Shorts og shopping på salg

Ferieturer er ikke det samme for alle. For menn og kvinner kan det fortone seg som temmelig forskjellige verdener. Ingenting er som det ser ut til å være når man er en enkel mann som gleder seg til badeferien med familien. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.

For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.

For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.

Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert romrakett. Millioner av kompliserte duppeditter produsert av den med lavest anbud. Alle disse duppedittene skal i tillegg synkroniseres mot et felles mål ingen av dem egentlig vet hva er, er det rart det ender opp med katastrofe? Når det smeller, er det bare for en vanlig mann å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.

Siden vi menn tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting enn badeferie. I ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, og hinting er et begrep menn ikke forstår. Vi tror det klart er uttrykt at ferien dreier seg om bading, siden det var det som ble sagt. Vi blir derfor mildt forundret over alle andre ting som dukker opp heller enn den nevnte badingen. Kort sagt, vi må da være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om og bruke penger, for man trenger jo egentlig ingenting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.

Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stilt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.

Badeferien blir altså plutselig blitt en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. Det er kjempeviktig hva pappa synes om den eller den. For ordens skyld, det rette svaret er alltid ja.

Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe en sånn gåibyenshorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.

Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien begynner først i dag og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha jobbet i bar overkropp på hytta i vår. Dermed skal jeg forhåpentligvis være relativt jevnt brun og kanskje slippe å bli bedt om og snu meg for og sole meg på ryggen. Det er nemlig viktig at jeg soler meg på begge sider selv om jeg jo alltid kun er på fremsiden, men hva vet vel jeg? Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Det er faktisk helt greit å gå i badebukse med en is i hånden på stranda omgitt av 100 småunger. Forsøk så å gå forbi en barnehage i byen med en is i hånden, kun iført badebukse. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske reglene oppfunnet av kvinner.

Man trener for å holde seg ung og blir klokere med årene

Jeg har alltid trent på en eller annen måte. Det er ikke annerledes nå enn før. Målsettingen er selvsagt endret. Der det før dreide seg om å trene for å kunne slå konkurrentene i løypa, dreier det seg nå om en kamp på vikende front mot de endringer alderen uvergelig bringer med seg. Det er en ulike kamp. Jeg er dømt til å tape, men gir meg likevel ikke.

Når jeg er ute og løper, ser jeg for meg fordums form og fysikk, og later som om jeg virkelig kan sette fart opp bakkene. Jeg husker det var i bakkene jeg hadde min force. Det var alltid i bakkene jeg kunne rykke fra. Av og til tenker jeg meg et skikkelig godt gammeldags rykk. Et rykk av det slaget som fikk konkurrentene til å henge på et lite stykke, før de sprakk, og jeg kunne fortsette ensom inn til mål. Det har hendt jeg har gjort mer enn å tenke det. Her om dagen gjorde jeg det også. Jeg dro til, rykket kraftig for riktig å føle fartsøkningen opp bakken, bare for å kjenne at kroppen fortsatt kunne presse ut noe som riktig monnet.

Jeg greide det også. Det rykket kraftig til, uhyggelig kraftig, ja direkte skremmende kraftig. Ikke i form av en fartsøkning, men mer i form av en fryktelig krampe som begynte i lårene og forplantet seg ut i hele organismen. Jeg fikk presset ut noe som monnet også. Lungene presset seg opp gjennom halsen og ut av munnen. Det korte øyeblikket jeg fortsatt løp, hang de ut av kjeften og slo mot lårene mens jeg fortsatt trodde på det selvbedraget jeg hadde lullet meg inn i. Fartsøkningen viste seg å være en illusjon, selvbedraget viste seg å være en løgn som sprakk som et valgløfte, og virkeligheten kastet seg over meg, der jeg ramlet om og forsøkte å stappe lungene inn igjen. Jeg følte meg som en Mercedes 200 sugediesel fra 1976. Det eneste som endret seg når du giret ned i bakkene var lyden, ellers skjedde ingenting.

Jeg ser det nå. Jeg er blitt eldre. All trening bærer preg av det. Den er nå mer et sørgelig kompromiss mellom behovet for å sinke alderdommen og evnen til å tåle den smerten all løping oppover bakker uvergelig medfører. Det finnes ikke lenger noen fartsøkning eller rykk. Jeg er bare en eldre mosjonist, og har tatt det inn over meg. Det er sånn det skal være. Man blir eldre, men prøver etter fattig evne å bevare en form for selvrespekt som fortsatt preges av evnen til å levere anstendig på et fysisk nivå. Det går faktisk helt fint også. Rett som det er løper jeg forbi en jevnaldrende kompis som er ute og går de samme bakkene jeg enda kan løpe, om enn sakte. Da later jeg som om jeg er fanden til feier, holder pusten inne og strammer opp brystkassen, før jeg kommer med noe jeg tror er en kjekk hilsen. To svinger etterpå er vedkommende kompis heldigvis ute av syne. Jeg kan dermed vakle sakte inn i skogen hvor jeg usett synker sammen for å få tilstrekkelig pust tilbake sånn at jeg kan kreke meg ned igjen uten at kompisen ser det, og tro meg; det er ikke lett å hive etter pusten gjennom et sugerør. Man slutter aldri med selvbedrag.

Jeg er ikke alene i selvbedraget. Mange av mine venner strever fortsatt med å ta inn over seg at både de selv og verden har endret seg. Noe er likevel annerledes. Jeg løper fortsatt, men jeg blir mer og mer alene med joggesko på. Mine venner har nemlig begynt med sykkel. De feier rundt langs veiene med sykkeldrakt i fine farger og ser uforskammet friske og spreke ut. Disse representerer de med adskillig mer intellekt og listighet enn meg selv. Jeg er jo en gammel bygdegutt og bærer preg av det. Vi gutta fra bygda kjennetegnes hverken av det lysende intellekt eller vårt vakre utseende. Det eneste vi kan skryte av er evnen til å rygge med tilhenger. Ellers driver jeg nå fortsatt på og piner meg opp bakkene i en form for løping bare jeg selv, og da kun i perioder av ekstremt selvbedrag, kan tro ser imponerende ut. Mine venner på sykkel vet bedre.

Det er ikke bare kroppslig forfall og gryende fedme som kjennetegner folk i femtiårene. Lommeboka preges også av større hang til fedme og vektøkning. Vi har rett og slett bedre råd enn i ungdommen. Også det en normal utvikling i vårt velferdssamfunn. Denne bedrede økonomien bidrar da til at de mer intelligente blant oss tar selvbedraget til samme høyder som meg selv, om enn på en annen måte. Med bedre råd, kan man kjøpe bedre sykler. Bedre sykler er kostbare, men fører med seg en helt annen opplevelse av å sykle. Man kan sykle fortere på en dyr, lett sykkel med minimal rullemotstand enn på en gammel DBS med ballongdekk. Man oppnår til og med dette uten å bruke mer energi gitt den manglende rullemotstand og lave vekt. Dessuten har dyrere sykler gjerne diskre batteripakker i rammen. Man kan spørre seg om det ikke ville vært bedre trening å slite med en gammel sykkel med ballongdekk, men det spør man seg selvsagt ikke om.

Dette fører til at man også ser adskillig sprekere ut også. De fyker forbi meg på Beisfjordveien med sykler til 50.000 kroner pluss og ser til forveksling ut som de 20-åringene som sykler foran dem med billigere sykler, som de på listig vis har hengt seg på takket være det som kalles "slipstream"på fagspråk. Selv jogger jeg sakte videre og tenker mitt. Jeg hater nemlig å sykle, sikkert fordi jeg ikke er særlig god til det. Da får jeg heller avsløre meg som den eldre mosjonist jeg er, der jeg kreker meg videre mot det jeg håper er en forsinket alderdom. Jeg forsøkte for en tid siden å "slipstreame" en yngre sambygding som løp foran meg. Det virket dessverre ikke helt på samme måte som med sykler. Lykken er at om jeg blir så gammel at jeg ikke lengre husker at jeg jogger for å holde meg ung, skjer det ikke noe verre enn at beina stopper idet jeg glemmer å flytte dem. Da finner sikkert ungene meg, og leier meg hjem. Det er annerledes for en syklist som glemmer hva han holder på med i 80 Km/t ned en bratt bakke.

Man får trøste seg med at med alderdom kommer visdom, ifølge et gammelt ord. Jo eldre man blir, jo mer livserfaring har man skaffet seg. Som en følge av dette skal man bli meget visere. Det kroppslige forfall blir etterfulgt av lysende klokskap, får man tro. Jeg setter min lit til at dette stemmer idet jeg til høsten setter meg på skolebenken for et påfyll av videreutdanning. I min alder er jeg da såpass klok at jeg neppe trenger å lese særlig mye for å stå til eksamen.

Kanskje blir jeg med tiden så gammel at jeg ender på aldershjem. Kanskje så gammel at jeg både må mates og skiftes bleie på. Da har jeg nok blitt bra klok, men først må jeg nok slutte å trene for og holde meg ung.

Noen mennesker er ufattelig trege

Det er alltid noen som er tregere enn andre. De får liksom ikke gjort et minimum av det de burde fått gjort. Jeg kom til å tenke på dette her en kveld i vinter da jeg åpnet et vindu i TVstua. Det kan ofte bli litt varmt, engasjert som man blir underveis i fotballkampen. Som i mange andre vinduer har fluene lagt sine egg inne i sprekkene her også. Her inne utvikler de seg til larver før de en vakker dag smyger seg ut og summer avgårde som en, kanskje ikke like vakker, svart spyflue.

Sånn sett var det ikke noen stor overraskelse at akkurat denne fluen kravlet seg frem under kampen mellom Wolverhampton og Manchester United (Endte for øvrig 2-1 til Wolves), før den summet lykkelig i vei ut (les inn i stua) mot nye eventyr. Det var bare det at vi skrev 16 mars og det var minusgrader og masse snø ute. Jeg har derfor en mistanke om at de nye eventyrene ikke helt lå til rette som fluen hadde tenkt seg. Den hadde altså ligget der inne i varmen og slappet av, forsovet seg og fullstendig glemt av tiden De andre fluene hadde selvsagt for mange måneder siden fløyet avsted for å finne noe dritt å spise, få seg et nummer, legge egg og deretter dø, som fluer gjerne gjør. Fullt ut bevisst dens skjebne, viftet jeg den ut og overlot den til naturens endelige løsning, ikke ulikt Uniteds ulike kamp mot overmakten på Moulineux på TV-skjermen.

Jeg ser for meg de andre fluene i fjor vår, som fortvilet forsøkte å få ræva i gang på vår venn (jeg forutsetter her at fluen var av hankjønn. Fikk dessverre ikke sjekket det). Han derimot, følte på ingen måte for å stresse med noe som helst. De maste og maste, forsøkte fortvilet å få farten opp på kompisen, vel vitende om at tiden holdt på å renne ut for slike eskapader fluer jo lever og dør for. "Slapp av gutter, jeg har kontroll", mumlet han halvsøvnig, ikke ulikt enkelte elever på skolen når de blir påminnet den innleveringen som burde vært ferdig i overgår. Noen av dem risikerer fort å møte en like frosset verden som ble vår lille fluevenn til del.

Andre har det omtrent slik med husene sine. De kjøper et shabby hus med planer om å pusse opp, når de bare får områdd seg. Etter at de har fått flyttet de 4 bilvrakene de skal pusse opp med tid og stunder, pluss den gamle lastebilen med prøveskilt, hvor det av flyttelasset som ikke fikk plass i det nye huset står, begynner det å se temmelig rotete ut på gårdsplassen. Planen er selvsagt å få ryddet unna, anlagt ny plen og så videre. Det er bare det at de ikke er så ulike vår nylig avdøde nevnte fluebekjentskap. De får bare ikke ut fingeren. De utsetter og utsetter og kommer aldri i mål. Det blir fort som Liverpools manager Klopp. Han fikk heller ikke områdd seg. Først når det var for sent, satte han inn Salah. Det hjalp ikke og Liverpool røk på hodet ut av FA-cupen etter fortjent nederlag mot, igjen, Wolves.

Jeg hadde engang en kjenning som ville begynne å kjøre hund. Han startet friskt med å skaffe seg en haug med bikkjer som ble gående ute i kjetting uten hus. Vi andre maste på at han måtte ordne hus og få ting på stell. Deretter maste vi på ham om å sette i gang og trene bikkjene. Planene var det lite å utsette på. Når bare ditt var gjort og datt på plass skulle litt av hvert skje. Fyren satt inne og drakk kaffe mens han ventet på at både ditt og datt skulle skje av seg selv. I mellomtiden tok noen av oss kontakt med mattilsynet og dermed ble det en potensiell hundekjører og noen færre bikkjer igjen i verden.

Ungene blir ofte minnet om sine plikter i huset (barnearbeide er sterkt undervurdert forøvrig). Like sikkert som du spør, er svaret at de skal bare... «Vent litt, jeg skal bare...» De heter Albert Åberg hele gjengen. Det utsettes selvsagt i det lengste i håp om at foreldrene skal glemme av hva de ba dem om, og selv gjøre det som ungene skulle gjort.

Noen har det sånn med regningene sine også. De forblir ubetalte. Kommer det purringer, legges de på hylla. De skal betale i morgen. I mellomtiden blir noe annet kjøpt, kontoen tømt, og regningen begynner å vokse i takt med purringer og inkasso. Forsøket på å vente i håpet om at kreditorene blir borte ser ut til å friste noen. Det fungerer ikke noe særlig godt og plutselig er man i samme situasjon som fluen. Høsten er kommet og man er i ferd med å våkne fra koma, liggende i badebukse på solsenga ved en snødekket strand. Det blir fort litt hustrig både på den ene og den andre måten.

Noen får bare ikke ut fingeren! På den annen side er det noen som stresser noe forferdelig også. Ta nå feks fruen. Etter at jeg bygde hytta for 16 år siden har hun stadig mast om at det er på tide å få på plass gulvlistene. Slik mas kan være enerverende og er i tillegg totalt unødvendig. Har jeg sagt jeg skal gjøre det så blir det gjort. Det er ikke nødvendig å mase om det annet hvert år.

Den gang vi hadde idealtid og ekte narvikgutter

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet eller i elva og jaktet/fisket. Alternativt var du på fotballbanen, evt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nordnorge på den tiden, enten døde du på land eller i havet. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt/fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet/fisket for å spise maten), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fint folk som skrelte potetene før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder maner seg frem.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet, selv i en by med tusenvis av verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt eller jente kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var bygdefolk, fjordinger, lapper og annet rart.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, feks ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "NARVIKGUTT VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på Narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget evt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen Håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan dømmes til om man hadde gjort noe veldig galt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. Man kunne komme inn som en god nummer to, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen», når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus vedrørende hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt til venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den, i utgangspunktet, gode omtanken for disse førte til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant i idrett. Ideen var at for et skiløp over feks 10 km, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betød at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg i løypa den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de skjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes` idrettskarriere endt. Mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål et kvarter etter Norge)) og Lionel Messi ville blitt valgt sist når Barcelona skulle spille fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, evt. en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Likevel har jeg tenkt litt på dette i det siste. Siden ekte narvikgutter er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Senja, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere i eliteserien de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har kanskje de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke toppdivisjon vi snakker om, selv om man jo håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

Hva med å innføre det samme prisnippet som idealtid i langrenn inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et Mjølnermål like mye som 20 Barcelonamål. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode. Bare en tanke. Kjør debatt.

Morrabrød - en innføring

Nocturnal penile tumescence, eller morrabrød, folkelig sagt, beskriver en tilstand de aller fleste menn kjenner til. De blir godt kjent med den relativt tidlig i livet, hvor det kan være en glede i gitte sammenhenger, men også en belastning i andre. Senere i livet tenker man gjerne tilbake på tiden dette brødet faktisk fungerte med en viss nostalgi.Tilstanden viser til at snurrebassen har en tendens til å våkne ca en halv time før innehaveren av det nevnte organ.  

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor denne tilstanden er påført oss menn, som om vi ikke allerede hadde nok å slite med. Damer vil aldri forstå våre plager. De vil aldri noensinne oppleve hvordan det er å våkne om morgenen med full tank, hvorpå et besøk på nærmeste toalett er påkrevet, for så å erfare at det er komplett mulig og tømme den omtalte beholderen. De vet selvsagt ikke at når flaggstanga står oppreist er det umulig å tisse. Forklaringen på dette finner man i litteraturen. Jeg iler til med en redegjørelse for hva som skjer og hvorfor, forhåpentligvis til glede for nye lesere.

Når man får spettet i stå, er det noen greier inne i systemet som klemmer igjen urinrøret slik at urin ikke kan lekke ut. Dette har sjefen i sin visdom funnet på, blant annet for at vi ikke skal lekke urin om morgenen. Det dreier seg om såkalte nevrotransmittere som ikke er avslått til tross for REM-søvn. Dette gjør at blodtilførselen til litjkarn ikke stenges av og man kan faktisk i praksis gjøre det man drømmer, selv om man sover (hørt om våte drømmer)?

Nuvel. Grunnen til at disse transmitterne ikke er avslått er at selv trompeten utsettes for naturlig slitasje og trenger vedlikehold eller reparasjon av småskader vi ellers ikke merker noe til. Dette foregår om natten ved at blodet gjør jobben og frakter vekk slagg og slikt fra stoltheten, renser den innvendig så og si. Derfor trenger man ikke ekstern service på utstyret, med mindre man har tullet med partnere man ikke burde tullet med, og slikt påført seg plager. Siden man etter en lang søvn kan føle behov for å tisse, har sjefen funnet det for godt å stenge denne muligheten for å unngå lekkasje. Dette skjer ved at urinrøret klemmes igjen under ereksjon og siden man er tissetrengt om morgenen er det en vis ordning.

Likevel er denne ordningen, i likhet med mange andre, ikke perfekt. Idet du våkner på vei til badet, med overfylt blære og et armeringsjern i trusa, vil du finne det noe vanskelig å urinere av ulike årsaker. En av dem er nevnt ovenfor, det er i praksis nesten umulig å få urin ut av tuten når den står, pga naturlig igjenklemt urinrør. En annen sak er at om det hadde latt seg gjøre, ville du hatt behov for å vaske hele badet hver morgen. Det lar seg nemlig ikke gjøre å knekke brødet nedover uten å forårsake penisbrudd (Jepp, det går an, igjen i henhold til litteraturen). Dessuten har man med årene ikke lengre den nødvendige armstyrke til å bøye balltre av aluminium.

Forsøk på å stå på hender har vist at det er vanskelig for de fleste å stå på en hånd og styre med den andre, bare prøv selv. Dessuten blir man i slike situasjoner gjerne ledd av om ektefellen er i nærheten. Man ønsker jo ikke å bli ledd av når stoltheten strutter, så man unngår slikt. Har man badekar kan man forsøke å ligge i badekaret og la det stå til, man vil likevel finne at det er lite som kommer ut, av ovenfornevnte grunner, og dessuten måtte, i tilfelle det likevel gikk, både du og badekaret vaskes godt etterpå.

Damer har selvsagt alle fordeler her også, noe man kan forstå i dette tilfellet. Siden røret er stengt av, risikerer man ikke uønsket urinlekkasje under samleie, dette for å unngå at den viktige leveransen forurenses av urin. For damer er det godt å vite at det bare kommer det som skal komme i slike situasjoner, noe annet ville straks virke dempende på en ellers naturlig utfoldelse av kjærlighet, eller ren vellyst.

Det er altså gode grunner til ordningen med morrabrød. Så skulle man kanskje tro at det fulgte fordeler med dette i andre sammenhenger, såkalte frynsegoder, siden det ellers kan være såpass plagsomt som beskrevet. Det er jo slik at dette brødet kan serveres rykende ferskt om fruen stiller ovnen til disposisjon. Problemet er bare at selv om både ovn og gjærbakst er fysiologisk klare står det gjerne på andre ting.

I sin inderlige iver etter å drive ap med sitt eget skaperverk, har sjefen funnet opp morraånden samtidig. Dette innebærer at selv om både du og fruen skulle våkne og finne at noe er kommet mellom dere, so to speak, og gjerne vil utnytte dette, slår noe annet inn. Idet dere vil sette igang våkner luktesansen, den kjenner morraånden og stopper effektivt ethvert ønske om intim omgang. Sjefen er en skikkelig skøyer!

busser,byråkrater, politikere og sunn fornuft

Jeg tar sjelden buss. Gitt tiden vi lever i, med klimaendringer og global oppvarming, burde jeg sikkert tatt buss mer, men det er nå en gang slik at det sjelden går buss der jeg bor. Idet de bussene som går, som regel ikke korresponderer med mine gjøremål i byen, blir det gjerne til at man bruker bilen. Etter å ha tenkt meg godt om, kommer jeg til at jeg det siste året har tatt buss to ganger. Begge gangene fra Beisfjord og ut til byen.

Den ene gangen jeg tok buss var ganske nylig. Turen gikk fra Beisfjord og tok meg de 13 kilometrene ut til byen, denne gangen for å hente bilen som stod parkert på busstasjonen. Den andre gangen var i fjor på denne tiden. Ærendet husker jeg ikke, men bussturen i seg selv husker jeg godt, det samme gjelder også selve denne nylige turen. Man kan altså si at begge bussturene brente seg fast i minnet, dog av ulike grunner, noe jeg kommer tilbake til.

I fjor satt jeg fremst, til høyre for sjåføren, jeg liker nå engang å se frem og følge med på veien. På vei ut fjorden, i 80-sonen, tar sjåføren frem mobiltelefonen sin og begynner å skrive på den, mens han ratter bussen med den andre hånden.  Jeg er av den oppfatning at det er gode grunner til at slikt er forbudt, og velger å bøye meg frem til sjåføren og sier på en høflig måte at jeg nok ville følt meg mer komfortabel om han ikke sendte meldinger mens han fraktet meg og et større antall barn langs veien. Han svarte at han ikke sendte meldinger, men letet etter et telefonnummer. Det kan nok være at stemmen min var en smule sarkastisk da jeg svarte at da var jo alt i orden. Ihvertfall forsvant telefonen. Dette er grunnen til at jeg husket denne turen så godt.

Årets tur var minneverdig av en helt annen årsak. Det startet med at sjåføren gjorde oppmerksom på at man måtte huske å spenne fast sikkerhetsselene da vi forlot bygda og ga oss landeveien i vold, forøvrig fornuftig i min verden. Av nevnte årsaker, satt jeg fremst denne gangen også. Jeg kjente sjåføren løselig fra før og vi hadde oss en trivelig skitprat om vær og vind mens vi nærmet oss byen. Jeg ble underveis oppmerksom på et lite skilt som var punktet fast oppe under taket fremme i bussen. Det opplyste om at det var 47 sitteplasser og 8 ståplasser i denne bussen.

Jeg kunne ikke unnlate å nevne skiltet til sjåføren, samtidig som jeg påpekte det forunderlige i at det altså er tillatt å stå uten noen form for sikring i bussen, mens man får bot om man sitter uten sikring i den samme bussen. Vi var skjønt enige i at dette lød forunderlig, noe som bragte en annen passasjer inn i diskusjonen. Han mente at dette var et utslag av noe han kalte "jævla byråkratnisser, som burde vært skutt og hengt alle som en". Bussjåføren og jeg fant at det slett ikke var nødvendig å skyte noen. Jeg helte personlig til den overbevisning om at ønsket om både å skyte, samt henge dem samtidig, kunne oppfattes som en smule smør på flesk, det kunne kanskje greie seg med en av de nevnte metoder for represalier om det var slik at lovverket tillot det. Vi var likevel enige alle tre om at dette nok kunne se ut som om noen byråkrater, jævla nisser eller ei, hadde funnet på en regel de nok mente var lur.

Oppildnet av den varme enighet vi kom frem til, tok diskusjonen oss videre innen byråkratiets lunefulle verden. Det er jammen ikke småtteri av rare regler og lover vi har å forholde oss til. Transport av dyr er et eksempel; Om man tar for seg en standard Volvo XC 70, er det slik at denne er registrert for 5 mennesker. I denne bilen kan man lovlig kjøre med 5 digre politigubber på 100 kilo pluss, med full utrustning, uten andre problemer enn at de nok vil sitte temmelig trangt. Den samme bilen er for liten til lovlig å frakte en normalstørrelse schaefer politihund alene, og langt mindre fem, pga reglene for transport av dyr, med mindre man har dispensasjon, som nyttedyr i tjeneste kan få.

Et annet eksempel gjelder en mann som har jobbet som bilmekaniker i 36 år. De 23 siste årene har han eid og drevet eget bilverksted og har hatt mange ansatte opp gjennom årene. Nå har byråkratene i vegdirektoratet funnet i sin visdom at han må skaffe seg fagbrev, ellers kan han ikke lenger drive verkstedet. I kunnskapsdepartementet har noen kloke hoder funnet ut at lærere som har undervist i et fag i 30 år, plutselig må lære seg faget, dvs skaffe seg nødvendige nye studiepoeng, ellers får de ikke undervise i det de kan bedre enn noen byråkrat eller politiker. De samme kloke hodene har også regnet ut at det er livsviktig for en lærer i religion og historie å ha karakteren 4 i matematikk, ellers kan han ikke undervise godt nok om religion får man tro. For sykepleiere, som jo skal regne medisindoser for å berge livene våre, holder det med karakteren 3. Man undres hvilken karakter disse kloke hodene selv hadde i matematikk for å regne ut dette.

Etter å ha guidet mine elever med hundespann på Svalbard i januar 8 år på rad, dukket det for noen år siden opp noen spennende, nye regler. Vokst opp med jakt og fiske, ansatt som lærer i friluftsliv og jakt og med tilstrekkelig fagmilitær bakgrunn som gammel offiser til å undervise soldater i kunsten å skyte for å drepe mennesker i krig, var jeg plutselig ikke lengre egnet til å bære våpen som leder av en organisert tur på Spitsbergen. Skolen måtte derfor betale for en dertil utdannet, og dermed egnet, sikkerhetsvakt med tanke på isbjørnfaren. Den ellers, helt sikkert utmerkede unge  damen, som ankom, utrustet med et 2 måneders kurs, hadde forøvrig vært elev hos meg på skolen og tilsvarende tur året i forveien, før de nye reglene kom. Hun ga meg riflen og mente det nok var tryggest om jeg tok den, da hun enda ikke hadde skutt på noe levende og var usikker på hvordan hun ville taklet dette. Vi valgte dermed å overkjøre byråkratiet, men hun fikk en hyggelig tur med lønn og alt likevel.

De samme byråkrater har ellers også funnet det hensiktsmessig å be mennesker på uføretrygd om og kunne dokumentere sin uførhet jevnlig. En fornuftig løsning idet man faktisk kan bli bra fra en sykdom som holder deg ute av arbeidslivet for en kortere eller lengre periode. Den samme regelen får unektelig temmelig komiske utslag idet mennesker med amputerte ben faktisk må dokumenter jevnlig at de ikke har grodd ut igjen.

Slik gikk nå diskusjonen, men vi falt tilbake til utgangspunktet rett før busstasjonen. Her ble vi enige om at regelen som pålegger sittende passasjerer å bruke sikkerhetsseler er en fornuftig sikkerhetsforanstaltning. De åtte usikrede ståplassene derimot, er nok ment brukt for byråkrater og politikere som er så tykke i hodet at de fint tåler en kollisjon samtidig som de finner det rimelig at andre, mindre hodeemballerte, mennesker kan stå usikret i en buss i 80 kilometer i timen.

Kurs og konferanser

Jeg har vært på mange kurs og konferanser opp gjennom årene. Noen ganger har jeg selv holdt foredrag, men oftest har jeg vært deltaker. En av de mange i den store massen tilhørere som skal ha en eller annen form for faglig påfyll, noe som ideelt sett skal komme arbeidsgiveren tilgode i andre enden gjennom enda bedre forståelse av ulike problemstillinger man kan møte på jobb. Det er selvsagt slik vi ønsker at konferanser skal fungere. Vi skal komme ut av dem med noe som gjør oss til dyktigere lærere, saksbehandlere, rådgivere, eller hva det nå måtte være.

Jeg har tenkt litt over dette, og sitter igjen med mange ulike inntrykk fra slike konferanser. Ikke alle ender opp med en sluttsum som tyder på at fellesskapets midler har vært like godt investert. Det er selvsagt ikke alltid arbeidsgiver sin feil. Jeg må vel erkjenne at motivasjonen, for egen del, ikke alltid er like stor. Det kan hende temaet ikke inspirerer, eller det kan være tusen andre ting som gjør at man ikke nødvendigvis bobler over av entusiasme stilt ovenfor 8 timer med powerpoints. Jeg har til og med oppdaget at jeg ikke er alene om av og til å være opptatt av ting på siden av det som strengt tatt skulle være tema.

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Kautokeino, av alle steder. Foredragsholder her var en liten spretten dame som formelig hoppet rundt på scenen fylt opp av en imponerende energi. Det er noe med foredragsholdere. Noen står der og messer til man sovner. Andre går rundt i salen og snakker, som for å passe på at vi holder oss våkne. Noen evner faktisk ved sine retoriske evner å holde oss i ånde ved og si fornuftige ting selv om de ikke spretter rundt på scenen som et fysisk fyrverkeri. Atter andre kan jeg si lite om siden jeg falt i søvn relativt tidlig i prosessen kun avbrutt av gratis lunsj, før man igjen sovnet av med hodet på skulderen til en kollega, som forøvrig var glad for støtten du da ga, idet han/hun trengte støtten for selv å unngå å ramle om under søvnen. Slikt blir gjerne ikke positivt mottatt av forelesere, da de gjerne vil kunne skryte av hvor oppmerksomt alle fulgte med etterpå.

Men tilbake til den spretne damen i Kautokeino. Jeg satt sammen med en god kollega og venn på den nevnte konferansen. Vi var begge litt småtrøtte etter gårsdagens middag. Dette var fra tiden før alkohol ble bannlyst fra hva det offentlige godtok på regningen som i dag. Nå ser jeg selvsagt bort fra idrettrettsforbundet og visse politiske partiers bruk, evt misbruk, av de samme offentlige midlene. Vi var uansett ikke like våkne som de gode lytterne vi ellers mente å skulle være. Denne gangen ble vi imidlertid utsatt for noe helt spesielt. Noen foredragsholdere har dette lille ekstra som gjør at deltakerne bare åpner helt opp og sitter som fjetret. Vi satt der som naglet fast. Det var i sannhet litt av en forestilling. Den lille bakrusen som måtte ha være der forsvant som dugg for solen. Det var som en åpenbaring. Sjelden har man så til de grader fulgt med på hva som foregikk på scenen. I lunsjen etter forestillingen diskuterte vi det hele. Slike forelesninger har ofte til hensikt å få deltakerne til og stille spørsmål, til å undres på en måte. Denne gangen var det innertier. Vi satt begge og lurte på om foredragsholderen faktisk hadde på seg BH eller ikke. Hvem påstår at man ikke følger med?

Nå var selvsagt dette lenge før #metookampanjen. I dag ville jo ingen mann kunne finne på å tenke på en dames byste overhodet selvsagt. Det skulle vel tatt seg ut. Det er rart med det, forelesninger som dette gjør at man virkelig forstår betydningen av å bruke penger på og sende ansatte hit og dit for å studere nye saker og ting, det er opplevelser man tar med seg. Noe annet er hva som faktisk ofte skjer på andre forelesninger. Her snakker vi mest om hva enkelte kolleger kan få seg til å gjøre. Man har jo visse forventninger om en viss spilleforståelse, ja rett og slett en aksept for de uskrevne regler som gjelder for denne form for interaksjon kolleger imellom. Jeg må si at jeg ofte har blitt helt satt ut av hva enkelte kan få seg til å gjøre. Det kan nesten virke som om reglene for skikk og bruk totalt legges til side når man kommer på en konferanse, som om man var på et julebord. Den oppførselen jeg har opplevd fra enkelte må kunne kalles langt utover grensene for tilbørlig atferd, og burde selvsagt vært en del av den tidligere nevnte kampanje.

Normalen ved slike konferanser er jo at man finner seg en plass å sitte. Gjerne sammen med noen du kjenner, men det er ikke det viktigste. Denne plassen får en spesiell betydning. Det er her du har jakken hengende på stolen. Skriveblokken (jeg bruker faktisk fortsatt det) ligger sammen med pennen på bordet. Mobilen ligger ved siden av, selvsagt med lyden avskrudd. Du har kaffekoppen, og alt ligger til rette for en dag for læring og undring. Plassen din blir på en måte litt hjemme rett og slett. Det er noe beroligende med rutinene på slike forelesninger, gitt at de følges selvsagt. Verden henger på greip og ting fungerer. Så var det disse nevnte kollegene da. Etter lunsj kan du ta gift på at en eller annen ikke følger spillereglene. Når du kommer tilbake har rett og slett en fyr byttet plass! Det er uhørt. Man har på en måte vent seg til fyren ved siden av. Forberedt seg på å dele dagen med ham. Det er nesten som et ekteskap for en dag. Man bytter ikke partner sånn uten videre. Man føler seg sviktet av han som satt der, og samtidig invadert av den nye fyren. Sånn skal man slippe å ha det på jobb. Det er  rett og slett ikke greit.

Det er ikke det at man nødvendigvis skal ha faste plasser, selvsagt ikke. Det blir litt som hjemme. Når du har besøk spør vedkommende kanskje om hvor han/hun skal sitte ved middagsbordet. Du svarer  at her finnes ingen faste plasser, men du antyder på alle mulige og umulige måter at akkurat den plassen tilhører deg og bare deg. Sånn er det på jobb også. Alle sitter der de bruker å sitte på lunsjrommet. Det står ikke noe skilt som sier hvem som skal sitte der og der, men vi vet fordømt godt hvem sin plass det er. Nytilsatte er noe herk, da det tar tid å få dem til å forstå de usagte og uskrevne reglene uten å si dem høyt. Det skal jo ikke sies, det skal bare forstås. På jobbintervju burde kandidater utspørres om de evner å sette seg inn i slike regler ved å komme sent til lunsj, og så følge med hvor de faste plassene, som selvsagt ikke egentlig er faste, er. Det blir sånn på konferanser også. Har du først valgt en plass, følger den deg dagen ut. Alt annet forvirrer oss.

På konferanser skal man finne sin plass, selv om den egentlig ikke er din offisielt. Der skal man sitte i gode og vonde timer sammen med din, for dagen, utvalgte partner. Etter spist lunsj kommer man alltid tilbake til samme plass, med de samme menneskene. Når dette endres, skjer det noe med oss. Partnerbytte er ikke greit. Man føler seg forrådt og invadert på samme tid. Det er på en måte som utroskap og voldtekt samtidig. Og dette utsetter altså enkelte kolleger hverandre for på jobb! Man skulle kunne forvente at man er trygg på arbeidsplassen, konferansen er faktisk arbeidsplassen din den dagen, men ikke tale om. Vi snakker om en total svikt i HMS-arbeidet. Arbeidsgiver burde egentlig sørge for et endags verneombud for konferanser. Man kan ikke forvente at slike konferanser skal ha noe for seg når man ender opp med å ha tanker og følelser en helt annen plass. Skal det offentlige kunne forsvare pengebruken på slike konferanser, må man kunne forvente en bedre oppførsel fra voksne mennesker. Moralen er; Finn din plass (selv om den egentlig ikke er din), og hold deg unna min (selv om den egentlig ikke er min)!