålegger meg og roper et varsku mot galskapen. Om noen år vil dere takke meg. Dette er ikke helt som keiserens nye klær. Han var jo naken. Vi får være glad modellene ikke stilte nakne, det var jo politi tilstede. Klær skal passe, de skal være praktiske, og egne seg til å varme deg evt holde deg tørr. Det er ikke verre enn som så. Når denne enkle lærdommen synker inn i befolkningen, regner jeg med at jeg slipper flere opplevelser som på lørdag.
Man er jo villig til når som helst å gå i døden, om så, for sine barn. Dette gjelder også meg. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes den ting jeg ikke vil gjøre for mine barn. Det er først når man blir utfordret på dette man finner om man har det i seg. Jeg snakker ikke bare om noe så enkelt som døden, det er selvsagt et enkelt valg å ta. Om valget skulle være mellom å stille opp for og se på et moteshow, eller nappe kjønnshårene ut ett etter ett med pinsett, hadde det blitt pornopung. Noe annet er det når din datter stiller opp på ditt verste mareritt. Jepp. Min eldste deltok som modell på et moteshow i byen. Min kone hadde snakket sammen, og meddelte meg at jeg ønsket å delta.
Det var mye verre enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde det skulle være vondt men snargjort, omtrent som å vitse om #metoo kampanjen til en militant Ottaraktivist. Det var mye verre. Det startet med at noen introduserete noen som skulle være konferansier. Da denne "noen" ble nevnt, hylte forsamlingen ut i unison jubel. Fram på scenen dukket det opp en pinglete søring, med glattsleiket hår, dress og betrodde oss alle at han hadde sluttet med botox. Han het Petter Pilgård, og jeg skjønte at han måtte være en kjendis. Hva han er kjent for, aner jeg ikke, men kjent var han åpenbart.
Det var ille å se damer godt oppe i femtiårene, svinge seg fram på podiet. Dette har jeg bare hørt om, siden jeg selv stod med øynene godt igjenknept for å verne om de sårbare netthinnene. Verre var det at også unger skulle vise seg frem med årets kleskolleksjon. Aller verst var det at jeg observerte en venn som jobbet i barnevernet blant tilskuerne. At hun ikke grep inn må være alvorlig tjenesteforsømmelse. Hun jublet faktisk over det hele, hun også. Jeg måtte se på at, også min datter, svingte seg frem i sirkuset, med "lånte fjær" på.
Det meste har forsvunnet fra hukommelsen (en ren selvforsvarsmekanisme/redigeringsfunksjon hjernen har) heldigvis. Jeg har noen minner som plager meg, men greide å skjerme meg ganske bra ved at jeg stod plassert rett bak en stor søyle av betong. Denne tok det meste av utsikten og ga meg heller tid til å tenke over solid, norsk ingeniørkunst. Sjelden har jeg vært mer opptatt av hvordan et slikt handelssenter egentlig er bygget. Jeg sendte mange tanker til mine kolleger på byggfag ved Narvik VGS. Dere skal vite at dere bidro til å berge liv på lørdag, mitt liv. Ja, og kanskje de som stod nærmest hvis jeg eksploderte i ren desperasjon.
I ettertid har jeg likevel gjort meg noen tanker om moter og slikt. Skal man være rosablogger, bør man være kar om å møte demonene. Jeg finner en slags mening i dette også. Ikke ulikt tanker jeg kan gjøre meg om, for eksempel nazisme. Om man ikke hadde opplevd det, ville man ikke forstått hvor viktig det er å bekjempe alle tilløp til det. Det er sånn med moter også. det er en ondskap som drar sjelegrunne mennesker ned i det ytterste dyp. Populismen i moteverdenen hyler ut -bruk denne og du ser tynnere ut. Noen tror faktisk på det også, ref. nazismen. Det finnes faktisk til og med mennesker som tror man kan slanke seg med piller, ja noen tror også at det er lurt å kjøpe franske biler. Verden vil bedras.
Mote er egentlig noe vi skulle bekjempet med alle midler. Klær som er behagelige, har en tendens til å passe. De er rett og slett brukbare til sitt formål. Moter handler om å konstruere en bekledning som er så iøyenfallende stygg, og i tillegg totalt upraktisk, at man snarest mulig vil glemme den. det er derfor moter skifter så ofte. Her kommer stylistene inn. De jobber kreativt med å lage totalt unyttige, upraktiske klær med null passform, som på toppen er så stygge at folk formelig skriker etter en ny mote så snart man har etablert årets galskap. Derfor dukker det opp nye moter fortere enn kviser på en tenåringsnese.
Det var visst bare jeg som hadde skjønt det denne skjebnesvangre lørdagen på AMFI i Narvik. Jeg gjør som samvittigheten pålegger meg og roper et varsku mot galskapen. Om noen år vil dere takke meg. Dette er ikke helt som keiserens nye klær. Han var jo naken. Vi får være glad modellene ikke stilte nakne, det var jo politi tilstede. Klær skal passe, de skal være praktiske, og egne seg til å varme deg evt holde deg tørr. Det er ikke verre enn som så. Når denne enkle lærdommen synker inn i befolkningen, regner jeg med at jeg slipper flere opplevelser som på lørdag.
fredag 20. april 2018
Lik og del, samt kjønnsmessige forskjeller
Den senere tid har media brukt mye tid på hvordan ting blir sagt, kontra hvordan de har blitt oppfattet. Her har spesielt politikere vært i vinden. Det er slett ikke alle ting som oppfattes likt av mottakere. Dette avhenger i stor grad av hvem som er avsender. Vi kan summere det opp med at det betyr noe ganske annet når vår forhenværende justisminister sier "lik og del", enn det gjør når en patolog, under en obduksjon, sier det.
Dette innebærer at det for kvinner og menn, som i utgangspunktet overhodet ikke forstår hverandre, legges ytterligere momenter inn, som kan og vil misforstås. Det er, som kjent, slik at kvinner og menn kommer fra forskjellige solsystem. Vårherre satte oss på samme planet og ga oss evnen til å formere oss videre, men ikke til å forstå hverandre. Nå sitter han på en sky, og dingler med beina, mens han ler så tårene triller. Det er slik regnet oppstår. I den praktiske hverdag, for eksempel en vanlig fredag, gir dette seg ofte noen merkelige utslag. Når kona slår frempå etter jobb noe om at "nå skal vi kose oss", kan gjerne en mann gå på limpinnen de første gangene. Man lærer fort at fredagskos, i en manns verden, er noe ganske annet i en kvinnes verden. Så går en stakkar der med støvsuger og "koser seg". Begrepet suge, siden støvsuger ble nevnt, oppfattes selvsagt også veldig forskjellig hos kvinner og menn.
Det forstemmende er naturligvis at det til enhver tid er kvinnens oppfatning som er den riktige.
I fotballverdenen vil en spiss bli kjempeglad for å få "ballen i nota". For en keeper betyr det gjerne at han settes ut av laget neste kamp. Om en spiller får høre at han er en fantastisk skuespiller, er det med bitende ironi. For en utdannet skuespiller betyr det gjerne noe annet. "Bare vent til vi kommer hjem", var noe man fryktet å høre i barndommen. Det innebar gjerne avstraffelse man ikke kunne utsettes for i det offentlige rom. Det samme uttrykket, ytret av en dame, kan gi en mann troverdige forhåpninger, når han gjør kur til henne på et utested. De aktuelle handlinger dette kan gi seg utslag i, er vel forsåvidt ikke noe som bør vises i det offentlige rom uansett.
Våre oppfatninger av ting styres i stor grad av hvilket kjønn vi tilhører. Det ene kjønnet, kvinnen, har en sterk tendens til å være svært dømmende og lite imøtekommende. Mannen, derimot, er som regel langt mer aksepterende. Vi menn har en tendens til faktisk å vise at vi setter pris på de som beveger seg utenfor boksen, ja vi bejubler annerledesheten, mens kvinnen ikke ser like stort på det. Om, for eksempel en kvinne, går i et alt for kort miniskjørt, gjerne uten truse, vil menn faktisk akseptere det, ja vi vil faktisk vise at vi liker det. Om en mann stiller i for kort miniskjørt, uten truse, vil kvinner slett ikke vise den samme imøtekommenhet.
Når noen sier "du kommer tidlig", kan det bety mange ting. Fra enkelte kan det være et kompliment. Man er imponert over at du er der så tidlig, slik at man kan gå i gang med arbeidet uten å kaste bort tid. Fra atter andre kan det være lett misbilligende, idet du kom før de hadde tenkt og at de dermed ikke hadde fått forberedt seg nok. Dette siste gjelder spesielt om du er invitert til middag en plass og kvinnen i huset sier dette. Da kommer det ut mellom tett sammenknepne tenner, gnissende av sinne over at hun ikke har fått mannen til å rydde akkurat slik hun mente han skulle før man dukket opp. Enda verre er det hvis dette uttrykkes av din egen kone i sengen en fredags kveld. Da bare vet du at noe ikke har fungert som det skulle. Skyldsspørsmålet er her også avklart av den dømmende instans, altså kona. Du bør helst ikke kontre med "du kommer sent". Da har du nok kommet for siste gang, om det nå er tidlig eller sent.
Dette innebærer at det for kvinner og menn, som i utgangspunktet overhodet ikke forstår hverandre, legges ytterligere momenter inn, som kan og vil misforstås. Det er, som kjent, slik at kvinner og menn kommer fra forskjellige solsystem. Vårherre satte oss på samme planet og ga oss evnen til å formere oss videre, men ikke til å forstå hverandre. Nå sitter han på en sky, og dingler med beina, mens han ler så tårene triller. Det er slik regnet oppstår. I den praktiske hverdag, for eksempel en vanlig fredag, gir dette seg ofte noen merkelige utslag. Når kona slår frempå etter jobb noe om at "nå skal vi kose oss", kan gjerne en mann gå på limpinnen de første gangene. Man lærer fort at fredagskos, i en manns verden, er noe ganske annet i en kvinnes verden. Så går en stakkar der med støvsuger og "koser seg". Begrepet suge, siden støvsuger ble nevnt, oppfattes selvsagt også veldig forskjellig hos kvinner og menn.
Det forstemmende er naturligvis at det til enhver tid er kvinnens oppfatning som er den riktige.
I fotballverdenen vil en spiss bli kjempeglad for å få "ballen i nota". For en keeper betyr det gjerne at han settes ut av laget neste kamp. Om en spiller får høre at han er en fantastisk skuespiller, er det med bitende ironi. For en utdannet skuespiller betyr det gjerne noe annet. "Bare vent til vi kommer hjem", var noe man fryktet å høre i barndommen. Det innebar gjerne avstraffelse man ikke kunne utsettes for i det offentlige rom. Det samme uttrykket, ytret av en dame, kan gi en mann troverdige forhåpninger, når han gjør kur til henne på et utested. De aktuelle handlinger dette kan gi seg utslag i, er vel forsåvidt ikke noe som bør vises i det offentlige rom uansett.
Våre oppfatninger av ting styres i stor grad av hvilket kjønn vi tilhører. Det ene kjønnet, kvinnen, har en sterk tendens til å være svært dømmende og lite imøtekommende. Mannen, derimot, er som regel langt mer aksepterende. Vi menn har en tendens til faktisk å vise at vi setter pris på de som beveger seg utenfor boksen, ja vi bejubler annerledesheten, mens kvinnen ikke ser like stort på det. Om, for eksempel en kvinne, går i et alt for kort miniskjørt, gjerne uten truse, vil menn faktisk akseptere det, ja vi vil faktisk vise at vi liker det. Om en mann stiller i for kort miniskjørt, uten truse, vil kvinner slett ikke vise den samme imøtekommenhet.
Når noen sier "du kommer tidlig", kan det bety mange ting. Fra enkelte kan det være et kompliment. Man er imponert over at du er der så tidlig, slik at man kan gå i gang med arbeidet uten å kaste bort tid. Fra atter andre kan det være lett misbilligende, idet du kom før de hadde tenkt og at de dermed ikke hadde fått forberedt seg nok. Dette siste gjelder spesielt om du er invitert til middag en plass og kvinnen i huset sier dette. Da kommer det ut mellom tett sammenknepne tenner, gnissende av sinne over at hun ikke har fått mannen til å rydde akkurat slik hun mente han skulle før man dukket opp. Enda verre er det hvis dette uttrykkes av din egen kone i sengen en fredags kveld. Da bare vet du at noe ikke har fungert som det skulle. Skyldsspørsmålet er her også avklart av den dømmende instans, altså kona. Du bør helst ikke kontre med "du kommer sent". Da har du nok kommet for siste gang, om det nå er tidlig eller sent.
fredag 23. mars 2018
Når evolusjonen bommer
Evolusjoner forteller oss at den best tilpassede til enhver tid vinner kampen om tilværelsen. I utgangspunktet forklares dette med at den sterkeste hannen får flest hunner. Dette kan nyanseres noe, idet de sterkeste ofte er mest opptatt med å denge andre hanner. Dermed får gjerne den smarteste, eller kjappeste også pels på knaggen, når han sniker seg forbi slåssingen. Det er altså den best tilpassede som vinner. Dette kan med andre ord være den smarteste, raskeste, feteste, mest hårete, og så videre. Alt etter hva damene i den aktuelle arten foretrekker.
Hos menneskene er hår ganske viktig. En mann skal gjerne beholde håret også når han blir eldre. Her er det at evolusjonen ikke helt spiller på lag lengre. For noen av oss er det slik at håret forsvinner på toppen, altså hodet. Dette kan faktisk skje tidlig. Jeg har venner som mistet håret tidlig i tyveårene allerede. Dette skulle i en evolusjonsmessig sammenheng medføre at de ikke kom i posisjon til å finne seg dame og stifte familie, idet hår tilsynelatende er så viktig for en mann. Jeg hevder hår er viktig ut fra den enorme industrien vi mennesker har rundt hårprodukter. Gutta med lite hår har en tendens til å prøve det meste for å beholde håret. Parykker, tupeer og alt prøves for å beholde det, som etter retten, skulle være det eneste som gjorde at kona ikke dro. Koner er dermed ofte temmelig dumme. De har rett og slett ikke skjønt sitt eget beste, evolusjonsmessig sett, når de velger å bo sammen med en fyr uten hår.
Det er dette med hår som har satt meg på sporet av en evolusjon på ville veier. De samme vennene jeg har, som nå i femtiårene ser ut som polerte bowlingkuler på hodet, er fortsatt gift. Det ser faktisk også ut som om konene deres liker dem. Men det er mer enn dette. Selv om håret på toppen faller av, mister vi ikke håret. Det bare flytter seg. Det flytter seg nedover og faktisk også oppover. Det har seg slik at der man før hadde skikkelig mannehårete legger og lår, har disse områdene en tendens til å felle hår nesten som på toppen.
På midten derimot, gror det friskt. Når hårtapet tiltar på hodet, kan man glede seg over desto mer hår på skuldre, rygg og bryst. Hårete bryst skal jo være greia for en mann, men dette med ryggen henger jo ikke på greip. Damer liker ikke hårete rygger vistnok. Det stopper ikke der. Hadde det kun dreid seg om ryggen, kunne jo fruen løst dette enkelt med en barberhøvel, der du selv ikke rekker. Sånn ville man sett ut som en Gud med masse hår på brystet og hele pakka, riktig evolusjonsmessig tilpasset altså.
Hadde evolusjonen vært på sporet hva mannehår angår, hadde vi ikke endt opp med alt dette håret på midten. Det ser rett og slett ikke ut til at damene setter nevneverdig pris på den manken som dukker opp midt på, og gjerne litt under midten. Evolusjonsmessig blir en gorillahann mer og mer attraktiv jo mer hårete og fet han blir, spesielt om han blir helt sølvfarget. Skulle evolusjonen her følge et fornuftig mønster, ville damene formelig flokke seg rundt en middelaldrende, halvfeit fyr med sølvfagede rastafletter litt nedenfor livet. Om en slik fyr vandret rundt på stranda med krøllene tytende ut av badebuksa både foran og bak, kunne vi andre bare forlate åstedet, uten koner.
Slik er det imidlertid ikke. Det finnes overhodet ikke noen konsistens i evolusjonen når det kommer til oss mennesker. Min kone ser faktisk ut til å foretrekke meg til tross for gråe hår og en rikere flora der solen ikke skinner (nå er det selvsagt mulig jeg blir lurt her, men det ser faktisk ut som hun ennå liker meg). Det samme er tilfelle for mine venner i tilsvarende situasjon. Enten er våre koner veldig dumme, veldig loyale, eller så er evolusjonen på ville veier.
Faktum er imidlertid at hverken koner eller vi menn setter nevneverdig pris på alt det håret som har en tendens til å florere nedentil. Det er hverken pent eller praktisk. Snurrebassen ser ut som nesa til en litt grotesk utseende IS-kriger og lengre bak kan det hende det lugger når du må på do. Man finner altså fram saksa (meeeget forsiktig vel og merke) og pynter litt på det hele.
Her åpner man altså for at vi går inn og endrer på det som evolusjonen påførte oss i sin visdom. Hva er da vitsen med evolusjonen? Det er her jeg føler vi blir lurt. Konene våre forlater oss ikke selv om ingen av oss liker hårmassene evolusjonen ga oss. Evolusjonen er enten alvorlig oppskrytt eller så er kjærlighet en vakker ting. Jeg satser på det siste.
Hos menneskene er hår ganske viktig. En mann skal gjerne beholde håret også når han blir eldre. Her er det at evolusjonen ikke helt spiller på lag lengre. For noen av oss er det slik at håret forsvinner på toppen, altså hodet. Dette kan faktisk skje tidlig. Jeg har venner som mistet håret tidlig i tyveårene allerede. Dette skulle i en evolusjonsmessig sammenheng medføre at de ikke kom i posisjon til å finne seg dame og stifte familie, idet hår tilsynelatende er så viktig for en mann. Jeg hevder hår er viktig ut fra den enorme industrien vi mennesker har rundt hårprodukter. Gutta med lite hår har en tendens til å prøve det meste for å beholde håret. Parykker, tupeer og alt prøves for å beholde det, som etter retten, skulle være det eneste som gjorde at kona ikke dro. Koner er dermed ofte temmelig dumme. De har rett og slett ikke skjønt sitt eget beste, evolusjonsmessig sett, når de velger å bo sammen med en fyr uten hår.
Det er dette med hår som har satt meg på sporet av en evolusjon på ville veier. De samme vennene jeg har, som nå i femtiårene ser ut som polerte bowlingkuler på hodet, er fortsatt gift. Det ser faktisk også ut som om konene deres liker dem. Men det er mer enn dette. Selv om håret på toppen faller av, mister vi ikke håret. Det bare flytter seg. Det flytter seg nedover og faktisk også oppover. Det har seg slik at der man før hadde skikkelig mannehårete legger og lår, har disse områdene en tendens til å felle hår nesten som på toppen.
På midten derimot, gror det friskt. Når hårtapet tiltar på hodet, kan man glede seg over desto mer hår på skuldre, rygg og bryst. Hårete bryst skal jo være greia for en mann, men dette med ryggen henger jo ikke på greip. Damer liker ikke hårete rygger vistnok. Det stopper ikke der. Hadde det kun dreid seg om ryggen, kunne jo fruen løst dette enkelt med en barberhøvel, der du selv ikke rekker. Sånn ville man sett ut som en Gud med masse hår på brystet og hele pakka, riktig evolusjonsmessig tilpasset altså.
Hadde evolusjonen vært på sporet hva mannehår angår, hadde vi ikke endt opp med alt dette håret på midten. Det ser rett og slett ikke ut til at damene setter nevneverdig pris på den manken som dukker opp midt på, og gjerne litt under midten. Evolusjonsmessig blir en gorillahann mer og mer attraktiv jo mer hårete og fet han blir, spesielt om han blir helt sølvfarget. Skulle evolusjonen her følge et fornuftig mønster, ville damene formelig flokke seg rundt en middelaldrende, halvfeit fyr med sølvfagede rastafletter litt nedenfor livet. Om en slik fyr vandret rundt på stranda med krøllene tytende ut av badebuksa både foran og bak, kunne vi andre bare forlate åstedet, uten koner.
Slik er det imidlertid ikke. Det finnes overhodet ikke noen konsistens i evolusjonen når det kommer til oss mennesker. Min kone ser faktisk ut til å foretrekke meg til tross for gråe hår og en rikere flora der solen ikke skinner (nå er det selvsagt mulig jeg blir lurt her, men det ser faktisk ut som hun ennå liker meg). Det samme er tilfelle for mine venner i tilsvarende situasjon. Enten er våre koner veldig dumme, veldig loyale, eller så er evolusjonen på ville veier.
Faktum er imidlertid at hverken koner eller vi menn setter nevneverdig pris på alt det håret som har en tendens til å florere nedentil. Det er hverken pent eller praktisk. Snurrebassen ser ut som nesa til en litt grotesk utseende IS-kriger og lengre bak kan det hende det lugger når du må på do. Man finner altså fram saksa (meeeget forsiktig vel og merke) og pynter litt på det hele.
Her åpner man altså for at vi går inn og endrer på det som evolusjonen påførte oss i sin visdom. Hva er da vitsen med evolusjonen? Det er her jeg føler vi blir lurt. Konene våre forlater oss ikke selv om ingen av oss liker hårmassene evolusjonen ga oss. Evolusjonen er enten alvorlig oppskrytt eller så er kjærlighet en vakker ting. Jeg satser på det siste.
onsdag 14. mars 2018
Kvinnedagen
Kvinnedagen 2018 er forbi. Nok engang har retten til å ha vondt i hodet blitt markert verden over. Til og med i Saudi Arabia har kvinner kunnet markere dagen. Rett nok med tillatelse, og under oppsyn, av sin mann, men likevel. I Norge, som i mange andre land, har #metoo-kampanjen satt en ekstra spiss på markeringen. Maktglade samfunnstopper skjelver under emneknappen #whyme, mens de, ved hjelp av kommunikasjonsrådgivere, trener på å ikke huske noenting, evt hvordan legge seg helt flat i påvente av comeback.
Kvinner slår altså tilbake. De vil ikke lengre finne seg i å være objekter for menns begjær. De vil at verdens mannlige befolkning skal vite at når de bruker dager på å planlegge hva slags klær de skal bruke til akkurat den spesielle anledningen, samt 3 timer på å ordne håret og sminken før de går ut, så er det kun for å føle seg vel. De vil også sende et signal om at sko kun er noe man bruker for ikke å fryse på beina. Det at man gjerne har 784 par, handler utelukkende om det å fordele slitasjen på føttene. Man må se kvinners forhold til sko i et helseperspektiv. Kvinner er rett og slett mer opptatt av å ta vare på beina. Her har menn noe å lære.
Det går en lang rød tråd gjennom historien, som ender opp med #metoo-kampanjen. Vi kan hoppe inn på tråden her i Norge i 1975. Da fikk kvinner et skinnende nytt, helt eget år, selveste kvinneåret. Min mor var svært glad for dette, noe min mer tradisjonsbevisste bestemor ikke var. Hun kommenterte tørt til min mor følgende: "Ja dåkker har jo det derre kvinneåret dåkkers i år"! Ingen kampanje i verden kunne noensinne endre bestemors eiendomsrett til kjøkkenet, samt bestefars gudegitte eiendomsrett over det meste annet, sånn var det i de dager. Min mor derimot, ser nok på dagens kampanje med en smule annerledes øyne enn bestemor, noe dagens kvinner flest også ser ut til å gjøre.
På den tiden var frontkjemperne (jada, jeg ser den) av en noe annen karakter enn dagens kvinner. De som gikk i tog var gjerne medlemmer av kvinnegruppa Ottar. De ropte ut sine sinte slagord og hadde overarmer som sine søskenbarn, som var sleggekastere for DDR. Noen vil ha det til at kvinnegruppa bare besto at militante, radikaliserte, lesbiske damer. Beviset for dette var visstnok det kortklippede håret. Jeg har selv liten kjennskap til militante, radikaliserte lesbiske damer, men jeg kjenner mange damer som er kortklipte. Noen er pene, andre ikke så pene og mange av dem er gift med menn endog. Kortklipte damer ser altså ut til å være som damer flest med andre ord. Om man tar for seg de parodiske fremstillingene av medlemmene av kvinnegruppa fra den tiden, blir man uansett veldig glad i dagens feminister, ihvertfall de av oss som driter i konvensjoner og liker at damer tar seg godt ut.
Gjennom årene har uansett 8 mars blitt markert med større og større selvbevissthet, noe som i år kulminerte med #metoo og hele pakka. Resultatet er en større utskifting av politikere vi har vært vant med å forholde oss til. De som enda ikke har blitt huket i noe, er fryktelig opptatte med å argumentere for kontrakter for sex. Jepp! Det tas til orde for faktisk å kreve samtykke skriftlig fra de mest fryktsomme blant dem. De mer moderate er enige i prinsippet om sex med samtykke, uten helt å fortelle om hvordan man skal kunne dokumentere dette samtykket.
For min del er jeg svært tilfreds med å ikke være på sjekkern i disse dager, eller dager generelt. Ekteskapet har absolutt mange fordeler. Jeg ser for meg svært mye god, evt dårlig, humor når man går gjennom tilvente sjekkefraser. Det er lenge siden jeg forsøkte meg på den slags, men vi kan kanskje friske opp ting man helst ikke bør si eller gjøre om man skal nå frem i dag:
- Ikke si "du ser støvete ut, skal jeg feie over deg?"
- Damer kan reagere negativt om du sier "til å være så feit, svetter du lite".
- Frasen, "du er ikke så tykk, se jeg kan holde rundt deg selv om jeg har korte armer", kan virke støtende.
- "Hyllene dine har jaggu plass til hele Morgan Kane-serien", gir sjelden gode resultater av en eller annen merkelig grunn.
- "Har du plass i garasjen din til kjøttmercedesen min", funker ikke i edru tilstand, og blir slett ikke bedre om du er sånn passe stupfull.
- "Hei jeg heter Hans, skal vi pule?", gir sjelden snøret i bånn, selv om du bruker et annet navn heller.
Om man er ute på byen, eller bare deltar i et politisk møte er det også lurt å ta inn over seg at damer av i dag har fått et litt annerledes syn på fulle menn på 50 pluss, selv om de har skjorta åpen slik at de svette brysthårene stikker ut. De liker, av en eller annen grunn, heller ikke at du drar frem pikken og spør om litt massasje. Mange kvinner er også blitt så fintfølende at de ikke synes særlig om at du sender bilde av snurrebassen din som MMS. Uansett hvor fintfølende du måtte være, er det greit å ta inn over seg at det ikke er ok å sjekke "damer" på 16, når du selv er 30. Få det inn i kjøtthuet ditt! Det blir slett ikke bedre om du er eldre enn 30, uansett hvor kjent du er.
Selv om jeg er helt utdatert og dessuten har samme frue gjennom snart 26 år, drister jeg meg til å tipse om at det kan være lurt med litt helt alminnelig folkeskikk. Blomster er bra. Komplimenter i edruelig tilstand kan være direkte hensiktsfremmende har jeg hørt snakk om. De aller beste tipsene for å få seg et nummer ser likevel ut til å være de helt vanlige, tradisjonelle:
- Støvsug huset
- Rydd huset
- Brette klær
- Lag middag
- Husk bursdager
Og legg for alt i verden merke til det om hun har vært hos frisøren. Det siste kan ikke understrekes sterkt nok.
Kvinner slår altså tilbake. De vil ikke lengre finne seg i å være objekter for menns begjær. De vil at verdens mannlige befolkning skal vite at når de bruker dager på å planlegge hva slags klær de skal bruke til akkurat den spesielle anledningen, samt 3 timer på å ordne håret og sminken før de går ut, så er det kun for å føle seg vel. De vil også sende et signal om at sko kun er noe man bruker for ikke å fryse på beina. Det at man gjerne har 784 par, handler utelukkende om det å fordele slitasjen på føttene. Man må se kvinners forhold til sko i et helseperspektiv. Kvinner er rett og slett mer opptatt av å ta vare på beina. Her har menn noe å lære.
Det går en lang rød tråd gjennom historien, som ender opp med #metoo-kampanjen. Vi kan hoppe inn på tråden her i Norge i 1975. Da fikk kvinner et skinnende nytt, helt eget år, selveste kvinneåret. Min mor var svært glad for dette, noe min mer tradisjonsbevisste bestemor ikke var. Hun kommenterte tørt til min mor følgende: "Ja dåkker har jo det derre kvinneåret dåkkers i år"! Ingen kampanje i verden kunne noensinne endre bestemors eiendomsrett til kjøkkenet, samt bestefars gudegitte eiendomsrett over det meste annet, sånn var det i de dager. Min mor derimot, ser nok på dagens kampanje med en smule annerledes øyne enn bestemor, noe dagens kvinner flest også ser ut til å gjøre.
På den tiden var frontkjemperne (jada, jeg ser den) av en noe annen karakter enn dagens kvinner. De som gikk i tog var gjerne medlemmer av kvinnegruppa Ottar. De ropte ut sine sinte slagord og hadde overarmer som sine søskenbarn, som var sleggekastere for DDR. Noen vil ha det til at kvinnegruppa bare besto at militante, radikaliserte, lesbiske damer. Beviset for dette var visstnok det kortklippede håret. Jeg har selv liten kjennskap til militante, radikaliserte lesbiske damer, men jeg kjenner mange damer som er kortklipte. Noen er pene, andre ikke så pene og mange av dem er gift med menn endog. Kortklipte damer ser altså ut til å være som damer flest med andre ord. Om man tar for seg de parodiske fremstillingene av medlemmene av kvinnegruppa fra den tiden, blir man uansett veldig glad i dagens feminister, ihvertfall de av oss som driter i konvensjoner og liker at damer tar seg godt ut.
Gjennom årene har uansett 8 mars blitt markert med større og større selvbevissthet, noe som i år kulminerte med #metoo og hele pakka. Resultatet er en større utskifting av politikere vi har vært vant med å forholde oss til. De som enda ikke har blitt huket i noe, er fryktelig opptatte med å argumentere for kontrakter for sex. Jepp! Det tas til orde for faktisk å kreve samtykke skriftlig fra de mest fryktsomme blant dem. De mer moderate er enige i prinsippet om sex med samtykke, uten helt å fortelle om hvordan man skal kunne dokumentere dette samtykket.
For min del er jeg svært tilfreds med å ikke være på sjekkern i disse dager, eller dager generelt. Ekteskapet har absolutt mange fordeler. Jeg ser for meg svært mye god, evt dårlig, humor når man går gjennom tilvente sjekkefraser. Det er lenge siden jeg forsøkte meg på den slags, men vi kan kanskje friske opp ting man helst ikke bør si eller gjøre om man skal nå frem i dag:
- Ikke si "du ser støvete ut, skal jeg feie over deg?"
- Damer kan reagere negativt om du sier "til å være så feit, svetter du lite".
- Frasen, "du er ikke så tykk, se jeg kan holde rundt deg selv om jeg har korte armer", kan virke støtende.
- "Hyllene dine har jaggu plass til hele Morgan Kane-serien", gir sjelden gode resultater av en eller annen merkelig grunn.
- "Har du plass i garasjen din til kjøttmercedesen min", funker ikke i edru tilstand, og blir slett ikke bedre om du er sånn passe stupfull.
- "Hei jeg heter Hans, skal vi pule?", gir sjelden snøret i bånn, selv om du bruker et annet navn heller.
Om man er ute på byen, eller bare deltar i et politisk møte er det også lurt å ta inn over seg at damer av i dag har fått et litt annerledes syn på fulle menn på 50 pluss, selv om de har skjorta åpen slik at de svette brysthårene stikker ut. De liker, av en eller annen grunn, heller ikke at du drar frem pikken og spør om litt massasje. Mange kvinner er også blitt så fintfølende at de ikke synes særlig om at du sender bilde av snurrebassen din som MMS. Uansett hvor fintfølende du måtte være, er det greit å ta inn over seg at det ikke er ok å sjekke "damer" på 16, når du selv er 30. Få det inn i kjøtthuet ditt! Det blir slett ikke bedre om du er eldre enn 30, uansett hvor kjent du er.
Selv om jeg er helt utdatert og dessuten har samme frue gjennom snart 26 år, drister jeg meg til å tipse om at det kan være lurt med litt helt alminnelig folkeskikk. Blomster er bra. Komplimenter i edruelig tilstand kan være direkte hensiktsfremmende har jeg hørt snakk om. De aller beste tipsene for å få seg et nummer ser likevel ut til å være de helt vanlige, tradisjonelle:
- Støvsug huset
- Rydd huset
- Brette klær
- Lag middag
- Husk bursdager
Og legg for alt i verden merke til det om hun har vært hos frisøren. Det siste kan ikke understrekes sterkt nok.
torsdag 8. mars 2018
Starten på yrkeskarrieren.
Når jeg nå sitter i en såkalt god og trygg stilling i offentlig sektor, er det et resultat av det livet jeg har levd, på godt og vondt. Valg jeg har tatt i livet allerede fra tidlig, har ledet meg inn på den veien som gjør at jeg i dag er i stand til å sitte og spekulere på disse tingene, samt skrive dem ned slik at akkurat du kan lese dem. Siden jeg, i all beskjedenhet, regner meg for å være forholdsvis brukbar som skribent, må jeg nødvendigvis ha brukt tiden noenlunde godt på skolen. Dette siste vil nok både tidligere lærere , mine foreldre, venner, samt fraværsprotokoller fra skolegangen protestere kraftig mot. Mine vitnemål slår knockout på slike barnslige protester. Ut fra dem fastslår jeg at den formelle bakgrunnen for min stilling i det offentlige er god nok.
Hvordan jeg kom dit at jeg valgte den utdanningen jeg endte opp med, baserer seg også på valg, bevisste eller ubevisste. Jeg går her tilbake til min tidlige yrkeskarriere, manifestert gjennom den første betalte jobben jeg kan huske, som barnevakt. På et tidspunkt jeg var rundt 13-14 år gammel, ble jeg bedt om å passe en liten gutt, da foreldrene skulle på fest. Vedkommende familie leide leilighet hos min far, det var nok derfor jeg ble spurt. Det gikk greit å fore guttungen. Jeg mener selv at bleieskiftet også funket noenlunde. Dette til tross for at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Jeg fikk ham i seng, og fyren sovnet. Lett jobb. Jeg hadde fått beskjed om at det stod potetgull i et skap og at det var øl!!!! i kjøleskapet. Øl til en 14-åring?? Jeg smakte på ølet, fant ut at det smakte jævlig, og valgte dermed noe lurt. Jeg holdt meg deretter unna alkohol fram til jeg var ca 16.
Her kunne mitt valg ha vært annerledes, og slik gjort min karriere annerledes. Hadde jeg drukket meg snydens, ville jeg neppe fått barnevaktjobb på nytt, og dermed ikke tjent penger. I mangel av penger kunne jeg funnet på å stjele, noe som ville fått meg i konflikt med loven. Hadde jeg kommet i konflikt med loven, ville kanskje barnevernet blitt koplet inn. Hadde dette skjedd, kunne jeg ha havnet på institusjon, noe som fører til en rekke andre muligheter. Statistisk sett har barn på institusjon langt dårligere forutsetninger for å greie seg i livet. Kanskje ble jeg utsatt for overgrep av tvilsomme ansatte på institusjonen. Da ville i så fall statistikken det slik at det var store muligheter for at jeg selv endte opp som overgriper, og før jeg visste ordet av det satt jeg på Stortinget.
Kanskje endte jeg på institusjon, men slapp overgrepsproblematikken. Kanhende ble jeg kjent med andre ungdommer på min alder, som drev med stoff. Kanskje prøvde jeg dette, noe som ledet til kontakt med tyngre stoffer. Da oppdaget jeg plutselig hvor dyrt slikt er. Hjelpeløst fanget i avhengighet av stoff som koster en Olemic om dagen fant jeg at den eneste måten å skaffe penger nok på var å selge ræva. Jeg er stygt redd for at jeg ikke ville kunne hatt dagens levestandard om prisen noen skulle være villig til å betale for min ræv skulle ligge til grunn. Dessuten vil jeg gjerne ha ræva mi i fred.
Det kunne også endt annerledes. Pappaen i den familien jeg satt barnevakt for, solgte biler. Kanskje ble han så lei seg da han oppdaget at jeg hadde drukket meg full på øl han hadde gitt meg, at han tok meg med på jobb for å gi meg bedre verdier og unngå at det ble for mye snakk om at han faktisk hadde sjenket en mindreårig. Kanskje var det til og med franske biler han solgte. Dette kunne ført til at jeg ble fanget i nettet, uten mulighet til å komme unna, og endte opp med selv å pushe franske biler på ungdom på skråplanet. Kanskje fant jeg meg selv en dag sittende og skrive selvangivelse og oppdage at pengene jeg tjente kom fra lovlig handel med ting til folk som ikke visste bedre enn at de kjøpte denne varen. Dette ville nok ha gjort meg så trist at selvmord hadde vært å anse som en rimelig utvei.
Hadde det kommet så langt hadde denne bloggen aldri blitt skrevet, jeg hadde aldri hatt en såkalt god og trygg stilling i det offentlige, mine barn hadde ikke vært født, jeg hadde aldri kunnet harselere med franske biler, men (gud forby) kjørt rundt i en. Jeg hadde kanskje henfalt til å drikke kaffe latte eller annet svineri og samlet håret i en knute i nakken, en såkalt man bun, og slik sett ut som en virkelig luring, som avsverger kjøtt og lever som veganer for å redde verden.
Jeg er den dag i dag veldig glad for at mine smaksløker i en alder av 14 år forhindret meg fra å havne i den fallgruven som beskrevet ovenfor. Det virker for meg som det var veldig riktig å vente med øl til jeg ble 16. Jeg kan likevel ikke unnlate å gruble litt over hvilke muligheter som hadde åpnet seg om jeg hadde ventet med å smake på øl til jeg ble 18. Men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg.
Hvordan jeg kom dit at jeg valgte den utdanningen jeg endte opp med, baserer seg også på valg, bevisste eller ubevisste. Jeg går her tilbake til min tidlige yrkeskarriere, manifestert gjennom den første betalte jobben jeg kan huske, som barnevakt. På et tidspunkt jeg var rundt 13-14 år gammel, ble jeg bedt om å passe en liten gutt, da foreldrene skulle på fest. Vedkommende familie leide leilighet hos min far, det var nok derfor jeg ble spurt. Det gikk greit å fore guttungen. Jeg mener selv at bleieskiftet også funket noenlunde. Dette til tross for at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Jeg fikk ham i seng, og fyren sovnet. Lett jobb. Jeg hadde fått beskjed om at det stod potetgull i et skap og at det var øl!!!! i kjøleskapet. Øl til en 14-åring?? Jeg smakte på ølet, fant ut at det smakte jævlig, og valgte dermed noe lurt. Jeg holdt meg deretter unna alkohol fram til jeg var ca 16.
Her kunne mitt valg ha vært annerledes, og slik gjort min karriere annerledes. Hadde jeg drukket meg snydens, ville jeg neppe fått barnevaktjobb på nytt, og dermed ikke tjent penger. I mangel av penger kunne jeg funnet på å stjele, noe som ville fått meg i konflikt med loven. Hadde jeg kommet i konflikt med loven, ville kanskje barnevernet blitt koplet inn. Hadde dette skjedd, kunne jeg ha havnet på institusjon, noe som fører til en rekke andre muligheter. Statistisk sett har barn på institusjon langt dårligere forutsetninger for å greie seg i livet. Kanskje ble jeg utsatt for overgrep av tvilsomme ansatte på institusjonen. Da ville i så fall statistikken det slik at det var store muligheter for at jeg selv endte opp som overgriper, og før jeg visste ordet av det satt jeg på Stortinget.
Kanskje endte jeg på institusjon, men slapp overgrepsproblematikken. Kanhende ble jeg kjent med andre ungdommer på min alder, som drev med stoff. Kanskje prøvde jeg dette, noe som ledet til kontakt med tyngre stoffer. Da oppdaget jeg plutselig hvor dyrt slikt er. Hjelpeløst fanget i avhengighet av stoff som koster en Olemic om dagen fant jeg at den eneste måten å skaffe penger nok på var å selge ræva. Jeg er stygt redd for at jeg ikke ville kunne hatt dagens levestandard om prisen noen skulle være villig til å betale for min ræv skulle ligge til grunn. Dessuten vil jeg gjerne ha ræva mi i fred.
Det kunne også endt annerledes. Pappaen i den familien jeg satt barnevakt for, solgte biler. Kanskje ble han så lei seg da han oppdaget at jeg hadde drukket meg full på øl han hadde gitt meg, at han tok meg med på jobb for å gi meg bedre verdier og unngå at det ble for mye snakk om at han faktisk hadde sjenket en mindreårig. Kanskje var det til og med franske biler han solgte. Dette kunne ført til at jeg ble fanget i nettet, uten mulighet til å komme unna, og endte opp med selv å pushe franske biler på ungdom på skråplanet. Kanskje fant jeg meg selv en dag sittende og skrive selvangivelse og oppdage at pengene jeg tjente kom fra lovlig handel med ting til folk som ikke visste bedre enn at de kjøpte denne varen. Dette ville nok ha gjort meg så trist at selvmord hadde vært å anse som en rimelig utvei.
Hadde det kommet så langt hadde denne bloggen aldri blitt skrevet, jeg hadde aldri hatt en såkalt god og trygg stilling i det offentlige, mine barn hadde ikke vært født, jeg hadde aldri kunnet harselere med franske biler, men (gud forby) kjørt rundt i en. Jeg hadde kanskje henfalt til å drikke kaffe latte eller annet svineri og samlet håret i en knute i nakken, en såkalt man bun, og slik sett ut som en virkelig luring, som avsverger kjøtt og lever som veganer for å redde verden.
Jeg er den dag i dag veldig glad for at mine smaksløker i en alder av 14 år forhindret meg fra å havne i den fallgruven som beskrevet ovenfor. Det virker for meg som det var veldig riktig å vente med øl til jeg ble 16. Jeg kan likevel ikke unnlate å gruble litt over hvilke muligheter som hadde åpnet seg om jeg hadde ventet med å smake på øl til jeg ble 18. Men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)