Høreapparat og våte baller

Det sies mangt om hvor positivt det er å bli voksen, og dermed eldre. "Bli voksen", er en frase jeg alltid har hørt, jeg hører den forsåvidt enda i dag. Den antyder at ting skal endre seg til noe bedre når man blir voksen. Dette med alder kommer man jo ikke unna, men det å bli voksen er et valg. Selv har jeg for lengst valgt å unngå dette så godt jeg bare kan. Jeg ble glad da en kompis mente jeg hadde lykkes godt med det også, før jeg slo opp på ironi i ordboka. Mange ordtak som - de gamle er eldst, og lignende,  brukes for å glorifisere en prosess, som er i progresjon helt uavhengig av botox, og alle rare ting enkelte benytter i et fåfengt forsøkt på å ikke se eldre ut. Uansett hva du gjør, og hvor mye du trener, blir du eldre. Til slutt er ringen sluttet og du ender opp der du startet, matet med skje og bleieskift. Det er livets gang. Livet er som en runde golf, en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

Det hender du møter såkalt «gamle flammer» på din vei. Disse har det til felles at de er blitt nettopp det – gamle altså. Jeg har for lengst forsonet meg med tanken på at jeg blir eldre. Det er ikke det som plager meg. Det er mer de stadige påminnelsene jeg kunne greid meg uten, som for eksempel de nevnte gamle flammene. Jeg kunne akseptert å få vite at jeg skulle dø i en alder av, for eksempel 80 år, og så fått levd livet og dødd da. Hvorfor disse stadige små påminnelsene om hvilken vei det går? Det virker som om Vårherre her har en ondskapsfull åre. Han kunne holdt seg for god til dette. Høreapparat er et godt eksempel. Det gikk ikke bedre enn at jeg endte opp med en slik innretning. Audiologen (det heter det på godt norsk) hevdet dette bare var helt normalt i min alder. Det burde ikke vært det. Det er selvsagt ingen sympati å få heller. Bermen av mer eller mindre gode venner formelig koker over av humor på en hardt prøvet stakkars vegne på grunn av en slik innretning som egentlig bare gjør at du bedre hører når folk ler av deg heller enn med deg.

Før om årene kunne man lett gli på isen og falle, uten å tenke seg om engang, du spratt opp like uskadet uansett. Nå kan du ta deg fan på at et eller annet brekker som tørrkvist selv ved ganske enkle fall, om så på en madrass. Skal man hive seg til køys med fruen, må man jaggu krype forsiktig i sengehalmen av frykt for lårhalsbrudd. Om det ikke brekker når du faller, er det uansett et eller annet som går i stykker og dermed er lang rekonvalesens etter operasjon påkrevd. Hele tiden blir det gnidd inn at dette er normalt. "Helt normalt i din alder", heter det. Det verste er at de som sier det, gjør det med en inderlig skadefro i det skjulte. Jeg vedder på at den unge, spreke legen, ler seg fillete så snart han har sendt meg ut av kontoret - "hihi, enda en som ser hvor det går" - tenker han vel. «Du må huske på at du ikke er 20 år lengre Vidar» sa fastlegen min etter en operasjon, da jeg klaget over at rekonvalesenten ikke gikk så fort som ønsket. Drittsekk sier jeg! Har ikke leger bedre dannelse enn at de trykker en stakkar ned? Han burde hatt anstendighet nok til å lyve litt i hvert fall.

Damene har sitt klimaktorium å slite med, som en påminnelse om noe de vet kommer. For oss menn er overgangsalderen også en påminnelse, om enn på en litt annen måte. For oss arter det seg slik at testiklene, over tid, krymper slik at selve pungen blir slakk og henger ned. Alt dette på grunn av manglende produksjon av testosteron.  Det hele kulminerer med at pungen henger lengre ned enn snurrebassen, og markerer slik vår overgangsalder. Siden en voksende ølvom ofte hindrer oss fra å se stoltheten uten speil, er det ikke alle menn som ser dette inntreffe. De oppdager det ikke før pungen er blitt så slakk at de blir våt på ballene når de setter seg på doskåla. Dette er selvsagt ytterst nedverdigende, og noe vi burde vært spart for. Når industrien opplever fall i produksjonen, setter regjeringen straks i gang stimulerende tiltak. Hvor er regjeringen når ballene henger, spør nå jeg? Straks må man vel begynne å sjekke bak seg før man går på do om morgenen for å unngå at ting og tang klemmes i døra.

Jeg nevner knapt det triste som inntreffer videre med den en gang så stolte kriger etter som årene går. Beredskapen er ikke lengre slik den før var. Før kunne man brekke et spett over snurrebassen. Nå er ikke armmusklene det de engang var. Nei, fremover blir man prisgitt legevitenskapen. Legemiddelindustrien består for en stor del av menn eldre enn meg. Derfor vet jeg at når min tid kommer vil nok noe ha endret seg. Pr i dag bruker vi mye mer penger på forskning om potensfremmende midler enn vi bruker på forskning om demens. Det er derfor ikke usannsynlig at man om en del år sitter på et gamlehjem med en kjempeereksjon. Da vil man dessverre oppleve at man har glemt hva den skulle brukes til. Pleiere på gamlehjem, med en god dose humor, kan fort finne på å blande lykkepiller og viagra til medisinutdelingen. Da blir en stakkar sittende med noe som står og logrer mellom bena i timevis før tyngdekraften lar en plaget sjel slippe mer ydmykelse. Lykken får være at man da er for åndsfraværende til å la seg merke med det.

Damene slipper heller ikke unna tyngdekraften. Påminnelsen om dette ble en venninne av meg til del da hun satt i badstua med sin trettenårige datter. Jenta spurte sin mor om hun visste hva damer på hennes alder (straks 50) har mellom puppene, som trettenårige jenter ikke har. Hun ble temmelig lang i maska da jentungen utbrøt "navlen", mens hun lo seg skakk. Og slikt skal man ha av sine egne. Skjebnen rammer oss hardt. Der damene blir mer navlebeskuende med årene skjer det motsatte med oss menn. I ungdommen var, i hvert fall en del av legemet, navlebeskuende døgnet rundt. Man kan vel si at akkurat dette endrer seg med årene, uten å overdrive.

Så kan man spørre seg om det er noe positivt med det å bli eldre? Man blir kanskje visere. Selv oppdager jeg at jeg er bedre til å tenke meg om. Skal jeg bøye meg for å knyte skoene, for eksempel, tenker jeg meg bestandig godt om for å se om det er noe annet jeg skal gjøre når jeg nå engang er der nede. Man slipper også å tenke på dette med å spise helsekost. Godt oppe i årene trenger vi alle de konserveringsmidlene vi kan få i oss. En annen klar fordel er at man i en blogg som denne, kan skrive nesten hva som helst uten frykt for å ødelegge fremtidige karrieremuligheter. Man blir pensjonist selv i konkurranse med andre godt kvalifiserte søkere.

På verksted med bilen

Jeg har, over lengre tid, vært plaget med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjører på ujevn vei. Problemet er vedvarende og gir seg ikke. Mine evner som praktisk mekaniker er omtrent på nivå med min evne til å tre en tråd i en nål, altså ikkeeksisterende. I tillegg er min kunnskap om hvordan en bil er skrudd sammen bare marginalt høyere enn Donald Trumps kunnskap om alminnelig folkeskikk. Det er altså lite jeg kan regne med selv å oppnå med og åpne verktøykista. Like lite hjelp var det å få hos de lokale verkstedene. Ingen hadde tid til å se på dette før langt ut mot jul.

I desperasjon dro jeg en tur østover til naboen. Jeg ble tipset om et lite verksted der som var av den mer fleksible typen på alle mulige måter, hva nå det skulle innebære. Innehaveren kalte seg Hasse og hadde masse tatoveringer og ikke like mange tenner. Det stod mange tomme ølbokser på arbeidsbenken inne i verkstedet, så han var nok ofte tørst. Kanskje hadde han diabetes eller noe? I tillegg hadde han sans for kunst, for det var pyntet med tomme spritflasker rundt i verkstedet. Glad i blomster var han åpenbart. Han hadde mange blomsterpotter med ulike valmuer og sånne grønne planter som luktet sterkt. Tydeligvis en sånn kunstnertype.

Han virket litt uvennlig til å begynne med. Men tødde veldig fort opp da han så hvor fortvilet jeg var. Han viste stor interesse da jeg sa hvor lite jeg kunne om biler og at jeg trengte å få bilen fikset koste hva det koste ville. Han ble veldig omsorgsfull etter gjentatte ganger å ha spurt om jeg virkelig ikke kunne noe som helst om biler, og lovte å se på den med en gang.  Hans bekymring for meg og mine problemer virket veldig overbevisende så jeg satte igjen bilen. Dessuten lovet han å ta en full sjekk ellers på bilen også, siden han mente jeg så ut som en ærlig mann.

Hasse ringte meg dagen etter på hotellet og sa det var veldig bra at jeg hadde kommet, for det var en del ting han oppdaget som ikke var bra for sikkerheten. Det hadde seg slik at noe som heter flippoverstaget hadde løsnet fra flensebolten, altså den som gir kraft inn i selve hylsekammeret. Siden dette fort kunne føre til motorhavari, lovte han å fikse dette først.

Det ble en temmelig kostbar affære, men Hasse var skvær og lovte meg spesialpris siden jeg var en så grei kar. Uka etter var dette fikset, men så viste det seg, mens han jobbet i hylsekammeret at kryssboltlageret, som holder kurongakslingen, viste en slakk når han testet dette pneumatisk. Det ble visstnok billigst om han fikset dette mens han allerede hadde oppe hylsekammeret. Jeg ble litt bekymret for kostnadene, men siden vi var blitt venner lovte han meg en solid rabatt. Jeg tok dette som en ferie og gikk rundt i Kiruna på sightseeing.

Det var jammen fint at jeg fant denne karen, ellers hadde nok bilreparasjonen kommet helt over styr økonomisk. Dette skjønte jeg da han ringte på nytt etter rutinemessig å ha sjekket bremsene. Det hadde seg slik at det var noe å gjøre der også, og bremsene tuller man ikke med. Noe som heter splintopphengsmojengen hadde slipt over turbofrikaseen i venstre glidekammer på kaliprene fremme og gitt riper i selve frikaseen, noe som fort kunne gitt trøbbel ved sterkt bremsepåtrykk i sidevind. Slike turbofrikaseer er jo veldig følsomme for sidevind, forklarte Hasse, han var en dyktig pedagog også.

Hasse visste heldigvis hvordan man kunne slipe ned ripene, uten å skifte hele glidekammeret, noe som reduserte kostnadene dramatisk, og dette ville han gjøre siden det gjalt en nær venn. Jeg måtte imidlertid love å ikke røpe dette for noen, ellers ville han bli plaget av mange som ville ha samme jobben gjort billig, men han måtte jo ha noe å leve av også, noe alle kan forstå. Hasse var som sendt fra himmelen. Han foreslo at han kunne ordne det slik at motoren minsket avgasstrykket over modulserveren på intercoolerens senterstag, slik at jeg unngikk trøbbel på neste EU-kontroll, og siden bilen da i praksis ville være som ny, slo jeg til.

Regningen kom på drøyt 60.000 svenske kroner. Jeg syntes dette var litt drøyt for reparasjoner på en 15 år gammel bil, men Hasse var ikke bare snill, han var veldig opptatt av miljøet også. Han foreslo at jeg kunne betale uten kvittering. Det ville spare både meg for penger og minske arbeidet for ham og dermed ble summen redusert noe. Hasse selv foretrakk det slik for miljøets skyld. Han var medlem i De grønne og redd for at vi ødela verden slik vi forurenset med å hogge skog for å lage papir. Papirmengdene bare kvitteringene på hans verksted utgjorde, tok fort knekken på en liten regnskog.

Jeg slapp unna med 50.000 og var kjempeheldig. Det er ikke hver dag man sparer miljøet og penger samtidig. Jeg begynner å tro at det skal være mulig å tjene penger på en bærekraftig utvikling. Nå kjører jeg rundt med en ekstra miljøvennlig bil med orden på det meste og priser Skaperen for at jeg har en venn som Hasse. Enda plages jeg med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjørrer på ujevn vei, men dette skal Hasse fikse neste år når han tar EU-kontrollen.

Middelaldrende damer og villedende markedsføring

På en av mine turer til fots gjennom det blomstrende sentrum av Narvik (parketaten gjør en kjempegod jobb), kom jeg plutselig til å befinne meg noen korte skritt bak en dame jeg umiddelbart oppfattet som en meget yngre utgave av arten, sånn litt ut i tenårene ut fra bekledning, hår og det jeg ellers kunne observere fra min daværende posisjon. Etter at jeg passerte damen, korrekt på venstre side må vite, slo det meg umiddelbart at damen nok var mer på min egen alder. Altså middelaldrende pluss ut fra et forventet snitt i henhold til statistikken for vår landsdel

Saken var altså den at damen, som ellers helt garantert omtaler seg selv og eventuelle venninner som jenter, hadde falt i den, ikke uvanlige fellen, å forsøke å fremstå som nettopp det - en jente. Denne damens forsøk på å oppnå evig ungdom falt like ettertrykkelig til jorden som alle andre damer i tilsvarende alders forsøk på det samme. Min høyst subjektive oppfatning av dette er altså at middelaldrende damers forsøk på å fremstå som sine døtre, aldri blir noen vinnersak.

Men tilbake til den nevnte damen og hennes konkrete fremtoning, en dame jeg forøvrig ikke kjenner, mer enn at jeg vet sånn circa hvor gammel hun er. Hennes person er ellers irrelevant annet enn som eksempel på hvor ille slike drømmer om å se yngre ut faktisk kan bli. Jeg noterte meg (litt imponert egentlig) pupper som sto rett opp. Skikkelig struttepupper med andre ord. Min antagelse er at vi snakker om noe som visstnok heter pushup, etter sigende noen slags greier man har i puppeholderen i den hensikt å oppnå nettopp strutting. Enten det, eller så dreier det seg om en anseelig mengde fyllmasse av typen silikon, eller hva man nå bruker for å fylle opp slitne hudfolder. Til sammenligning har jeg enda ikke hørt om menn som fyller scrotum (Pungen for svarte) med silikon selv om den med årene også kun er en hudfold som henger lengre og lengre ned. Struttepung vil neppe bli mote i min levetid for menn over 50 håper jeg.

Ansiktet hadde også fått sin dose av noe som nok var ment å skulle fylle ut rynker. Det var ihvertfall ikke mulig å skjelne noen form for mimikk, da hun (antar jeg) smilte tilbake, sånn som man gjør når man treffer noen man vet hvem er, men egentlig ikke kjenner. Den antatte mengden botox i leppene ville fått selveste Jan Thomas til å rødme. Håret var ellers dandert som på en passelig tåpelig utseende barbiedukke.

Det med fyllmassen i leppene kunne ellers sikkert demonstreres ved å kysse henne for deretter å klistre truten mot butikkvinduet vi passerte. Hun hadde garantert fortsatt hengt fast der. Bukser ja. De var av den typen som er korrekt formet og med forsterkede sømmer slik at en moden dames naturlige kropp transformeres til tenåringsidolet. Paret med noen stylter av sko fra helvete, snakker vi om en gangart som var direkte latterlig, for ikke å si direkte helseskadelig.

Med fare for å generalisere, antar jeg at damen ikke var prostituert siden hun gikk med en dokumentmappe. Min fraværende erfaring med nevnte yrkesgruppe forteller meg at de gjerne bærer på andre ting enn dokumentmapper, men sikker kan man jo aldri være. Kort sagt var altså damen et utmerket eksempel på villedende markedsføring og burde dermed vært en sak for forbrukerombudet. Bare se for dere overraskelsen om man etter en kveld på byen etterfulgt av en het natt, skulle våkne i samme seng som damen, med sminke og klær i uorden. Det er her forbrukerombudet burde koples inn.  Og hvor i all verden vil jeg så med dette?

Kjære middelaldrende, voksne og modne damer i alle fasonger. Det er en grunn til at kroppene deres, puppene, ansiktet og det meste endres. Dere har blitt eldre. Det mest fantastiske med det er at det faktisk er 100% naturlig. Dere blir sånn det var ment dere skulle bli. Det fine er at dere blir bare enda vakrere. Dere endres helt i takt med de fleste menns preferanser hva kvinner angår. Det ser bare så inderlig dumt ut når dere forsøker å endre naturens gang.

For min middelaldrende kropps del kan jeg ihvertfall slå fast at mitt kvinnelige skjønnhetsideal er i konstant endring både hva ytelser og utseende angår, og det helt i takt med at mitt eget legeme blir eldre, og ytelsene redusert. Skulle jeg, Gud forby, bli skilt og finne en jente på 25, ville jeg aldri i verden kunne hengt med uansett. Selv er jeg gift med en bestemor og hun ser bare bedre og bedre ut. Hun er enda finere nå enn for 27 år siden. Middelaldrende damer er vakre, og om tyve år vil jeg si nøyaktig det samme om damer rundt 70.

Campingliv del 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av, tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring, var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt, bare for å møte naboen i dusjkø.Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingliv del 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt heller med humør og noe som er ment å være britisk flegma, selv om man ikke er britisk. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, og den nevnte flegma kun er noe man har lest om, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Adriaen ved siden av. Han er veldig glad i øl, noe vi hører gjennom veggene på billigvogna at kona hans også er oppmerksom på.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja, med masse tatoveringer, setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.

Campingliv del 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg. Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere og slakere, men også min store force.Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte og stå twinturbo med kompressor og intercooler.Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter den men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på. Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes, Kabevogn, evt bobil og caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.

Campingliv del 4

Som man ligger her på plassen, spiser god mat og nyter ditto drikke, vil det uvergelig slå en stakkar at dette neppe er særlig gunstig for magemålet. Det er jo ikke til å komme forbi at campinglivet er en smule bedagelig i forhold til hverdagen ellers.

Grillen greier knappest å bli nedkjølt før neste opptenning og nye fettdryppende herligheter skal svis og fortæres, samt skylles ned med øl, som jo ikke akkurat kan regnes som slankende. Dette siste kan man lett se av magen til mange av de erfarne campere.

Det har ikke lykkes meg å få en statistisk sammenligning som er å anse som signifikant, men det forekommer meg at campere med Mercedes som trekkvogn leder an i vomkappløpet. Fruene deres ser ofte direkte magre ut, noe som nok skyldes at deres ektemenn tar mesteparten av maten. Disse ekteparene er gjerne noe eldre og drar på Kabevogner.

Campere som foretrekker Audi har mange tatoveringer og svært bred dialekt, ikke sjelden heter mannen Ole Ronny eller Steve og kommer fra Senja. Fruene her er ofte røykere og har farget hår. Det finnes faktisk campere med franske biler. Det er reservert en egen ghetto for disse på de mer ordentlige campingplassene.

Gneldrebikkjene ser ut til å være jevnt fordelt på alle slags typer, men det et spesielt eiere av Kabe, Polar og Cabby som har gjerdet inn tomta si hvor bikkjene løper rundt og gneldrer og driter.

Bruken av gassgrill og kullgrill er relativt jevnt fordelt, men kullgrillerne ser gjerne ned på gassgrillerne. De som bruker gassgrill, tilhører den gemene hop, mens seriøse grillere bruker helst grillkull. I gråvær har gjerne erfarne camperektepar kliss lik grilldress. Til denne hører det med caps. Denne har gjerne et par kunstige hender over toppen som klapper sammen når man drar i snora under haken. Dette er selveste humoristene blant camperne. De ler buldrende hver gang de drar i snora, da de synes dette er ustyrtelig morsomt. Vi andre ler ikke med dem, men av dem.

Det er endel campingbiler å se. Disse eies gjerne av kremen av de erfarne campere. De menger seg i liten grad med den gemene hop. Selv om de av og til svinger innom på plassen ser det ut til at disse helst frekventerer parkeringsplasser langs veien, gjerne med havutsikt. Langstranda ved Narvik er et eksempel.

Det finnes alltid noen hippiecampere. Disse har gjerne en gammel Saab og en Polar fra -70-tallet. Siden det ikke er plass til de 8 ungene kjører fruen bil nr to som er en enda eldre Saab. Denne gjengens vogn er såvidt 5 meter. Hver morgen myldrer gjengen ut for å få luft. De er svært støyende men ofte snille på bunn. Hvor jeg selv havner i camperkategorien er ikke godt å si. Har noe å jobbe med når det gjelder ølvomma og min japanske trekkvogn går det 13 på dusinet av.