Middelaldrende damer og villedende markedsføring

På en av mine turer til fots gjennom det blomstrende sentrum av Narvik (parketaten gjør en kjempegod jobb), kom jeg plutselig til å befinne meg noen korte skritt bak en dame jeg umiddelbart oppfattet som en meget yngre utgave av arten, sånn litt ut i tenårene ut fra bekledning, hår og det jeg ellers kunne observere fra min daværende posisjon. Etter at jeg passerte damen, korrekt på venstre side må vite, slo det meg umiddelbart at damen nok var mer på min egen alder. Altså middelaldrende pluss ut fra et forventet snitt i henhold til statistikken for vår landsdel

Saken var altså den at damen, som ellers helt garantert omtaler seg selv og eventuelle venninner som jenter, hadde falt i den, ikke uvanlige fellen, å forsøke å fremstå som nettopp det - en jente. Denne damens forsøk på å oppnå evig ungdom falt like ettertrykkelig til jorden som alle andre damer i tilsvarende alders forsøk på det samme. Min høyst subjektive oppfatning av dette er altså at middelaldrende damers forsøk på å fremstå som sine døtre, aldri blir noen vinnersak.

Men tilbake til den nevnte damen og hennes konkrete fremtoning, en dame jeg forøvrig ikke kjenner, mer enn at jeg vet sånn circa hvor gammel hun er. Hennes person er ellers irrelevant annet enn som eksempel på hvor ille slike drømmer om å se yngre ut faktisk kan bli. Jeg noterte meg (litt imponert egentlig) pupper som sto rett opp. Skikkelig struttepupper med andre ord. Min antagelse er at vi snakker om noe som visstnok heter pushup, etter sigende noen slags greier man har i puppeholderen i den hensikt å oppnå nettopp strutting. Enten det, eller så dreier det seg om en anseelig mengde fyllmasse av typen silikon, eller hva man nå bruker for å fylle opp slitne hudfolder. Til sammenligning har jeg enda ikke hørt om menn som fyller scrotum (Pungen for svarte) med silikon selv om den med årene også kun er en hudfold som henger lengre og lengre ned. Struttepung vil neppe bli mote i min levetid for menn over 50 håper jeg.

Ansiktet hadde også fått sin dose av noe som nok var ment å skulle fylle ut rynker. Det var ihvertfall ikke mulig å skjelne noen form for mimikk, da hun (antar jeg) smilte tilbake, sånn som man gjør når man treffer noen man vet hvem er, men egentlig ikke kjenner. Den antatte mengden botox i leppene ville fått selveste Jan Thomas til å rødme. Håret var ellers dandert som på en passelig tåpelig utseende barbiedukke.

Det med fyllmassen i leppene kunne ellers sikkert demonstreres ved å kysse henne for deretter å klistre truten mot butikkvinduet vi passerte. Hun hadde garantert fortsatt hengt fast der. Bukser ja. De var av den typen som er korrekt formet og med forsterkede sømmer slik at en moden dames naturlige kropp transformeres til tenåringsidolet. Paret med noen stylter av sko fra helvete, snakker vi om en gangart som var direkte latterlig, for ikke å si direkte helseskadelig.

Med fare for å generalisere, antar jeg at damen ikke var prostituert siden hun gikk med en dokumentmappe. Min fraværende erfaring med nevnte yrkesgruppe forteller meg at de gjerne bærer på andre ting enn dokumentmapper, men sikker kan man jo aldri være. Kort sagt var altså damen et utmerket eksempel på villedende markedsføring og burde dermed vært en sak for forbrukerombudet. Bare se for dere overraskelsen om man etter en kveld på byen etterfulgt av en het natt, skulle våkne i samme seng som damen, med sminke og klær i uorden. Det er her forbrukerombudet burde koples inn.  Og hvor i all verden vil jeg så med dette?

Kjære middelaldrende, voksne og modne damer i alle fasonger. Det er en grunn til at kroppene deres, puppene, ansiktet og det meste endres. Dere har blitt eldre. Det mest fantastiske med det er at det faktisk er 100% naturlig. Dere blir sånn det var ment dere skulle bli. Det fine er at dere blir bare enda vakrere. Dere endres helt i takt med de fleste menns preferanser hva kvinner angår. Det ser bare så inderlig dumt ut når dere forsøker å endre naturens gang.

For min middelaldrende kropps del kan jeg ihvertfall slå fast at mitt kvinnelige skjønnhetsideal er i konstant endring både hva ytelser og utseende angår, og det helt i takt med at mitt eget legeme blir eldre, og ytelsene redusert. Skulle jeg, Gud forby, bli skilt og finne en jente på 25, ville jeg aldri i verden kunne hengt med uansett. Selv er jeg gift med en bestemor og hun ser bare bedre og bedre ut. Hun er enda finere nå enn for 27 år siden. Middelaldrende damer er vakre, og om tyve år vil jeg si nøyaktig det samme om damer rundt 70.

Campingliv del 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av, tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring, var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt, bare for å møte naboen i dusjkø.Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingliv del 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt heller med humør og noe som er ment å være britisk flegma, selv om man ikke er britisk. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, og den nevnte flegma kun er noe man har lest om, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Adriaen ved siden av. Han er veldig glad i øl, noe vi hører gjennom veggene på billigvogna at kona hans også er oppmerksom på.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja, med masse tatoveringer, setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.

Campingliv del 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg. Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere og slakere, men også min store force.Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte og stå twinturbo med kompressor og intercooler.Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter den men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på. Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes, Kabevogn, evt bobil og caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.

Campingliv del 4

Som man ligger her på plassen, spiser god mat og nyter ditto drikke, vil det uvergelig slå en stakkar at dette neppe er særlig gunstig for magemålet. Det er jo ikke til å komme forbi at campinglivet er en smule bedagelig i forhold til hverdagen ellers.

Grillen greier knappest å bli nedkjølt før neste opptenning og nye fettdryppende herligheter skal svis og fortæres, samt skylles ned med øl, som jo ikke akkurat kan regnes som slankende. Dette siste kan man lett se av magen til mange av de erfarne campere.

Det har ikke lykkes meg å få en statistisk sammenligning som er å anse som signifikant, men det forekommer meg at campere med Mercedes som trekkvogn leder an i vomkappløpet. Fruene deres ser ofte direkte magre ut, noe som nok skyldes at deres ektemenn tar mesteparten av maten. Disse ekteparene er gjerne noe eldre og drar på Kabevogner.

Campere som foretrekker Audi har mange tatoveringer og svært bred dialekt, ikke sjelden heter mannen Ole Ronny eller Steve og kommer fra Senja. Fruene her er ofte røykere og har farget hår. Det finnes faktisk campere med franske biler. Det er reservert en egen ghetto for disse på de mer ordentlige campingplassene.

Gneldrebikkjene ser ut til å være jevnt fordelt på alle slags typer, men det et spesielt eiere av Kabe, Polar og Cabby som har gjerdet inn tomta si hvor bikkjene løper rundt og gneldrer og driter.

Bruken av gassgrill og kullgrill er relativt jevnt fordelt, men kullgrillerne ser gjerne ned på gassgrillerne. De som bruker gassgrill, tilhører den gemene hop, mens seriøse grillere bruker helst grillkull. I gråvær har gjerne erfarne camperektepar kliss lik grilldress. Til denne hører det med caps. Denne har gjerne et par kunstige hender over toppen som klapper sammen når man drar i snora under haken. Dette er selveste humoristene blant camperne. De ler buldrende hver gang de drar i snora, da de synes dette er ustyrtelig morsomt. Vi andre ler ikke med dem, men av dem.

Det er endel campingbiler å se. Disse eies gjerne av kremen av de erfarne campere. De menger seg i liten grad med den gemene hop. Selv om de av og til svinger innom på plassen ser det ut til at disse helst frekventerer parkeringsplasser langs veien, gjerne med havutsikt. Langstranda ved Narvik er et eksempel.

Det finnes alltid noen hippiecampere. Disse har gjerne en gammel Saab og en Polar fra -70-tallet. Siden det ikke er plass til de 8 ungene kjører fruen bil nr to som er en enda eldre Saab. Denne gjengens vogn er såvidt 5 meter. Hver morgen myldrer gjengen ut for å få luft. De er svært støyende men ofte snille på bunn. Hvor jeg selv havner i camperkategorien er ikke godt å si. Har noe å jobbe med når det gjelder ølvomma og min japanske trekkvogn går det 13 på dusinet av.

Campingliv del 3

Utroskap synes ikke å være spesielt utbredt på campingplassen. Dette har nok med manglende lydisolering på vognene å gjøre. Det er utfordrende nok å utøve normal troskap uten å bli utsatt for tilskuere klint inn mot vinduet, og visse ting bør få tilhøre privatlivets sfære.

Privatliv er da også en ting man ikke overøses med i særlig store mengder i en campingvogn på en campingplass. Selv om sommeren ikke er av det hete, solrike slaget, avgir fire mennesker og en hund nok varme til at vinduene må være åpne.

Om man da en sen kveld etter at ungene har sovnet, hviskende spør fruen om hun har lyst, er det ikke gitt at det er din egen frue som svarer. Om din egen frue da sover kan det fort være fruen i nabovogna som svarer. Da havner man lett i en situasjon hvor mannen i nabovogna får seg en velkommen overraskelse hvorpå han lystent skrider til verket uvitende om at han egentlig har meg å takke for hva som måtte bli ham til del. For min del er det bare å skalke alle luker, trekke dyna godt over hodet og lide meg gjennom en urolig søvn for så å bli vekket av en argsint frue som lurer på hvorfor pokker vinduene er igjen.

Nei, om man mot formodning skulle finne på å produsere flere arvinger vil det ikke finne sted på en campingplass. Man risikerer fort at det ovenfornevnte lystne spørsmål når inn til den andre nabovogna hvor mannen er ute en tur. Om den vognas frue da responderer positivt på forespørselen risikerer man plutselig å befinne seg i en ufordelaktig stilling.Når din egen frue da våkner av en fremmed dames oppstigning, so to speak, mens den samme damens mann rasende kommer inn har du gjerne et forklaringsproblem, samt en dobbel blåveis.

Slike ting har gjerne en tendens til å medføre en noe trykket stemning i vogna og naboskapet forøvrig og er dermed ikke å anbefale. Sånn har det seg at visse ting skyves ut i tid, noe som nok er like greit.I stedet venner man seg fort til å krysse mellom vognene på vannhenting evt vannlating med et nedadrettet blikk for å signalisere at man ikke ser eller hører hva som skjer en meter foran nesa di.

Campingplassliv del 2

"Billigvogner som Hobby har lett for å få fuktskader", lød det fra en av naboene. "Åja", kom det illevarslende fra nabo nr 2. Stemningen er lettere opphisset, det ligger et opprør og gjærer på campingplassen.Nabo nr 2, altså han med fuktskadet Hobby har nemlig brutt med de uskrevne regler for god kotyme på campingplass. Han har satt vindskjermen sin strategisk rundt fellesbenken og slik lagt hevd på et omstridt fellesareal. Kort sagt er det han som er kineseren i Sørkinahavet. Naboen får være Fillipinene og jeg er erklært nøytral. Det finnes dessverre ingen fredsbevarende styrker på campingplasser i Nord Sverige.

Slik settes freden på prøve av mennesker som lefler med vår felles fred og sikkerhetspolitikk. Hobby og Adriafraksjonen har lagt seg ut med den etablerte elite, som kjører Kabe og det kommer til kraftige gnisninger.Under er besøk på vaskerommet fikk jeg høre at kjerringa med Kabevogna gaten bortenfor ikke tørket forskriftsmessig av vaskekummen. Dette var visstnok ellers typisk for folk med Kabe. De tar seg til rette og tror de er campingplassens herrefolk. Spesielt de med lange vogner.Han med åja-kommentaren ovenfor har Hobbyvogn. Jeg følte meg umiddelbart mindre trygg og så med usikkerhet på fremtiden. Heldigvis pakket okkupanten sammen og forlot retning Byske, og freden, eller skal vi si fraværet av åpen strid, er tilbake.

Med så mange mennesker samlet ligger det hele tiden ting og gjærer, spesielt når ulike kulturer som Hobby og Kabe møtes. Kanskje trenger vi fredsbevarende campingvogner og tydeligere strekmerkede plasser for å kunne bevare en skjør fred.

Det nye nå er skumlingen om hvem som er ansvarlig for en annen uhyrlighet. Noen har nemlig plukket en hundedritt og satt den gjenknyttede drittposen igjen på asfalten. Dette har medført omhyggelig spaning for å se etter vogner fra Romania, noe man ikke har lykkes med. Dermed mistenkes i utgangspunktet alle med hunder. Vi går fri fordi bikkja vår ikke gneldrer.

Ellers er vi vitne til en stadig mer segregert og lukket, ja nær sagt nasjonslistisk inspirert tilnærming til utøvelse av campinglivet. Det dukker opp gjerder. Jepp. Folk har altså med seg sammenleggbare gjerder de setter opp rundt sin leide tomt.

Innafor her har de gjerne vakthunder. Altså små gneldromater som ratter rundt og bjeffer hysterisk på alle som passerer. Det frie campingliv er ikke som før. Vi ser en innmars av campingkulturer som er oss fremmed.

Bakgrunnen for gjerdene og denne måten å trekke grenser på, ja lukke seg inne rett og slett, tror jeg ligger i fremveksten av persienner hos nye campere, med eldre vogner. Vognene står der i flagrende gevanter, ja nærmest burkakledt. Slik skremmer naturligvis. Hvem kan vite om ikke en slik vogn dras rundt med gasslekkasje og plutselig har vi en selvmordsbombervogn.

Dermed gjerder vi inne det som rettelig vårt er og passer på. Neste år tror jeg vi tar med hele hundegården med 12 huskyer for sikkerhets skyld. Hvis nabovogna ikke sprenger seg i lufta kommer jeg kanskje tilbake med mer.